LA-1995-480
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-10 |
| Publisert: | LA-1995-00480 |
| Stikkord: | Grannelov |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett Nr: 94-00367 - Agder lagmannsrett LA-1995-00480 A |
| Parter: | Ankende part: Jan Haukedal (Prosessfullmektig: Advokat Jon I. Lunde). Ankemotpart: Bjørn E. Nilsson AS (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Sørlie). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, Eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson, Eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§5, Fylkeskommuneloven (1961)5-§6, Fylkeskommuneloven (1961)5, Tvistemålsloven (1915) §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§13, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9 |
I sak mellom Jan Haukedal og Bjørn E. Nilsson AS avsa Larvik herredsrett den 15. desember 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Bjørn E. Nilsson A/S frifinnes.
2. Jan Haukedal tilpliktes å erstatte Bjørn E. Nilsson A/S' saksomkostninger med kr 12800 - kronertolvtusenåttehundre - som forfaller til betaling 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse."
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Jan Haukedal ved advokat Jon Isak Lunde har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Bjørn E. Nilsson AS ved advokat Steinar Sørlie har imøtegått anken, og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Larvik den 19. desember 1995. Den ankende part møtte og forklarte seg, og på vegne av ankemotparten møtte styrets formann Bjørn E. Nilsson, som også avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, som også hadde forklart seg for herredsretten, og foretatt befaring på den ankende parts eiendom. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part ved advokat Lunde har i hovedsak anført:
Saken gjelder spørsmålet om Haukedal har krav på erstatning i forbindelse med at skråningen på eiendommen hans raste ned da det ble bygd vei langs den. Eiendommen ligger på boligfeltet Brunla syd, og veien fremgår av den stadfestede reguleringsplan.
Den ankende part kjøpte tomten av ankemotparten, som sto for utbyggingen av boligfeltet. Kjøpekontrakten ble inngått i desember 1990. I 1991 startet den ankende part byggingen med grunnarbeidet på tomten. Han engasjerte entreprenør Eystein Jensen, som laget skråningen mot den planlagte veien øst for den ankende parts eiendom. Overskuddsmasse ble i samråd med Nilsson lagt på en nærliggende byggetomt. Den ankende part var nøye med at skråningen ble lagt på hans egen eiendom, og fulgte grensemerkene.
Da arbeidet på veien begynte i 1992, fikk Haukedal ikke noe ordentlig varsel. Vitneforklaringene viser at alle grensemerkene mellom Haukedals eiendom og veien da var synlige, hvilket innebærer at skråningen lå fullt ut på Haukedals eiendom. Derimot er det lett å se at sprengningen for veien går inn på Haukedals eiendom. På den strekningen hvor det er sprengt, er fundamentet for skråningen ødelagt.
Den ankende part er ikke enig med byretten når retten uttaler at begge parter var innforstått med at arbeidet på tomten og veien skulle gjøres omtrent samtidig. Derimot må det være slik at når ankemotparten tillot at den ankende part etablerte skråningen på sin eiendom, var han bundet av dette. Det er ikke riktig at det ikke var årsakssammenheng mellom ankemotpartens arbeid og skaden på Haukedals eiendom. Det vises til Nils Nygård: Skade og ansvar (1975) side 176.
Ankemotparten har ikke fulgt naboloven regler. Naboloven §5 innebærer en klar forpliktelse til å ta forholdsregler før man setter i gang tiltak som der nevnt, for eksempel sprengning. Naboloven §6 inneholder regler om forhåndsvarsel. Forhåndsvarsel ble her ikke gitt. Videre vises til naboloven §13, som gir regler for de tilfelle hvor en eiendom tåler særlig lite. Når den som fremmer et tiltak forstår at særlige forholdsregler er nødvendige fordi en naboeiendom tåler mindre enn vanlig, skal eieren av naboeiendommen varsles.
Haukedal var klar over at det skulle anlegges vei på østsiden av tomten hans. Når ikke noe annet var sagt, måtte han likevel kunne utnytte sin egen eiendom helt til nabogrensen. Det vises til vanlige skjønnsforutsetninger ved ekspropriasjon til veiformål, hvor det normalt eksproprieres en meter fra fyllingsfot ved veianlegg. Da Haukedal først henvendte seg til Nilsson etter at skråningen var skadet, ga Nilsson uttrykk for at han hadde en tinglyst erklæring om at tomteierne selv skulle sikre skråningen på sine eiendommer. Men Nilsson har ingen slik erklæring i forhold til Haukedal. Nilsson tok heller aldri opp med Haukedal at skråningen kunne komme i konflikt med hans rettigheter, enda han må ha sett at den var ferdig.
Dette innebærer at det i denne saken ikke er avtalt noe som gjør at noboloven §2 og §5 ikke får anvendelse. Ankemotparten er derfor bundet av disse regler. Ankemotparten kunne unngått å skade skråningen ved ikke å sprenge helt i grenselinjen, men holdt seg en halv til en meter fra grensen. Eventuelt kunne han ha etablert ekstra sikring i form av en mur i bunnen mot den ankende parts eiendom. Skaden på den ankende parts eiendom var dermed unødvendig, og også urimelig. Det følger da av naboloven §9 at ankemotparten har et objektivt ansvar for skaden, jfr. også RG-1974-648.
Når det gjelder erstatningsutmålingen, må den ankende part få en erstatning som gjør at han kan avslutte tomten omtrent som han hadde planlagt og med den samme skråningen. Kravet må ses i sammenheng med reglene i naboloven §10 om retting. Retting er ikke aktuelt i denne saken, da partene ikke vil ha mer med hverandre å gjøre. Det krav som er fremsatt, bygger på en løsning som ligger mest mulig opp til den planlagte, med en forstøtningsmur i hele den lengde skråningen er ødelagt, samt et gjerde på toppen av sikkerhetsmessige grunner. Det er ankemotpartens veiarbeid som har gjort det nødvendig å sikre skråningen med gjerdet. For øvrig vil en erstatningsutmåling ut fra en differansebetraktning neppe føre til noe særlig annet resultat.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Bjørn E. Nilsson A/S bærer kostnadene ved å lage steinmur på Jan Haukedals tomt med kr 94600,-.
2. Bjørn E. Nilsson A/S bærer kostnadene ved å sette opp gjerde på muren med kr 3193,-.
3. Bjørn E. Nilsson A/S betaler Jan Haukedal saksomkostninger i saken for byretten og lagmannsretten."
Ankemotparten ved advokat Sørlie har i hovedtrekk anført:
Byrettens dom er riktig og bør stadfestes. Ankemotparten oppfatter det slik at den skade som kreves erstattet, er at en steinsatt skråning på den ankende part eiendom er blitt ødelagt. Videre bygger den ankende part sitt krav på at det er årsakssammenheng mellom skaden og ankemotpartens veiarbeid, som medførte at det ble fjernet masse nederst i skråningen.
Da ankemotparten skulle bygge veien langs den ankende parts eiendom, måtte han først fylle opp med masse øverst der veien skulle munne ut i Vestveien, fordi veiene måtte ligge i samme plan. Litt lenger nede i den planlagte veitraseen var det en fjellknaus, som måtte sprenges bort. Ankemotparten sprengte inn mot nabogrensen, og måtte derfor av sikkerhetshensyn fjerne løsmasse fra den andre siden av grensen. Det anføres at den ankende parts skråning gikk litt inn på ankemotpartens eiendom, og når ankemotparten rettmessig fjernet den massen som lå der, ødela det i og for seg skråningen fordi fundamentet falt bort. Ankemotpartens arbeid var rettmessig. Årsaken til skaden på skråningen er at den ankende part fylte opp på sin tomt. Hadde han ikke gjort det, men latt terrenget ligge naturlig, ville sprengningsarbeidet i forbindelse med veianlegget ikke ført til noen fare for utrasing. Det ville bare blitt en fjellskjæring i grenselinjen. Dersom ankemotpartens arbeid var blitt utført først, ville den ankende part overhodet ikke hatt noen mulighet for å lage en skråning ned mot veien, fordi tomten hans ville endt i fjellskjæringen, slik at det ikke ville ha vært noe å fylle mot. Den ankende part var fullt klar over at veien skulle anlegges i samsvar med reguleringsplanen, og han kunne ikke ha noen berettiget forventning om at veianlegget ikke ville føre til en senkning av terrenget. Dette var nødvendig for å få anlagt veien. Faktisk er veien 30 cm. høyere enn planlagt. Det var altså egentlig meningen å senke terrenget enda mer.
Årsaken til skaden er at den ankende part har fylt opp på sin eiendom, uten å sikre massene på egen eiendom mot utrasing, jfr. naboloven §5. Videre anføres at den ankende part ble varslet om veiarbeidet. Arbeidet ble utført så skånsomt som mulig, slik forholdene var etter at den ankende part hadde fylt opp på eiendommen sin.
Subsidiært anføres at den ankende part i hvert fall ikke kan få dekket utgiftene til forstøtningsmur med gjerde. Erstatningen må begrenses til utgifter til eventuell oppfylling på den ankende parts eiendom, eventuelt erstatning ut fra en verdidifferansebetraktning. Det er ingen sammenheng mellom ankemotpartens veiarbeid og kravet om en to meter høy natursteinsmur med gjerde på toppen.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Jan Haukedal tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan for en stor del tiltre herredsrettens begrunnelse, likevel slik at det etter lagmannsretten syn i og for seg var en rent faktisk årsakssammenheng mellom veianlegget og den delvise utrasing av skråningen på Haukedals eiendom. Lagmannsretten finner imidlertid at ankemotparten ikke kan ha noe ansvar for dette. I likhet med herredsretten legger lagmannsretten til grunn at ankemotparten ved anlegg av boligveien sprengte inntil grensen mot Haukedals tomt. På grunn av fjellets beskaffenhet løsnet steinblokker inne på tomten under sprengningsarbeidet, og dette førte også til at stein og grusmasse raste ned. Forholdet er imidlertid at dersom Haukedal ikke hadde fylt opp på sin eiendom, men latt terrenget ligge naturlig ned mot den planlagte veitraseen, ville skadene vært helt ubetydelige. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om oppfyllingen skjedde helt ut på Haukedals eiendom, eller om fyllingsfoten gikk litt inn på naboeiendommen. Haukedal hadde rett til å fylle opp på egen eiendom, men dersom han valgte å fylle opp helt ut mot nabogrensen må det etter rettens syn være hans ansvar å sikre skråningen mot utrasing, for eksempel ved å bygge en forstøtningsmur nederst. Haukedal var nemlig kjent med at den planlagte veien ifølge reguleringsplanen skulle ligge langs tomtegrensen, og han måtte også forstå at det ved anlegget av veien ville være nødvendig å senke terrenget. Dersom veien var blitt anlagt først, ville Haukedal ikke hatt noen mulighet til å anlegge skråningen slik som han gjorde, fordi det da nederst mot veien ville vært en liten fjellskjæring, slik at skråningen ikke hadde fått støtte.
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn i likhet med herredsretten at skaden på Haukedals eiendom verken er unødvendig eller urimelig, jfr. naboloven §2. Anlegget av boligveien var nødvendig og i samsvar med reguleringsplanen. Haukedals oppfylling var ikke nødvendig, og når han likevel valgte å fylle opp tomta, måtte han forutse at oppfyllingen ville rase ut på grunn av veianlegget dersom han ikke sikret den tilfredsstillende. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om Haukedal ble formelt varslet om veianlegget, ettersom veien var påbegynt lenge før man kom til strekningen langs hans eiendom, og han var klar over at veien skulle fullføres frem til Vestveien.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 bør den ankende part erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Sørlie har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 17719,-, hvorav kr 15000,- er salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jan Haukedal til Bjørn E. Nilsson AS kr 17719,- - kronersyttentusensjuhundreognitten - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.