LA-1995-78
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-12 |
| Publisert: | LA-1995-00078 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 94-822 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00078 A. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet, se HR-1996-00056K . |
| Parter: | Ankende part: Kristiansand kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Jan Morten Olsen). Ankemotpart: Jan Arthur Kristensen (Prosessfullmektig: Adv. Svein T. Sønning). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann, Lagdommer Åse Berg, Lagdommer Inge Hobæk |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §43, Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Folkeregisterloven (1970) §2 |
Ligningsnemnda i Kristiansand besluttet 16. oktober 1992 å inntektsbeskatte Jan Arthur Kristensen for salgsgevinst på kr 141.400,- oppnådd ved salg av boligeiendom (rekkehus) i Svaleveien 22 B i Slettheia i Kristiansand. Kristensen kjøpte eiendommen Svaleveien 22 B i 1962, og familien - Kristensen selv, hans kone og deres yngste datter - bodde der til 1. juli 1985, da ekteparet flyttet til Mandal og bosatte seg på et småbruk der (Harkmark) som var Jan Arthur Kristensens barndomshjem og som han hadde arvet i 1976. Den eldste datteren Janne Karin, gift Kvanvik, bodde i Svaleveien 22 B sammen med foreldrene og søsteren til 1981, da hun og Per Arne Kvanvik bosatte seg i et eget hus på småbruket i Mandal. Den yngste datteren fortsatte å bo i Svaleveien 22 B en kort tid også etter at foreldrene hadde flyttet til Mandal.
Rekkehuset i Svaleveien 22 B ble først solgt i oktober 1990, og var tidvis brukt som bolig for fru Kristensen i tidsrommet fra 1985 til 1990 - fra 1988 bodde hun der sammen med Janne Karin og hennes to barn. Også Jan Arthur Kristensen selv oppholdt seg en del i Svaleveien 22 B i dette tidsrommet, selv om hans faste bolig uomtvistet var på småbruket i Mandal.
Jan Arthur Kristensen hadde ikke ført opp noen salgsgevinst i sin selvangivelse for 1990, og han påklaget ligningsnemndas avgjørelse til overligningsnemnda, som imidlertid stadfestet ligningsnemndas vedtak. Kristensen v/advokat Svein T. Sønning tok deretter ut stevning mot Kristiansand kommune ved Kristiansand byrett, som 15. desember 1994 avsa dom i saken med slik domsslutning:
"1. Ligningen for 1990 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at gevinst ved salg av Svaleveien 22 er skattefri.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Byretten tok ikke til følge Kristensens prinsipale anførsel om at boligen i Svaleveien 22 B var å anse som sekundærbolig for ham og familien, og at salgsgevinsten dermed var skattefri etter skatteloven §43 annet ledd bokstav d. Derimot nådde Kristensen frem med en subsidiær anførsel om at boligen falt inn under bestemmelsen i skatteloven §43 annet ledd bokstav f om fritidseiendom. Etter denne bestemmelsen er salgsgevinst skattefri "når eieren har brukt eiendommen som egen fritidseiendom i minst 5 av de siste 8 år før realisasjonen, forutsatt at realisasjonen finner sted eller avtales mer enn 5 år etter ervervelsen og mer enn 5 år etter at fritidseiendommen ble tatt i bruk eller ifølge ferdigattest var oppført." Byretten la til grunn at boligen i Svaleveien 22 B var benyttet som pendlerbolig for fru Kristensen fra 1985 og frem til hun ble uføretrygdet i oktober 1988, og som fritidseiendom for familien fra da av og frem til salget i oktober 1990. Byretten så det videre slik at bruken før høsten 1988 var en mer kvalifisert bruk enn det som kreves etter §43 annet ledd bokstav f, slik at kravet om 5 års brukstid måtte anses oppfylt selv om det bare i siste del av perioden var tale om fritidsbruk.
Kristiansand kommune v/h.r.advokat Helge Tofte har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett.
Jan Arthur Kristensen v/advokat Sønning har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Kristiansand Tinghus 21. og 22. september 1995. Jan Arthur Kristensen møtte, men uten å avgi forklaring. For Kristiansand kommune møtte ligningssjef Helge Støyl, sammen med advokat Jan Morten Olsen som prosessfullmektig. Heller ikke ligningssjefen avga forklaring. Det ble ikke ført noen vitner.
Kristiansand kommune v/advokat Olsen har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Anken gjelder byrettens rettsanvendelse. En riktig fortolkning av skatteloven §43 annet ledd leder til gevinstbeskatning i et tilfelle som det foreliggende.
Rekkehuset i Svaleveien 22 B fremtrer for det første ikke som noen fritidsbolig, men som en vanlig familiebolig. Det er tale om en vertikaldelt enebolig på ca 90 m2, beliggende i et typisk boligstrøk.
Kristensen er ikke blitt prosentlignet for boligen i Kristiansand etter at familien flyttet til Mandal i 1985.
Kommunen aksepterer at boligen tjente som pendlerbolig for fru Kristensen frem til hun ble uføretrygdet høsten 1988. Men bruken av boligen de to siste årene før salget oppfyller ikke de vilkårene som etter ligningspraksis gir rett til skattefri salgsgevinst av sekundærbolig ut fra skatteloven §43 annet ledd bokstav d. Det er om dette vist til Aarbakke: Skatt på inntekt (1990) 90-91, uttalelse fra Finansdepartementet av 11. april 1984 inntatt i Utv. 1989 754-755, Ot.prp.nr.4 (1986-87) 25 sp. 2 og Lignings ABC 1990 158 jfødt xx.xx.150. Byrettens dom er korrekt på dette punkt.
Hva angår forholdet til skatteloven §43 annet ledd bokstav f, er kommunens prinsipale anførsel at det ikke har foregått noen fritidsbruk i det aktuelle tidsrom. Fru Kristensens bruk av boligen har ikke på noe tidspunkt hatt preg av ferie- og fritidsbruk - det var av helt andre årsaker hun tidvis oppholdt seg der både mens hun arbeidet ved Eg psykiatriske sykehus og etter at hun ble uføretrygdet. Datteren Janne Karin og svigersønnen meldte flytting fra Mandal til Svaleveien 22 B fra 1. januar 1988, og de bodde der med barn i 1988 og 1989 og frem til 1. september 1990. Janne Karin gikk da på lærerskole i Kristiansand, mens svigersønnen hadde arbeid som flymekaniker i Stavangerområdet og var ukependler. Bruken av boligen var med andre ord den samme i dette tidsrommet som i tiden før 1988. Subsidiært - for det tilfelle at det anses å ha foreligget fritidsbruk av boligen i skatteloven forstand - mener kommunen at betingelsene for skattefritak likevel ikke er oppfylt, idet boligen ikke var fritidseiendom i lovens forstand i 1988-90. At datteren og svigersønnen bodde der fast, ekskluderer etter kommunens mening en slik status i forhold til eieren - i hvert fall når boligen heller ikke i det ytre fremtrer som noen fritidseiendom. Det er om dette vist til Ot.prp. nr. 4 (198687) 27 sp. 2, Aarbakke: Skatt på inntekt (1990) 93, dom avsagt av Nord-Hedmark herredsrett 2. mars 1989, samt til uttalelser fra Finansdepartementet inntatt i Utv. 1989 754-755 og 1991 432. Det bestrides imidlertid ikke at hvis betingelsene etter bokstav f anses å ha foreligget i tidsrommet fra høsten 1988 til salget i oktober 1990, må betingelsene anses å ha foreligget i hele 5 årsperioden.
Skatteloven §43 annet ledd bokstav f er ikke slik å forstå at grensen går mellom boliger som er spekulasjonsobjekt og boliger som ikke er det. Bestemmelsen om skattefrihet for salgsgevinst av visse fritidsboliger ble foreslått opphevet i forbindelse med skattereformen av 1990, men forslaget om dette ble ikke vedtatt.
Kristiansand kommune har nedlagt slik påstand:
"Kristiansand kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Jan Arthur Kristensen v/advokat Sønning har i hovedsak anført:
Begge fritaksgrunnlag som ble anført for byretten - skatteloven §43 annet ledd bokstav d og bokstav f - påberopes også for lagmannsretten.
Skatteloven §43 annet ledd bokstav d sier intet om at man bare kan ha en "egen bolig" som kan selges med skattefri gevinst. Dette har riktignok vært utgangspunktet, men i praksis er det gjort unntak blant annet for pendlerboliger og for såkalte "sekundærboliger" på studiested, jfr. uttalelser i
Utv. 1989 754 og i Lignings-ABC 1990 158 og 1994 150. Familien Kristensen hadde to boliger fra 1976 til 1990. Fra 1962 til høsten 1985 var Svaleveien 22 B familien Kristensens faste bolig. Fra 1985 til 1988 var den pendlerbolig for fru Kristensen som arbeidet ved Eg psykiatriske sykehus i Kristiansand. Hun meldte endog i denne perioden flytting tilbake til Svaleveien 22 B, men flyttemeldingen ble nektet godkjent under henvisning til forskrift til folkeregisterloven §2 pkt. 3, hvoretter ektefeller som har felles hjem skal regnes som bosatt der selv om en av dem eller begge faktisk bor et annet sted. Fra 1988 til 1990 var Svaleveien 22 B begge ektefellenes rekreasjonsbolig. Inventaret ble igjen i boligen da familien flyttet til Mandal i 1985, og ble ikke tatt bort før etter salget høsten 1990. Når det som her er sykdom som har vært motiverende for fru Kristensens bruk av boligen, tilsier reelle hensyn samme løsning som for pendler- og studenttilfellene, idet tilsvarende velferdshensyn gjør seg gjeldende. Støtte for en slik løsning gir også §43 annet ledd bokstav d nest siste punktum, som likestiller arbeidsmessige og helsemessige grunner i relasjon til spørsmålet om såkalte "brukshindringer" kan medregnes i botiden.
Den aktuelle boligen har ikke vært leid ut, og ervervet av den hadde ingen karakter av kapitalplassering. Årsaken til at datteren og hennes familie meldte flytting til Svaleveien 22 B fra 1. januar 1988, var hensynet til å få tildelt barnehageplass i
Kristiansand. De beholdt sin enebolig i Mandal, og regnet denne som sin faste bolig også i den perioden de bodde i Kristiansand.
Begrepet "fritidseiendom" er i praksis ikke oppfattet så snevert som fremholdt av Kristiansand kommune i denne saken. Det er akseptert at en bolig kan anses som fritidseiendom selv om den ligger i et typisk boligstrøk - f. eks. en byleilighet i Oslo som ble benyttet i forbindelse med omsorgsfunksjoner i familien. Det er ansett tilstrekkelig at bruken er knyttet til "vesentlig fritidspregede opphold og gjøremål, herunder kontakt og tilsyn med familie." Fru Kristensens bruk av boligen i Svaleveien 22 B hadde rekreasjonsformål - dels helsemessige og dels trivsels- og fritidsmessige, og dette er et formål som faller inn under det som i praksis har vært godtatt. Det samme gjelder i forhold til Jan Arthur Kristensen selv, når han periodevis oppholdt seg i Svaleveien 22 B mens hans kone og datter bodde der. Dette må åpenbart falle inn under kriteriet "kontakt og tilsyn med familie."
Fra ankemotpartens side er for øvrig vist til kommentar til skatteloven (1972) 288 og 307, NOU 1973:3 10-11, 110 sp. 2, 191 sp. 2, 208-210, 215 sp. 2 og 222 sp. 1, NOU 1984:22 23 sp. 2, 231 sp. 2, 235 sp. 2 og 244 sp. 1, Ot. prp. nr. 4 (1986-87) 22 sp. 2 og 25 sp. 2, Utv. 1988 630 og til uttalelse fra Finansdepartementet av 11. april 1989 inntatt i Utv. 1989 754-755, med presisering av at ankemotparten er uenig i det departementet sier i nest siste avsnitt på 754. Det er videre også vist til en avgjørelse av Oslo ligningskontor gjengitt i Utv. 1991 431.
Jan Arthur Kristensen har nedlagt slik påstand:
"1. Punkt 1 i byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten har funnet avgjørelsen tvilsom, men er kommet til at anken må tas til følge. Utgangspunktet i skatteloven §43 annet ledd er at gevinst ved salg av fast eiendom regnes som skattepliktig inntekt. For at skatteplikt ikke skal inntre, må tilfellet kunne henføres under ett av de unntakene §43 annet ledd oppstiller - i denne saken enten under bokstav d eller under bokstav f.
Lagmannsretten er enig med byretten i at betingelsene for skattefritak etter bokstav d ikke foreligger. Svaleveien 22 B kan ikke sies å ha vært benyttet som Jan Arthur Kristiansens faste bolig på noe tidspunkt i løpet av de to siste årene før salget, og det er heller ikke påstått. Rent faktisk kan boligen sies å ha vært benyttet som fru Kristensens faste bolig i nevnte tidsrom, men lagmannsretten har ikke oppfattet Kristensens anførsler slik at det er dette som hevdes - det ville i så fall forutsette at ektefeller som ikke er separert kan ha hver sin faste bolig i skatteloven §43 annet ledds forstand. Det fremgår også av fremlagte selvangivelser at begge ektefellene har oppgitt Mandal som sitt bosted. Det som derimot anføres er, slik lagmannsretten har oppfattet det, at fru Kristensen har benyttet boligen på en måte som bør likestilles med de unntak ligningspraksis har gjort fra prinsippet om at det bare kan opparbeides skattefritak for en egen bolig (pendlertilfellene og studieboligtilfellene). Lagmannsretten er som byretten kommet til at det ikke er grunnlag for noen slik utvidelse av unntak som er blitt anerkjent, og viser til uttalelse fra Finansdepartementet av 11. april 1989, inntatt i Utv. 1989 754, hvor det om dette sies følgende:
"Det har derimot ikke vært forutsatt at en skattyter skal kunne ha mer enn en egen bolig av gangen etter disse bestemmelser. Skattefritak etter 1 års eier- og brukstid er særlig liberal, og må anses knyttet til den ene bolig som utgjør skattyterens faste bopel. Unntak fra dette har vært godtatt i pendlertilfeller, dvs. når skattyteren har hatt sin faste bopel og bostedsregistrering utenfor arbeidsdistriktet, og dessuten eier og bruker en pendlerbolig i arbeidsdistriktet. En slik pendlerbolig er knyttet til inntektsgivende arbeid, og kunne åpenbart ikke gis status som egen fritidseiendom. Samtidig ville skatteplikt uten tidsbegrensning virke sterkt urimelig.
Det er ikke grunnlag for å utstrekke dette unntaket for pendlerbolig generelt til tilfeller der skattyteren av forskjellige grunner eier og bruker annen bolig i tillegg til den faste, egne boligen som er grunnlag for folkeregistrering, bostedsbeskatning m.v. Dette må gjelde enten sekundærboligen eies og brukes på grunn av et generelt høyt forbruk e.l., eller fordi skattyteren har private gjøremål i det distrikt der sekundærboligen ligger. Slike sekundærboliger tilfredsstiller ikke kravet til egen bolig i skatteloven §43 annet ledd d."
Det er i saken ikke vist til noen rettsavgjørelse som har fraveket de retningslinjer som her er søkt trukket opp. Det fremgår av det som er sagt at bruken av pendlerbolig må ha tilknytning til utøvelse av inntektsgivende arbeid for å falle inn under unntaket etter §43 annet ledd bokstav d. Det hadde ikke fru Kristensens bruk av Svaleveien 22 B etter at hun ble uføretrygdet høsten 1988. Jan Arthur Kristensen selv benyttet ikke Svaleveien 22 B som pendlerbolig i forbindelse med sitt arbeid i Falconbridge - hans opphold der etter 1985 hadde karakter av besøk hos hustruen, datteren og barnebarna.
Det er etter dette ikke grunnlag for skattefrihet etter bokstav d i det foreliggende tilfelle.
Spørsmålet blir da om slikt grunnlag finnes etter bokstav f, slik byretten som nevnt er kommet til. Dette reiser for det første spørsmål om Svaleveien 22 B overhodet kan karakteriseres som en fritidseiendom i forhold til bokstav f, og for det andre - i så fall - om Jan Arthur Kristensen og/eller fru Kristensen i lovens forstand har brukt den som egen fritidseiendom i minst 5 år i tidsrommet fra oktober 1982 og frem til salget i oktober 1990. De øvrige vilkår i bestemmelsen er oppfylt.
Lagmannsretten anser det som forholdsvis klart at eiendommens karakter og beliggenhet i seg selv ikke er til hinder for at den kan anses som fritidseiendom i forhold til nevnte bestemmelse. Slik er bestemmelsen (daværende bokstav d) fortolket i en uttalelse fra Skattedirektoratet av 27. april 1981, og fortolkningen har etter lagmannsrettens mening gode grunner for seg. Det anses ikke avgjørende i motsatt retning at Aarbakke i boken "Skatt på inntekt" 108 definerer begrepet "fritidseiendom" i §43 annet ledd f som "en fast eiendom, formentlig med hus, som er bestemt til bruk for fritidsformål." Etter denne definisjonen ville boligen i Svaleveien 22 B falle utenom - den er helt klart ikke "bestemt til bruk for fritidsformål."
Det avgjørende blir da om betingelsene med hensyn til minst 5 års bruk i tidsrommet fra høsten 1982 til salget høsten 1990 er oppfylt. Her oppstår et annet tolkingsspørsmål - nemlig om det er et absolutt krav at eiendommen har vært brukt som egen fritidsbolig i lovens forstand i 5 år, eller om det må godtas at den i f.eks. 3 år har vært brukt som pendlerbolig og i 2 år som egen fritidsbolig. Det er det som er problemstillingen i denne saken - det anføres ikke fra Kristensens side at eiendommen var brukt som fritidsbolig før fru Kristensen ble uførepensjonert i 1988. Etter lagmannsrettens mening tilsier sammenhengen i regelverket at en slik kombinert bruk i prinsippet må godtas. Lagmannsretten er således enig med byretten i at hvis betingelsene for bruk som fritidsbolig fra høsten 1988 til salget i oktober 1990 anses oppfylt, må kravet om 5 års brukstid etter §43 annet ledd bokstav f være oppfylt, idet kommunen som nevnt har akseptert at boligen var pendlerbolig for fru Kristensen frem til hun ble uføretrygdet høsten 1988. Dette er for øvrig også kommunen enig i. Det avgjørende spørsmålet er med andre ord om boligen i skatteloven forstand var brukt som fritidseiendom de to siste årene før salget i oktober 1990.
Om dette er i Ot.prp.nr.4 (1986-87) 27 sp. 2 sagt følgende:
"Det avgjørende vil være om eiendommen etter en helhetsvurdering fremstår som eierens egen fritidsbolig. Departementet forutsetter at man ikke skal ta hensyn til sporadisk utleie dersom eiendommen for øvrig brukes som normalt for fritidsboliger. Der eiendommen delvis leies ut til fast bolig, eller delvis brukes til andre formål, vil den lett miste sitt preg av å være fritidsbolig. Spesielt gjelder dette hvis den øvrige bruk er mer intens, slik utleiebruk som fast bolig normalt vil være."
I Aarbakke: "Skatt på inntekt" 108 sies det om dette at "Bruken må i sin karakter være en fritidsbruk. Men det kan ikke stilles så strenge krav til brukens intensitet som ved boligeiendom. Det er tilstrekkelig med vanlig fritidsbruk."
I en uttalelse fra Finansdepartementet, gjengitt i Utv. 1989 755, sies det at "Det må kreves en bruk som er knyttet til vesentlig fritidspregete opphold og gjøremål, herunder kontakt og tilsyn med familie. Får eierens eller hans husstands bruk av sekundærboligen et annet preg, f.eks. som et rent overnattingseller gjennomgangssted som alternativ til hotell, kommer regelen om skattefrihet for gevinst etter 5 års eiertid ikke til anvendelse. Det samme gjelder tilfeller der eieren lar andre, f.eks. voksne barn, bo fast i sekundærboligen, selv om eierens besøk isolert sett er fritidspreget." Den her siterte uttalelsen er gitt som en begrensende tilføyelse til en tidligere uttalelse av 11. april 1989, hvor departementet hadde sagt rent generelt at en bolig som ikke oppfylte vilkårene for å være sekundærbolig etter §43 annet ledd bokstav d normalt bør kunne anses som egen fritidseiendom etter bokstav f, selv om bruken ikke (bare) er knyttet til de vanlige rekreasjons- og fritidsformål som hytter og landsteder gjerne er. Dette synspunktet ble begrunnet med at "I alminnelighet kan den 5 årsregel som gjelder for egen fritidseiendom anses å gi en rimelig avgrensning av skatteplikten for de sekundærboliger det her er tale om."
Anvendt på den foreliggende sak synes det klart at uten den begrensende tilleggsuttalelsen ville Kristensens salg av Svaleveien 22 B ikke ha utløst noen gevinstbeskatning ut fra Finansdepartementets tolkning av §43 annet ledd. Etter tilleggsuttalelsen synes det å måtte bli skatteplikt, idet situasjonen jo nettopp er at Kristensen har latt andre, nemlig datteren Janne Karin og hennes barn, bo fast i boligen i 1988, 1989 og 1990. Det er ikke bestridt at Janne Karin og barna rent faktisk oppholdt seg i boligen i ukedagene i det aktuelle tidsrommet. At familien mer eller mindre regelmessig tilbragte helgene i hjemmet i Mandal, kan ikke skjønnes å få noen betydning i denne sammenheng.
I tillegg kommer at det, uavhengig av familien Kvanviks bruk av boligen, synes svært vanskelig å karakterisere ekteparet Kristensens egen bruk som fritidsbruk. Det som etter lagmannsrettens mening er realiteten, er at fru Kristensen de facto flyttet tilbake til rekkehuset i Slettheia kort tid etter flyttingen til Mandal og fortsatte å ha denne som sin faste bolig, mens Jan Arthur Kristensen ble boende i Mandal. Fru Kristensens bruk av boligen i Slettheia endret ikke karakter etter at hun ble uføretrygdet høsten 1988. Det kan anføres gode rimelighetsgrunner for at også en slik bruk som det her var spørsmål om burde gi grunnlag for skattefritt salg, tilsvarende de unntak som har vært gjort for pendlerboliger og studieboliger. Det er åpenbart ikke noe spekulativt verken ved anskaffelsen av boligen eller ved bruken av den, og det er familiemedlemmer som har benyttet den hele tiden - den har ikke vært bortleid. Det kan også sies å være lite rimelig at en skattefordel som ville vært oppnådd hvis fru Kristensen hadde fortsatt sitt arbeid ved Eg psykiatriske sykehus i to år til skal gå tapt fordi hun uføretrygdes, når hun i samme tidsrom rent faktisk benytter boligen på samme måte som mens hun var i arbeid. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se det annerledes enn at den bruk som faktisk har vært utøvd og de bruksformål det i denne saken er spørsmål om, faller utenfor begge de aktuelle unntaksbestemmelsene i §43 annet ledd. Avgjørende i forhold til bokstav f må være at fru Kristensen bodde fast i boligen både før og etter høsten 1988. Det er ikke naturlig å karakterisere en i faktisk henseende uforandret bruk av en familiebolig som fritidsbruk fra det tidspunkt beboeren slutter i aktivt arbeid. Det kunne ha stillet seg annerledes hvis fru Kristensen fra høsten 1988 hadde flyttet tilbake til småbruket i Mandal og ekteparet regelmessig hadde tilbragt helgene i Kristiansand i de to årene frem til salget. Dette er imidlertid ikke situasjonen i saken.
Det avsies etter dette dom i samsvar med kommunens påstand forsåvidt realitetstvisten angår.
Omkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter bestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd, sammenholdt med §172. Lagmannsretten bedømmer saken som så rettslig tvilsom at Jan Arthur Kristensen bør fritas for omkostningsansvar etter unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd 1. alternativ.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Kristiansand kommune v/ordføreren frifinnes.
2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.