LA-1995-804
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-17 |
| Publisert: | LA-1995-00804 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - LA-1995-00804 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens Arne Mosland) Kjærende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Leipsland) Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Leipsland) Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Jens Arne Mosland) |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg Lagdommer Inge Hobæk Lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §44, Tvistemålsloven (1915) §179, Barneloven (1981) |
Saken gjelder midlertidig avgjørelse om samværsrett.
I sak mellom partene vedrørende foreldreansvaret og daglig omsorg for datteren C, født xx.xx.1988, avsa Kristiansand byrett 22. oktober 1993 dom med slik domsslutning:
1. A skal ha foreldreansvar og daglig omsorg for C f. august 1988.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke . "
Det var også begjært midlertidig avgjørelse av begge spørsmålene etter barneloven §38 tredje ledd, og samtidig med dommen ble det avsagt kjennelse med slik slutning:
1. A skal ha foreldreansvar og daglig omsorg for C f. august l988 til saken er rettskraftig avgjort.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke . "
Byrettens dom ble av B påanket til Agder lagmannsrett. Hun begjærte dessuten midlertidig avgjørelse av samværsordningen mellom seg og datteren. Foranledningen til dette var at A og hans ektefelle, D, bare ville tillate samvær når de selv var til stede.
Lagmannsretten avsa 7. juli 1994 kjennelse med slik slutning:
1. B tilkjennes samvær med C f. august 1988 3 - tre - timer pr uke i overvær av familien E frem til hovedforhandling for lagmannsretten er avholdt.
2. A og hans ektefelle D skal ikke være til stede.
3. B samboer F skal ikke være til stede."
Lagmannsrettens kjennelse ble av A påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i kjennelse av 2. september l994 forkastet kjæremålet. Lagmannsretten avsa l2. desember l994 dom i saken med slik domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes forsåvidt angår spørsmålet om daglig omsorg.
2. Partene skal sammen ha foreldreansvaret for C, f. xx.xx.l988.
3. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
4. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.
Under ankeforhandlingen inngikk partene rettsforlik om samværsordningen, som gikk ut på fmlgende:
a) D og C, samt B og guttene, møtes på biblioteket/eventuelt i svømmehallen en gang i uken til 2 timers samvær. Dette starter første uken i desember og gjentas 4 ganger.
b) De samme personer møtes deretter en ettermiddag pr. uke til ca. 2 1/2 times samvær, første gang i ...stien, andre gang i ...veien og deretter vekselvis.
c) Ordningen evalueres etter to måneder fra idag (23. november 1994).
B påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 4. april 1995 ble anken nektet fremmet.
Samværsordningen som partene ble enige om under ankeforhandlingen, fungerte ikke tilfredsstillende, og partene klarte heller ikke under evalueringen av ordningen etter to måneder å bli enige om en annen ordning. B tok deretter ut stevning ved Kristiansand byrett med krav om vanlig samværsrett med datteren. Samtidig fremsatte hun krav om midlertidig avgjørelse av samværssprarsmålet. I tilsvaret påsto A seg frifunnet og reiste samtidig motsøksmål med krav om at han alene skal ha foreldreansvaret for datteren, og at motparten ikke skal ha samværsrett.
Byretten avsa 11. september 1995 dom og kjennelse i saken. Domsslutningen er som følger:
I hovedsøksmålet:
1. B tilkjennes samvær med C født 1988 med inntil 3 - tre - timer om ettermiddagen på en fast ukedag fra og med uke 40 i l995 og ett år fremover. A har rett til å være til stede under samværet.
B samboer F skal ikke være til stede.
2. Fra og med uke 40 i 1996 skal B ha rett til vanlig samvær, jf. §44 i barneloven med C.
F skal ikke være til stede.
I motseksmålet:
B frifinnes.
I begge søksmål:
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kjennelsen har slik slutning:
1. B tilkjennes samvær med C, 1988, med inntil 3 - tre - timer om ettermiddagen en fast ukedag fra og med uke 40 i 1995 til saken er rettskraftig avgjort. A har rett til å være til stede under samværet.
B samboer F skal ikke være til stede.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A har påanket dommen til Agder lagmannsrett og har også påkjært byrettens kjennelse om samværsspørsmålet. Kjæremålet er begrunnet slik:
Det gjøres gjeldende at det er nødvendig med en nærmere vurdering av skadefølgene for barnet i forbindelse med samvær. Dette ble anført for Kristiansand byrett, og er ikke vurdert i domspremissene. Jeg viser til dom og kjennelse av 11. september 1995.
Det antas å kunne gi barnet store problemer å iverksette samvær f.o.m. uke 40. Samværet må i så fall tvinges igjennom, og i tvangssituasjoner tidligere har barnet fått svært kraftige reaksjoner og også betydelige ettervirkninger. Dette ble også anført fra Kristiansand byrett uten at det er kommet med i premissene for kjennelsen."
Den kjærende part har nedlagt slik påstand
1. B skal, inntil saken er rettskraftig avgjort, ikke ha samvær med C .
2. B bærer sakens omkostninger."
Etter begjæring fra den kjærende part besluttet byretten å gi kjæremålet opprettende virkning.
Også B har påkjært byrettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Kjæremålet er begrunnet slik:
Det er kjennelsens innhold som bes endret idet den kjærende part mener det ikke er noe behov for at A er til stede under samværet. Det er ikke bare unødvendig, men det er også til stor sjenanse og vanskeliggjør en intimkontakt mellom mor og datter, noe som går ut over C så vel som den kjærende part. Også den tilmålte tid - 3 timer om ettermiddagen en fast ukedag - er for lite. Det må være aktuelt med en hel ettermiddag i uka.
Nå er nevnte kjennelsesslutning av midlertidig karakter men det fremgår av selve domsslutningen - pkt. 1 at B skal ha samvær med datteren 3 timer om ettermiddagen på en fast ukedag fra og med uke 40 i l995 og ett år fremover. A har da rett til å være til stede under samværet. Det fremgår så at fra uke 40 i 1996 skal hun ha vanlig samværsrett med barnet, jfr. Barneloven §44. Her legges det opp til ett år med slik form for samvær, som også er tildelt som midlertidig avgjørelse. Det mener den kjærende part er både en uheldig - og unødvendig ordning. Dommen vil derfor bli påanket, noe som innebærer at den midlertidige ordning kan bli stående i relativt lag tid Den kjærende part kan godta at kjæremotparten A er til stede de 2 første gangene, men ut over det, er det helt unødvendig. Som det fremgår av dommen 9, femte avsnitt, har den oppnevnte sakkyndige konkludert med at mor må ha samværsrett. Retten er enig i det, ikke minst fordi det hverken i mors personlighet eller i hennes sosiale tilpasning er noe som skulle tilsi et annet resultat. Nettopp på denne bakgrunn er det ikke nmdvendig med noen slik foranstaltning over lang tid som byretten har gått inn for.
Jeg vil også vise til hva jeg har anført i stevning om begjæring om midlertidig avgjørelse til Kristiansand byrett 18.5. d.å. Jeg har der fremlagt lagmannsrettens avgjmrelse fra i fjor, og Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse vedr. samværsspørsmålet.
M.h.t. vekten av de sakkyndiges uttalelser må jeg tillate meg å påpeke at begge de sakkyndige har avfunnet seg med at kjæremotparten nektet å medvirke til at deres arbeide ble utfmrt på en forsvarlig måte. Det har således ikke vært anledning for dem til å vurdere mor og datter sammen. Det er derfor ikke på noen måte dokumentert at det er noe dårlig forhold mellom mor og datter. Tvert imot, i saksdokumentene foreligger også ankeerklæring til Høyesterett vedlagt bilder fra første samvær, der enkelte av disse bilder viser klart det motsatte, nemlig at barnet viser glede over å være sammen med sin mor. Det er derfor egnet til stor undring at det er lagt slik vekt pa kjæremotparten og hans hustrus udokumenterte uttalelser. Slike påstander har man da vitterlig høart tidligere fra andre saker, uten at det har innebåret noen realitet. Det er det som er tilfellet også i denne sak."
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
1. B tilkjennes samvær med C f. 1988, fastsatt etter rettens skjønn, inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige/B . "
I senere prosesskrift har begge parter utdypet sine anførsler.
Lagmannsretten skal bemerke:
Utgangspunktet i barneloven er at barnet skal ha samvær med begge sine foreldre, jfr. barneloven §44, første ledd. En midlertidig avgjørelse om samværsordning må imidlertid først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. §44, tredje ledd, 2. punktum.
Byretten har etter muntlig forhandling med avhør av parter og vitner kommet til at det vil være til beste for barnet at barnets mor har en begrenset samværsrett inntil saken er rettskraftig avgjort. Lagmannsretten har et dårligere grunnlag for å vurdere spmrsmålet om midlertidig samværsrett enn byretten har hatt, men er etter det opplyste enig med byretten i at moren midlertidig bmr ha en slik rett og med det omfang som byretten har fastsatt, og lagmannsretten tiltrer for så vidt byrettens begrunnelse. Av hensyn til barnet bør dessuten far ha rett til å være til stede under samværene. Det antas at dette vil få barnet til å føle seg tryggere når kontakten med moren nå skal gjenopptas. Lagmannsretten finner imidlertid at den midlertidige ordningen bør begrenses til å gjelde frem til lagmannsrettens dom foreligger, idet det synes riktig å vurdere sprsmålet på nytt på bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, dog slik at varigheten av den midlertidige ordningen endres som nevnt ovenfor.
Spørsmålet om saksomkostninger bør avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 i første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
1. Byrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes, med den endring at den midlertidige ordningen gjelder frem til lagmannsrettens dom foreligger.
2. Avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.