LA-1995-849
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-27 |
| Publisert: | LA-1995-00849 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett Nr. 95-00145 - Agder lagmannsrett LA-1995-00849. |
| Parter: | Ankende part: Karl Martin Larsen Lie, Anne Hauen (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Aas). Ankemotpart: Sonja Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Gudrun Høykoll) |
| Forfatter: | Lagdommer Steinar Thomassen Ekstraord. lagdommer John Årseth Byrettsdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder veirett. Spørsmålet er om de ankende parter Lie og Hauen for sine eiendommer, henholdsvis gnr.218 bnr.11 og 218 bnr.85 Bjelland i Arendal, har rett til å kjøre på vei som ligger bl.a. på gnr.216 bnr.23 Brekka, tilhørende ankemotparten Sonja Andersen.
Nedenes herredsrett avsa 15. juli 1995 dom med slik slutning:
"1. Sonja Andersen frifinnes for kravet fra Karl Martin Larsen Lie.
2. Sonja Andersen frifinnes for kravet fra Anne Hauen.
3. Karl Martin Larsen Lie og Anne Hauen dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger til Sonja Andersen med kr 31200,- - trettientusentohundre - kroner."
Lie og Hauen har 25. september 1995 v/advokat Øyvind Aas påanket dommen til Agder lagmannsrett forsåvidt angår retten til kjørevei. Herredsretten behandlet også spørsmålet om rett til parkering for Hauen, og frifant Sonja Andersen også på dette punkt. Denne del av dommen er rettskraftig.
Ankeforhandling ble holdt i Arendal 27.-29. august 1996. Partsforklaringer ble gitt av Karl Martin Lie og Erik Hauen (på vegne av ektefellen Anne Hauen), og av Sonja Andersen. Partene førte 11 vitner, hvorav 4 nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Der er fremlagt et par nye dokumenter som lagmannsretten finner å være av betydning, og som blir omtalt nedenfor. Retten foretok sammen med parter og prosessfullmektiger befaring av den omtvistede veistrekning med tilstøtende områder. Partene fikk anledning til å påvise hva de mente hadde betydning for saken.
Det er ikke gjort innvendinger mot den saksfremstilling som fremgår av herredsrettens dom side 2-3, som lagmannsretten derfor viser til. Også innholdet i partenes anførsler er i hovedsak de samme som for herredsretten. Lagmannsretten viser til herredsrettens dom side 3-7, men skal supplere med endel av det som er gjort gjeldende i ankesaken.
De ankende parter anfører at jordet i Ødegården lå i fellesskap (sameie) mellom Bjellandbrukene. Disse hadde ifølge utskiftningsforretningen en gjensidig kjørselsrett over hverandres utlagte parseller. Adkomst fra Bjelland Ødegård til hovedveien skjedde gjennom Spydalen.
I denne adkomsttilstand inntrådte en forandring ved Brekkautskiftningen 1882. Til fordel for "lodden Y" ble det da utlagt et nytt veiavtak med nærmere beskrevne endepunkter. Ved veiavtaket fikk de fire Bjellandbruk i fellesskapet - og senere fradelte bruksnummere - rett til å bruke den nye veiforbindelse fra lodden Y til Møllershave, og dermed også over gnr.216 bnr. 23.
Under enhver omstendighet har de ankende parter ved hevd ervervet rett til å kjøre over veien på gnr.216 bnr.23. Før overdragelsen av bnr.11 i 1963 til Lie, fikk Lie av selgerens nære slektninger påvist adkomsten fra Møllershave til bnr. november Lie måtte oppfatte dette slik at det dreide seg om en rettighet til ferdsel. Han har i alle år siden brukt veien til kjøring av tømmer og materialer, uten å spørre eieren av gnr.216 bnr.23 om samtykke. Forståelsen av at det dreide seg om en rett for gnr. 218 bnr.11 til å bruke veien styrkes også av at Lie i 1965 deltok i utbedring av veien, og da i egenskap av rettighetshaver. Protesten i 1971 måtte han kunne se bort fra, all den tid kommunale myndigheter hadde gjodkjent hans utbyggingsplan. Hauen hevder i tilknytning til Lies bruk å ha hevdet rett for gnr.216 bnr.85 til å kjøre på veien.
Ankepartene har nedlagt påstand:
"1. Gnr.218 bnr.11 i Arendal har rett til kjørevei over gnr.216 bnr.23.
2. Gnr.218 bnr.85 i Arendal har rett til kjørevei over gnr.216 bnr.23.
3. Karl Martin Larsen Lie og Anne Hauen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Ankemotparten anfører at det av Brekkautskiftningen klart fremgår hvilken trasé det der omhandlede veiavtak har. Veiavtaket skulle tjene jordskiftelodden Y, som feilaktig et par steder i kartmaterialet er betegnet som gnr.218 bnr.1. Lodden er i virkeligheten ikke et Bjellandbruk, men et Brekkabruk, nemlig gnr.216 bnr.30, utgått fra gnr.216 bnr.28, og som dengang eides av Jens Christoffersen som også eide gnr. 218 bnr.1. Da partene er enige om beliggenheten av lodden Y i skiftefeltet, er den uriktige angivelse av gnr. og bnr. uten betydning.
I hevdsspørsmålet anfører Sonja Andersen nå også med støtte i protesten av 1971 og vitneforklaringen fra det nye vitne Rønningen at Lie ikke var i god tro med hensyn til sin påståtte hevdsbruk.
Ankemotparten påstår herredsrettens dom stadfestet og tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og tiltrer i det vesentlige herredsrettens domsgrunner, både under det prinsipale og det subsidiære søksmålsgrunnlag. Det er imidlertid for lagmannsretten fremlagt to nye dokumentbevis. Vitneførsel og prosedyre med henvisning til disse har i stor utstrekning dreid seg om hvordan beskrivelser, angivelser og opplysninger i utskiftningsforretninger, grunnbokutskrifter og kartmateriale er å forstå. Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til disse bevis så langt det er nødvendig for å begrunne avgjørelsen.
I
Brekkautskiftningen i juli 1882 (avskriftens side 9 pkt.17) er i forbindelse med veisystemet i skiftefeltet omtalt "lodden Y". Dette areal er i et par kart innført som gnr.218 bnr.1, dvs. Bjellandsbruk, og er ifølge ankepartene Bjelland Ødegård. Ankemotparten påstår at arealet er fradelt gnr.216 bnr.28, og at korrekt betegnelse er gnr.216 bnr.30. Arealet tilhører i dokumenterbar rekkefølge eierne av gnr.217 bnr.4 i Lia. Betegnelsen gnr.218 bnr.1 på jordstykket ved Ødegårdsgjerdet kan likevel være egnet til å skape usikkerhet når forskjellige kart og dokumenter sammenholdes. Lagmannsretten utelukker ikke at en feil kan ha oppstått som følge av at Jens Christoffersen eide bruk både under Bjelland og Brekka. Retten må også være enig med ankemotparten i at arealet ikke hadde noe i Brekkautskiftningen å gjøre dersom det hørte under gnr.218 Bjelland. Forøvrig er det uvisst hvilket og hva slags kart som første gang betegner arealet som bruk under Bjelland.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på tolkninger og forklaringer av uoverensstemmelsen i kartmaterialet. Uansett den manglende samsvarighet på dette punkt, er partene enige om beliggenheten av lodden Y i terrenget. På grunnlag av befaringen legger lagmannsretten i henhold til dette til grunn at lodden Y støter til gnr. 16 bnr. 26, eier Knut Hagbart Pedersen, ved Ødegårdsgjerdet.
Med denne enighet som utgangspunkt, og også på grunnlag av den utskrift av grensebeskrivelsen i utskiftningen som er ny for lagmannsretten, legger lagmannsretten til grunn følgende forståelse av pkt.17 i Brekkautskiftningen: Av pkt. 17 sees at der i 1882 lå kjørevei fra Møllershave til Broneheihaven. Veien skal ifølge utskiftningen beholdes som før til bruk for eierne av lodden R og T, hhv. gnr.216 bnr.23 nåværende eier Sonja Andersen, og gnr.216 bnr.26, nåværende eier Knut Hagbart Pedersen, samt for eieren av lodden Y. Til bruk for eieren av lodden Y skal eieren selv, Jens Christoffersen, opparbeide vei fra 8. byttestein i grense nr. 89 fram til Ødegårdsgjerdet. Dette var et nytt veiavtak. Utskiftningen må videre forstås slik at Jens Christoffersen ikke tidligere hadde brukt veiparsellen MøllershaveBroneheihaven, og det kan utledes at han fra nå sammen med eierne av lodden R og lodden T, skal ta del i vedlikeholdet av den eldre vei. Det nye veiavtak var en fortsettelse - en forlengelse - av eksisterende vei. At den fortsatte nettopp fra Broneheihaven - noe som er bestridt av ankepartene - ses av grensebeskrivelsen no.89 sammenholdt med utskiftningskartet. En kan her fastslå grense no.89 med henvisninger til byttesteiner og avstander mellom disse fra østkanten av bygdeveien frem til stein nr.8, som er Broneheihaven. Herfra skulle da det nye veiavtak fortsette til Ødegårdsgjerdet/lodden Y, på grunn under gnr.216 bnr.26, lodden T.
De ankende parter har anført at veiavtaket tok sin fortsettelse fra Ødegårdsgjerdet, og at veiomleggingen skjedde ved flytting til ny trasé for nåværende Malmvei, og da slik at en bro ble fjernet, og at adkomsten til Spydalen dermed ble brutt. Det hevdes da at på denne måte fikk Bjellandbrukene rett til å bruke forbindelsen fra Ødegårdsgjerdet over Broneheihaven/ Møllershave til hovedveien. For lagmannsretten står denne anførsel- etter det som er bevist om grense no.89 og byttestein 8 - som grunnløs. Lagmannsretten har funnet det godtgjort at det før utskiftningen ikke var vei på den nevnte strekning.
Bjellandbrukene har i Bjelland Ødegård rett til innbyrdes ferdsel i høstningsøyemed over hverandres utlagte jordstykker. Under den forutsetningen at lodden Y er identisk med gnr.218 bnr.1, gjør de ankende parter gjeldende at Ødegården dannet et fellesskap/sameie, og at alle bruk under Bjelland hadde - og har - rett til å nytte veien Ødegårdsgjerdet - Møllershave. Lagmannsretten er ikke enig i dette. For det første oppstår ikke noe fellesskap av rettslig karakter ved at et Bjellandbruk tillegges rett til å ferdes over de tre andre. Retten tilkom det respektive bruk isolert i forhold til hvert av de andre. For det annet viser ordlyden i Brekkautskiftningen pkt. 17 at det her var tale om en eksklusiv rett for eieren av lodden Y, som også selv måtte opparbeide veien og være med i vedlikehold av eksisterende vei.
Lie støtter sin anførsel om avtalehjemmel for sin rett til å kjøre på veien også på andre omstendigheter. Lagmannsretten finner at ikke noe av det som er påberopt underbygger kravet om å ha veirett. Om den tinglyste rett for gnr.218 bnr.2 og 3 er hevdet at retten ble tilstått de to herskende eiendommer ved senere overenskomst, fordi de øvrige Bjellandbruk alt hadde tilsvarende rett. Denne forståelse er etter lagmannsrettens mening ikke mer sannsynlig enn den motsatte oppfatning, nemlig at de nevnte bruksnummere av en nå ukjent grunn fikk en særlig rett for seg.
Lagmannsretten finner videre bevist at det arbeid Lie utførte på veien over Andersens grunn i 1965, ikke ble igangsatt av ham selv eller etter hans tiltak i egenskap av bruksberettiget. Uansett om Lie ikke mottok vederlag, ble han engasjert til arbeidet av Jens Kåre Lien, som hadde sikret seg samtykke fra eier av gnr.216 bnr.23 til mindre fysiske inngrep i og nær veien.
Videre er det hevdet at eksistens av rett til å kjøre veien lå implisitt i de kommunale godkjenninger av hytteplanen i 1971. Dette beror i beste fall på en misoppfatning av innholdet i godkjenningene. Kommunens befatning med planen ivaretok bare offentlige interesser. Forsåvidt adkomst til hyttefeltet angikk, må en anta at kommunen i tilfelle har bygd på opplysninger gitt av Lie selv, uten noen undersøkelse av om disse privatrettslig var holdbare. Lie hevder også å ha fulgt opplysninger og påvisninger av dem som solgte gnr.218 bnr.11 i 1963, og at han gjennom disse fikk klart inntrykk av at det til den eiendom han sto i ferd med å kjøpe, hørte rett til å kjøre veien over gnr.216 bnr.23. På bakgrunn av vitneprovet fra Gunda Christensen, f. 1911, datter av eierne fram til 1963, kan ikke lagmannsretten se at der er overvekt av sannsynlighet for at noen i familien Johnsen har gitt uttrykk for at der for bnr. 11 var veirett over ankemotpartens eiendom. Gunda Christensen har for lagmannsretten forklart at hun aldri har hørt tale om noen slik veirett. Forklaringen fra vitnet Marit Roland går i samme retning. Hun ville gjerne kjøpe hyttetomt fra bnr. 11, men ble av familien Johnsen gjort kjent med at der ikke var adkomst for fremkjøring av materialer.
Etter dette kan anken ikke føre frem på det prinsipale grunnlag.
Om hevdsanførselen skal bemerkes:
Også av personer uten positiv og formalisert rett til å bruke veien, kan det ha foregått trafikk, dels med kjøretøyer av forskjellige slag. Lagmannsretten er imidlertid enig med ankemotparten i at det dreide seg om en tålt bruk, for det meste som ledd i driften av innenforliggende jordbrukseiendommer, kanskje også om innkjøring av materialer o.l. Under ingen omstendigheter har ankepartene iakttatt eller hørt om andres bruk, bl.a. med bil, i slikt omfang at de ut fra dette kunne trekke den slutning at de selv hadde rett til å kjøre på veien. Også veiens beskaffenhet og tilstand burde gjort det tydelig for de ankende parter at motorisert ferdsel lå utenfor en eventuell subjektiv rett.
Når det konkret gjelder spørsmålet om hvorvidt hevdsvilkårene er til stede, finner lagmannsretten som herredsretten at bruken fra Lies side ikke har vært utøvd i tilstrekkelig aktsom god tro. Herredsretten viser her bl.a. til kjøpekontrakten vedr. overdragelse av bnr. 85 til Hauens rettsforgjenger Løvland. Lagmannsretten har som nytt vitne hørt Gunnar Rønningen, som i 1974 kjøpte hyttetomt bnr. 109 av Lie. Etter forklaringen antar lagmannsretten at kjøpekontrakten om adkomst har samme innhold som førstnevnte kontrakt. I utformingen av dette kontraktsvilkår ser lagmannsretten en bekreftelse på at Lie ikke hadde full overbevisning om at der besto en rett for gnr.218 bnr.11 til å kjøre veien. For Rønningen var forholdet nærmest åpenbart da han begynte å overveie saken - han har forklart at han alt en uke etter kjøpet forsto han ikke kunne ha rettshjemlet kjøreadkomst over gnr.216 bnr.23, en oppfatning som ble bekreftet da han forela spørsmålet for ankemotparten.
Lagmannsrettens resultat styrkes ved den omstendighet at da Lie i 1971 planla utbygging av hyttefelt på sin eiendom, innga de øvrige grunneiere skriftlig protest. Dette dokument, som er fremlagt, er nytt for ankeinstansen. Bak protesten til kommunen sto brukere både av gnr.216 og 218. Disse mente å være eiere av veien, og grunnga innsigelsene med at gnr.218 bnr.11 ikke var medberettiget til bruken. Lagmannsretten tar ikke stilling til om grunnlaget for protesten var holdbart. Men protesten isolert, som uttrykk for en presisering av brukerkretsen, var i alle tilfelle egnet til å vekke uvisshet hos Lie om hvorvidt han faktisk hadde den rett han mente å utøve. Når han unnlot å undersøke forholdet nærmere, tok han en sjanse. Retten finner at hans gode tro senest fra 1971 ikke var av den kvalifiserte art loven krever som grunnlag for hevdserverv. For Hauens del er lagmannsretten enig med herredsretten i at hevdstiden er 50 år.
Heller ikke på det subsidiære grunnlag kan ankepartene gis medhold.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste sålangt den er påanket.
Anken har ikke ført frem og saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. De ankende parter bør derfor erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten. Advokat Gudrun Høykoll har innsendt omkostningsoppgave med krav om tilsammen kr 34000,- hvorav kr 32500,- er advokatsalær. De ankende parters prosessfullmektig har ikke gitt bemerkninger til omkostningsoppgaven, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.
Det gjøres ingen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Karl Martin Larsen Lie og Anne Hauen - en for begge og begge for en - til Sonja Andersen v/advokat Gudrun Høykoll kr 34000,- trettifiretusen kroner 00/100 - som erstatning for sakens omkostninger ved lagmannsretten.