LA-1996-1117
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-18 |
| Publisert: | LA-1996-01117 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø Herredsrett Nr. 96-173 - Agder lagmannsrett LA-1996-01117 |
| Parter: | Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Statsadvokatene i Vestfold og Telemark). Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Rognlien). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø. Lagdommer Jan Villum. Lagdommer Inge Hobæk |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §228, §390a, §230, §250, §290a, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §333, §344, §442 |
Kragerø herredsrett avsa den 3. september 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A, født 1948 dømmes for 2 - to - overtredelser av straffeloven §228, første ledd, 4 - fire - overtredelser av straffeloven §390a, 1 - en - overtredelse av straffeloven §227, 1. straffalternativ, - alt sammenholdt med straffeloven §230 og §62, første ledd til fengsel i 6 - seks - måneder.
Til fradrag i straffen går 19 - nitten - dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for 1 - en - overtredelse av straffeloven §227, 1. straffalternativ.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 3000,- - tretusen -."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens domsgrunner.
A ved advokat Knut Rognlien påanket dommen til Agder lagmannsrett. Det ble prinsipalt anket over bevisbedømmelsen vedrørende to av de forhold han er domfelt for. Subsidiært anket han over straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 16. september 1996 ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet nektet fremmet. Anken over straffutmålingen ble henvist til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd 1. punktum.
Lagmannsretten besluttet 18. september 1996 under henvisning til straffeprosessloven §333 at saken skulle undergis skriftlig behandling. Begge parter hadde samtykket i dette. Domfelte ved advokat Rognlien er gitt anledning til to innlegg i saken. Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har kommet med ett innlegg, og har over telefon oppplyst at det siste innlegget fra advokat Rognlien ikke foranlediger ytterligere innlegg fra påtalemyndigheten.
Domfelte har anført at en straff på seks måneders ubetinget fengsel er altfor strengt. Det ligger langt over det som er vanlig for tilsvarende forhold, jf. f.eks. Rt-1991-570, Rt-1983-1378 og Rt-1995-702.
Retten har i straffskjerpende retning lagt vekt på at domfelte tidligere er blitt dømt en rekke ganger for tilsvarende forhold, samtidig som den slår fast at fengsel ikke synes å ha noen individualpreventiv virkning. Det er riktig at fengselsstraff virker destruktivt på domfelte og bare gjør ham mer aggressiv. Det er slått fast en rekke ganger tidligere av oppnevnte sakkyndige og domstolene. Dette har sammenheng med en hodeskade domfelte ble påført i 1965. Han har sittet over elleve år til sammen i fengselsanstalt, hvorav syv år i isolasjonscelle på grunn av trusler og legemsfornærmelser. Dette har ikke gjort ham mindre aggressiv. Videre er han en rekke ganger blitt løslatt direkte fra isolasjonscelle til full frihet uten noen form for støtteapparat. Det har vært vanskelig for ham å tilpasse seg et normalt liv i frihet med andre mennesker i X uten noe meningsfylt å ta seg til.
Høsten 1995 prøvde arbeidsformidlingen ut domfeltes arbeidsevne i skogsarbeid, og dette har vært positivt, både slik at domfelte har klart å utføre arbeidet tilfredstillende, og at han har fått brukt kreftene sine til noe meningsfylt. Domfelte er inne i en positiv utvikling, og en fortsettelse av skogsarbeidet vil være det beste individualpreventive tiltak. Ingen av de forhold han er dømt for, er begått i den periode hvor arbeidsutprøvingen skjedde. Retten har imidlertid ikke lagt noen vekt på dette. I stedet for å legge forholdene til rette for fortsettelse av arbeidsforholdet, f.eks. ved en delvis betinget dom med vilkår om tilsyn og at domfelte følger arbeidsopplegg som Kriminalomsorg i frihet og arbeidsformidlingen måtte bli enige om, har retten gjentatt den feil som tidligere er begått, nemlig å idømme A en lengre fengselstraff. Individualpreventive hensyn trekker imidlertid i motsatt retning. Den varetektstid domfelte har utholdt, er tilstrekkelig til å markere alvoret i de handlinger han har begått. Ytterligere fengselsstraff vil øke faren for gjentakelse, mens et arbeidsopplegg vil minke faren.
Det er ikke riktig, slik statsadvokaten anfører, at almenpreventive hensyn må tillegges stor vekt i denne saken. Almenpreventive hensyn innebære a avskrekke andre i samme situasjon som A fra å begå straffbare handlinger. Det er imidlertid svært få personer som har en slik hodeskade som A, og overfor dem vil en streng dom i forhold til A ikke ha noen betydning. Handlingene skyldes manglende impulskontroll, og i slike tilfelle tar ikke gjerningsmannen hensyn til mulige straffesanksjoner.
Videre vises til at de forhold A nå er dømt for, er mindre alvorlige og færre i antall enn tidligere. Ved Kragerø herredsretts dom av 29. juni 1994 ble han dømt for fire tilfelle av trusler, seks tilfelle av legemsfornærmelse, femten tilfelle av overtredelse av straffeloven §290a og syv tilfelle av overtredelse av straffeloven §250 første ledd. I nærværende sak er han funnet skyldig i ett tilfelle av trussel, to tilfelle av legemsfornærmelse og fire tilfelle av overtredelse av straffeloven §390a. Han forgår seg nå sjeldnere og på en mindre alvorlig måte enn tidligere. Dette har sammenheng med den ovenfor nevnte støtte han har fått til å klare seg i et liv utenfor fengselet. En lengre fengselsstraff vil kunne bryte ned dette og sette ham tilbake i samme situasjon som han tidligere har vært når han har vært løslatt fra lengre fengselsopphold.
For øvrig er det ikke riktig når herredsretten har lagt til grunn at domfelte ikke har noen forståelse for eller angrer på de plager han påfører sine medmennesker. Han er opptatt av dette og er lei seg når han på grunn av hjerneskaden ikke klarer å kontrollere sin aggresjon. Han har bedt fornærmede B om unskyldning når han har truffet henne i byen en stund etter den episode han er domfelt for.
Påtalemyndigheten har i det vesentlige sluttet seg til herredsrettens domsgrunner og har spesielt fremhevet følgende forhold:
Herredsrettens dom omfatter flere nye tilfelle av voldelig og skremmende adferd begått over en periode på ca åtte måneder. Selv om hvert enkelt forhold isolert sett ikke er av de mest alvorlige, har domfeltes adferd ført til problemer for enkelte av de fornærmede. B er blitt engstelig og tør ikke lenger gå til byen alene, og C er blitt redd for å møte tiltalte igjen og har av den grunn måttet slutte å handle på RIMI. Begge har således fått redusert sin livskvalitet.
Det alvorlige i saken er at domfeltes voldelige og skremmende adferd bare fortsetter. Saken må ses i sammenheng med tidligere dommer. A har vært domfelt hele elleve ganger for lignende forhold, og har også i perioder vært undergitt sikring. Både i tidligere saker og i nærværende sak er de fornærmede ofte kvinner som er forsvarsløse mot domfelte. Det må legges til grunn at de mange overgrepene over tid skaper stor utrygghet og frustrasjon i lokalmiljøet, særlig blant kvinner og eldre.
Videre er det anført at almenpreventive hensyn må tillegges vekt. Det er viktig å markere overfor omgivelsene at slik omfattende og gjentatt trakassering av medmennesker ikke kan aksepteres, og at samfunnet må reagere strengt. Noe annet vil være klart i strid med folks rettsbevisshet og medvirke til å svekke respekten for rettsreglene.
Herredsretten har i formildende retning anført at domfelte synes å mangle kontroll over seg selv. På grunn av sin hjerneskade mestrer han ikke å styre sitt temperament og sin aggresjon. Påtalemyndigheten er imidlertid enig med herredsretten i at det også individualpreventivt sett er viktig å gi domfelte en kraftig påminnelse om at hans handlemåte er helt uakseptabel, og at dette formodentlig kan gi ham visse "sperrer".
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at anken forkastes.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er klart at man her står overfor en meget spesiell sak og en spesiell domfelt. Etter lagmannsrettens syn er det derfor liten veiledning å finne i rettspraksis når det gjelder straffutmålingen. Som det er påpekt er de forhold A nå dømmes for isolert sett ikke så alvorlige. De må imidlertid ses i sammenheng med hans mange tidligere domfellelser for lignende forhold. Domfelte trakasserer og terroriserer sine omgivelser i X, og det går ofte ut over folk som er klart svakere enn han selv, og som naturlig nok blir redde. Alminnelige mennesker bør ha krav på vern mot den type adferd som domfelte viser.
Lagmannsretten er klar over at erfaring viser at det kan være tvilsomt om fengselsstraff har noen avskrekkende virkning på domfelte. Retten finner likevel ikke at man har noen annen måte å markere det forkastelige i domfeltes adferd på enn å idømme ham en lengre ubetinget fengselsstraff. Forsvareren har anført at han nå dømmes for langt færre forhold enn ved Kragerø herredsretts dom av 29. juni 1994. Han ble da idømt en straff av fengsel i ti måneder. I betraktning av at denne dommen kommer inn som et straffskjerpende moment ved straffutmålingen i nærværende sak, kan lagmannsretten ikke se at det er noe åpenbart misforhold mellom de forhold A nå dømmes for og den straff på seks måneder som herredsretten har ilagt, jf. straffeprosessloven §344.
Forsvareren har anført at arbeidsformidlingen i X høsten 1995 prøvde ut domfeltes arbeidsevne i skogsarbeid, og at dette var positivt. Ingen av de forhold han nå dømmes for, er begått i perioden hvor arbeidsutprøvingen skjedde. Disse forholdene fant sted i perioden 15. desember 1995 til 16. august 1996, altså etter at arbeidsutprøvingen fant sted. Det vellykkede arbeidsopplegget har i hvert fall ikke avholdt domfelte fra å begå nye straffbare forhold etter at det tok slutt. Det er ikke opplyst i saken hvorfor man ikke fortsatte med arbeidsopplegget. Uansett kan lagmannsretten ikke se at det er noe i veien for at det settes i gang et nytt arbeidsopplegg etter at domfelte har sonet den straff han nå idømmes, dersom dette antas å ha en gunstig virkning på hans adferd. Lagmannsretten skal bemerke at domfeltes anke også gjelder saksomkostningene. Ved anke kan spørsmålet om erstatning for saksomkostninger bare prøves når det foretas prøving av bevisene under skyldspørsmålet eller når avgjørelsen umiddelbart beror på utfallet av saken, jf. straffeprosessloven §442. Lagmannsretten har derfor ingen kompetanse til å prøve saksomkostningsspørsmålet i nærværende sak.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.