LA-1996-213
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-12 |
| Publisert: | LA-1996-00213 |
| Stikkord: | Militærnektersak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø herredsrett nr. 95-00232 A. Agder lagmannsrett LA-1996-00213 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærum) Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Frøstrup) |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Simonsen Ekstraord. lagdommer Birger Lasse Sorenskriver Guri Sunde |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965) |
Det ble avsagt slik dom: Saken gjelder spørsmålet om A fyller vilkårene i militærnekterloven §1 om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Kragerø herredsrett avsa den 28. november 1995 dom med slik slutning:
"Vilkårene for å frita A født desember 1970 for militærtjeneste av overbevisningsgrunner i medhold av lov av 19. mai 1965 nr. 3 er ikke til stede."
A, ved prosessfullmektig advokat Bjørn Nærum, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Hva angår sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens domsgrunner vises til herredsrettens dom.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 12. august 1996. A møtte med prosessfullmektig advokat Nærum og ga forklaring. For Staten v/Justisdepartementet møtte advokat Johan Henrik Frøstrup. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A ved prosessfullmektig advokat Nærum har i det vesentlige anført:
A har en overbevisning som både i innhold, styrke og fasthet fyller vilkårene i militærnekterloven §1. Alternativt må han fritas på grunnlag av "atompasifisme".
Det er synet A gir uttrykk for i dag som er avgjørende. Avgjørelsen skal skje etter en samlet vurdering av hans forhold. Det styrke- og innholdsmessige aspekt ved overbevisningen vil mer eller mindre gå sammen i en helhetsvurdering. Tildels brukes argumenter av absolutt og relativ karakter side om side, og man må prøve å se dem i sammenheng for å danne et totalbilde. Man må være forsiktig med å bruke enkeltuttalelser og formuleringer løsrevet fra sin sammenheng, dersom de ikke harmonerer med oppfatningen den vernepliktige for øvrig har gitt uttrykk for.
Ved vurderingen av fastheten og styrken i As overbevisning må hensyntas at han kunne valgt en lettere løsning, nemlig forklart seg fullstendig reservasjonsløst mht. bruk av væpnet makt. Reservasjonene A har forklart seg om i sitt syn på våpenbruk går på nødvergesituasjoner og diskvalifiserer ikke for fritak. Det følger av langvarig rettspraksis at villighet til våpenbruk ved nødverge i "tradisjonell forstand", d.v.s. for redde en selv eller ens nærmeste fra en ellers uavvendelig livsfare, ikke diskvalifiserer. Det samme gjelder situasjoner der våpenbruk fremstår som eneste forholdsregel ved folkemord og terror, altså i ekstreme situasjoner hvor hensikten hele tiden er å unngå å ta flere liv enn det som ofres, jfr. Rt-1976-1157 (Finstaddommen). Det er utelukkende slike situasjoner As reservasjoner er rettet mot.
Herredsretten har feilaktig antatt at A aksepterer at andre gjør militærtjeneste bare han slipper selv. As holdning er at ingen bør gjøre militærtjeneste, men han er ikke villig til å "slå hånden av" venner som måtte ha et annet syn. Et slikt syn på andres villighet til å gjøre militærtjeneste er ikke diskvalifiserende.
Herredsretten har feilaktig utlagt As forklaring dithen at han kan støtte et desentralisert heimevern. Det A har sagt og mener, er at det ideelle vil være å nedlegge forsvaret umiddelbart og erstatte det med et "ikke voldlig" (sosialt) forsvar. All realisme tilsier imidlertid at slik omlegging må skje skrittvis og over tid. Et "desentralisert heimevern" kan være et skritt på veien, selv om han ikke selv vil delta i det. Hans tanker i så måte deles forøvrig av professor Galtung, og er ikke diskvalifiserende.
As forklaring viser at han uansett fyller kravene til "atompasifisme".
A har lagt ned slik påstand:
"Vilkårene for å frita A f. desember 70 for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er tilstede."
Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:
Militærnekterloven §1 krever en absolutt og reservasjonsløs overbevisning. Det stilles strenge krav både til overbevisningens innhold og styrke. As overbevisning fyller ikke kravene hverken hva angår innhold eller styrke og fasthet. Den eneste reservasjon loven godtar er aksept av våpenbruk i nødverge. Selv om det i relasjon til militærnekterloven §1 er tale om et videre nødvergebegrep enn i strafferetten, er det bare i helt ekstreme situasjoner, dvs. for å unngå "folkemord" og "utryddelse", at aksept av våpenbruk ikke diskvalifiserer, ref. Rt-1971-769 (Såheimdommen). Dommen i Rt-1982-685 ble avgjort på grunnlag av "atompassifisme", slik at Høyesteretts generelle merknader på 688 ikke kan tillegges avgjørende vekt.
As forklaring viser at hans overbevisning har et innhold som på flere, selvstendige punkter diskvalifiser for fritak. For det første støtter han et "desentralisert" heimevern" i en overgangsfase. Videre aksepterer han eksempelvis å "skyte ned et bombefly på vei for å bombe Kragerø" og å "skyte en snikskytter i Sarajevo". Han ser ikke bort i fra at væpnede FN-styrker kan ha positive effekter og er villig til å utføre etterretningsoppdrag som ledd i militær virksomhet. Hans vesentligste innvending mot militærvesenet synes å være dets "pyramideform", ikke bruk av våpen.
Uansett tilfredsstiller ikke As overbevisning lovens krav til "fasthet og styrke". A ga ikke uttrykk for at han ønsket siviltjeneste da han var på sesjon og har åpenbart heller ikke tenkt over spørsmålet i tidsrommet fra sesjon til han ble innkalt.
"Atompasifisme" har ikke tidligere vært noe tema for A og han tilfredsstiller åpenbart ikke kravene til fritak på slikt grunnlag.
Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
"1. Kragerø herredsretts dom stadfestes. 2. A f. 1970 dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 6000."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Militærnekterloven §1 stiller to kumulative vilkår for fritak. Den vernepliktige må ha en alvorlig overbevisning og militærtjeneste av enhver art må komme i konflikt med nevnte overbevisning.
Kravet til overbevisningens innhold innebærer at den vernepliktige må ha en situasjonsuavhengig pasifistisk overbevisning som gjør at han ikke kan utføre noe form for militærtjeneste uten å komme i samvittighetskonflikt. Det stilles strenge krav til alvoret i overbevisningen.
Avgjørelsen av om kravene til overbevisningens innhold og styrke er oppfylt skal baseres på de bevis som forefinnes på avgjørelsestidspunktet. Det faktiske grunnlaget for overveielsene av om vilkårene for fritak foreligger må fremskaffes av den vernepliktige selv. I hovedsak må vurderingene skje med grunnlag i den vernepliktiges egen forklaring. Dog skal det ikke komme den vernepliktige til last om han ikke i alle henseende har tilstrekkelige kunnskaper og evne til å tenke igjennom og formulere svar på de ulike, ofte hypotetiske, spørsmål som stilles.
Lagmannsretten er kommet til at A har en overbevisning som i innhold tilfredsstiller kravene i militærnekterloven §1. Lagmannsretten finner det således ikke tvilsomt at A har en grunnleggende pasifistisk holdning som gjør at han, med noen reservasjoner som lagmannsretten kommer tilbake til, ikke kan gripe til våpen mot andre uten å komme i alvorlig konflikt med sin overbevisning.
Reservasjonene A har forklart seg om mht. sitt syn på bruk av våpen er etter lagmannsrettens syn ikke diskvalifiserende. At han vil kunne gripe til våpen for å forsvare seg selv eller sine nærmeste mot en ellers uavvendelig livsfare er ikke diskvalifiserende. De øvrige reservasjoner A har forklart seg om må forstås slik at det sentrale er at han, under helt spesielle forhold, muligens vil kunne delta i spontan våpenbruk der dette fremstår som eneste mulighet for å avverge direkte angrep på et betydelig antall menneskers liv. Et slikt syn er ikke diskvalifiserende, jfr. Rt-1971-769 (Såheimdommen).
As forklaring om hvorledes han ser på at andre gjør militærtjeneste, må etter lagmannsrettens syn utlegges dithen at han også er i mot at andre gjør slik tjeneste. Han er dog ikke villig til å "slå hånden av" venner som måtte vurdere annerledes. Et slikt syn er ikke diskvalifiserende.
A har forklart at han går inn for et "sosialt forsvar", d.v.s. et forsvar som ikke er basert på væpnet makt, men på organisert sivil ulydighet, boikottaksjoner, streiker o.l. Selv om det ville vært det ideelle ser han det ikke som realistisk at omlegging til et slikt forsvar kan skje umiddelbart. Som ledd i nedtrappingen til et sosialt forsvar kan han ha forståelse for et desentralisert heimevern, men ikke delta i det selv. Lagmannsretten utlegger dette som tanker og ideer A har om hvorledes man realistisk kan tenke seg en nedtrapping av dagens militære forsvar til det som for ham er målsettingen, et ikke væpnet sosialt forsvar. Så lenge han ikke selv vil delta i et slikt "desentralisert heimevern" kan den oppfatning han har gitt uttrykk for ikke diskvalifisere for fritak.
A har forklart at han ikke kan utelukke at væpnet makt i regi av FN kan ha positive effekter. Han har imidlertid også forklart at disse mulige positive effekter overgås av de negative, at han uansett ikke selv kunne tenke seg å delta i slike styrker og at de samme mulige positive effekter kan oppnås uten våpenbruk. Enhver våpenbruk, også fra et internasjonalt fredsbevarende organs side, vil legge grunnlaget for bruk av stadig mer destruktive våpen, tilslutt atomvåpen, som han er absolutt motstander av. Et slikt syn er etter lagmannsretten oppfatning ikke diskvalifiserende.
A har interesser og utdannelse innen fototeknikk. Han har forklart at han, under visse forutsetninger, ville kunne tenke seg å stille eventuelle fotos han måtte ha tatt til disposisjon for det militæret til bruk i militær etterretning. Dog har han understreket at han med dette ikke mener at han vil kunne stille seg under militær kommando, eller gå inn i noe organisert samarbeide med militærvesnet med sikte på å fremskaffe slikt materiale. Det vil utelukkende kunne bli tale om, på eget initiativ, å overlevere fotomateriell han etter egen innskytelse har fremskaffet. Et slikt syn er etter lagmannsrettens oppfatning ikke diskvalifiserende.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at A har en overbevisning som i innhold tilfredsstiller kravene i militærnekterloven §1. Når man sammenholder opplysninger A ga angående innholdet i sin overbevisning i den opprinnelige søknad om fritak i november 1991, i politiforklaringen for Kragerø politikammer i mars 1995 og til sist i lagmannsretten, kan det synes som om det har skjedd en gradvis endring i overbevisningen i retning av det man kan betegne som "fasiten" i sak om fritak for militærtjeneste. Lagmannsretten bemerker at det er tale om en utvikling som har pågått over en lang periode, 5-6 år, og at prosessen A har vært igjennom åpenbart har gitt grunnlag for øket innsikt og oppfordring til å tenke nærmere over problemstillingene søknaden reiser. Lagmannsretten kan da ikke se at uoverenstemmelsene som foreligger er så påfallende at det gir grunnlag for tvil mht. innholdet i As overbevisning.
Lagmannsretten er kommet til at As overbevisning også har den fasthet og styrke loven krever. Staten har påpekt at han, ikke allerede i spørreblankett for klassifisering, krysset av for siviltjeneste og at søknad om fritak først ble fremsatt etter at han fikk melding om utfallet av utskrivningen. Lagmannsretten bemerker at spørreblanketten ble fylt ut i april 1989. Han mottok melding om utfallet av utskrivningen i oktober 1991, med anslått tidspunkt for innkalling i januar 1992. Søknad om fritak ble sendt i november 1991 og A har siden fastholdt søknaden. Slik lagmannsretten ser det er det hverken uvanlig eller påfallende at søknad om fritak først fremmes etter at militærtjenesten er blitt "realitet" i form av innkalling. Hva gjelder en mulig "glidning" i As syn mht. å tilpasse seg "fasiten" i et fritakelsessøksmål vises til det som fremgår av lagmannsrettens merknader ovenfor. Lagmannsretten bemerker også at det for As vedkommende må legges til grunn at ønsket om fritak ikke i noen som helst grad er motivert ut fra mulige problemer med tilpassning til den sosiale del av militærlivet. Tvert om er det elementer ved hans bakgrunn, frilufts- og fritidsinteresser m.v. som tilsier at i så måte enkelt ville kunne tilpasset seg. Lagmannsretten viser videre til at alvoret i As overbevisning har materialisert seg i engasjement i Folkereisning mot Krig og andre organisasjoner med pasifistisk målsetting.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av As forhold, kommet til at han fyller vilkårene for fritak etter militærnekterloven §1.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 for å frita A f. desember 70 for militærjeneste er til stede.