LF-1996-516
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-30 |
| Publisert: | LF-1996-00516 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Søre Sunnmøre herredsrett Nr. 96-237 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00516 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Egil Arne Standal, Ørsta). Motpart: Staten v/Justisdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig. Advokat Sverre Larhammer, Molde). |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965), Rettshjelpsloven (1980) §19, §23 |
Saken gjelder spørsmål om fritagelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A har erklært anke over Søre Sunnmøre herredsretts dom av 8. mars 1996. Dommen har slik domsslutning:
"Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr 3 §1 for å frita A, født xx.xx.1975, for militærtjeneste er ikke til stede."
Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Staten har i tilsvar tatt til motmæle. Den mener at herredsrettens dom er riktig.
Ankeforhandling ble holdt i Molde 4. desember 1996. A avga partsforklaring og var bistått av oppnevnt prosessfullmektig, jf rettshjelploven §19 og §23. Det ble ført to vitner.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
A har den pasifistiske innstilling som loven og rettspraksis krever. Herredsretten har oppstilt for stramme grenser for å få fritagelse. Dette gjelder særlig i forhold til ikke-diskvalifiserende nødvergehandlinger.
A er anarkist. Han er motstander av et statlig maktapparat. Han mener at samfunnet må bestå av selvstyrte små grupper basert på frivillighet og uten militærapparat. Det er viktig at samfunnet organiseres med flat struktur. Ingen må kunne kommandere andre.
A kan ikke ta liv. Det gjelder ikke bare mennesker. Han er vegetarianer. Han tar avstand fra vold og våpenbruk.
Det politiavhør som foreligger i saken, er ikke tilfredsstillende utført. Det inneholder uklarheter. Han er ikke korrekt gjengitt når det i politiavhøret er skrevet at hvis nazistyrker invaderer landet, så er det riktig å møte en slik invasjon med militærmakt.
A kan ikke underkaste seg kommando, og derfor heller ikke militærtjeneste. I visse forhold kan han støtte militser, avhengig av hvordan disse organiseres og hva de skal gjøre.
Finstad ble fritatt, jf Rt-1976-1157, spesielt side 1159 siste avsnitt, og hans forhold er ikke ulikt As.
A vil ikke kunne være med på slike aksjoner som omtalt i Sandbergdommen, Rt-1982-685, spesielt side 688, "attentat mot en despot for å redde livet til de mange".
I selvforsvar kan A som nødverge måtte gripe til våpen som siste utvei for å berge seg selv, sin familie, nærmiljøet og sin bygd fra utryddelse. I en slik situasjon kan han delta i gruppe, men bare spontant. I en slik gruppe kan han ikke underkaste seg kommando, og han kan ikke tenke seg forberedelse til slik gruppevirksomhet ved forutgående opplæring. Han reserverer våpenbruk til selvforsvar.
Om slike militsgrupper dannes andre steder i tilsvarende situasjoner, kan A hjelpe disse, f.eks. med forsyninger som mat m.v. Det kan han også gjøre om gruppen er bevæpnet, når bevæpningen kun er for selvforsvar. Han sympatiserer med zapatistene i Mexico. Disse utøver en ikkevoldskamp, selv om de av selvforsvarshensyn er utstyrt med våpen.
Han har hatt sin overbevisning allerede fra 9. klasse i ungdomsskolen. Det er riktig at han på sesjon krysset av for at han ikke ville søke fritak for militærtjeneste, men det var ikke uttrykk for at han aktet å gjøre militærtjeneste.
As overbevisning er alvorlig. Han ser det ikke mulig å utføre militærtjeneste.
Eksistensen av atomvåpen innebærer fare for atomkrig. Dette har betydning for As holdning. Han påberoper seg således også det tillegg som ble gjort i militærnekterloven §1 første ledd ved lovendringen i 1990.
A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Vilkåra for å frita A, født xx.xx.75, for militærteneste i medhald av lov av 19. mars 1965 er til stades."
Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens dom er riktig, både i resultat og begrunnelse. A fyller ikke lovens vilkår for fritak. I politiforklaringen åpner han for at militærmakt er riktig i visse situasjoner. Han åpner for våpenbruk langt ut over de rene nødvergehandlinger.
Hans senere nyansering i forhold til politiforklaringen gir mistanke om tilpasning av forklaring uten at det uttrykker noe alvorlig syn.
Om A skal fritas, må han ha en klar pasifistisk holdning. Det er overbevisningen i dag som er avgjørende, men forhistorien er med på å belyse den.
Det skal ikke gis fritagelse uten at søkeren ville ha kommet i en umulig samvittighetskonflikt. Det er ikke tilstrekkelig med generell motvilje mot militærtjeneste. A har ikke klargjort at han ikke "kan" utføre militærtjeneste.
Det samfunn A ønsker seg, forutsetter også styring. Det skal skje gjennom komiteer og allmannamøter, og da vil mindretallet måtte respektere det som bestemmes. Det er vanskelig å finne substans i det anarkisyn A forfekter. Egentlig er det for A tale om å foretrekke et direkte demokrati fremfor et indirekte demokrati.
Om A sier at han ikke kan gjøre militærtjeneste fordi han ikke kan tjenestegjøre innenfor det eksisterende maktapparat, kan det ikke være dette som er poenget for A. Han ser selv for seg et samfunn som bygges opp med et eget maktapparat, om enn mindre byråkratisk.
Det later ikke til at A tar avstand fra å møte et nazistisk angrep med militærmakt. Men det var dette som skjedde i Norge i april 1940 ved at spontane militsgrupper gjorde motstand.
A tar heller ikke klart avstand fra at andre gjør militærtjenste.
Innholdet i As påberopte overbevisning er således neppe godt nok til fritagelse.
As overbevisning er i hvert fall ikke tilstrekkelig alvorlig, fast og sterk. Dette illustreres ved de såkalte utmeldingsskjemaer han sendte 15. mars 1993 og 1. januar 1995, mens han likevel møtte opp til sesjon 31. mars 1993 og krysset av i rubrikken for nei på spørsmålet om han ville søke fritagelse.
A søker egentlig fritagelse ut fra praktiske hensyn, slik hans kamerat, første vitne B, gjorde. B så praktiske og personlige grunner for fritagelse, men han ble kjent midlertidig udyktig til tjeneste.
A har ikke utad utvist noen aktivitet som viser alvorlig pasifisme. Riktignok sier han at han har vært tilknyttet Kampanje mot verneplikt, men han har ikke gjort noen aktiv innsats.
Staten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem og bemerker:
A er i dag 21 år. Han er elev ved AMO-lakkeringskurs på X, men er for øvrig arbeidsledig. Han bor hos sin mor på Y. Han har gjennomgått niårig ungdomsskole og ettårig grunnkurs for tømrerutdannelse. Etter et halvt års videregående kurs i samme fag avbrøt han utdannelsen da han ikke syntes han ikke fikk noe ut av den. I de årene som siden har gått, har han hatt enkelte småjobber, bl.a. i parkvesenet og på reketråler. Han har ingen planer for fremtiden. På spørsmål antyder han at han kanskje vil prøve videregående skole, allmennfaglig studieretning, ved neste skoleår.
Sammen med sine to søsken har han arvet en bondegård. Den er i dag ikke i drift. A sier at det er mulig at han en gang kan sette i gang økologisk landbruksdrift der.
Før han møtte til sesjon hadde han en kameratgjeng som ofte møttes og hvor også spørsmålet om militærtjeneste skal ha vært drøftet. For lagmannsretten har to av kameratene møtt som vitner. Disse har bekreftet at A den gang, og formentlig også i dag, er imot det militære og imot voldsbruk. Han har en anarkistisk holdning, som i det vesentlige går ut på at han ikke vil at andre skal råde over ham. Han vil stå fritt.
A har opplyst og lagmannsretten legger til grunn at han har hatt en viss tilknytning til en bevegelse som kaller seg Kampanje mot verneplikt, tilknyttet miljøet omkring Gateavisa. Denne tilknytningen har han hatt fra slutten av 1994.
Den 15. mars 1993 sendte A et utfylt skjema kalt Utmeldingsskjema, som etter sin tekst går ut på at A av overbevisningsgrunner ikke kan gjøre militærtjeneste og delta i krig, og at han derfor melder seg ut av militæret. Teksten fortsetter med at han ber om at saken behandles etter de regler som gjelder for søknad om fritagelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. De militære myndigheter fant ikke skjemaet fyldestgjørende, og etter innkalling møtte A på sesjon 31. mars 1993. Der fylte han ut den aktuelle Spørreblankett for klassifisering. Blanketten har en rubrikk med overskriften Siviltjeneste, hvor spørsmålet er:
"Har du idag en overbevisning som gjør at du vil søke om fritak for militærtjeneste?"
Han merket av der for svaret nei. Et annet sted i blanketten markerte han også nei som svar på spørsmålet om han hadde levert søknad om siviltjeneste.
A ble innkalt til førstegangstjenete med fremmøte 4. januar 1995, men i steden for å møte sendte han et nytt "utmeldingsskjema" datert 1. januar 1995 sammen med et kort brev. Det resulterte i at saken ble oversendt politiet for forberedelse av fritagelsessak, og 7. mars 1995 forklarte A seg for Ørsta lensmannskontor. Deretter vedtok Justisdepartementet 23. mars 1995 å avslå As søknad om fritagelse.
As syn på militærtjeneste er gjengitt foran sammen med hans anførsler for lagmannsretten. A vil gi inntrykk av at han ikke er i stand til å utføre noen form for militærtjeneste uten å komme i alvorlig samvittighetskonflikt. Han grunner dette vesentligst på det han kaller et anarkistisk grunnsyn. Dette grunnsyn tar avstand fra statsordninger slik vi kjenner dem. Han mener at et samfunn må bygges opp av helt lokale enheter, der det dannes forskjellige komiteer til ivaretakelse av nærmere angitte spørsmål. Komitemedlemmene velges direkte av folket. Ved nærmere eksaminasjon av A kommer det frem at han mener at disse komiteene må kunne fatte bindende flertallsvedtak. A opererer i sitt tenkte samfunn også med noe han kaller allmannamøter, men som ikke er det man vanligvis forbinder med ordet. Han mener møter der representanter fra de enkelte komiteer kommer sammen og fatter overordnede vedtak for samfunnet.
A mener at med et slikt syn på hvordan samfunnet bør være, så kan han ikke underkaste seg den makt- og myndighetsutøvelse staten utøver i vårt samfunn. Dette gjelder også militærvesenet. For ham står det sentralt at han ikke kan underkaste seg kommando, og da heller ikke militærkommando. Han må alltid selv ha muligheten til å vurdere om han skal etterkomme de ordrer han måtte få.
Han er imot våpenbruk og voldsutøvelse. Han er også vegetarianer, da han ikke vil ta livet av dyr.
A sier at han, om alle andre muligheter er prøvd og ingen annen utvei finnes, kan bli nødt til å gripe til våpen for å forsvare sine nærmeste om de står i ferd med å bli utryddet av en fiende. På næmere eksaminasjon om hvilken personkrets han da ser for seg å kunne forsvare med våpen, nevner han folk i nærmiljøet og folk i samme bygd. Han tilføyer også folk i samme kommune, men presiserer at det da er tale om småkommuner nærmest av mønster av det anarkistiske samfunn han tenker seg, ikke store kommuner som i Norge i dag.
I slike situasjoner kan han delta i militsgrupper med våpen. Han forbeholder seg imidlertid hele tiden å si nei til ordrer han ikke vil utføre.
I tilsvarende situasjoner vil A også kunne hjelpe militsgrupper som skal forsvare andre bygdelag, også om disse av tilsvarende grunner er bevæpnet. Hjelpen kan da bestå i hjelp med matforsyninger, propagandamateriell og annet.
A har sympati med zapatistbevegelsen i Mexico. Han er kjent med at zapatistenes militsgrupper er bevæpnet, men han sier at det er bare for å ha våpen til selvforsvar. Det mener han er forsvarlig.
Denne gjengivelse av As syn er slik han forklarte seg under ankeforhandlingen. Det var ikke lett å få frem noen klar redegjørelse, særlig med henblikk på spørsmålene om deltagelse i militsgrupper og i hvilken utstrekning slike militsgrupper kunne være bevæpnet. Lagmannsretten sitter igjen med en følelse av at A ikke har klare tanker på dette område.
Når lagmannsretten skal vurdere den holdning A her har angitt å ha til pasifistiske spørsmål i forhold til de krav loven stiller opp for fritagelse for militærtjeneste, finner den at man her er i grenseland for hva som kan føre til fritagelse. For lagmannsretten er det ikke synderlig klargjort at A forfekter en tilstrekkelig absolutt uvilje mot våpenbruk. Det er klart at rene nødvergehandlinger med våpen ikke diskvalifiserer, men slik A har redegjort for sin sympati med en bevæpnet zapatistbevegelse og åpner for bistand til bevæpnede militsgrupper som ikke direkte er en del av hans eget selvforsvar, går han lenger i å tillate våpenbruk enn det fritaksloven §1 mener med ikke å kunne gjøre "militærtjeneste av noen art". Lagmannsretten er oppmerksom på at A stadig reserverer seg mot å stå under kommando, men dette rimer dårlig med den form for anarkistisk samfunn han har beskrevet. Lagmannsretten må gi staten medhold i at det samfunn han beskriver, nærmest uttrykker et sterkt ønske om direkte demokrati fremfor indirekte demokrati, og nedbygging av byråkratiet.
På denne bakgrunn antar lagmannsretten at innholdet i den av A angitte overbevisning ikke tilfredsstiller lovens krav, hvorfor fritak ikke kan gis.
Lagmannsretten ønsker imidlertid å tilføye at lovens §1 forutsetter at den aktuelle overbevisning må føre til at militærtjeneste ikke kan utføres uten at søkeren kommer i "konflikt med sin alvorlige overbevisning". Lagmannsretten har heller ikke funnet at dette kriterium er oppfylt fra As side. Det har under eksaminasjonen både av A og av hans to kamerater som møtte som vitner for lagmannsretten, vært søkt bragt på det rene hvor dypt As motstand mot militærtjeneste stikker. Lagmannsretten sitter igjen med en klar oppfatning av at man her ikke har å gjøre med en person som vil få noen dyptgående samvittighetskonflikt om han til tross for sitt syn vil bli nødt til å gjøre militærtjeneste. A har klarligvis en uvilje mot våpenbruk og en uvilje mot å bli stilt under kommando. Dette er en alminnelig uvilje som man vil finne igjen hos store deler av befolkningen. Det kreves imidlertid noe mere for å bli fritatt for militærtjenste.
As påberopelse av militærnekterloven §1 2. komma om bruk av masseødeleggelsesvåpen er omtrent bare kommet frem via hans prosessfullmektigs prosedyre. At risikoen for bruk av masseødeleggelsesvåpen skulle ha annet enn perifer betydning for As militærnekting, er på ingen måte kommet frem under bevisførselen for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til nærmere drøftelse av dette aspekt.
Herredsrettens dom vil etter dette bli å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes.