LG-1998-2323
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-11 |
| Publisert: | LG-1998-02323 |
| Stikkord: | Barnerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger namsrett Nr. 98-00336 - Gulating lagmannsrett LG-1998-02323. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Bjørn Nødtvedt, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ingebjørg Maaland, Sandnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Greve. Lagdommer Romarheim. Lagdommer Midtgaard |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-8 |
Saken gjelder begjæring om tvangsfullføring av samværsrett.
Etter begjæring fra A om tvangsfullføring av hans samværsrett med sønnen C født xx.xx.1988 overfor B, avsa Stavanger namsrett den 14.10.1998 kjennelse med slik slutning:
"1. B frifinnes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 11174,-.
Oppfyllelsesfristen i pkt. 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Kjennelsen forkynnes for partene ved Deres prosessfullmektiger."
Kjennelsen er rettidig påkjært til Gulating lagmannsrett som den 18. januar 1999 avslo å holde muntlige forhandlinger om kjæremålet.
Om sakens bakgrunn vises til namsrettens utførlige redegjørelse. Sammenfatningsvis skal nevnes:
A og B var gift fra 1987 til 1994. De har fellesbarna C født xx.xx.1988 og D født xx.xx.1990. B bor i Stavanger, og A flyttet i 1996 til Ålesund og senere til Oslo. A og B avtalte at B skulle ha daglig omsorg for barna og at A skulle ha vanlig samværsrett. Det oppsto senere uenighet mellom partene om daglig omsorg og samvær for barna. Fra årsskiftet 1997-1998 opphørte As samvær med C.
A reiste søksmål for Stavanger byrett i februar 1998 med krav om daglig omsorg for begge barna. Partene inngikk i saksforberedende rettsmøte i byretten den 15.05.1998 et detaljert rettsforlik. Viktig for nærværende sak er at det der ble fastslått at A skulle ha samvær med barna hverannen helg fra fredag etter skoletid til søndag kveld, samt tre uker i sommerferien 1998 og høstferien 1998.
Samværsordningen i henhold til rettsforliket ble igangsatt, og A hadde ferie sammen med begge barna. Fra primo august 1998 har far ikke hatt samvær med C.
A fremsatte 19.08.1998 begjæring til Stavanger namsrett om tvangsgjennomføring av samværsretten. Han krevde en tvangsmulkt på kr 3000,- for hver gang samværsretten ikke ble respektert. Stavanger namsrett holdt muntlige forhandlinger i saken, og avsa kjennelse den 14.10.1998, jfr. foran.
Kjennelsen er rettidig påkjært til Gulating lagmannsrett. Stavanger byrett avsa dom i hovedsaken den 16. november 1998. Dommen fastslår at B skal ha daglig omsorg for begge barna, og at A skal ha samvær hver 14. dag fra fredag til mandag morgen og feriesamvær.
Fellesbarnet C har etter det opplyste betydelig psykiske problemer, og han går i terapi ved Barnepsykiatrisk avdeling ved Rogaland psykiatriske sykehus.
Kjærende part har i det vesentlige anført:
Namsretten har lagt feil faktum til grunn og anvendt loven feil. Det foreligger ikke umulighet hva gjelder gjennomføring av samværsrett. Etter rettspraksis må to vilkår være oppfylt samtidig for at det foreligger umulighet. Den som barnet bor hos må aktivt og lojalt ha gjort hva den kan for å bevirke samvær, og det må være fare for så alvorlige psykiske skadevirkninger for barnet at tvangsgjennomføring ikke kan aksepteres. Det er vist til avgjørelse inntatt i Rt-1988-708. B har bevisbyrden for at det foreligger umulighet, og det er vist til Gulating lagmannsretts kjennelse av 13.10.1997.
B har ikke medvirket aktivt og lojalt til gjennomføring av samvær mellom far og C. Det er vist til en rekke episoder som lagmannsretten ikke finner grunn til å innta i kjennelsen. Det vises på dette punkt til dokumentene under saksforberedelsen for lagmannsretten.
B har ikke ført utenforstående og uavhengige vitner som kan understøtte at hun aktivt og lojalt har forsøkt å gjøre hva hun kunne for å få C til å reise til sin far.
Når det gjelder fare for alvorlige psykiske skadevirkninger hos C ved samvær anføres at det er konflikten mellom foreldrene C nå opplever som traumatisk. Hans situasjon er neppe mer traumatisk enn det barn ellers opplever i slike situasjoner, og kan i seg selv ikke være grunn til å unnlate å fastsette tvangsmulkt. Sosionom Grethe Mathisen benektet i namsretten at tvangsgjennomføring av samvær mellom C og far ikke ville medføre fare for alvorlig psykisk skade på C. Psykolog Grethe Tangen Andersen ønsket ikke å svare på dette.
C har hatt to samvær med sin far høsten 1998, og ved begge anledninger hadde B gitt ham klar beskjed om at han skulle reise. B har heller ikke oppfylt sin bevisbyrde i relasjon til dette vilkåret.
Heller ikke etter avsigelse av dommen i hovedsaken har det vært umulig å få i stand samvær mellom C og far. Dersom lagmannsretten ikke idømmer tvangsmulkt vil far på sikt miste kontakten med C. Det er nedlagt slik påstand:
"1. B skal, begrenset til ett år fra bestemmelsen om tvangsmulkt får virkning for henne, betale en tvangsmulkt stor kr 3000,- -kronertretusen- for hver gang samværsretten ifølge rettsforlik 14.05.98 for C, født xx.xx.88. ikke blir respektert.
2. B betaler sakens omkostninger for Stavanger namsrett og Gulating lagmannsrett."
Kjæremotparten har i det vesentlige anført:
Namsrettens kjennelse er riktig og det vises til namsrettens begrunnelse som tiltres.
Etter namsrettens forhandling har forholdet mellom far og C ytterligere forverret seg fordi verken han eller hans mor tror på at C har vært utsatt for seksuelle overgrep på skolen. Mor har i ettertid gjort det hun kunne for at samvær skulle komme i gang. Umiddelbart etter hovedforhandling i byretten tok hun kontakt med Barnepsykiatrisk avdeling med anmodning om bistand til å få samværet i gang. A har fått to henvendelser med anmodning om å møte til samtaler på Barnepsykiatrisk avdeling sammen med B, senest er de invitert til samtale fredag 26. februar d.å. Mor har gjort det hun kunne for å få samværene i gang, og det er intet grunnlag for å hevde at hun ikke opptrer lojalt i så henseende. På bakgrunn av Cs psykiske tilstand, hans klare vegring mot å ha samvær med faren og de mange forsøk hun har gjort, er oppfyllelse av samværsretten umulig og vilkårene for å idømme tvangsmulkt er ikke til stede.
B har under saksforberedelsen for lagmannsretten imøtegått en rekke av de konkrete episoder som er anført fra A, men uten at lagmannsretten finner grunn til å innta disse i detalj i kjennelsen. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Stavanger namsretts kjennelse av 14.10.98 stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte Bs saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. Saksomkostningene forfaller til betaling 14 dager etter at retten har truffet sin avgjørelse."
Lagmannsretten skal bemerke:
Barneloven §48 hjemler tvangsfullbyrdelse av samværsrett som er fastslått i rettskraftig dom, rettsforlik og forvaltningsvedtak. Stavanger namsrett forholdt seg til rettsforlik datert 28.05.1998. Stavanger byrett avsa dom i hovedsaken den 16.11.1998. Dommen er rettskraftig, og danner tvangsgrunnlag for lagmannsrettens behandling av kravet om tvangsfullbyrdelse.
Tvangsmulkt er eneste reaksjon som kan anvendes for å fremtvinge gjennomføring av samværsrett. Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapitel 13 kommer til anvendelse ved avgjørelsen. Tvangsmulkt kan ikke ilegges dersom B sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle kravet, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §13-8, fjerde ledd. Umulighet vil blant annet foreligge hvis tvangsfullbyrdelse kan føre til alvorlig psykiske belastninger for barnet, jfr. avgjørelse inntatt i Rt-1970-703. I tilfeller hvor barnet - særlig hvis det er eldre - bestemt motsetter seg samvær med den andre vil det også kunne foreligge umulighet, jfr. avgjørelse inntatt i Rt-1963-1389. Det legges ved vurderingen stor vekt på om den som barnet bor fast hos, følger opp en avgjørelse om samværsrett på lojal måte, jfr. avgjørelse inntatt i Rt-1988-708.
Det fremgår av sakens dokumenter at C har betydelige psykiske vansker. Han går i terapi hos psykolog. Årsaksbildet synes å være sammensatt, uten at dette får noen direkte betydning for lagmannsrettens vurdering. Opplysningene i saken gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å kunne fastslå at tvangsfullbyrdelse av fars samvær i utgangspunktet kan føre til alvorlige psykiske belastninger for C. Han motsetter seg imidlertid bestemt å ha samvær med far. Når man sammenholder dette med at han fra før sliter med store psykiske vansker, finner lagmannsretten at tvangsfullbyrdelse av samværsretten vil kunne føre til alvorlige psykiske belastninger for C.
På bakgrunn av sakens dokumenter finnes det ikke grunn til å bebreide B for at samvær ikke er kommet i stand mellom A og C. Det fremgår av byrettens dom i hovedsaken at mor ønsket fastsatt opptrapping av samværsretten i dommen. Hun ønsket også et samarbeid med Cs terapeut i forbindelse med utøvelsen av samværsrett. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det ikke kan forventes at hun skal sette C under et sterkere press enn hun allerede har gjort. Av saksforberedelsen for lagmannsretten fremgår det at B, etter at byrettens dom ble avsagt, har tatt kontakt med Barnepsykiatrisk avdeling. Hun har blant annet anmodet om bistand til å få i gang samværene mellom far og C.
På bakgrunn av det foranstående, finner lagmannsretten at det foreligger slik umulighet at tvangsmulkt ikke kan idømmes, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §13-8, fjerde ledd. Namsrettens kjennelse blir således stadfestet.
Kjæremålet har vært forgjeves, og A tilpliktes å erstatte B hennes saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Særlig omstendigheter som kan begrunne unntak foreligger ikke. B er innvilget fri rettshjelp, og adv. Maaland har innlevert arbeidsoppgave på kr 5400,-. I arbeidsoppgaven er oppført 10 timer medgått tid til kjæremålsaken. Saksforberedelsen hennes for lagmannsretten har bestått i et kort tilsvar og ytterligere ett prosesskriv. Hun forutsettes å kjenne saken godt, og 5 timer anses tilstrekkelig til å få kjæremålsaken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Hennes salær fastsettes derfor til kr 2700,-. Bs egenandel utgjør kr 900,-.
Det finnes ikke grunn til å endre namsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Stavanger namsretts kjennelse av 14.10.1998 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å erstatte det offentlige kr 1800,- -ettusenåttehundre- og B kr 900,- -nihundre- innen 2 -to- uker fra denne kjennelses forkynning.