LG-2001-172

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-16
Publisert:	LG-2001-00172
Stikkord:	Krav om ektefellebidrag
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett 00-01328 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00172 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Henry Mæland, Bergen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Kayser, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Ivar Drevland. Lagdommer Wiggo Storhaug Larssen. Sorenskriver Ingolv Joa
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §79, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §80, §81

Saken gjelder krav om ektefellebidrag.

A f. *.*..1950 og B f. *.*..1949 inngikk ekteskap i 1972. Samlivet ble brutt ved faktisk separasjon i april 1997. Partene er nå skilt. Etter separasjonen begjærte B offentlig skifte. Sommeren 1999 ble det inngått skifteavtale som bl.a. omfattet den felles boligeiendommen. I forbindelse med skiftebehandlingen fremsatte imidlertid A krav om ektefellebidrag; et krav B ikke aksepterte. Ved stevning av 11.05.2000 brakte så A bidragskravet inn for Bergen byrett.

Bergen byrett avsa dom i saken 14 desember 2000 med slik domsslutning:

1. B frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr 27.000,- - kronertjuesjutusen - .

3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 2 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

A har anket dommen. B har inngitt tilsvar.

Ankeforhandling ble avholdt i Bergen 15. og 16. april 2002. Partene møtte og ga forklaring. Retten hørte ett vitne. Bevisføringen for øvrig ble foretatt slik rettsboken viser.

Saksforholdets nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for byretten fremgår av byrettens dom. Om sakens bakgrunn skal dog i korthet nevnes:

Det kom til brudd i samlivet mellom A og B i april 1997. De hadde da levd som ektefolk i nærmere 25 år. De ble skilt ved bevilling 22.05.2000. De har tre barn - C f. *.*..1974, D f. *.*..1977 og E f. *.*..1984. De to eldste er nå flyttet hjemmefra. Den yngste, E, som fortsatt har mors bosted som hjemmeadresse, er inneværende år elev ved internasjonal videregående skole i Singapore. A bor således nå alene i partenes tidligere felles bolig i - - -veien 26 i Fyllingsdalen; en enebolig partene bygde med betydelig egeninnsats og som de tok i bruk i 1981. B har hele tiden vært yrkesaktiv. Fra 1984 har han hatt sitt arbeid knyttet til oljerelatert virksomhet; noe som i perioder har medført en del pendling mellom hjem og arbeidssted. B arbeider i dag som eiendomssjef ved Coast Center Base, Ågotnes. A, som var yrkesaktiv frem til første barnet ble født, har senere vært hjemmeværende bortsett fra en kortere periode med deltidsarbeid i 1983/84. I 1987 fikk hun diagnosen Systemisk lupus erythematosus - en alvorlig, kronisk reumatisk sykdom som kan angripe en rekke av kroppens organer. Hun er uføretrygdet (minstepensjon) med virkning fra 1988. Som nevnt ble det etter separasjonen begjært offentlig skifte. Overensstemmende med skifteavale inngått sommeren 1999 overtok A boligeiendommen i - - -v. 26, etter takst (1997) satt til kr 1.500.000. As krav om ektefellebidrag har imidlertid stått uløst og er denne sakens gjenstand.

Ankende part, ved advokat Henry Mæland, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

A har under ekteskapet vært hjemmearbeidende husmor. Hun har hatt hovedansvaret for hjemmet og omsorgen for 3 fellesbarn, mens B har kunnet konsentrere seg om sin yrkesmessige karriere. I løpet av 1972 - 1979 hadde de sammen bygd opp en solid økonomi. Pga samlivsbruddet har As økonomiske situasjon endret seg drastisk. Hun har kun minstepensjon å falle tilbake på. Situasjonen er en ganske annen og positiv for B.

Det gjøres gjeldende at vilkårene for å tilkjenne A ektefellebidrag er til stede.

I 1972 - ved inngåelsen av ekteskapet - var begge i fullt arbeid og med tilnærmet lik lønn.

Da første barn ble født i 1974 valgte de i tråd med tradisjonell rollefordeling at mor skulle arbeide hjemme, mens far var utearbeidende i full stilling. Dette var et felles valg av hensyn til familiens beste til tross for at de da hadde like muligheter for videre utvikling karriere- og lønnsmessig innen skips- eller oljerelatert virksomhet. Arbeidsfordelingen ble opprettholdt også etter at de fikk sitt annet barn i 1977. I 1978 kjøpte de en rimelig tomt av Bs foreldre hvor de bygde en enebolig, ferdigstilt i 1981. I forkant av huskjøp ble A som hjemmearbeidende naturlig ansvarlig for vesentlige oppgaver som utskilling av tomt, innhenting av tillatelser, tegning av hus m.v.. Hun deltok også aktivt sammen med sin mann under oppføringen av huset.

Da de to barna var kommet i skolealder arbeidet A i deltidsstilling i 1983/84. Da minstebarnet E ble født i mai 1984 kunne hun imidlertid ikke fortsette. B gikk ved denne tid også over i ny stilling som krevde mye ukependling. Fra 1984 til 1996 hadde han arbeid ulike steder i landet. Ved siden av oppgavene med hjem og barn var det i denne tiden også naturlig at A tok seg av oppgaver i forhold til svigerforeldrene og ektefellens gamle tanter. Utover i 1980-årene merket hun sykdomssymptomer, og fikk i 1987 diagnosen Systematisk lupus erythematosus; en kronisk sykdom som angriper en rekke organer i kroppen. Hennes sviktende helse ble et hinder for tilbakeføring til arbeid. Etter attføring ble hun i 1995 tilstått uførepensjon (100%) med virkning fra 1988. Etterbetalt beløp (ca kr 200.000) gikk til nedbetaling av felles gjeld og kjøp av bil - aktiva som senere ble gjenstand for likedeling.

Ettersom A hade vært hjemmearbeidende i alle år, hadde hun ikke hatt mulighet for å opparbeide pensjonspoeng. Hun er således i dag henvist til utbetalinger etter minimumssatser.

Den økonomiske situasjonen er helt annerledes for B. Han har under samlivet bygget seg opp kompetanse i arbeidslivet og har hatt betydelige inntekter.

Etter samlivsbruddet var det konflikt mellom partene om størrelsen på barnebidrag. Det er klart at bidrag til E hele tiden har vært lavere enn 11% av Bs bruttoinntekt.

På skiftet fikk A overta den felles bolig etter takst (kr 1.500.000). Skifteavtalen innebar en samlet utbetaling fra henne til B på kr 550.000 samtidig med at hun overtok boliggjelden på kr 332.000. For å finansiere skifteoppgjøret opptok hun husbanklån på kr 700.000. Under skifteoppgjøret var også ektefellebidrag nevnt som tema. B hadde i den forbindelse fremsatt et forlikstilbud om utbetlaing av et engangsbeløp på kr 100.000, som A avslo.

Krav om ektefellebidrag ble senere fremsatt i brev av 03.03.99 (fra hennes daværende advokat). B var således ved inngåelse av skifteavtalen klar over at dette var et krav som ville komme.

B har for øvrig i denne perioden foretatt flere investeringer, herunder kjøp av bil, fritidsbolig og rehabilitering av foreldrenes bolig som han arvet. Dette har medført at hans gjeld har økt. Han har imidlertid i den samme perioden arvet store verdier etter sine foreldre og tanter.

Han sitter således i dag med en betydelig større netto formue enn A, og mens hun etter dekning av faste utgifter har ca kr 6.200 tilbake av inntekt pr. måned til husholdningsutgifter m.v., er tilsvarende beløp for B ca kr 20.000. Sistnevnte beløp vil kunne stige betraktelig ved at nyinnkjøpte aktiva realiseres eller boligarealer leies ut. Dertil kommer forventet inntektsstigning hos B i årene som kommer. A vil imidlertid måtte basere seg på minstepensjon.

Det er gjort gjeldende at A kan bedre sin økonomi ved å selge huset og kjøpe en aksjeleilighet. Dette er en feilbedømmelse. Fellesboligen ble overtatt etter en total økon. vurdering. Prisforlangende for leiligheter var høye og likeledes husleiene. På den annen side ga kjøp av boligen rett til gunstig husbanklån og hensett til botilskuddet kom hun tilnærmet like gunstig ut som ved kjøp av aksjeleilighet. Det vises til regneeksempel. Boligen har også betydning følelsesmessig og av velferdsgrunner. Påstanden om å anlegge og leie ut ekstra hybelleilighet i boligen holder heller ikke.

Ved vurderingen i forhold til E §79, 2. ledd legger byretten en for snevner synsvinkel til grunn.

Tenker en seg at begge gjorde yrkeskarriere fra 1972, ville A frem til 1988 da hun ble ufør, ha opparbeidet betydelig med pensjonspoeng. Det er alene innsatsen i hjemmet som gjør at hun nå kommer så dårlig ut. Dette må likestilles med at sykdommen tenkes borte, men at hun som kvinne på 50 år pga manglende kompetanse etter 25 med hjem og barn utvilsom uansett må ha fått en redusert ervervsevne. Det vises bl.a til Rt-1987-467.

Ved vurderingen etter Ekteskapsloven §79, tredje ledd har byretten vektlagt at hun ved salg av boligen vil kunne bedre økonomien; noe som er en feilvurdering. Byrettens konklusjon på dette punkt er heller ikke i samsvar med rettspraksis for sammenliknbare forhold.

Det foreligger en varig reduksjon av As ervervsevne. Ektefellebidrag bør derfor tilstedes tidsubegrenset, jf. §81, første ledd, og løpe fra samlivsbrudd. Ved fastsetting skal det tas hensyn til hennes behov for bidrag og Bs betalingsevne, jf. §80, første ledd. Bidraget bør i alle fall kunne utgjøre kr 4.000 pr. måned, men det nedlegges påstand om fastsetting etter rettens skjønn.

Det er nedlagt slik påstand:

1. B dømmes til å betale månedlig ektefellebidrag til A fastsatt etter rettens skjønn fra og med mai måned 1997.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett til A og staten innen 2 uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom med tillegg av 12 prosent renter fra forfall til betaling skjer.

Ankemotpart, ved advokat Aksel Kayser, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det fremgår av lovens forarbeider at det understrekes at ektefeller etter samlivsbrudd er forpliktet til å opparbeide en egen selvstendig økonomi. Dette vil også innebære å realisere en fast eiendom for å bedre økonomien. Bidrag skal bare pålegges unntaksvis. Og i tilfelle bidrag blir tilkjent, bør det sette ut fra hva som er rimelig ut fra bidragsberettigedes behov, og ikke ut fra partenes levestandard under samlivet. Det som her er sagt, innebærer at A ikke med rimelighet kan bli sittende med eiendommen i - - -veien 26. Treårsregelen må også komme inn her. A har latt det gå 5 år uten å ville innrette seg. I disse årene har hun åpenbart hatt nok til passende underhold. Når hun ikke har gjort forsøk på å innrette seg, er det ikke grunn til å påberope seg 3. ledd. En eventuell tidsbegrensning vil heller ikke ved salg av eiendommen slå urimelig hardt ut.

Til de enkelte bestemmelser bemerkes at utgangspunktet er gitt i E §79, første ledd - partene skal være økon. uavhengige av hverandre. Når det gjelder annet ledd, er årsakskravet ikke oppfylt. Det vises til byrettens begrunnelse, som tiltres. Hva byretten anfører til dette punkt er i samsvar med såvel sakens faktum, lovens ordlyd (§79, 2. ledd), gitte retningslinjer og rettspraksis (jf. bl.a. RG-2000-293).

A har muligheter for «passende underhold». Det vises til talloppstillingene for 1979 og følgende år. Hun har stort sett hatt mer enn kr 10.000 pr. måned å leve for når alle utgifter til huset er dekket. Hun har imidlertid hatt en umyndig sønn boende hjemme til sommeren 2001.

Fra sommeren 2002 vil beløpet bli noe mindre, men likevel stort nok for eget passende underhold for seg selv selv om hun velger ikke å selge huset.

Anførselen om annen årsak kan ikke føre frem. Det er ikke innsatsen i hjemmet som fremtrer som årsak til den lave pensjonen. Den vesentlige årsak til A ikke kunne gå ut i arbeidet fra det tidspunkt hun ville, dvs juni 1987, er helsemessig betinget. Og uten å være i arbeid kunne hun ikke opparbeide pensjonspoeng. Motpartens henvisning til Rt-1987-467 er ikke treffende. Høyesterett har tenkt på en annen måte enn ankende part. Det standpunkt som her gjøres gjeldende, vil ikke være dekkende i As tilfelle. I 1983/84 fungerte hun meget godt i arbeid. Fra 1987 gikk E i barnehage; dvs. 10 år før ekteskapet ble oppløst. Hun hadde da klar mulighet til å gå ut i arbeidslivet; noe hun selv har presisert overfor trygden. Med 10 år i arbeid fra 36 år (1986) og til 46 år (separasjon) ville inntektsnivået vært vesentlig bedre. Hun ville vært godt innarbeidet på arbeidsmarkedet og fra 1987 hatt ca 30 år igjen før pensjonsalder.

Det er ikke grunnlag for å anvende §79, 3. ledd, som er en snever unntaksbestemmelse. Den er reservert for den helt spesielle sak der ektefellen fullstendig er fratatt muligheten til f.eks å spekulere økonomisk i å kjøpe ut fellesboligen slik tilfelle er i vår sak. Det vil således var feil å legge til grunn at A vil leve under vanskelige økon. vilkår dersom bidrag ikke tilkjennes. Hun vil ha nok til rådighet hver måned. Hun vil kunne tære på oppsparte midler. Hun vil kunne realisere betydelige økon. verdier. Vilkåret om stor inntektsforskjell er ikke oppfylt, jf. talloppstillinger.

En konkret vurdering av saksforholdet må således føre til at det ikke foreligger «særlige grunner», jf. byrettens dom. For øvrig nevnes at påstanden om behovet for av trivselsmessige grunner å beholde boligen ikke kan være avgjørende. Hun kan ikke høres med at salg av bolig og kjøp av leilighet ikke vil bedre situasjonen. Talloppstillinger viser noe annet - hun blir gjeldfri, husleie i borettslag ivaretar flere faste utgifter og hun kan investere i pensjonsfond eller livrente. En leilighet vil også være mer praktisk for henne. Videre er situasjonen i dag et resultat av As bevisste valg. Hun har selv tatt den byrde det vil være å sitte med en slik eiendom.

Som byretten skriver - «kravet om bidrag fremstår som et forsøk på delfinansiering av skifteoppgjøret». Først har hun finansiert det gjennom barnetrygd, barnebidrag og barnetillegg - så ønsker hun en fortsatt finansiering gjennom ektefellebidrag. Når det gjelder B, kan de investeringer han har foretatt etter samlivsbruddet ikke bebreides ham. Av rettspraksis fremgår for øvrig flere avgjørelser der personer i samme situasjon som A ikke har fått medhold.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter ekteskapsloven §79, første ledd er hovedregelen at ektefellers gjensidige plikt til å underholde hverandre opphører ved separasjon og skilsmisse. Denne suppleres med unntaksregelene i annet og tredje ledd. Etter bestemmelsens annet ledd kan underholdsbidrag bli pålagt hvis den annen ektefelle er kommet dårligere ut når det gjelder å sørge for eget underhold som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av fellesoppgaver partene imellom under samlivet. Videre kan også etter tredje ledd bidrag pålegges hvis særlige grunner taler for det. Lagmannsretten vil for øvrig tilføye at selv om §79 er ny etter ekteskapsloven av 1991, samsvarer den langt på vei med de regler som tidligere ble praktisert. Rettsavgjørelser under den gamle lov vil derfor fortsatt ha interesse.

Partene inngikk ekteskap i 1972. Samlivet ble brutt ved faktisk separasjon i april 1997. De hadde således vært gift i 25 år da de gikk fra hverandre. Hun var 21 år da de giftet seg og han 23 år.

Begge var i arbeid frem til første barnet ble født i 1974. På denne tiden hadde de tilnærmet lik lønn og de syntes også å ha like karrieremuligheter i arbeidslivet. Slik lagmannsretten ser det, valgte de imidlertid da eldstebarnet C ble født, ut fra det som i et hvert fall den gang var en ikke uvanlig rollefordeling, at hun skulle være hjemme og ta seg av hus og barn mens han skulle være utearbeidende på fulltid. Bortsett fra en kortere periode i deltidsarbeid før yngstebarnet E ble født (f. 1984), har således A tatt seg av barn og hjem; noe hun etter slik lagmannsretten forstår det, har gjort på en i alle deler god måte. Som tidlligere nevnt ble boligen i - - -veien 26, som ble det felles hjem fra 1981 av, reist med betydelig egeninnsats fra begges side. B var yrkesaktiv under hele samlivet. Gjennom utdanning og praksis bygde han over år opp en betydelig kompetanse innen oljerelatert virksomhet; noe som også ga gode inntekter. Partene anses således i løpet av de årene ekteskapet varte, sammen å ha gitt sine barn en god oppvekst og familien en solid økonomi. B har gjort gjeldende at A i 1987 da de to eldste barna var kommet i skolealder og E i barnehage, kunne gått ut i arbeid; noe som nå må gå i hennes disfavør. Lagmannsretten kan vanskelig gi sin tilslutning til dette. E var bare 3 år. Samtidig var B fra 1985 til 1989 inne i en periode med betydelig langtidspendling til bl.a. ulike kystbyer i Nord-Norge i forbindelse med Norske Shells boreaktiviteter. Slik lagmannsretten ser det, var det i denne situasjonen ikke særlig grunn til å avvike fra det rollemønster og den ansvarsfordeling som partene så langt hadde valgt å forholde seg til. Etter bevisførselen legger lagmannsretten videre til grunn at det ikke er holdepunkter for å anta at det under ekteskapet har vært øvd noe påtrykk fra Bs side for å få ektefellen ut i arbeid eller motsetningsvis at A på sin side har vist noen form for motvilje mot å være utearbeidende. For lagmannsretten fremstår det for øvrig heller ikke som unaturlig at hun over år ble hjemmeværende hensett til at partene fikk barn sammen spredt over en forholdsvis lang periode. A var således hjemmeværende med barn under 10 år fra 1972 til 1994. I løpet av 80-årene merket hun at hun begynte å få visse helseproblemer, for så i 1987 å få konstatert at hun led av en alvorlig reumatisk sykdom. Hun er nå uføretrygdet (100 %). Som følge av at hun har vært hjemmeværende under hele ekteskapet, har hun ikke opparbeidet seg pensjonspoeng. Hun vil således være henvist til å leve på sin minstepensjon.

A ble tidlig gift (21 år). Hun hadde derfor en begrenset utdanning og yrkespraksis da hun gikk inn i ekteskapet. Det er tale om et langvarig ekteskap. Bortsett fra noe under et år i deltidsarbeid var hun hjemmeværende så lenge samlivet varte. Hun var 46 år da partene gikk fra hverandre. Hun er nå 51 år. Mot denne bakgrunn og hensett til de krav og forventninger som hun må antas å ville ha stått overfor i dagens arbeidsmarked, er det etter lagmannsrettens oppfatning gode holdepunkter for å anta at hun uaktet helseproblemer ville kommet vesentlig dårligere ut på grunn oppgavefordelingen under ekteskapet. Det foreligger således etter lagmannsrettens vurdering nødvendig årsakssammenheng mellom As situasjon i ekteskapet og hennes mulighet for å kunne sørge for et passende underhold for seg selv, jf. §79, annet ledd. Hvorvidt bidrag bør pålegges og i tilfelle med hvilket beløp, vil imidlertid også bero på en nærmere vurdering av hennes behov og Bs betalingsevne.

Slik lagmannsretten forstår det, gjennomførte partene et ordinært felleseieskifte, jf. skifteavtale av 04.06.99. A overtok herunder den felles bolig. Omsetningsverdien etter takst (1997) var satt til kr 1.500.000. I skifteavtalen var det for øvrig tatt inn klausul om at gevinst ved eventuelt salg av boligen innen 6 år, skulle fordeles med 70% til A og 30% til B. Skifteavtalen innebar en samlet utbetaling fra A til B på kr 550.000. Hun overtok også boliggjelden som da (1999) utgjorde kr 332.000. For å oppfylle sine forpliktelser etter skifteavtalen opptok hun et husbanklån på kr 700.000.

A har i dag til disposisjon etter skatt ca kr 16.000 pr. måned. Her utgjør pensjonsytelser fra trygden kr 9.492, barnetrygd kr 1.944, bostøtte kr 2.000 samt barnebidrag kr 3.550. Etter avdrag/renter på lån og faste avgifter er det igjen ca kr 12.000 til livsopphold for henne og E. E fyller imidlertid 18 år i mai i år. Fra og med juni vil følgelig barnetillegg, barnetrygd og bidrag falle bort. Hun vil dermed stå igjen med minstepensjon som ufør samt eventuell bostøtte. Etter at lån og faste utgifter er trukket fra og forutsatt at bostøtten opprettholdes i samme omfang, vil hun ha ca kr 6.000 til disposisjon til mat, klær, reise, fritidsformål m.v.. Slik lagmannsretten ser det, må det her i tillegg også tas høyde for ekstra utgifter som vil kunne påløpe på grunn av de helsemessige problemene som hun sliter med.

Legger man disse forutsetningene til grunn, er det lagmannsrettens oppfatning at A har et klart behov for bidrag.

Som påpekt innledningsvis er lovens utgangspunkt at den enkelte ektefelle etter samlivsbruddet skal opparbeide en selvstendig økonomi; noe som også vil kunne medføre at formuesverdier må realiseres for å kunne opprettholde en rimelig levestandard, jf. Holmøy/Lødrup, Ekteskapsloven (2001), s. 536. B har her gjort gjeldende at A vil kunne få en vesentlig bedre økonomi ved å avhende boligen og skaffe seg et annet og rimeligere bosted. Slik han ser det, sitter hun med en verdifull og lett omsettelig bolig. For salgssummen vil hun kunne få en tjenlig aksjeleilighet, slette gjelden og dertil få et netto kapitaltilskudd som vil kunne forrentes og/eller tæres på. I denne sammenheng er det også innhentet data for prisutviklingen i ulike borettslag samt foretatt anslag over verdistigningen på boligen ut fra en antatt årlig prisstigning. Lagmannsretten sier seg her enig i at omsetningsverdien for boligen ut fra normal prisstigning vil være høyere i dag enn i taksten fra 1997. På den annen side synes hovedtendensen å ha vært at prisstigningen på leiligheter i perioden har vært ytterligere sterkere enn for eneboliger.

A har for øvrig fremholdt at hun forut for skifteavtalen undersøkte mulighetene for kjøp av en 3-roms leilighet i Fyllingsdalen, men prisene var svært høye og det samme var husleiene.

Etter lagmannsrettens syn gir således de fremlagte prisoversikter og beregninger en begrenset veiliedning. For såvidt gjelder leiligheter vil prisene også kunne utvise betydelige variasjoner på grunn av beliggenhet, standard m.v. Lagmannsretten ser likevel ikke bort fra at A ved salg av boligen kunne oppnådd en noe bedre økonomi, i et hvert fall for en periode. For lagmannsretten er dette likevel ikke avgjørende. Det er ingen spesielt kostbar bolig å sitte med. A har fått et rimelig husbanklån. Slik lagmannsretten ser det, vil således kostnadene ved lånet og de faste avgiftene hun svarer for, i det vesentlige kunne sammenliknes med hva som ville påløpe av husleie i en aksjeleilighet. B har videre i rettspraksis, særlig Borgarting lagmannsretts dom av 23.05.97, ment å finne støtte for sitt standpunkt. Lagmannsretten vil her nevne at det i vår sak ikke er tale om en kostbar eiendom ervervet etter samlivsbrudd, men om en bolig ervervet på skifte - en bolig som hadde vært partenes felles bosted i nærmere 15 år - og der tidligere ektefelle ble løst ut og gjeld overtatt.

B har også vist til at hun ved å anlegge en hybelleilighet for utleie vil kunne bedre økonomien betraktelig selv om hun måtte velge å sitte med boligen. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette noen vekt av betydning. Det nevnes likevel at et slikt prosjekt må antas å medføre ikke ubetydelige investeringer. Hvorvidt eventuelle leieinntekter således ville oppveie kostnadene er heller usikkert. Det er for lagmannsretten heller ikke fremlagt noe materiale som gir grunnlag for nærmere å vurdere dette. Det er videre pekt på at A ville kunne spe på inntekten ved å gi musikkundervisning til korpsaspiranter. Men som hun forklarte, er hun på grunn av sykdommen og de svingningene i helsetilstanden som den påfører henne, ikke i stand til å gå inn på noe bindende opplegg. Lagmannsretten kan heller ikke se at det forhold at hun som tidligere ektefelle har visse rettigheter i et avløpsanlegg i nærområdet, vil kunne tillegges noen vesentlig vekt. Til det er det tale om en for betinget og usikker inntektskilde.

At B har evne til å betale bidrag til sin tidligere ektefelle kan ikke være tvilsomt.

Han har oppgitt en årslønn på kr 400.000. Utleie av hybelleilighet gir videre noe ekstrainntekt.

Etter samlivsbruddet har han riktignok gjennom låneopptak fått en ikke ubetydelig gjeld; noe det for øvrig ikke er grunn til å kritisere ham for. Denne gjelden har imidlertid begrenset betydning når det gjelder bidragsspørsmålet. Det nevnes likevel at de opplånte midlene bl.a. er brukt til å løse ut søsken i forbindelse med overtakelsen av foreldrehjemmet (- - -vei 16), utløsing av medarving i eiendommen - - -vei 32 og erverv av en fritidseiendom i Jondalen. Men uaktet gjeld disponerer B således over fast eiendom som samlet utgjør en ikke ubetydelig netto formue; en formue som langt overstiger hva A måtte rå over.

Slik lagmannsretten ser det, er det samlet sett grunnlag for bidragsplikt, jf. ekteskapsloven §79, annet ledd.

Ansettelsen av bidraget må bero på et skjønn. Lagmannsretten finner at det passende settes til kr 3.500 pr. måned. A vil med dette på ingen måte kunne opprettholde den levestandard hun hadde under ekteskapet, men det er heller ikke noe vilkår etter loven.

A har lagt ned påstand om at bidragsplikten fastsettes med virkning fra og med mai 1997. Under hovedforhandlingen ble det likevel anført at dersom størrelsen av bidragene frem til domstidspunktet måtte bli nore redusert, ville hun ikke motsette seg dette. Lagmannsretten viser her til at B hele tiden har betalt barnebidrag; nå kr 3.550 pr. måned. Slik lagmannsretten forstår det, viste han også rent økonomisk ikke ubetydelig imøtekommenhet overfor A i tiden etter samlivsbruddet. Mot denne bakgrunn finner lagmannsretten det riktig ikke å pålegge bidrag med tilbakevirkning, men at bidragsplikten fastsettes med virkning fra 1. juni 2002.

Hensett til As alder, helse, varige uførhet med minstepensjon, og Bs antatte fremtidige betalingsevne finner lagmannsretten at vilkårene for å gjøre bidraget tidsubegrenset å være til stede, jf. Ekteskapsloven §81, første ledd.

Anken har ført delvis frem. A er tilkjent bidrag, men fra et senere tidspunkt enn påstått.

Slik lagmannsretten ser det, innebærer denne endring i tid et ikke ubetydelig beløp til fordel for B og er således ikke et tvistepunkt av mindre betydning. Lagmannsretten finner derfor at partene bør bære egne omkostninger for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §180, annet ledd, jf. §174, første ledd. I byretten la A ned påstand om bidrag fastsatt etter rettens skjønn. Lagmannsretten finner med samme hjemmel at saksomkostninger heller ikke blir tilkjent for denne instans.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. B betaler ektefellebidrag til A med kr 3.500 - tretusenfemhundre - pr. måned med virkning fra 1. juni 2002.

2. Partene bærer egne omkostninger for byrett og lagmannsrett.