Rt-1975-922

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1975-09-18
Publisert:	Rt-1975-922
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 157B/1975
Parter:	Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Odd Larhammer).
Forfatter:	Stabel, Mellbye, Lorentzen, Blom, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Straffeloven (1902) §62, §63, §34, Investeringsavgiftsloven (1969) §2, §3, §7

Dommer Stabel: Romsdal herredsrett avsa den 9. mai 1975 dom med denne domsslutning:

«A født xx.xx.1928 dømmes for forgåelse mot merverdiavgiftslovens §72 annet ledd, samme lovs §72 første ledd jfr. §34 og investeringsavgiftslovens §7 jfr. §2 jfr. §3 alt sammenholdt med strl. §62 og §63 annet ledd til fengsel i 45 - førtifem dager. Soningen utstår med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn. Videre dømmes han til å betale en ubetinget bot stor kr. 3000,- - tretusen - eller hvis boten ikke betales/inndrives fengsel i 15 dager. Han må betale saksomkostninger med kr. 200,- - tohundre -. Sivilrettslig dømmes han til å betale avgiftsrestanse med kr. 127.995,- - etthundreogtjuesjutusennihundreognittifem - til skattefuten i Møre og Romsdal innen 14 dager.»

De straffbare forhold og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Han hevder at det etter rettspraksis burde ha vært reagert med ubetinget fengselsstraff.

Jeg er under tvil kommet til at anken ikke kan føre frem.

Som det fremgår av herredsrettens domsgrunner, foreligger det i denne sak unnskyldende omstendigheter av betydelig vekt. Domfelte har - så vidt skjønnes med energi og dyktighet - opparbeidet en bedrift som gir arbeid til 15-20 mennesker på et lite sted hvor få andre arbeidsplasser finnes. Når han ikke har innbetalt de avgiftsbeløp som er nevnt i dommen, skyldes det ønsket om å holde bedriften gående i en situasjon hvor den på grunn av akutte likviditetsvansker ellers hadde måttet innstille. Han søkte straks de statlige og kommunale myndigheter om støtte med sikte På å komme over krisen, og dette synes nå å være lykkes. For Høyesterett er opplyst at bedriften etter herredsrettens dom har fått tilsagn fra Arbeidsdirektoratet om et likviditetslån på kr. 200.000 under en låneordning som har til formål å bidra effektivt til å opprettholde arbeidsplassene. Og Distriktenes utbyggingsfond har så sent som i september i år bevilget kr. 48.000 til domfelte og to andre bedrifter for tilrettelegging

Side:923

av samarbeid mellom dem. Finansdepartementet har 1. august 1975 ettergitt skyldig arbeidsgiveravgift og gått med på en avdragsordning for så vidt angår den skyldige merverdiavgift pr. 5. termin 1974. Senere restanser er ikke oppstått.

Til dette kommer de helt ekstraordinære vansker som vil oppstå for bedriften hvis domfelte må sone fengselsstraff. Herredsretten har lagt til grunn at han i særegen grad inntar en nøkkelstilling i bedriften derved at han utfører en rekke funksjoner både i produksjon og administrasjon, slik at det ikke vil bli mulig å erstatte ham med en kvalifisert vikar i soningstiden. Retten finner - sier den - å måtte legge til grunn at spørsmålet om soning av fengselsstraff for domfelte kan være et spørsmål om fortsatt være eller ikke være for bedriften.

Disse vurderinger finner jeg ikke grunnlag for å fravike, og jeg finner da heller ikke å burde fravike rettens konklusjon om at det i dette tilfelle foreligger så spesielle omstendigheter at det vil være forsvarlig å reagere med betinget fengselsstraff med tillegg av en ubetinget bot.

Jeg stemmer etter dette for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Mellbye: Jeg er i resultatet enig med førstvoterende, men vurderer domfeltes forhold annerledes.

Herredsretten uttaler at bedriften gikk ganske godt de første årene, og opplyser videre at den pr. 30. april 1975 hadde et overskudd på kr. 40.000-50.000. De vanskeligheter som førte til denne sak, har etter herredsrettens dom sin årsak dels i innstramning eller opphør av kreditten fra domfeltes leverandører, dels og i særlig grad i at domfelte ikke lenger fikk diskontert sine kundefordringer, men måtte finansiere kundekreditten selv. Jeg oppfatter da situasjonen derhen at bedriften på grunn av de nevnte forhold ikke har vært i stand til å betale merverdiavgiften ved forfall, selv om bedriftens aktiva, spesielt de udiskonterte utestående fordringer, gav dekning for all gjeld. Ved at oppgjøret fra kundene kom senere inn, ble også oppgjøret av blant annet avgiftsgjelden, tilsvarende forskjøvet. Jeg ser en bekreftelse på denne oppfatning i de lånegarantier og likviditetslån som domfelte har fått av statlige institusjoner, og som er basert på disses gjennomgåelse av driftsresultatene.

Straffebestemmelsene i merverdiavgiftslovens §72 innebærer at når domfelte ikke lyktes i omående å skaffe seg finansiering fra nye kilder', slik at han fortsatt kunne betale merverdlavgiften ved forfall eller fikk en avtale med avgiftsmyndighetene om betalingsutsettelse, skulle han helt eller delvis innstilt virksomheten og anvendt sine ressurser til rettidig betaling fremfor å holde virksomheten i gang. Denne vurdering fra lovgiverens side er bindende. Men det står for meg som betydelig mindre straffverdig å forsømme denne plikt når dette alene innebærer

Side:924

en forskyvning av oppgjørstidspunktet, enn når de tilbakeholdte beløp anvendes i en ulønnsom virksomhet og betalingsunnlatelsen betyr at dekning blir umulig eller kommer i påtakelig fare. Også dette synspunkt finner jeg i denne sak støtte for i det forhold at det offentlige nå yter domfelte betydelige garantier og lån for blant annet å finansiere det rettidige oppgjør av hans avgiftsforpliktelser, og at disse ytelser skjer med det uttalte formål å hindre at likviditetsproblemene skal stoppe eller begrense virksomheten. Støttetiltakene søker således å motvirke nettopp den effekt som straffebestemmelsen i merverdiavgiftslovens §72 vil føre til. Dette forhold må, slik jeg ser det, være av betydning ved vurderingen av det straffverdige i domfeltes disposisjoner.

De omstendigheter jeg her har nevnt, skiller denne sak i vesentlig henseende fra de avgiftssaker som utgjør tyngden i Høyesteretts praksis. Og denne forskjell er for meg tilstrekkelig til å begrunne anvendelsen av betinget dom.

Dommer Lorentzen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Stabel.

Dommer Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Helge Lillebø med domsmenn):

Tiltalte A er født xx.xx.1928 - - -, gift, forsørger 4 barn, disponent i - - -Konfeksjon, i 1974 hadde han og hans kone - som jobber deltid i bedriften - samlet en inntekt på ca. kr. 50.000,-, hvorav tiltalte sier ca. kr. 35.000,- refererer seg til hans arbeidsinnsats, ingen formue, tidligere ustraffet.

Statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane tok den 5. februar 1975 ut tiltalebeslutning mot A til fellelse etter

I

merverdiavgiftslovens §72 annet ledd, - - - ved at han som disponent og ansvarlig innehaver av - - - Konfeksjon, har unnlatt å innbetale til statskassen avgift av mottatt vederlag for 5. termin 1973 med kr. 32.977,- og 2. termin 1974 med kr. 47.791,-,

II

merverdiavgiftslovens §72 første ledd, jfr. §34, - - - ved at han som disponent og ansvarlig innehaver av - - - Konfeksjon, har unnlatt å innbetale til statskassen avgift av Ikke mottatt vederlag for 5. termin 1973 med kr. 14.904,-, 2. termin 1974 med kr. 1.265,- og 4. termin 1974 med kr. 20.662,-.

III

investeringsavgiftsloven §7 jfr. §2, jfr. §3 - - - ved at han som disponent og ansvarlig innehaver av firma - - - Konfeksjon, har unnlatt å innbetale til statskassen investeringsavgift for 5. termin 1973 med kr. 1.135,- og for 2. termin 1974 med kr. 225,-. - - -

Retten legger til grunn:

Tiltalte som eier konfeksjonsfabrikken - - -Konfeksjon på

Side:925

- - -, er utdannet tekstiltekniker. Før han startet opp her i 1968 var han ansatt som produksjonssjef hos X - - -. - - -Konfeksjon produserte først damekonfeksjon, gikk senere over til å produsere vesentlig fritidsklær, men er nå gått tilbake til produksjon av damekonfeksjon. Bedriften gikk ganske godt de første 2-3 årene. Det var relativt liten egenkapital, men dette ble i stor grad oppveiet ved en factoringordning med et finansieringsselskap, hvorfra han fikk diskontert fakturaer og utbetalt beløpene et par ganger pr. måned. Våren 1973 opphørte imidlertid denne ordning da finansieringsselskapet hadde hatt store tap på et annet firma i konfeksjonsbransjen og derfor trakk seg fra sine forbindelser i bransjen. Tiltalte måtte da gå over til selv å kreve inn sine tilgodehavender direkte fra kjøper noe som førte til mer sendrektig betaling. I denne overgangsperioden ble derfor i et lengre tidsrom minimale innbetalinger, noe som førte til at tiltalte kom i betaiingsvanskeligheter, og som i sin tur førte til at vareleverandørene stilte strengere betalingsvilkår, til slutt endog krav om kontant betaling ved levering. Når det gjelder de forhold som tiltalebeslutningen omfatter, finner retten bevist at det objektivt foreligger overtredelse som der nevnt, og med de beløp som er referert i tiltalen. Ved vurderingen av den subjektive skyld legges til grunn at regnskapet var bortsatt til regnskapsfører som i tillegg sendte inn nødvendige oppgaver og foretok anviste innbetalinger.

Tiltalte var imidlertid før forfall av 5. termin 1973 (20. desember -73) klar over at det da sto til forfall et større beløp oppebåret merverdiavgift og mindre beløp i investeringsavgift. Men p.g.a. de økonomiske problem bedriften var inne i ble andre utbetalinger prioritert. M.a. måtte varekjøp betales kontant om bedriften ikke skulle stoppe. Også for de andre avgiftsbeløp og -terminer var han klar over at avgiften ikke ble betalt ved rett tid, men han valgte også her å la avgiftskravene bli prioritert etter andre krav han mente var mer presserende for å holde bedriften i gang. Nå kjente tiltalte ikke til de eksakte avgiftsbeløp, men han var klar over den omtrentlige størrelsen.

Tiltalte blir dermed å dømme i samsvar med tiltalen.

Ved straffeutmålingen mener retten at forholdet som nevnt i tiltalens pkt. III isolert bare ville ha medført bøtestraff som følge av beløpets ringe størrelse. Denne idømmes ikke, men anses istedet som en skjerpende omstendighet ved utmålingen av fengselsstraffen for de to andre forhold tiltalen omfatter. Etter fast rettspraksis skal det i saker om forhold som her vanligvis reageres med ubetinget fengsel med mindre spesielt formildende omstendigheter foreligger. De ikke innbetalte avgiftsbeløp ble som nevnt skutt inn i bedriften - for å kunne opprettholde beskjeftigelsen for de 15-20 ansatte, vesentlig husmødre fra - - -, hvor det ville være umulig for disse å få annen beskjeftigelse. Det har også vært riktig og ordentlig regnskapsføring i firmaet, og pålagte oppgaver m.v. er innsendt i rett tid.

Tiltalte har ikke hatt noen personlig vinning av at avgiftene ikke ble betalt. Dette er forhold som må tillegges vekt i formildende retning, men de kan isolert ikke begrunne en betinget fengselsstraff.

Retten er likevel kommet til at det bør gis betinget fengselstraff i dette tilfelle og legger da avgjørende vekt på de etter rettens mening

Side:926

uforholdsmessige konsekvenser som soning av fengselstraff for tiltalte ville medføre.

Tiltalte utfører en rekke funksjoner i bedriften ved at han f.eks. både utfører «disponent»oppgaver, har det daglige tilsyn og daglig ledelse av produksjonen, m.a. reparerer han selv i stor grad maskiner som går i stykker, foruten at han pakker og ekspederer ferdigvarer. Han har således en funksjon som er helt avgjørende for bedriftens gang, og selv kortvarige fravær vil slik retten oppfatter det føre til at bedriften vil stoppe opp. Det legges derfor til grunn at om tiltalte må sone en fengselsstraff vil bedriften ikke kunne holdes gående idet det også vil være uråd å få tak i en kvalifisert vikar for et slikt tidsrom.

Tiltalte var høsten -74 fast bestemt på å avvikle driften, men m.a. etter sterkt påtrykk fra fylkesarbeidskontoret, - - - kommune og de ansatte ble det likevel til at han fant å kunne fortsette. Bedriften synes foreløpig også å ha kommet seg over den verste kneiken, således var det 30. april 1975 et overskudd på kr. 40.000-50.000. Han ligger også i forhandlinger med Finansdepartementet om nedsettelse av avgiftsrestansene, og eventuell avdragsordning for det resterende beløp, og håper dette skal gå i orden.

Retten finner således å måtte legge til grunn at spørsmålet om soning av fengselsstraff for tiltalte kan være spørsmål om fortsatt være eller ikke være for bedriften. Ved siden av at fortsatt drift kan sette tiltalte i stand til å betale avgiftsrestansene, må det også legges vekt på i avgjørende grad at de fleste ansatte neppe vil ha muligheter for annet lønnet arbeid dersom bedriften må innstille.

Retten mener etter dette at det her foreligger så helt spesielle omstendigheter at det bør reageres med betinget fengsel, men at det bør kombineres med en større bot for å understreke de forhold av allmennpreventiv art som gjør seg gjeldende nemlig at det er moment som i og for seg ligger utenfor det forhold tiltalten gjelder som har begrunnet den betingende fengselsreaksjon. - - -