HR-1988-153 - Rt-1988-1327

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1988-12-08
Publisert:	HR-1988-00153 - Rt-1988-1327 (425-88)
Stikkord:	(Reksten-dommen III), Konkursrett, Gavebrev, Omstøtelse, Actio Pauliana
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om omstøtelse til fordel for konkursbo. Spørsmålet var om det forelå gaveløfte om overføring av kunstgjenstander og andre formuesverdier, og om overføringen var fullbyrdet før insolvens oppstod.
Saksgang:	Høyesterett HR-1988-00153, L.nr 153/1988, nr 9 og 10/1988
Parter:	Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo (advokat Arne Meltvedt) mot Hilmar Rekstens Almennyttige Fond (advokat Johan Hjort)
Forfatter:	Hellesylt, Dolva, Bugge, Aasland, Sandene
Lovhenvisninger:	Dekningsloven (1984) §5-9, Konkursloven (1984)

Dommer Hellesylt: Skipsreder Hilmar Reksten opprettet i 1971 "Hilmar Rekstens Almennyttige Fond" (Fondet) som skulle være et uavhengig og selvstendig rettssubjekt med eget styre og med sete i Bergen. Som grunnkapital fikk Fondet aksjer som dengang var verdt 60 millioner kroner. Fondet skulle medvirke til løsning av større almennyttige oppgaver på lands- eller distriktsbasis og i særlig grad fremme kulturelle og humanitære oppgaver og den økonomiske vekst og menneskelige trivsel i samfunnet. Etter at fondet var etablert med vedtekter og styre, hvor blant andre en representant for Kirke- og undervisningsdepartementet og Reksten selv var med, ga Reksten i de følgende år en rekke gaver til Fondet. Den sak som nå står for Høyesterett, knytter seg til noen av disse disposisjoner, nemlig gavebrev 3. mai 1972 da Reksten erklærte at han skjenket Fondet sin kunstsamling, gavebrev 31. desember 1974 da han ga Fondet en lånefordring på A/S Capo stor kr 209.956, og gavebrev 31. desember 1975 da Fondet fikk en lånefordring på samme selskap stor kr 298.388, og videre vederlagsfri overdragelse til Fondet av en ideell halvpart av Ekhaug, gnr 15 bnr 9, Fana/Bergen ved skjøte 22. september 1978, tinglyst 26. september samme år. Bygningen på Ekhaug ble oppført av Reksten i årene 1974-76 som lokale for kunstsamlingen, og sammen med tilstøtende bygninger rommer den nå samlingen som i 1979 ble offisielt åpnet for besøkende. Samlingen omfatter mer enn to tusen gjenstander, billedkunst, tepper, møbler og sølv, som har en meget stor kulturell og økonomisk verdi.

Hilmar Reksten kom i midten av 1970-årene i økonomiske vansker på grunn av det dårlige tankmarkedet. Han misligholdt i 1974 betalinger på skipsbyggingskontrakter han tidligere hadde inngått med A/S Aker mek. Verksted. Som følge av dette hevet Aker kontraktene 19. september 1974 og krevde erstatning. Ved voldgiftsdom 30. mai 1975 ble Reksten idømt et erstatningsansvar på 234 millioner kroner. Beløpet ble ikke betalt, og ved en avtale med de største kreditorene 19. september 1975 ble rederivirksomheten i den såkalte Reksten-gruppen satt under tilsyn. Etter avtalen skulle de mindre kreditorene få full betaling av sine krav, og det ble fastlagt en betalingsordning når det gjaldt hovedkreditorenes krav. Dersom Reksten-gruppen overholdt avtalen, forpliktet hovedkreditorene seg til ikke å begjære Reksten eller noen av selskapene i gruppen konkurs.

Hilmar Reksten døde 1. juli 1980. Hans dødsbo ble etter begjæring av staten som skattekreditor ved skifterettens kjennelse 17. november 1980 tatt under behandling som konkursbo. Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo (Boet), reiste ved stevning 18. mai 1983 sak mot Fondet med krav om tilbakeskjøtning av den ideelle halvpart av Ekhaug. Søksmålet ble senere utvidet til også å gjelde tilbaketransport til boet av de to fordringer mot A/S Capo. Ved stevning 27. mars 1985 reiste Boet dessuten sak med krav om at Fondet skulle stille kunstsamlingen til fri disposisjon for Boet. Grunnlaget for kravene var dels konkursloven bestemmelser om ikke fullbyrdede gavers stilling i konkurs, dels de dengang ulovfestede regler om omstøtelse på subjektivt grunnlag av gaver gitt av en insolvent debitor - actio pauliana.

Bergen byrett forente de to saker til felles behandling og avsa 30. april 1986 dom med denne domsslutning:

"Sak A 273/83:

1. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond dømmes til å overskjøte en ideell halvdel av gnr. 15, bnr 9 i Fana/ Bergen og en ideell halvdel av bebyggelsen på samme til Hilmar Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo, vederlagsfritt og fritt for andre heftelser enn de som var tinglyst pr. 26. september 1978.

2. Fondet dømmes til å transportere restfordringen på A/S Capo, opprinnelig stor kr 298.388,-, til boet, samt til å betale til samme det som er mottatt av hovedstol og renter under fordringen.

Av det således mottatte svares 10% renter fra oppgjørstidspunktet til betaling skjer.

3. Fondet dømmes til å transportere restfordringen på A/S Capo, opprinnelig stor kr. 209.956,-, til boet samt til å betale til samme det som er mottatt av hovedstol og renter under fordringen.

Av det således mottatte svares 10% renter fra oppgjørstidspunktet til betaling skjer.

4. Fondet tilpliktes å erstatte saksomkostninger til boet med kr. 22926,-, toogtyvetusennihundreogseksogtyve 00/100.

Sak A 234/85:

1. Uteblivelsesdom av 29. mai 1985 oppheves.

2. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond dømmes til å stille til disposisjon for Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, følgende gjenstander som inngår i Fondets kunstsamling:

Intarsiaskap med to dører (Knag) innkjøpt 1976

Intarsiaskap med enkel dør (Knag) innkjøpt 1976

Arne Durban: "Sammenkrøpet kvinne", innkjøpt 1976

Skap m.m. (Knag) innkjøpt 1977

Stol (Knag) innkjøpt 1977

Spisebord (Knag) innkjøpt 1977

10 armstoler (Ulving) innkjøpt 1977

Med unntak av de nevnte gjenstander, frifinnes Fondet for boets krav om utlevering av kunstsamlingen.

3. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke i denne sak.

Oppfyllelsesfrist etter samtlige punkter i begge saker er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Dommen i sak nr 234/1985 innebærer at Boets krav om omstøtelse vedrørende kunstsamlingen ikke førte fram med unntak for enkelte gjenstander som var tilført samlingen i 1976/1977.

Boet anket dommen så langt den frifant Fondet for utlevering av kunstsamlingen. Fondet anket i den utstrekning Boets omstøtelseskrav var tatt til følge.

Gulating lagmannsrett avsa 5. oktober 1987 dom med denne domsslutning:

"I ankesaker nr 270 og 271/1986:

1. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond frifinnes for å stille til disposisjon for Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, to intarsiaskap.

2. Forøvrig stadfestes byrettens dom.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten i ankesak 271/ 1986 betaler Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, til Hilmar Rekstens Almennyttige Fond kr. 80.000,- kroneråttitusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Saksomkostninger i ankesak nr. 270/1986 tilkjennes ikke.

I ankesak nr. 269/1986:

1. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond frifinnes for å transportere restfordringen etc., på A/S Capo en fordring opprinnelig stor kr. 209.956,- til Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo.

2. Forøvrig stadfestes byrettens dom bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten."

Boet har anket lagmannsrettens dom så langt det ikke fikk medhold. Fondet har tatt til gjenmæle og dessuten motanket på de punkter dommen gikk mot Fondet.

For Høyesterett foreligger en del nye dokumenter. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter. Partenes anførsler for Høyesterett er stort sett de samme som for byretten og lagmannsretten, som har gjengitt anførslene utførlig i sine dommer. Jeg nøyer meg derfor med en kort gjengivelse av hovedanførslene.

Boet har reist spørsmål om det i 1972 overhodet forelå et bindende gaveløfte fra Reksten når det gjaldt kunstsamlingen. Om så skulle være tilfelle, ble iallfall gaven aldri fullbyrdet.

Skulle gaven av kunstsamlingen stå seg overfor Rekstens konkursbo, måtte han ha gitt fra seg besittelse og rådighet. Det skjedde aldri. Fondet fikk ikke med gavebrevet noen oppgave over de gjenstander gaven skulle omfatte. Den fortegnelse Bjørg Reksten hadde utarbeidet, ble ikke gjort kjent for Fondet, som først fikk fortegnelsen over samlingens gjenstander i 1977, og for møblenes vedkommende i 1979. I 1972 visste Fondet ikke - og knapt nok Reksten selv - hvilke gjenstander gaven omfattet. Etter at styret i 1972 takket for gaven, ble det ikke protokollert noe om kunstsamlingen før i 1976.

Besittelsen ble aldri overført til Fondet. Kunstsamlingen forble hele tiden i Rekstens hjem og øvrige bygninger på Fjøsanger, hvor Reksten kunne råde over samlingen som før. Gaven fikk ingen realitet for Reksten, som dekket alle utgifter i forbindelse med samlingen bortsett fra en nærmest symbolsk husleie. Forutsetningen om at samlingen skulle være offentlig tilgjengelig, ble først - og bare i begrenset omfang - oppfylt i 1979.

Det er således tale om en uoppfylt gave som ikke kan kreves oppfylt av giverens konkursbo, jfr. den tidligere konkurslov §42.

Subsidiært anfører Boet at om det skulle foreligge en gave som er fullbyrdet, har dette skjedd på et tidspunkt da Rekstens økonomi var så svak at vilkårene for omstøtelse forelå etter den ulovfestede subjektive omstøtelsesregel, senere lovfestet i dekningsloven av 8. juni 1984 nr 59 §5-9. Fullbyrding av gaven kan vanskelig ha skjedd før tidligst ved fortegnelsen i 1977 over de gjenstander samlingen omfattet, og i hvert fall ikke før Reksten var blitt insolvent i 1974. Det var da illojalt overfor kreditorene å fullbyrde den. Fondets styre kjente eller burde kjenne til de forhold som gjorde fullbyrdingen illojal eller utilbørlig. - Det kan her ikke legges noen vekt på at kreditoravtalen av 19. september 1975 ga en viss sikkerhet for at Reksten ikke ville bli slått konkurs. Heller ikke kan Reksten-gruppens samlede stilling trekkes inn ved vurderingen. Reksten hadde ikke rettslig adgang til å forsyne seg til egne formål av de enkelte selskapers midler - hvor han til dels hadde meget beskjedne eierandeler.

Rekstens insolvens fra 1974 av og senere medfører videre at de to gaver henholdsvis 31. desember 1974 og 31. desember 1975 av fordringer på A/S Capo kan omstøtes. Det samme gjelder skjøtningen av den ideelle halvpart av Ekhaug, gnr 15 bnr 9, tinglyst 26. september 1978, jfr. tidligere konkurslovs §47.

Boet har nedlagt denne påstand:

"I ankesak nr. 9/1988:

1. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond dømmes til å stille den i gavebrevet av 3. mai 1972 omtalte kunstsamling til disposisjon for Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo.

2. Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for alle tre instanser.

I ankesak nr. 10/1988:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Hilmar Rekstens Almennyttige Fond blir dømt til også å transportere restfordringen på A/S Capo, opprinnelig stor kr. 209.956,- til boet og til å refundere til samme det som er mottatt av hovedstol og renter under fordringen, samt dekke boets omkostninger i alle tre instanser."

Fondet anfører at gaven av kunstsamlingen ble fullbyrdet da gaven ble gitt i 1972. Det bestrides at det ikke fulgte noen spesifikasjon med gavebrevet, idet Bjørg Rekstens lister over gjenstandene forelå. Samlingen ble også besiktiget av Fondets styre. Etter norsk rett beror det på en konkret bevisvurdering om en gave skal anses fullbyrdet, det stilles ikke bestemte formelle krav. Utviklingen - både før og etter at gavebrevet forelå - belyser at gaven dengang ble fullbyrdet. Det var en gammel tanke som kom til uttrykk i gavebrevet. Gaven ble uttrykkelig akseptert av styret. At gaven var fullbyrdet, manifesterte seg i etterfølgende disposisjoner som katalogisering, oppføring av bygg for samlingen, trykking av kunstkatalog og åpningen av samlignen for besøkende. Fondets behandling av gaven i sine protokoller, ved befaring m.v., viser at gaven ble ansett for å være fullbyrdet, ikke bare som et løfte. Kreditorene som var kjent med samlingen i hvert fall fra inngåelsen av tilsynsavtalen i september i 1975, hadde samme oppfatning og godtok de disposisjoner som ledet fram til at samlingen kunne åpnes i egne lokaler i 1979.

Subsidiært anføres at selv om gaven ikke ble fullbyrdet i 1972, men først senere, foreligger ikke grunnlag for omstøtelse, idet Reksten ikke var insolvent. Ved vurderingen av Rekstens solvens, må det være riktig å se på Reksten-gruppen som helhet, da selskapene var solidarisk ansvarlige for hverandres forpliktelser. Dessuten står septemberavtalen av 1975 med kreditorene helt sentralt. Denne sikret Reksten mot konkurs så lenge han oppfylte sine forpliktelser slik de var blitt fastlagt i avtalen.

Når Reksten ikke var insolvent, vil heller ikke skjøtningen av den ideelle halvpart av Ekhaug og gaven av de to fordringer mot A/S Capo kunne omstøtes.

Atter subsidiært bestrides at de subjektive vilkår for omstøtelse foreligger.

Boet må etter omstendighetene ha bevisbyrden både for at avtalen ikke ble fullbyrdet og for at vilkårene for omstøtelse foreligger.

Fondet har nedlagt denne påstand:

"Hilmar Rekstens Almennyttige Fond frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken fra Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, må føre fram.

Da gaven ble gitt i mai 1972, var Reksten utvilsomt solvent. Dette medførte imidlertid ikke i seg selv at Rekstens kreditorer, når Rekstens økonomi senere sviktet, behøvde å respektere gaven. Et grunnvilkår for at en gave skal stå seg i forhold til konkursboet, er at den er fullbyrdet, jfr. for vår sak den tidligere konkurslovs §42. Spørsmålet er så hva som skal til for at en gave kan anses fullbyrdet. Ved overføring av fast eiendom kreves tinglysning, jfr. nevnte lovs §47 og ved løsøre kreves etter sikker rettsoppfatning at gjenstanden bringes ut av avhenderens - debitors - besittelse. Disse vilkår skal sikre notoriteten og er oppstilt for å ramme illojale eller tvilsomme disposisjoner fra debitors side overfor kreditorene når hans økonomi svikter. Men vilkårene gjelder generelt, også for de uklanderlige disposisjoner. Derved unngås tvil og prosedyre om hvilke disposisjoner som er reelle og lojale og hvilke som er tvilsomme. Dette kan virke hardt, men er blitt ansett nødvendig.

Byretten og lagmannsretten har antatt at gaven av kunstsamlingen allerede i 1972 hadde tilstrekkelig notoritet til at den må ha rettsvern i forhold til Boet. Dette er jeg ikke enig i. Jeg nevner først at det lenge forelå en mangelfull individualisering av gjenstandene i samlingen som gaven omfattet. Den spesifikasjon som ifølge gavebrevet skulle følge med, forelå ikke. Jeg finner således ikke å kunne legge til grunn at de mapper fra Bjørg Reksten, som dannet grunnlaget for den senere katalogisering, fulgte med gavebrevet. Det heter i gavebrevet at samlingen ble oppbevart i "tilbygget til min privatbolig på Fjøsanger, benevnt "Pengagon"." En rekke gjenstander som var omfattet av gaven, befant seg imidlertid andre steder. Det må samtidig legges til grunn at en del av de gjenstander som var registrert av Bjørg Reksten, ikke tilhørte Hilmar Reksten, men den såkalte "Fellesformuen" hvor Rekstens barn av første ekteskap hadde interesser. Ved omvisningen i juni 1972 kunne styret bare få et omtrentlig inntrykk av hvilke gjenstander samlingen omfattet.

Det som her er nevnt, kan likevel ikke være til hinder for at det forelå et rettslig bindende gaveløfte fra Reksten ved gavebrevet, men gaven måtte for Fondet framstå som nokså ubestemt i sitt særdeles betydelige omfang. Jeg legger således til grunn at det forelå et reelt gaveløfte, ikke bare et tilsagn om at Reksten hadde til hensikt å gi en gave.

Det alminnelige krav om besittelsesovergang må få anvendelse også her hvor det er tale om en kunstsamling med over to tusen gjenstander. Kravet ble ikke oppfylt i forbindelse med at gaven ble gitt i 1972. Det forelå dengang, og i de første årene deretter, ingen klar og i det ytre konstaterbar utskilling av gjenstandene på en slik måte at de kom ut av Rekstens besittelse. Kunstsamlingen befant seg i bygningene på Fjøsanger hvor Reksten hadde hånd om den, selv om Fondet fra 1972 hadde en leieavtale for Pentagon hvor en vesentlig del av samlingen opprinnelig ble oppbevart. Fondet var ikke kommet i slik posisjon i forhold til samlingen at besittelsen var overført. Reksten var riktignok medlem av Fondets styre. Men det kan ikke legges til grunn at han, som også var giver, kunne ha besittelsen på vegne av Fondet og derigjennom oppfylle kravet om besittelsesovergang. Styret aksepterte at Reksten fortsatt hadde hånd om samlingen med sikte på som giver å gjennomføre sine planer med den. Samlingen var så langt å oppfatte som en uoppfylt gave.

Situasjonen endret seg imidlertid etter hvert. I 1976 ble bygningen som skulle huse kunstsamlingen, ferdig. Året etter mottok Fondets styre fullstendig fortegnelse over samlingen. Den trykte kunstkatalog forelå i 1978. Da fikk også Fondet hjemmel og eiendomsrett til de bygninger hvor den vesentlige del av samlingen befant seg. Samlingen som etter hvert var blitt montert, ble åpnet for publikum forsommeren 1979 under festspillene. Jeg finner det lite tvilsomt at kravet til besittelsesovergang etter dette måtte anses oppfylt. Samlingen var skilt ut fra Rekstens øvrige formue under slike ytre forhold og dessuten med slik publisitet at den ikke lenger kunne sies å være i hans besittelse. Om dette kunne stille seg annerledes for enkelte gjenstander, som ble oppbevart i privatboligen og kontorene, behøver jeg ikke å ta standpunkt til.

Det forelå således nå en oppfylt gave overfor Fondet. Gaven var fullbyrdet mer enn ett år før Rekstens dødsbo ble begjært tatt under behandling som konkursbo. Vilkåret for omstøtelse av gaver etter den objektive regel i den tidligere konkurslovs §42 første ledd forelå således ikke.

Grunnlaget for en tilbakeføring av kunstsamlingen til konkursboet vil således måtte være den subjektive omstøtelsesregel. Før jeg går nærmere inn på vilkårene for å anvende denne, vil jeg peke på at den rettslige problemstilling i saken er noe spesiell. Selve gaveløftet ble gitt i 1972 da Reksten var klart solvent, men omstøtelsesspørsmålet knytter seg til de disposisjoner som representerer den senere fullbyrding av gaven fra Rekstens side. Omstøtes disse disposisjoner, bringes forholdet rettslig sett tilbake i den ufullbyrdede gavesituasjon, med den følge at kunstsamlingen går inn i boets masse, jfr. tidligere konkurslovs §42 første ledd. - Også i faktisk henseende er saken særpreget. Gaveløftet er fra 1972. Fullbyrdingen skjedde atskillige år senere ved forskjellige disposisjoner over flere år, uten at det dengang ble reist innsigelser mot disposisjonene. Dette skjedde mens Reksten og hans gruppe var under det tilsyn som ble etablert av de store kreditorene ved septemberavtalen 1975 og som senere ble utøvd gjennom styringsselskapet R/A Trajan. Disse kreditorene må ha vært kjent med kunstsamlingen og de disposisjoner det her er tale om.

Det gikk over åtte år fra Reksten ga gaven til konkurs ble åpnet. Først i 1985 ble stevning for å angripe Fondets rett til kunstsamlingen tatt ut. Tidsforløpet har forståelige grunner, men har bevirket at saken står for Høyesterett seksten år etter at kunstsamlingen ble gitt og ni år etter at den ble åpnet for publikum. - Etter min mening kan imidlertid disse særegenheter ikke få avgjørende betydning for de rettslige spørsmål.

Gaven ble fullbyrdet i årene fra 1976-79. Det er ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det nærmere tidspunkt her, idet Reksten under enhver omstendighet må ha vært insolvent før gaven ble fullbyrdet. Jeg må anta at han ble insolvent i løpet av 1974, neppe senere enn 19. september da A/S Akers mek. Verksted hevet de misligholdte skipsbyggingskontrakter og satte fram det erstatningskrav Reksten etter voldgiftsdommen 30. mai 1975 ikke var i stand til å betale. Når Reksten unngikk konkurs, må vel årsaken ha vært at kreditorene så seg tjent med at hans virksomheter fortsatte. Tilsynsavtalen av september 1975 lempet på hans forpliktelser. Når avtalen ble overholdt, ble Reksten sikret mot at hans store kreditorer begjærte ham eller selskaper tilhørende gruppen konkurs. De mindre kreditorene skulle få full dekning for sine krav.

Kreditoravtalen må ha hatt som forutsetning at det forelå insolvens. Da kunne ikke avtalen medføre at insolvenssituasjonen opphørte som grunnlag for omstøtelseskrav. Dette må under enhver omstendighet gjelde i forhold til kreditorer som sto utenfor avtalen. Heller ikke er det, etter min mening, grunnlag for at det ikke forelå insolvens når Rekstens økonomi ses i sammenheng med Reksten-gruppens. Forhandlingene med kreditorene som ledet til tilsynsavtalen, omfattet også gruppen og etterlater ikke særlig tvil om at selskapene, også som gruppe, var insolvente. - Insolvens som vilkår for omstøtelse, antar jeg etter dette forelå.

Det neste spørsmål blir om fullbyrdingen av gaveforpliktelsen på utilbørlig måte unndro eiendeler fra å tjene til dekning for kreditorene, jfr. dekningsloven §5-9 som her antas å gi uttrykk også for den tidligere rettstilstand. Det er videre et vilkår at Fondet kjente eller burde kjent til Rekstens insolvens og de forhold som gjorde fullbyrdingen utilbørlig.

Rekstens insolvens var en bristende forutsetning for fullbyrdingen av gaven, og måtte medføre at han var blitt fri sin forpliktelse i så måte overfor Fondet. Det kan imidlertid synes som Reksten og kreditorene har oppfattet kunstsamlingen ute av Rekstens eie også i forhold til kreditorene allerede i og med at gaven ble gitt i Rekstens velmaktsdager. Men ut fra en riktig rettslig vurdering ville fullbyrdingen, om den ble stående, unndra store verdier fra å tjene til dekning for kreditorene. Objektivt sett var vilkårene for omstøtelse så langt til stede. Reksten var styremedlem i Fondet og spilte en fremtredende rolle i forbindelse med alle Fondets disposisjoner. Hans kunnskap må derfor anses som Fondets, som således må anses å ha vært kjent med de faktiske omstendigheter som gjorde fullbyrdingen utilbørlig. Den rettsvillfarelse som i tilfelle forelå, kunne da etter min mening ikke være til hinder for omstøtelse. Hadde omstøtelsessøksmål vært reist omgående, synes dette ikke tvilsomt. At det nå er gått mange år, kan ikke rokke grunnlaget for omstøtelsen. - Jeg tilføyer at i det jeg har sagt ikke ligger noen kritikk av Fondets styre, som jeg må anta har trodd gaven var i Fondets eie før sammenbruddet kom i Rekstens økonomi.

Fondet har innvendt at de som var Rekstens kreditorer ved septemberavtalen, må anses for å ha godtatt at gaven ble fullbyrdet. Til dette er imidlertid å si at det nå er et annet kreditorfellesskap som krever omstøtelse. Det er flere og til dels store kreditorer som er kommet til, og det må i hvert fall til dels dreie seg om krav som har sitt opphav i tiden forut for de disposisjoner det er tale om å omstøte.

Etter dette må Boets krav på kunstsamlingen gis medhold.

Ut fra det jeg foran har lagt til grunn om når Reksten ble insolvent, følger at også de øvrige disposisjoner som saken gjelder må omstøtes.

Boet har fått medhold på alle punkter. Saken har imidlertid budt på atskillig tvil. Fondet fikk medhold både av byretten og lagmannsretten i det viktigste spørsmål. Utfallet kan få beklagelige konsekvenser for de kulturverdier som knytter seg til kunstsamlingen, og jeg finner at Fondet hadde fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Etter dette bør saksomkostninger ikke ilegges for noen instans, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond dømmes til å stille den kunstsamling som er omhandlet i gavebrevet av 3. mai 1972 til disposisjon for Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo.

2. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond dømmes til å transportere restfordring på A/S Capo, opprinnelig stor kr 209956, til boet og til å refundere det som er mottatt av hovedstol og renter av fordringen. For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom i ankesak nr 269/1986.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett.