HR-1992-128-B - Rt-1992-1023
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-08-26 |
| Publisert: | HR-1992-00128-B - Rt-1992-1023 (355-92) |
| Stikkord: | (Flykaptein-dommen), Arbeidsrett |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00128 B, Lnr 128B/1992, nr 25/1991 |
| Parter: | A (advokat Roar Bjerknes) mot X A/S (advokat Erik C Aagaard) |
| Forfatter: | Hellesylt, Holmøy, Christiansen, Mindretall: Gussgard, Backer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §66 |
Dommer Hellesylt: Flykaptein i X A/S (heretter kalt selskapet) A, ble 18 april 1988 avskjediget. Grunnlaget var at han som kaptein på et fly fra Alicante til Gardermoen 8 april s.å. i strid med tollbestemmelsene innførte seks flasker brennevin, en flaske hetvin og en kartong sigaretter. Ved ankomsten til Gardermoen forlot A flyet. Her fortollet han vin som han også hadde med seg, men pakket nevnte drikkevarer inn i en nøytral kartong med sitt navn på, vedheftet en plastpose med sigarettene, og la dette i et sete på flyet for videre transport til Fornebu. Der skulle han selv hente varene. På grunn av at flyet ble forsinket, bad han en ansatt i selskapet om å hente varene for seg og sette dem på trafikkontoret. Det ble antatt at pakken inneholdt tollpliktige varer og tollvesenet ble underrettet av selskapets ansatte.
Saken gjelder spørsmål om det forelå avskjedsgrunnlag etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1, eventuelt om avskjeden kan opprettholdes som oppsigelse, jf §66 nr 4 og §60 nr 1. Videre kreves erstatning og oppreisning. Et krav fra A om å bli stående i stillingen under sakens gang, jf arbeidsmiljøloven §66 nr 3, tok herredsretten ikke til følge. Han har således ikke gjort tjeneste i selskapet siden avskjeden.
Asker og Bærum herredsrett avsa 20 januar 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Avskjeden av 18. april 1988 kjennes ugyldig.
2. X A/S frifinnes for øvrig.
3. Hver part bærer sine saksomkostninger."
Dommen er avsagt under dissens fra en av meddommerne.
Realiteten i dommen var at A fikk rett til å gjeninntre som flykaptein, men uten erstatning for det tap han hadde lidt. Mindretallet mente at avskjeden kunne opprettholdes som en saklig oppsigelse.
A anket herredsrettens dom for også å få erstatning. Selskapet innga aksessorisk motanke og påstod seg frifunnet for ethvert krav.
Eidsivating lagmannsrett satt med to meddommere, avsa 15 oktober 1990 enstemmig dom med denne domsslutning:
"Hovedanken
1. X A/S betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til A erstatning for tapt lønnsinntekt i tidsrommet fra 18 april 1988 og til 18 oktober 1988 med kr 224.220 og med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. av hver lønnstermin a kr 36.740 regnet fra dens forfallsdag, og til betaling finner sted.
2. X A/S betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr 40.000 - førtitusen - i oppreisning til A.
Motanken
Avskjeden av A fra X A/S opprettholdes som oppsigelse med fratreden 18 oktober 1988.
I begge anker
Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsretten eller lagmannsretten."
Lagmannsrettens dom innebar at avskjedsvedtaket ble opprettholdt som oppsigelse. A ble derfor tilkjent lønn i oppsigelsesperioden samt oppreisning for at avskjedsformen ble valgt.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten framgår av de to dommer.
A har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Selskapet har motanket og hevder prinsipalt at selskapet skulle ha vært frifunnet for ethvert krav. Subsidiært anføres at det ikke er grunn til å gi oppreisning dersom avskjeden kjennes ugyldig men opprettholdes som oppsigelse.
Saken står for Høyesterett i alt vesentlig som for lagmannsretten.
Den ankende part A erkjenner at hans forhold var klanderverdig. Det var imidlertid hans hensikt å fortolle varene. Lagmannsrettens bevisbedømmelse om forsettlig tollovertredelse er derfor feil. Subsidiært anføres at selv om man skulle legge lagmannsrettens bevisvurdering til grunn, ga forholdet ikke grunnlag for avskjed eller oppsigelse. Begge disse reaksjoner var uforholdsmessige i forhold til den ankende part som var vel skikket for sin stilling, hadde mer enn 15 års tjeneste i selskapet og var kommet i en alder hvor det var meget vanskelig å få ny stilling som flyger. Til andre yrker kvalifiserer ikke flygerutdannelsen. Den ankende part er rammet sterkere enn andre som har begått liknende overtredelser, det foreligger således en forskjellsbehandling. Det pekes på at selskapets daværende styreformann B hadde motvilje mot den ankende part. Det er for øvrig ikke kjent noe tilfelle hvor en flyger har måttet slutte i et flyselskap på grunn av en tilsvarende overtredelse.
De forutgående episodene som selskapet har trukket fram i forbindelse med rettssaken, har vært ubetydelige. Det bestrides at det som fra selskapets representanter ble uttalt på møtet 17 september 1987, skulle gi et særlig grunnlag for den ankende part til å være aktsom. Hans kapteinutnevnelsesbrev fra desember samme år, var sterkt rosende.
Selskapet hadde muligheter for en tilstrekkelig reaksjon ved å frata den ankende part ytelser han ikke hadde rettskrav på, som frireiser o.l. Selskapet kunne trolig også degradere ham midlertidig dersom forholdet skulle ligge nær an til oppsigelse.
Selskapets subsidiære påstand i motanken om at det ikke er grunnlag for oppreisning bestrides. Avskjeden medførte bl.a. at det oppstod rykter om grunnlaget for denne, som var meget belastende for den ankende part.
Den ankende part, som har lagt fram en nærmere beregning av sitt økonomiske tap, har nedlagt denne påstand:
"1. Avskjeden av A fra X A/S kjennes ugyldig både som avskjed og oppsigelse.
2. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 2 mill.
3. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Ankemotparten, X A/S, mener at lagmannsretten har lagt riktig faktum til grunn. Det forelå en forsettlig tollovertredelse. Forholdet ga ikke bare grunnlag for oppsigelse, som lagmannsretten har ment, men også for avskjed. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne den ankende part noen oppreisning, slik lagmannsretten har gjort, om avskjeden skulle finnes uberettiget, men opprettholdes som oppsigelse.
Den reaksjonsform som ble valgt, var ikke uforholdsmessig streng. For selskapet er det maktpåliggende å hindre smugling fra de ansatte for å opprettholde selskapets tillit hos myndighetene. At avskjed kunne bli reaksjonen ved smugling ble varslet i 1981, og den ankende part var kjent med det. Det foreligger intet grunnlag for at han skal ha vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Selskapets daværende styreformann B, hadde intet å gjøre med avskjedssaken.
De alternativer selskapet hadde, hvis det ikke skulle foreligge grunnlag for avskjed eller oppsigelse, var for svake for effektivt å motvirke smugling. Det kunne bare bli tale om inndragning av frireiser og irettesettelse. Selskapet mener at en del forhold som den ankende part er blitt kritisert for forut for den tollovertredelse som medførte avskjed, burde gi ham et særlig grunnlag for å opptre korrekt, noe som selskapets representanter ga uttrykk for på et møte 17 september 1987.
Mot den tapsberegning den ankende part har lagt frem har selskapet enkelte innvendinger.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
"I hovedanken:
Ankemotparten frifinnes.
I motanken:
Prinsipalt:
Ankemotparten frifinnes.
Subsidiært:
Lagmannsrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder domsslutningens punkt 1 vedrørende hovedanken, og domsslutningen vedrørende motanken."
Jeg er kommet til at As anke ikke kan føre fram, og at motanken fra selskapet må tas til følge for så vidt gjelder oppreisningsspørsmålet, men ikke når det gjelder avskjed.
Innledningsvis nevner jeg at selskapet til støtte for at det var grunnlag for avskjed eller for oppsigelse, har trukket fram noen tidligere forhold som skal ha gitt grunnlag for kritikk av A. Disse hevder selskapet å ha tatt opp på et møte 17 september 1987 forut for As kapteinutnevnelse på en slik måte at det måtte medføre at han som flykaptein hadde en særlig plikt til i alle deler å opptre korrekt. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på disse forhold, som partene til dels er uenige om, og som under enhver omstendighet ikke har vært av alvorlig karakter. Mitt standpunkt i saken bygger således utelukkende på den tollovertredelse A gjorde seg skyldig i, og som var grunnlaget for avskjeden.
Jeg nevner at det her var tale om drikkevarer som ikke kunne innføres uten innhentet samtykke fra Vinmonopolet. Det forelå allerede en fullbyrdet overtredelse ved at varene ikke ble forevist tollmyndighetene på Gardermoen, men i innenriks fly sendt videre ufortollet til Fornebu. A har anført at han hadde til hensikt å fortolle varene der. Omstendighetene omkring As håndtering av varene taler imidlertid imot dette, og jeg finner å måtte legge til grunn at det forelå planlagt og overveiet tollovertredelse. A hadde selvsagt kjennskap til at han pliktet å fortolle varene på Gardermoen. Han må også ha visst at innførselen - utover de fire flasker vin han fortollet på Gardermoen - krevde Vinmonopolets godkjennelse. Han tok ikke kontakt med tollmyndighetene på Fornebu da han sendte varene videre dit, og heller ikke sa han fra til den som hentet pakken at det var tale om tollpliktige varer. Jeg må etter dette, som lagmannsretten, legge til grunn at A ikke hadde til hensikt å fortolle varene på Fornebu.
Ved vurderingen av om en slik forsettlig innsmugling av drikkevarer og sigaretter til personlig bruk, kan gi grunnlag for avskjed eller oppsigelse, vil jeg bemerke at som tollovertredelse betraktet er dette ikke ansett som så alvorlig. For overtredelsen utferdiget politikammeret et forelegg med en bot på 4.000 kroner. Men i forholdet til selskapet får en slik overtredelse, når den gjøres i tjenesten, et helt annet alvorlig preg. Det gjør seg i denne sammenheng spesielle momenter gjeldende for ansatte i selskaper som stadig krysser tollgrenser med sine fartøyer.
For selskapet er det av vesentlig betydning å ha tollvesenets tillit. Flygere og annet personale har således adgang til områder som andre reisende ikke har, med egne utganger hvor det bare er sporadisk kontroll. Det flygende personale har store muligheter for ulovlig innførsel av tollpliktige varer, med liten risiko for oppdagelse. Den lempelige kontrollordning er basert på et tillitsforhold. Dersom grunnlaget for tollvesenets tillit svikter, vil det kunne medføre hyppigere kontroller og mer omfattende sikkerhetsordninger m.v., som ville kunne være belastende for selskapet både økonomisk og i myndighetenes øyne ellers. Selskapet har derfor sett meget alvorlig på slike overtredelser. Selskapets holdning var vel kjent blant de ansatte, og i desember 1981 ble det gjort kjent at overtredelser kunne medføre avskjed. At selskapet på forhånd så klart har sagt fra om hva konsekvensene av smugling kunne bli, tillegger jeg en viss vekt ved vurderingen av hvilke reaksjoner selskapet lovlig kunne bruke. De ansatte har på denne måten på forhånd fått en advarsel, som kan gjøre det berettiget å se noe strengere også på en engangsovertredelse enn ellers ville være tilfellet.
Lovens grunnlag for avskjed, som innebærer umiddelbar fratreden, er etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 at arbeidstakeren "har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen." Jeg er i likhet med de tidligere retter blitt stående ved at forholdet ikke berettiget til avskjed selv om jeg ikke finner spørsmålet utvilsomt. Jeg legger i denne sammenheng vekt på at det er tale om et engangstilfelle, og at det gjaldt varer til personlig bruk. I skjerpende retning veier det tungt at smugling ble foretatt av den som har det øverste ansvar for at fartøyet ikke brukes til ulovlige formål - flykapteinen. Jeg peker videre på at også andre ansatte uvitende ble trukket inn ved gjennomføringen.
Selv om avskjeden etter dette var ugyldig, finner jeg som lagmannsretten, at den må opprettholdes som oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven §66 nr 4 siste punktum. Etter §60 nr 1 kan en arbeidstaker ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet "i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold." Grunnlaget her er arbeidstakerens forhold. Slik jeg ser det, ville selskapet ut fra sin interesse i å opprettholde tillitsforholdet til myndighetene, ha saklig grunnlag for oppsigelse om denne formen var blitt valgt for å bringe arbeidsforholdet til opphør. Dette var en reaksjon som ikke kunne komme uventet ut fra de klare signaler som i 1981 ble gitt når det gjaldt reaksjon på smugling i tjenesten. Dertil kommer at selskapets muligheter til å reagere på andre, mildere måter, ville være begrensede dersom det ikke ble ansett å foreligge oppsigelsesgrunn. Tjenestefrihet uten lønn for en periode eller degradering til flystyrmann, ville i tilfelle forutsette aksept fra kaptein As side, idet loven ikke hjemler slike reaksjonsmåter. Den reaksjonsmåte selskapet ensidig kunne velge, under den forutsetning at smuglingen ikke ville gi grunnlag for oppsigelse, ville i tilfelle være irettesettelse og antakelig også inndragning av adgangen til frireiser. Et tilbud fra selskapet under saken for herredsretten om å gjeninntre uten erstatning ble for øvrig forkastet av A.
Jeg er fullt klar over at A rammes hardt ved at han mister sin stilling i selskapet, hvor han hadde vært ansatt i over 15 år. Det er også meget vanskelig for en pilot i hans alder å få ny flygerstilling. Den han nå har i et flyselskap på Taiwan, er godt betalt, men tidsbegrenset og usikker, og medfører også en belastning på familieforholdet. Dette er likevel subjektive rimelighetsmomenter som loven etter sin ordlyd i §60 nr 1, ikke gir anvisning på å ta hensyn til, i motsetning til nr 2 i samme paragraf når oppsigelsen skyldes driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak. Ut fra praksis og teori antar jeg likevel at det kan legges noe vekt på slike forhold også ved oppsigelse etter §60 nr 1, men i mindre utstrekning enn når oppsigelsen er begrunnet i driftsinnskrenkning eller rasjonalisering. Ut fra min vurdering kan de forhold jeg her har nevnt ikke medføre at avskjeden ikke godkjennes som opppsigelse.
Jeg tilføyer at de opplysninger som er lagt fram om selskapets praksis når det gjelder reaksjoner på ansattes tollovertredelser, etter min mening ikke gir grunnlag for at det foreligger forskjellsbehandling av A. Noe sammenliknbart tilfelle er ikke dokumentert etter at selskapets skjerpede holdning ble gjort kjent i 1981. Videre er det ikke framkommet noe som tyder på at B, som var kritisk til As kapteinutnevnelse, har hatt noen befatning med avskjedssaken.
Når As fratreden kjennes ugyldig som avskjed, må han ha krav på erstatning i oppsigelsesperioden slik som lagmannsretten har lagt til grunn. Jeg nevner at de månedlige beløp er feil angitt i domsslutningen. Disse skal være kr 37.370, ikke kr 36.740 som det står i slutningen. Feilen vil bare ha betydning for renteberegningen, idet det samlede erstatningsbeløp er riktig angitt.
I motsetning til lagmannsretten kan jeg ikke se at det er grunn til å tilkjenne A oppreisning. Avskjeden var begrunnet i As egen forsettlige overtredelse av tollloven. Selskapet hadde på forhånd gjort kjent at slike overtredelser kunne medføre avskjed. Som øverste sjef på flyet hadde A særlig grunn til å opptre korrekt. At avskjed var en noe for streng reaksjon, gir etter min mening ikke grunnlag for erstatning for ikke økonomisk skade i en slik situasjon. De belastende rykter om A som det hevdes gikk om grunnlaget for avskjeden, kan selskapet ikke hefte for. Utover det som her er nevnt, blir det, slik jeg ser saken, ikke nødvendig for meg å gå inn på As tap.
Anken har vært forgjeves og motanken har delvis ført fram. Motanken har for øvrig neppe medført økede omkostninger. Jeg er likevel blitt stående ved at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger verken i anken eller motanken. Saken har gjeldt et spørsmål som har et prinsipielt tilsnitt på et område hvor lov og rettspraksis gir begrenset veiledning for de spørsmål saken reiser. Om utfallet vet jeg også etter rådslagningen at det er dissens innen retten.
Jeg stemmer for denne dom:
I. Hovedanken og motanken:
1. Avskjeden av A kjennes ugyldig som avskjed, men gyldig som oppsigelse med fratreden 18 oktober 1988.
2. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 stadfestes, likevel slik at de månedlige lønnsterminer utgjør kr 37.370. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
3. For øvrig frifinnes X A/S.
II. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett.
Dommer Gussgard: Jeg er enig i førstvoterendes bevisvurdering når det gjelder tollovertredelsen, og i at A ikke kan sies å ha gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Vilkårene for avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 foreligger dermed ikke. Jeg er imidlertid kommet til et annet resultat enn førstvoterende når det gjelder spørsmålet om arbeidsforholdet bør opphøre fordi vilkårene for saklig oppsigelse er til stede, jf arbeidsmiljøloven §66 nr 4, jf §60 nr 1.
Det er i hovedsak selskapets interesse i å opprettholde tollvesenets tillit som begrunner oppsigelsen. Jeg har full forståelse for dette syn, men skal trussel om oppsigelse virkelig ha betydning for dette tillitsforholdet, må den, slik jeg ser det, gjelde hele besetningen ombord på et fly. Selskapets advarsel om at smugling kunne føre til avskjed eller oppsigelse, gjaldt da også alle ansatte. Flypersonale har et begrenset innenlandsk stillingsmarked, og det må forutsettes at også de andre flyselskapene ser alvorlig på smugling. Jeg er redd for at gjennomføring av et så strengt syn som at første gangs overtredelse av tollovgivningen ved ulovlig innførsel av alkoholholdige drikkevarer til privat bruk, vil kunne føre til tragedier som følge av hendelig ubetenksomhet fra arbeidstakeres side. Etter mitt syn bør bare en særlig grov lovovertredelse av denne art kunne medføre oppsigelse.
Jeg er ikke uenig i at As handlemåte er sterkt klanderverdig. Den primære reaksjon ved overtredelse av tollovgivningen er straff, og etter min mening vil den stilling han hadde som kaptein, være et moment i skjerpende retning ved en straffereaksjon. Det gjelder imidlertid første gangs overtredelse av tollovgivningen, begått etter ca 15 års tjeneste i flyselskapet. Overtredelsen gjaldt innførsel av noen få flasker og en kartong sigaretter til privat bruk - det hele av begrenset økonomisk verdi. Overtredelsen kan i seg selv ikke sies å høre til de mer alvorlige overtredelser av tollovgivningen. Det er etter mitt syn ikke forholdsmessighet mellom forgåelsen og en reaksjon med oppsigelse. Oppgsigelse kan derfor etter min vurdering ikke anses som saklig begrunnet. Jeg bemerker at jeg ville bedømt forholdet anderledes dersom det hadde dreiet seg om innførsel av varer ment for omsetning, eller varer der det beløp som ble unndratt statskassen, hadde vært vesentlig høyere.
Jeg finner grunn til å nevne at selskapet aksepterte byrettens dom, som ville medført at A ble gjeninntatt i stillingen. Jeg har også merket meg at det ikke har kunnet redegjøres for noen tidligere tilsvarende reaksjon overfor smugling av denne art verken overfor flypersonell, skipsmannskap eller ansatte i transportselskaper av annen art.
Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, er det unødvendig for meg å ta stilling til erstatningskravet fra A under den forutsetning at avskjeden underkjennes også som saklig oppsigelse. Jeg bemerker imidlertid at jeg på bakgrunn av hans eget sterkt klanderverdige forhold ikke finner grunnlag for å tilkjenne full erstatning eller erstatning for ikke økonomisk tap. Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Gussgard.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Hellesylt.
Dommer Christiansen: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I. Hovedanken og motanken:
1. Avskjeden av A kjennes ugyldig som avskjed, men gyldig som oppsigelse med fratreden 18 oktober 1988.
2. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 stadfestes, likevel slik at de månedlige lønnsterminer utgjør kr 37.370. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
3. For øvrig frifinnes X A/S.
II. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett.