HR-1992-153-K - Rt-1992-400
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-03-12 |
| Publisert: | HR-1992-000153-K - Rt-1992-400 (99-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Borgerlig rettskrav |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-000153 K, Lnr 153 K/1992, nr 326/1991 |
| Parter: | A (advokat Odd Hugo Palmer) mot UNI Storebrand A/S (advokat Andreas Arntzen) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §373, Straffeprosessloven (1981) §350, §434, §435, Straffeloven (1902) §272, Forsikringsavtaleloven (1989) §18 |
A ble ved Trondheim byretts dom 5. juni 1990 dømt til fengsel i åtte måneder for overtredelse av straffeloven §272 første ledd første punktum. Hun ble dømt til å betale erstatning til Storebrand med 200.000,- kroner.
Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde samtykket til fornyet behandling, avsa Frostating lagmannsrett 14. august 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Tiltalte A, født xx.xx.1945, frifinnes for tiltalen for forbrytelse mot straffeloven §272 første ledd første punktum.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler A, til UNI Storebrand kr. 40.000 - førtitusen - kroner."
Lagmannsrettens frifinnelse for straff var enstemmig og ble begrunnet slik:
"Selv om de tekniske funn sammenholdt med erfaringer fra branntekniske undersøkelser på denne måten skulle tilsi at tiltalte da hun forlot huset i det minste var vitende om at ild var løs, eller i et hvert fall under utvikling, har den samlede rett kommet til at det likevel hefter så vidt sterk tvil ved hendelsesforløpet at det ikke foreligger tilstrekkelige bevis for at tiltalte er skyldig etter tiltalen. Man har ingen bevis som direkte knytter henne til de handlinger som hun er tiltalt for, og retten er ikke trygg på at hendelsesforløpet nødvendigvis er slik som de tekniske funn sammenholdt med brannteknisk teori skulle tilsi. Ved denne vurdering har også retten lagt en viss vekt på at det ikke er noe ved tiltaltes opptreden før eller etter brannen som tyder på at hun har gjort seg skyldig i forsikringsbedrageri."
Når det gjaldt kravet fra Storebrand var det dissens i lagmannsretten idet to meddommere ville frifinne. De tre dommere i flertallet begrunnet domfellelsen slik:
"Rettens flertall, finner det tilstrekkelig sannsynliggjort at tiltalte da hun forlot sin bolig var klar over at det brant i huset eller at det fant sted en røkutvikling som tilsa at brann ville bryte løs. Tiltalte har dermed ikke hatt noe krav på sitt forsikringsselskap i anledning brannen."
Flertallet kom til at Storebrand hadde krav på tilbakebetaling av 40.000,- kroner som var blitt utbetalt som forskudd på forsikringsoppgjøret umiddelbart etter brannen. Selskapet hadde utbetalt ytterligere 160.000,- kroner, men dette var gjort etter at det var kjent for selskapet at det var anbefalt å reise tiltale. Retten fant under disse omstendigheter denne del av kravet for utilstrekkelig belyst til at det kunne pådømmes.
A har påanket dommen for så vidt gjelder domsslutningens pkt 2. Anken er tatt ut etter tvistemålsloven regler og gjelder prinsipalt saksbehandlingen, subsidiært rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Det er anført at kravet til ankesum er tilfredsstilt og for øvrig vist til at saken reelt sett gjelder et forsikringsoppgjør på mer enn 1 million kroner. Storebrand har motanket for så vidt gjelder beløpets størrelse og påstått tilbakebetaling av i alt 200.000,- kroner. Selskapet viser i denne forbindelse til at de 160.000,- kroner ble utbetalt under forbehold.
I anken over saksbehandlingen anfører A at kravet fra Storebrand ikke skulle ha vært pådømt. Forut for sakens behandling i byretten hadde Storebrand Nord A/S skrevet slik til påtalemyndigheten:
"Vi forstår det slik at det blir aktuelt å reise straffesak og i tilfelle fellende dom ville det vært fint om vårt regresskrav ble tatt med og som beløper seg til kr 200.000,-."
Den ankende part bestrider ikke at retten har adgang til å pådømme et sivilt krav selv om domfelte er frifunnet. Men den begjæring om pådømmelse av det sivile krav som forelå var ikke tilstrekkelig klar til at det kunne pådømmes. Dette forhold må etter hennes mening lede til opphevelse. Ytterligere anføres at domsgrunnene er uklare og selvmotsigende for så vidt den ankende part er frifunnet for straff samtidig som hun er funnet å ha opptrådt forsettlig i forhold til forsikringsavtaleloven §18 første ledd. I forbindelse med §18 første ledd anføres det ytterligere å foreligge rettsanvendelsesfeil. Atter subsidiært hevdes det at bevisbedømmelsen er uriktig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Som påpekt foran er anken uttatt etter reglene for anke i tvistemål, jf straffeprosessloven §435. Det var imidlertid fast praksis etter den tidligere straffeprosesslov at en anke skal behandles etter straffeprosessloven regler for så vidt det anføres å være en feil at det sivile krav ble pådømt i underinstansen. Det antas av Andenæs: Norsk Straffeprosess II 186 at dette må gjelde også under den nye lov, sml Bjerke/ Keiserud II 444, mer tvilende Hov: Fornærmedes stilling 148149. Utvalget legger til grunn at selv om det er anket etter tvistemålsloven regler, har utvalget anledning til å behandle spørsmålet om opphevelse etter straffeprosessloven regler, jf §350 første ledd nr 3 som i så fall kommer til anvendelse. Når det er anket etter tvistemålsloven regler, kan det imidlertid ikke være noe til hinder for at opphevelsesspørsmålet behandles etter tvistemålsloven bestemmelser, se tvistemålsloven §373 første ledd nr 2 om utvalgets adgang til å oppheve dommer. I det foreliggende tilfelle er dommen avsagt av lagmannsretten og det er eventuelt bare tvistemålsloven §373 første ledd som kan gi utvalget opphevelsesadgang.
Etter straffeprosessloven §434 første ledd kan partene ved fornyet behandling kreve ny behandling også av de borgerlige krav. Hvis det ikke kreves ny behandling av disse krav, blir underinstansens avgjørelse stående, se om dette straffeprosesslovkomisjonens innstilling side 358-59 jf Ot prp nr 35 (197879) side 238. I As begjæring om lagmannsrettsbehandling var det borgerlige krav ikke uttrykkelig nevnt. Heller ikke i hennes påstand for lagmannsretten var kravet nevnt, men kjæremålsutvalget finner at en rimelig forståelse både av rettsmiddelbegjæring og frifinnelsespåstand må være at også det borgerlige krav ble omfattet.
Krav om dom for de borgerlige krav ble tatt opp av Storebrands brev av 6. desember 1989 der det het at "i tilfelle fellende dom vil det være fint om vårt regresskrav ble tatt med og som beløper seg til kr 200.000,-" Etter bestemmelsene i den någjeldende straffeprosesslov er pådømmelsen av de borgerlige krav ikke avhengig av avgjørelsen av straffespørsmålet. Det vil således kunne avsis både fellende og frifinnende dom for de borgerlige krav uansett avgjørelsen av skyldspørsmålet. Dette synes Storebrand ikke å ha vært oppmerksom på. En slik begrensning av begjæringen som Storebrand har foretatt, er det ikke adgang til. Storebrand burde ha vært gjort oppmerksom på dette. Storebrands erstatningskrav skulle ikke ha vært pådømt i byretten på grunnlag av den begjæring som forelå. Lagmannsretten skulle derfor ha opphevet byrettens dom forsåvidt gjaldt erstatningskravet.
Kjæremålsutvalget finner at det foreligger en feil som utvalget av eget tiltak må tillegge virkning. Utvalget finner etter dette at både lagmannsrettens og byrettens dom må oppheves på dette punkt.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Storebrand dekke den ankende parts saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 2.500,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens dom, avsnitt 2 og lagmannsrettens dom, pkt 2, oppheves.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Uni Storebrand A/S til A 2.500,- - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.