HR-1993-132 - Rt-1993-1025
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-24 |
| Publisert: | HR-1993-00132 - Rt-1993-1025 (379-93) |
| Stikkord: | Strafferett, Uforstand i tjenesten, Lovanvendelse, Ransaking |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00132, snr 34/1993. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Jan H Dahle) mot 1. A, 2. B (advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Lund, Schei, Hellesylt, Halvorsen, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §325, Straffeprosessloven (1981) §198, §226, §200, §268 |
Dommer Lund: Statsadvokatene i Trondheim utferdiget 31 desember 1991 - etter innstilling fra det særskilte etterforskningsorgan - forelegg mot A og B for overtredelse av straffeloven §325 første ledd nr 1, ved at hver av dem "Den 16 desember 1990 ca kl 0030 under patruljetjeneste som polititjenestemann ved Trondheim politikammer uten lovlig grunn foretok ransaking av motorvogn DB - - - - tilhørende C."
Foreleggene omfattet også siktelse for overtredelse av straffeloven §226 første ledd jf annet ledd, ved at det var foretatt pågripelser som polititjenestemennene uten skjellig grunn anså for lovlige.
Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble bragt inn for Trondheim byrett etter straffeprosessloven §268.
Ved Trondheim byretts dom av 17 desember 1992 ble de tiltalte frifunnet. Vedrørende tiltalen for overtredelse av straffeloven §325 første ledd nr 1 la byretten til grunn at den foretatte ransaking var ulovlig, og at polititjenestemennene hadde foretatt en kritikkverdig feilvurdering. Retten fant imidlertid ikke å kunne karakterisere dette som utslag av grov uforstand i tjenesten fordi de hadde opptrådt overensstemmende med etablerte rutiner ved politikammeret.
Statsadvokatene i Trondheim har anket over lovanvendelsen vedrørende frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §325 første ledd nr 1. Det er anført at polititjenestemenn har et selvstendig ansvar for å overholde straffeprosessens lovregler, uavhengig av de rutiner som er utviklet ved politikammeret.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Når det gjelder faktum i saken, har byretten lagt til grunn at C hadde gjester om kvelden den 15 desember 1990. Litt over midnatt skulle C kjøre gjestene hjem. Videre legges til grunn:
"De tiltalte, politibetjentene B og A med politiaspirant D som tredjemannn, kjørte denne natten uniformert politipatruljebil, og ble på E6 ved X i Trondheim liggende bak Cs bil. Politifolkene mente bilen så gammel og dårlig ut, og bestemte seg for å foreta en kjøretøykontroll. De blinket Cs bil ut til siden, og han stanset. Politifolkene visste da ikke hvem som kjørte bilen. Etter å ha fått navn og vognkort (førerkortet hadde C glemt hjemme) oppdaget B at han kjente til C fra spaningsrapporter og interne opplysninger på politikammeret som en person som var infiltrert i det kriminelle miljø - også narkotikamiljøet - i Trondheim og han hadde vært behandlet av politiet. B hadde visstnok ikke selv vært i direkte kontakt med C før. Det er på det rene at C på dette tidspunkt var domfelt en gang i 1989 og for tyveri og heleri til en betinget fengselsstraff, etter to ganger i 1985 og 1986 å ha fått overføringer til barnevernsnemnda. Ingen av de andre i bilen var registrert hos politiet.
B fattet mistanke om at C kunne være skyldig i et eller annet straffbart, og muligens ha tyvegods eller narkotika i bilen og ønsket å foreta en nærmere ransaking av bilen. Han fattet først mistanke på grunn av sin kunnskap om Cs forbindelser og fordi han var ute og kjørte nattestider. B gjennomførte først en vanlig undersøkelse av bilen, sjekket dekk, lys osv., og ba om å få se i bagasjerommet. Dette nektet C og sa at politifolkene ikke hadde noen rett til det. B spurte da om å bli forevist varseltrekanten, og tenkte ved dette at han måtte få se i bagasjerommet. C hadde imidlertid varselstrekanten i en dertil egnet lomme under panseret foran, åpnet panseret og viste frem varseltrekanten. Dette økte Bs mistenksomhet, idet han trodde plassering av trekanten var et påfunn for å unngå inspeksjon av bagasjerommet. Han gjentok derfor anmodningen om å få se i bagasjerommet, noe C fortsatt nektet. Det er på det rene at B ikke sa noe til C om hva han var mistenkt for, eller spurte om han ville følge med til politikammeret for ransaking."
Det oppsto en amper stemning. Politibetjent A stakk hånden inn av vinduet ved førerplassen i Cs bil for å skru av tenningen, ta bilnøkkelen og deretter åpne bagasjerommet. Cs venninne, som hadde sittet på plassen ved siden av, tok imidlertid nøklene, og A forsøkte så å ta dem fra henne med makt. C kom henne til hjelp, og det utviklet seg til et håndgemeng som endte med at C og hans venninne ble pågrepet. Deretter ble bilen ransaket av polititjenestemennene uten at det ble funnet noe ulovlig.
Rettsgrunnlaget for polititjenestemennenes ransaking må eventuelt søkes i straffeprosessloven §198 nr 3. Etter denne bestemmelsen kreves "sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles."
Forsvareren har anført at det beskrevne hendelseesforløp viser hvorledes den mistanke de tiltalte opprinnelig hadde, gradvis ble styrket gjennom Cs adferd, slik at det på tidspunktet for ransakingen forelå en sterk mistanke eller i hvert fall en mistanke som ga polititjenestemennene et forsvarlig grunnlag for ransaking.
Til dette skal jeg bemerke: Den opptrappingen som skjedde var en konsekvens av at tjenestemennene ville gjennomføre ransaking på tross av at C nektet å gi tillatelse, noe han var i sin fulle rett til. At en person har tilknytning til et kriminelt miljø og etter anmodning nekter å gi tillatelse til en ransaking han ikke er forpliktet til å finne seg i, gir åpenbart ikke grunnlag for å konstatere at loven vilkår om sterk mistanke er oppfylt. Vilkåret innebærer et krav om betydelig sansynlighetsovervekt for at en straffbar handling er begått. Mistanken må som alminnelig utgangspunkt referere seg til konkrete straffbare forhold, ikke til at en eller annen straffbar handling er begått.
Vilkårene for polititjenestemenns adgang til å ransake uten beslutning av retten eller påtalemyndigheten, er av vesentlig rettssikkerhetsmessig betydning, og en tjenestemann vil normalt ikke kunne høres med at han er ukjent med loven begrensninger.
For fellelse etter straffeloven §325 første ledd nr 1 kreves "grov uforstand". Det er med andre ord spillerom for feilvurderinger. Så lenge det er tale om en åpenbart ulovlig ransaking som i dette tilfellet, vil det i utgangspunktet måtte legges til grunn at ransakingen er kvalifisert klanderverdig og derved utslag av grov uforstand i tjenesten. Dette så meget mer som de tiltalte her ikke oppfylte sin informasjonsplikt etter straffeprosessloven §200.
Når jeg likevel er kommet til at de tiltalte ikke har opptrådt kvalifisert klanderverdig, er det på bakgrunn av de rutiner som har utviklet seg ved Trondheim politikammer. Om dette heter det i byrettens dom:
"I dette tilfelle har det kommet klart fram at det er Trondheim politikammers linje å drive en "offensiv forebyggende virksomhet", og herunder slå raskt til med ransakinger, især i narkotikamiljø. Dette er selvsagt også riktig og bra, og som regel vil politiet ha rett når de slår til. Det later imidlertid til at man ikke har innskjerpet at man må være på vakt når man beveger seg på grensen av adgangen til ransaking etter straffeprosessloven §198 nr. 3. Selv om de tiltalte her egentlig har foretatt en utillatelig feilvurdering av situasjonen, kan retten vanskelig karakterisere deres handlemåte som "grov uforstand i tjenesten" når de har opptrådt på en måte som er billiget og tilrådd av deres overordnede og blitt en del av den daglige rutine ved politikammeret.
Politimesteren har også gitt uttrykk for at det ikke er noen betingelse for å foreta ransaking at straffeprosessloven §200 blir etterkommet, hvis vilkårene forøvrig er tilstede. Retten kan ikke skjønne at dette er riktig, og heller ikke at "etterforskningstaktiske hensyn" kan tilsi at man overser denne bestemmelse."
Hensett til karakteren av det straffbare forhold det her er tale om, viker jeg - som byretten - tilbake for å betegne de tiltaltes forhold som utslag av grov uforstand i tjenesten, så lenge de har opptrådt i tråd med de rutiner politikammeret fulgte i henhold til politimesterens direktiver.
Jeg finner grunn til å tilføye at jeg stiller meg uforstående til den praksis som ifølge byretten er utviklet ved politikammeret, en praksis som klarligvis har medført risiko for ulovligheter av den karakter vi står overfor i denne sak.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.