HR-1993-1828 - Rt-1993-1077
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-07 |
| Publisert: | HR-1993-01828 - Rt-1993-1077 (392-93) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Innsynsrett, Dokumentinnsyn, Straffesaksdokumenter |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål om siktedes rett til innsyn i statsadvokatens innstilling til Riksadvokaten om påtalespørsmålet. |
| Saksgang: | Frostatings lagmannsrett 30.07.1993 - Høyesterett HR-1993-01828, jnr. 931/1993 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Forvaltningsloven (1967) §18, §19, Straffeprosessloven (1981) §242, §388 |
Saken gjelder videre kjæremål om siktedes rett til innsyn i statsadvokatens innstilling til Riksadvokaten om påtalespørsmålet.
Ved Fosen forhørsretts kjennelse av 12 januar 1993 ble A, født xx.xx.1959, varetektsfengslet siktet for sedelighetsforbrytelser. Hun ble ved Frostatings lagmannsretts kjennelse av 14 januar 1993 løslatt da lagmannsretten fant at det ikke forelå skjellig grunn til mistanke for noe punkt i siktelsen.
Etter ytterligere etterforskning har statsadvokaten oversendt saken til Riksadvokaten til påtalemessig avgjørelse. Det dreier seg om et sakskompleks hvor flere personer er siktet.
24 juni 1993 fremsatte A begjæring til statsadvokaten om innsyn i statsadvokatens innstilling til Riksadvokaten. I brev av samme dag avslo statsadvokaten begjæringen.
28 juni 1993 fremsatte A tilsvarende begjæring til Fosen forhørsrett under henvisning til straffeprosessloven §242.
Fosen forhørsrett avsa 16 juli 1993 kjennelse med slik slutning for så vidt angikk A:
"1. Advokat Venil Katharina Thiis og siktede A gis ikke innsyn i innstilling fra førstestatsadvokaten overfor Riksadvokaten i spørsmål om påtalemessig avgjørelse i sak mot A."
A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 30 juli 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 og nr 3. Prinsipalt påberopes feil ved lovanvendelsen, subsidiært at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil.
Når det gjelder lovanvendelsen, er spørsmålet hva som ligger i begrepet "sakens dokumenter" i straffeprosessloven §242. Dette er ikke omhandlet i loven forarbeider. Det bør således tas utgangspunkt i påtaleinstruksen og fast praksis for å definere hva som er sakens dokumenter, jf også Andenæs "Norsk straffeprosess" I side 256 og 257. Det følger av påtaleinstruksens §22-2 tredje ledd, jf fjerde ledd at det skal avgis innstilling fra underordnet til overordnet instans i påtalemyndigheten. Det er fast praksis for at innstillingen føres på påtegningsarket og dermed inngår som et av sakens dokumenter. Innstillinger avgis ikke i form av interne arbeidsnotater. Dokumenter som ikke dokumentføres, forutsettes senere å bli tatt ut av saken. Lagmannsretten har ikke tatt stilling til om påtalemyndigheten i denne saken har fulgt påtaleinstruksen og fast praksis.
Det gjøres videre gjeldende at begrepet "sakens dokumenter" kun er begrenset av de unntak som er nedfelt i straffeprosessloven §242. Det er uriktig lovanvendelse når lagmannsretten kommer frem til at det finnes begrensninger i innsynsretten nærmest i analogi til forvaltningsloven §18 for interne dokumenter. Hadde dette vært meningen, ville det stått uttrykkelig i bestemmelsen. I Innst O nr 37 (1980-81) presiseres det at §242 nettopp ikke inneholder begrensninger som i forvaltningsloven §19, og unntaket i §18 for interne dokumenter er overhodet ikke bragt på bane.
Det er videre uriktig å legge til grunn at det i rettspraksis er innført et generelt unntak for innsyn i interne dokumenter. Henvisningen i Bjerke/Keiseruds "Kommentarutgave til straffeprosessloven" II side 63 gjelder to kjennelser som begge er avsagt før den nye straffeprosessloven, og gjelder helt andre typer dokumenter. Disse avgjørelsene kan neppe brukes som grunnlag for å hevde at man i rettspraksis har innført en adgang til unntak for interne dokumenter som ikke har betydning som bevis i saken, som kan gjelde for en innstilling og en siktelse i en straffesak.
Videre uttales det i kjæremålet:
"Rent prinsipielt vil det være slik at dersom lagmannsrettens kjennelse blir stående, vil den demokratiske rett siktede har til fortløpende å holde seg orientert om sin stilling i en straffesak være kraftig beskåret. Slik lagmannsretten ser det har påtalemyndigheten adgang til på den ene side å offentliggjøre innstillingen i sin helhet og på den annen side nekte siktede og forsvarer innsyn uten annen begrunnelse enn at man går ut ifra at forsvareren og/eller siktede vil offentliggjøre innstillingen, som da vil bli gjenstand for offentlig debatt. Det aksepteres m.a.o. at et avslag på aktinnsikt begrunnes med de negative konsekvenser en offentliggjøring vil medføre. Dette er ikke i samsvar med den aktuelle lovbestemmelse. Lagmannsretten har i realiteten subsumert spørsmålet under forvaltningsloven regler, selv om lagmannsretten selv konstaterer at disse reglene ikke gjelder i straffeprosessen. Den nektelse av innsyn som er gitt er ikke subsumert under de unntak som er nedfelt i lovbestemmelsen."
Subsidiært gjøres det gjeldende at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Det ble i kjæremålet for lagmannsretten nedlagt subsidiær påstand om innsyn i innstillingens konklusjon og en eventuell ny siktelse. Denne subsidiære påstand er ikke behandlet av lagmannsretten.
Videre er det anført som saksbehandlingsfeil at både forhørsretten og lagmannsretten tar standpunkt til dokumentets karakter uten å ha fått det forelagt seg.
Selv om innstillingen ikke er endelig, hevdes det at siktede har meget stor interesse i å få kjennskap til hvilken vurdering og konklusjon som foreligger fra påtalemyndighetens side etter at etterforskning har pågått i 8 måneder og sakens dokumenter har blitt 10 000 A4-sider.
Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt
A og hennes forsvarer gis innsyn i førstestatsadvokatens innstilling overfor riksadvokaten.
Subsidiært
A og hennes forsvarer gis innsyn i en eventuell ny siktelse og førstestatsadvokatens konklusjon i innstillingen overfor riksadvokaten."
Statsadvokaten har i kjæremålstilsvaret vist til sine tidligere uttalelser av 14 og 26 juli 1993. Det er der anført at As sak er ferdig etterforsket. Straffeprosessloven §242 første ledd gjelder bare under etterforskningen, og A har således ikke innsynsrett på det nåværende stadium.
Det er videre vist til Hov "Påtalemyndighetens organisasjon" side 104-111, spesielt side 110, og Ot prp nr 35 (1978-79) side 109.
For øvrig hevdes det at påtalemyndigheten kan unnta fra innsyn innstilling fra ett ledd i påtalemyndigheten til et annet. Innstillingen er ikke offentlig, og verken siktede eller forsvareren kan forlange innsyn. Det vises til Riksadvokatens rundskriv av 12 februar 1991 og til Bjerke/Keiserud "Straffeprosessloven med kommentarer" side 62-63.
Alminnelig praksis i de fleste saker er for øvrig at innstilling til overordnet påtalemyndighet ikke blir meddelt siktede eller forsvareren før tiltalespørsmålet er avgjort.
Videre bemerkes at uansett om innstillingen skulle bli gjort kjent for A, må hun fortsatt leve i uvisshet om sakens avgjørelse inntil Riksadvokaten har truffet sin avgjørelse. Følgelig vil det å se statsadvokatens innstilling være til liten hjelp for A i hennes meget vanskelige situasjon.
I kjæremålstilsvaret uttales det:
"Forøvrig vil vi presisere at vår oppfatning er at påtalemyndigheten selv kan bestemme om innstilling til overordnet påtalemyndighet skal gjøres kjent for de siktede eller forsvarerne. Dette er et dokument som ikke inneholder faktiske opplysninger eller bevis. Påtaleinstruksens §22-2 tredje ledd jfr. fjerde ledd pålegger underordnet påtalemyndighet å avgi innstilling til overordnet påtalemyndighet. Slik vi fortolker bestemmelsen sier den intet om at de siktede eller forsvarerne har noen rett til å gjøre seg kjent med innstillingen. Dette har påtalemyndigheten selv rådighet over."
Påtalemyndigheten påstår kjæremålet forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf straffeprosessloven §388.
Det fremgår at riksadvokaten har truffet beslutning i medhold av påtaleinstruksens §22-3 annet ledd om at det sakskompleks det er tale om, skal forelegges riksadvokaten til avgjørelse av tiltalespørsmålet. Videre fremgår det at den innstilling fra statsadvokaten til riksadvokaten som det er begjært innsyn i, gjelder spørsmålet om det skal tas ut tiltale mot en eller flere av de siktede innenfor sakskomplekset. Dokumentets karakter er således på det rene, og utvalget kan ikke anse det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har truffet avgjørelse i innsynsspørsmålet uten å ha fått innstillingen fremlagt.
Lagmannsretten har lagt til grunn at spørsmålet om innsyn for siktede på det stadium saken befinner seg, blir å avgjøre etter straffeprosessloven §242. Utvalget er enig i dette. Etter denne bestemmelsen har mistenkte rett til, med nærmere bestemte unntak, å gjøre seg kjent med sakens dokumenter for så vidt de gjelder mistenktes eget forhold. Det spørsmål kjæremålet reiser - og det er et lovtolkningsspørsmål - er om denne retten omfatter en innstilling fra et underordnet organ innen påtalemyndigheten til det overordnede organ som skal treffe avgjørelse om tiltale.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at straffeprosessloven §242 ikke gir siktede krav på innsyn i en slik innstilling, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Det er uten videre klart at straffeprosessloven §242 sentralt tar sikte på dokumenter som inneholder opplysninger og bevis vedrørende selve saksforholdet i vid forstand. Ordlyden gir ikke noe klart svar på hvorvidt bestemmelsen også omfatter skriftlige overveielser og standpunkter som meddeles fra ett organ innen påtalemyndigheten til et annet. Utvalget kan heller ikke se at lovforarbeidene gir noen vesentlig veiledning om dette. Den kjærende part har fremholdt at straffeprosessloven §242 har sitt forbilde i regelen i forvaltningsloven §18 om partenes rett til innsyn i sakens dokumenter, og at det i forarbeidene til straffeprosessloven (Innst O nr 37 - 1980-81 side 28-29) ble drøftet om det burde gjøres unntak for visse slags opplysninger som omhandlet i forvaltningsloven §19, mens det derimot ikke ble drøftet om det burde gjøres unntak for dokumenter fra påtalemyndighetens interne saksforberedelse tilsvarende forvaltningsloven §18 annet ledd. Utvalget kan imidlertid ikke oppfatte dette som en forutsetning om at slike dokumenter skulle omfattes av innsynsretten. Hvis det hadde vært et overveid standpunkt fra lovgiverens side, er det grunn til å tro at det ville ha gitt foranledning til en særskilt drøftelse. Det finnes imidlertid ikke uttalelser i forarbeidene som viser at spørsmålet var overveid.
Den kjærende part har videre fremholdt at det er sikker praksis for at innstillinger av den karakter det gjelder, inngår i de saksdokumenter i straffesaker som siktede har rett til innsyn i. Det er pekt på at innstillinger fra underordnet påtalemyndighet til overordnet inntas som påtegninger i straffesakenes dokument 1, som siktede ved forsvareren gis tilgang til. Fra statsadvokatens side er det gjort gjeldende at "alminnelig praksis i de aller fleste saker er at innstilling til overordnet påtalemyndighet ikke blir meddelt siktede eller forsvarer før tiltalespørsmålet er avgjort". Utvalget finner ikke å kunne legge til grunn at det har utviklet seg en praksis som bygger på en rettsoppfatning om at siktede har krav på innsyn i innstillinger av denne karakter.
Fra den kjærende parts side er videre vist til bestemmelsene i påtaleinstruksens §22-2 tredje jf fjerde ledd om hvordan statsadvokaten skal forelegge tiltalespørsmålet for riksadvokaten. Utvalget kan ikke se at det av disse regler kan utledes noe om siktedes innsynsrett.
Avgjørelsen av spørsmålet om siktedes innsynsrett må etter utvalgets oppfatning i vesentlig grad bero på en avveining av reelle hensyn. Det dreier seg - som før nevnt - om et generelt lovtolkningsspørsmål, og det må således avgjøres uavhengig av de konkrete forhold i den foreliggende sak. De reelle hensyn som gjør seg gjeldende, er langt på vei de samme som ligger bak regelen i forvaltningsloven §18 annet ledd. Påtalemyndigheten har - som lagmannsretten fremholder - et klart behov for å kunne arbeide internt og uforstyrret med egne vurderinger før det tas beslutninger som meddeles utad. Det er ønskelig - og i store saker bortimot nødvendig - at et slikt arbeid kan skje på grunnlag av skriftlig utarbeidede innstillinger fra underordnet til overordnet påtalemyndighet, og det ville således være uheldig om innsynsreglene skulle tvinge påtalemyndigheten til andre arbeidsformer. Den interesse siktede kan ha i å få innsyn i de foreløpige standpunkter som er inntatt under påtalemyndighetens behandling, er ikke av en slik karakter at den kan oppveie disse hensyn.
Den kjærende part har som en subsidiær anførsel gjort gjeldende som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til siktedes subsidiære påstand om innsyn i innstillingens konklusjon og en eventuell ny siktelse. Etter utvalgets oppfatning fremgår det klart av lagmannsrettens begrunnelse at den heller ikke har funnet grunnlag for å ta den subsidiære påstand til følge. Det tilføyes at utvalget - ut fra den begrunnelse som allerede er gitt - har det samme standpunkt. Når det særskilt gjelder kravet om innsyn i en eventuell ny siktelse, har den kjærende part tydeligvis for øye den siktelse som statsadvokaten i henhold til påtaleinstruksens §22-2 tredje ledd jf fjerde ledd skal forelegge for riksadvokaten dersom han mener det er grunn til å reise tiltale. En slik siktelse må imidlertid etter utvalgets oppfatning anses som et utkast, som siktede ikke har krav på innsyn i, sml også Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, bind I side 243.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Kjæremålet forkastes.