HR-1994-142-B - Rt-1994-1281
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-14 |
| Publisert: | HR-1994-00142-B - Rt-1994-1281 (419-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Habilitet, Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00142 B, snr 169/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Harald Strand) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Coward, Schei, Gussgard, Aasland, Dissens: Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Veitrafikkloven (1965), Straffeloven (1902) §62, §63, §106, §116, Veitrafikkloven (1965) §10, §31, §3, §5, §6, Straffeprosessloven (1981) §172 |
Jæren herredsrett avsa 19 mai 1994 dom med slik domsslutning
"A, født xx.xx.1974, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3 jfr. §6 første ledd 1. punktum, vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §5 første ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §10, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til fengsel i 21 - enogtyve - dager."
Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom. Den domfelte har anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken over saksbehandlingen til Høyesterett, mens anken for øvrig er nektet fremmet. Saksbehandlingsanken gjelder inhabilitet for dommerfullmektigen som var rettens formann, på grunn av hans tidligere befatning med saken. Straffesaken gjaldt overtredelse av flere bestemmelser i vegtrafikkloven - §3 jf §6 om å tilpasse farten etter forholdene, §5 om fartsgrensene i skiltregler, og §10 om å stoppe for kontroll. Rettens formann hadde tidligere avsagt kjennelse for beslag av førerkort i den samme saken, og uttalte der blant annet: "I lys av de andre forklaringene i saken, finner retten at det ikke kan festes lit til siktedes forklaring. Retten finner skjellig grunn til mistanke for at siktede har kjørt i nærmere 120 km/t i 80-sonen. Det foreligger således skjellig grunn til mistanke for overtredelse av vegtrafikkloven §6 annet ledd."
Jeg nevner at den siktede hadde erkjent å ha brutt fartsgrensene; det omstridte var hvor stor fartsovertredelsen var. Ved begynnelsen av hovedforhandlingen reiste forsvareren innsigelse om at rettens formann var inhabil på grunn av uttalelsen om at det ikke kunne "festes lit til siktedes forklaring". Rettens formann avsa imidlertid kjennelse om at han var habil til å dømme i saken.
Jeg nevner at kjennelsen skulle vært avsagt av den samlede herredsrett, ikke av formannen alene. Det fremgår heller ikke av kjennelsen om han hadde overveid muligheten for å tilkalle en annen dommer til å treffe avgjørelsen i habilitetsspørsmålet, slik domstolloven §116 2. punktum anbefaler.
Jeg har funnet saken tvilsom, men er kommet til at anken må tas til følge.
Spørsmålet er altså om en dommer i en straffesak blir inhabil på grunn av tidligere befatning med saken i samme instans. Det rettslige utgangspunkt er den alminnelige regel i domstolloven §108, som fastsetter at en dommer er inhabil når det foreligger "særegne omstendigheter ... som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet". Dommerens første befatning med saken her gjaldt førerkortbeslag. Varetektsfengsling reiser imidlertid parallelle problemstillinger, fordi dommeren også der normalt tar stilling til om det foreligger "skjellig grunn til mistanke" om lovovertredelse. Utgangspunktet er at det ikke fører til inhabilitet at dommeren i en straffesak har besluttet varetektsfengsling i samme sak. - Er varetektsfengslingen skjedd etter straffeprosessloven §172, som krever "forhold som i særlig grad styrker mistanken", må imidlertid dommeren normalt anses inhabil i den senere straffesaken forutsatt at det ikke foreligger tilståelse.
Rettens formanns kjennelse i inhabilitetsspørsmålet legger til grunn at uttalelsen om at "det ikke kan festes lit til siktedes forklaring", i realiteten ikke innebærer noe mer enn det som uttales i alle kjennelser om varetektsfengslinger der siktede ikke har tilstått. - Jeg ser at det har uheldige sider dersom rene nyanser i formuleringene skal bli avgjørende i habilitetsvurderinger. Det kan også føre til praktiske vansker for domstolene om man stiller opp strenge habilitetsregler for behandlingen av en sak i samme instans. - Etter mitt syn er det imidlertid en viss forskjell mellom den siterte uttalelsen i vår sak og et rent utsagn om skjellig grunn til mistanke; det siste innebærer ikke at dommeren har tatt et bestemt standpunkt til den siktedes troverdighet. Og også den nærmere begrunnelsen dommeren skal gi av hvorfor det antas å foreligge skjellig grunn til mistanke, må kunne gis uten at dommeren går inn på den siktedes troverdighet.
I vår sak kan det reises spørsmål om man bør ha en noe mindre streng norm for habiliteten fordi den omstridte uttalelsen ikke knytter seg til hvorvidt den siktede var skyldig i en fartsovertredelse, men til hvor stor fartsovertredelsen var. Størrelsen av en fartsovertredelse er imidlertid et meget vesentlig straffutmålingsmoment, og det er dessuten et viktig moment i avgjørelsen av skyldspørsmålet i forhold til vegtrafikkloven §3. Jeg mener derfor at den nevnte omstendighet er uten betydning her.
Etter min mening kan man forstå at den tiltalte, i lys av uttalelsen i førerkortkjennelsen, følte en viss uro over dommerens deltakelse i straffesaken. Og et hensyn bak habilitetsreglene er at reglene skal sikre ikke bare at dommerne faktisk er uhildete, men også at de oppleves slik av partene i saken. Dette hensynet er kommet til uttrykk i domstolloven §108 2. punktum, som bestemmer at det i habilitetsavgjørelsen skal legges vekt på om en part krever at dommeren skal vike sete. Slik jeg ser det, representerer dommerens uttalelse i saken her et grensetilfelle. For meg er det da blitt utslagsgivende for resultatet at det var reist inhabilitetsinnsigelse fra den tiltaltes side.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Backer: I motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at anken bør forkastes.
Det følger motsetningsvis av domstolsloven §106 nr 8 at dommeren som alminnelig utgangspunkt ikke blir inhabil ved tidligere å ha hatt med saken å gjøre i samme instans. Noe annet ville føre til store praktiske vanskeligheter, da den dommer som skal pådømme en sak, ofte har hatt ansvaret for den som saksforberedende dommer eller i forbindelse med beslutning om bruk av tvangsmidler. Han kan i den forbindelse ha truffet avgjørelser, som iallfall den ene part vil anse som kontroversielle. Også i slike tilfelle vil naturligvis domstolsloven §108 gjelde, men forholdene tilsier etter min mening at man er varsom med å bruke bestemmelsen utenom de tilfelle der det er klart at det vil virke støtende om den samme dommer skal tjenestegjøre som allerede har engasjert seg i saken.
I det foreliggende tilfelle har dommeren i forbindelse med kjennelsen om samtykke til beslag av førerkort, etter min mening bare tatt standpunkt til hvilken eller hvilke forklaringer om siktedes hastighet som han finner mest troverdige i relasjon til spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke om at siktede kjørte med 120 km/t. Standpunktet går ikke på siktedes troverdighet i sin alminnelighet, men refererer seg til den konkrete bevisbedømmelse som dommeren måtte foreta på dette stadium av saken - og som han måtte være villig til å revurdere under hovedforhandlingen i lys av nye bevis og de skjerpede beviskrav som da gjelder. Jeg kan således ikke se at dommeren skulle bli inhabil pga sin tidligere befatning med saken.
Dommer Schei: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Coward.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.