HR-1995-94 - Rt-1995-1181
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-18 |
| Publisert: | HR-1995-00094-A - Rt-1995-1181 (385-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-1995-00094 A, nr 203/1993 |
| Parter: | Den norske Bank (Advokat Arne Schanche Olsen - til prøve) mot Gunnar Andersen (Advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Coward, Gussgard, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §3-4, §3-6, Tvistemålsloven (1915) §373, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
Stemmegivning:
Dommer Aasland: Saken gjelder hvorvidt det foreligger gyldig panterett i driftstilbehør, og om panteretten har rettsvern, jf panteloven §3-4 og §3-6. To spørsmål er omtvistet. For det første er det uenighet om betydningen av at pantobligasjonen ikke omfattet og således heller ikke var tinglyst på to bruksnummer som utgjør små deler av det areal bedriftens virksomhet var knyttet til. For det annet foreligger det spørsmål om pantsettelsen kan anses for å gjelde en driftsmessig atskilt avdeling etter §3-4 (5).
Norblast A/S ble stiftet og registrert i mars 1985. Bedriften drev vedlikeholdstjenester - overflatebehandling, maling og brannbeskyttelse - i forbindelse med oljevirksomheten både offshore og på land. Virksomheten ble administrert fra hovedkontoret i Pedersgt 93 i Stavanger, mens arbeidet ble utført på de enkelte oppdragssteder. Hovedbankforbindelsen var Bergen Bank, nå innfusjonert i Den norske Bank. Til sikkerhet for lån til bedriften hadde banken blant annet pantobligasjon tinglyst 28 januar 1987 på kr 5.000.000 med pant i bedriftens leierett til Pedersgt 93 samt driftstilbehør.
Sommeren 1986 bød det seg anledning til å utvide Norblasts virksomhet med fast anlegg for sandblåsing og maling. Bedriften Birger Michelsen A/S, som hadde drevet slik virksomhet med hovedkontor i Bergen og en avdeling i Revheimsveien 78 i Stavanger, ble tatt under konkursbehandling. Rogalandsbanken hadde pant i leieretten i Revheimsveien 78 med driftstilbehør. Konkursboet abandonerte pantet til banken mot et visst vederlag. Banken inngikk leieavtale med eieren av Revheimsveien 78, og fremleide eiendommen til Norblast, som kjøpte driftstilbehøret. Avtalen mellom banken og Norblast ble inngått 28 juli1986. Kjøpesummen var kr 2,6 millioner, og til sikkerhet for beløpet utstedte Norblast samme dag en pantobligasjon, tinglyst den påfølgende dag, til Rogalandsbanken med pant i leieretten i Revheimsveien 78 samt driftstilbehør.
Revheimsveien 78 bestod av tre bruksnummer, gnr 39 bnr 325, 694 og 695, men pantobligasjonen omfattet etter sin tekst bare bnr 325, som utgjorde hoveddelen av eiendommen, og ble således bare tinglyst på dette bruksnummer. Jeg nevner - uten at det har noen betydning for saken - at de tre bruksnumrene siden er sammenføyd.
Norblast drev sandblåsings- og malingsvirksomhet i Revheimsveien 78, foruten at eiendommen ble brukt til mellomlagring av utstyr knyttet til de eksterne oppdrag som ble styrt fra hovedkontoret; dessuten ble det drevet en viss kursvirksomhet. Høsten 1987 flyttet imidlertid bedriften en vesentlig del av virksomheten i Revheimsveien 78, og også store deler av driftstilbehøret, til lokaler den hadde leid i Tananger. Rogalandsbanken protesterte mot dette, og oppnådde ved Stavanger namsretts beslutning av 2 februar 1988 midlertidig forføyning hvor Norblast ble pålagt å bringe utstyret tilbake. Noen vesentlig tilbakeføring skjedde ikke, og 6 april 1988 ble det åpnet gjeldsforhandling i Norblast. Det ble tidlig klart at det gikk mot konkurs, og da konkurs ble åpnet 9 mai 1988, hadde gjeldsnemnda allerede inngått avtale om salg av Norblasts driftsmidler, organisasjon og ordrereserver til Rigblast Holdings Ltd. for kr 4.250.000. I henhold til avtale mellom gjeldsnemnda og Bergen Bank skulle kr 2.000.000 tilfalle boet og kr 2.250.000 skulle tilfalle banken under dens driftstilbehørspant. Imidlertid meldte også Rogalandsbanken krav under sitt driftstilbehørspant, og det oppstod tvist mellom de to bankene om fordelingen av beløpet på kr 2.250.000. Uten at det var oppnådd enighet, ble hele beløpet et par måneder senere overført til Bergen Bank.
Gunnar Andersen, som har drevet virksomhet i Revheimsveien 78, fikk høsten 1988 overdratt til seg Rogalandsbankens krav i anledning av driftstilbehør knyttet til Norblasts virksomhet på eiendommen. Han fremmet 17 august 1989 stevning mot Bergen Bank for Sandnes herredsrett, og påstod seg under hovedforhandlingen tilkjent halvdelen av det beløp banken hadde oppebåret.
Herredsretten avsa 10 januar 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Den Norske Bank, Sør Rogaland v/styrets formann frifinnes.
2. Gunnar Andersen tilpliktes innen en frist på 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Den Norske Bank, Sør Rogaland sakens omkostninger med kr 28.000,- - kroner tjueåttetusen -."
Retten bygde sitt resultat på at Rogalandsbankens pant i driftstilbehøret knyttet til Revheimsveien 78 ikke hadde rettsvern, fordi panteretten bare var tinglyst på det ene bruksnummer.
Gunnar Andersen erklærte anke til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 8 mars 1993 med slik domsslutning:
"1. Den norske Bank A/S dømmes til å betale Gunnar Andersen kr 1.125.000,- - kronerenmillionetthundreogtjuefemtusen- med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 1. mai 1988.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Den norske Bank A/S til Gunnar Andersen kr 125.929,- - kroneretthundreogtjuefemtusennihundreogtjueni- med tillegg av utgiftene til meddommerne.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Det saksforhold som ligger til grunn for tvisten, er mer detaljert beskrevet særlig i herredsrettens domsgrunner, og jeg viser til disse og til lagmannsrettens domsgrunner om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser.
Den norske Bank har anket til Høyesterett over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Foruten at banken i ankeerklæringen bestred Andersens krav på de to grunnlag jeg har nevnt innledningsvis, gjorde den også gjeldende som en subsidiær anførsel at lagmannsrettens fordeling av det totale vederlag for driftstilbehøret mellom partene ikke var riktig. For så vidt gjelder denne anførsel ble anken nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 og 4.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak, hvor 6 vitner har gitt forklaring. Ingen av dem er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Saken synes å være noe bedre opplyst for Høyesterett når det gjelder hvilken virksomhet som ble drevet i Revheimsveien 78, men står for øvrig - innenfor den ramme saken nå har - i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.
Den norske Banks hovedanførsler er følgende:
Banken er enig med herredsretten i at Rogalandsbanken ikke oppnådde rettsvern for driftstilbehørspantet, idet dette bare ble tinglyst på gnr 39 bnr 325. Både ordlyden i panteloven §3-4 (1) 2. punktum og §3-6 (1) og forarbeidene viser at panterett i driftstilbehør må tinglyses på alle bruksnummer som bedriftens virksomhet er knyttet til. Det kan vel være så at det er plass for unntak hvor det eller de utelatte bruksnummer ligger atskilt fra bedriftens øvrige virksomhet og har svak tilknytning til denne. Men de tre bruksnumrene Revheimsveien 78 bestod av, utgjorde et samlet areal, og de to utelatte deler var helt nødvendige for virksomheten. At de utelatte deler var relativt små, og at de ikke var egnet for særskilt utnyttelse, kan under disse omstendigheter ikke tillegges betydning.
Det bestrides at et krav om tinglysing på samtlige bruksnummer her ville virke som en felle for Rogalandsbanken, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Banken var en profesjonell kredittyter, som hadde foranledning til å foreta nærmere undersøkelse av eiendomsfor holdene. Heller ikke kan det legges vekt på at eiendomsangivelse med veinavn og -nummer var praksis i gamle Stavanger kommune. Revheimsveien 78 ligger i tidligere Madla kommune, og her har eiendommene både før og etter kommunesammenslutningen vært betegnet med gårdsnummer og bruksnummer.
Når det gjelder spørsmålet om Revheimsveien 78 utgjorde en driftsmessig atskilt avdeling, aksepterer Den norske Bank at den sandblåsings- og malingsvirksomhet Norblast drev på eiendommen, var en annen type virksomhet enn bedriften ellers drev. Men det var en vidtgående integrasjon av virksomhet mellom avdelingene. Hovedkontoret i Pedersgt 93 forestod fakturering og avlønning samt en del av markedsføringen for avdelingen i Revheimsveien 78. Videre ble det i Revheimsveien 78 foretatt lagring av atskillig utstyr som knyttet seg til de eksterne oppdrag som ble utført gjennom hovedkontoret, og det ble holdt kurs som hovedkontoret organiserte. Når det ses hen til disse forhold, og også til den korte geografiske avstand mellom avdelingene, kan det ikke være grunnlag for å anse avdelingen i Revheimsveien 78 som driftsmessig atskilt. Det må være likegyldig for vurderingen om den virksomhet som tidligere ble drevet i Revheimsveien 78 av Birger Michelsen A/S, ble utøvet gjennom en driftsmessig atskilt avdeling, men banken bestrider for øvrig at så var tilfellet.
Den norske Bank A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Sandnes herredsretts dom av 10. januar 1991 stadfestes.
2. Den norske Bank tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.
3. Den norske Bank tilkjennes renter etter morarenteloven av saksomkostningsbeløpet fra 01. mars 91 når det gjelder herredsrettens, og fra 01. april 93 når det gjelder lagmannsrettens dom."
Gunnar Andersen har henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse for at panteretten i driftstilbehøret har rettsvern til tross for at den ikke var tinglyst på bnr 694 og bnr 695. Han har særlig fremhevet at partene i pantsettelsesavtalen åpenbart har ment å la avtalen omfatte Revheimsveien 78 i dens helhet, at de to utelatte bruksnummer utgjør en meget beskjeden del av bedriftens samlede areal, og at ingen berettigede interesser lider skade ved at pantsettelsen får rettsvern i det omfang som var tilsiktet.
Når det gjelder spørsmålet om driftsmessig atskilt avdeling, fremholder Andersen at avdelingen i Revheimsveien 78 drev med sandblåsing og sprøytemaling på stedet, og at virksomheten klart atskilte seg fra de oppdrag som ble drevet med utgangspunkt i hovedkontoret. Den var ikke nødvendig for, og heller ikke avhengig av, hovedkontorets virksomhet. At hovedkontoret i noen grad utførte fellesfunksjoner, såsom fakturering og avlønning, må være uten betydning, likeledes lagerhold og kursvirksomhet. Det er mulig at den selvstendige status Revheimsveien 78 hadde, etter hvert ble noe redusert, men det må ses hen til forholdene på pantsettelsestiden.
Gunnar Andersen har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Den norske Bank AS dømmes til å betale Gunnar Andersen saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Saken er for Høyesterett begrenset til to spørsmål, og jeg behandler først spørsmålet om Norblasts pantsettelse av driftsløsøret knyttet til virksomheten i Revheimsveien 78 mangler rettsvern fordi den ikke ble tinglyst på to av de bruksnumrene virksomheten var knyttet til.
Som allerede nevnt, bestod bedriftsområdet i Revheimsveien 78 av tre bruksnummer som lå samlet, gnr 39 bnr 325, 694 og 695. Partene er for Høyesterett enige om at bnr 325 utgjorde 3 173 m2, bnr 694 var på 69 m2 og bnr 695 på 139 m2. Bruksnumrene 694 og 695, som ble tillagt bedriftsområdet i 1982, utgjorde det nordvestre og sydvestre hjørne av området. Bnr 694 omfattet det meste av innkjørselen, og gav også plass for parkering av noen få biler, mens ca 1/5 av kontorbygningen lå på bnr 695. Resten av kontorbygningen samt sandblåsingshall og sprøytemalingsanlegg var på bnr 325. Det vesentligste av virksomheten foregikk her, hvor også det vesentligste av driftsløsøret befant seg.
I den pantobligasjon Norblast utferdiget til Rogalandsbanken 28 juli 1986, tinglyst den påfølgende dag, med pant i leierett samt driftstilbehør, er som eiendommens betegnelse oppført med maskinskrift "Revheimsvn. 78, Madla". Det er så med blekk føyd til "Gnr. 39 - bnr. 325". Når og av hvem denne tilføyelsen er gjort, har det ikke vært mulig å bringe på det rene. Mønsteret har imidlertid vært det samme i en rekke leiekontrakter knyttet til eiendommen, samt i den pantobligasjon med driftstilbehørspant som i sin tid ble utstedt fra Birger Michelsen A/S til Rogalandsbanken. Også i disse dokumenter er eiendommen betegnet som Revheimsveien 78, Madla, mens det siden, trolig i forbindelse med tinglysingen, er tilføyd henvisning til gnr 39 bnr 325.
Det synes klart, og er heller ikke bestridt av Den norske Bank, at årsaken til at bnr 694 og 695 ikke er tatt uttrykkelig med i pantedokumentet fra Norblast til Rogalandsbanken, må være at det er blitt oversett at bedriftsområdet omfattet mer enn ett bruksnummer. Partene i avtalen har åpenbart ment at hele området skulle omfattes. Spørsmålet er så om utelatelsen medfører at pantsettelsen av driftstilbehøret mangler rettsvern.
Etter panteloven §3-4 (1) 2. punktum skal pantsettelse av driftstilbehør skje "sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til". Og etter §3-6 (1) får panterett i driftstilbehør rettsvern "ved å tinglyses sammen med panteretten i eiendomsretten eller bruksretten til den eller de faste eiendommer". Det er således et klart utgangspunkt at når virksomheten drives over flere bruksnummer, må samtlige tas med i pantsettelsen, og denne må tinglyses på dem alle for at driftstilbehørspantet skal få rettsvern. Men ordlyden kan ikke i seg selv anses til hinder for at det gjøres unntak fra dette utgangspunktet. Skal det gjøres unntak, oppstår det imidlertid spørsmål om rekkevidden av disse.
Lovforarbeidene gir nokså begrenset veiledning på disse punkter. Sivillovbokutvalet ville ikke stille krav om at pantsettelse av driftstilbehør måtte tinglyses på samtlige eiendommer, jf Rådsegn 8, Om pant, side 88, og Justisdepartementet ville i det hele ikke kreve tilknytning til fast eiendom for å kunne pantsette driftsløsøre, jf Ot.prp.nr.39 (1977-78) side 45-47. Uttalelser av betydning for vårt spørsmål finner vi først i Justiskomiteens bemerkninger i Innst.O.nr.19 (1979-80). Det heter her på side 13 i kommentaren til lovens §3-4:
"Med "eiendom" menes i denne forbindelse den grunn og de bygninger m.m. som driftsmessig utgjør en enhet. En slik eiendom kan bestå av ett eller flere matrikkelnummer. Hvis virksomheten er knyttet til flere slike eiendommer, er utgangspunktet at driftstilbehøret må pantsettes sammen med alle eiendommene. Nærværende paragrafs femte ledd åpner imidlertid en viss adgang til oppdelt pantsettelse. Forutsetningen er at "pantsetterens næringsvirksomhet består av flere avdelinger, som driftsmessig er adskilt og som er knyttet til forskjellige eiendommer." "Eiendom" er her klarligvis brukt i samme betydning som i første ledd."
Når det her tales om hva som er utgangspunktet, kan det forstås slik at det er plass for unntak. Kanskje kan dette også anses forutsatt i det som uttales på den foregående side, hvor det under drøftelsen av hvorvidt pantsettelse av driftstilbehør bør knyttes til bedriftens faste eiendom heter:
"Det er riktig at det kan oppstå problemer hvor en bedrifts faste eiendom består av flere bruksnummer, og hvor ett eller et par av disse ikke blir medtatt ved pantsettelsen. Men problemet vil først og fremst melde seg for panteretten i selve den faste eiendom: for den som byr på tvangsauksjon kan det f.eks. være et vesentlig minus at et aral midt inne på fabrikkområdet holdes utenfor, fordi det utgjør et eget bruksnummer som ble oversett ved utferdigelsen av pantobligasjonen. De problemer som i slike tilfelle melder seg for pant i driftsløsøret, er mindre vesentlige, og iallfall altfor spesielle til at det kan bygges på dem i denne sammenheng."
Det som her sies, kan tyde på at Justiskomiteen ikke tenkte seg at panteretten i driftsløsøret uten videre skulle mangle rettsvern i et slikt tilfelle.
Det er dokumentert fire - relativt nylig avsagte - lagmannsrettsdommer utenom den foreliggende sak hvor det omtvistede spørsmål har vært om driftstilbehørspant kan gjøres gjeldende når en mindre del av den faste eiendom er utelatt ved pantsettelsen. Ingen av dommene er visstnok ennå rettskraftig. Dommene, som bygger på noe ulike synspunkter, viser at man står overfor et rettsspørsmål av atskillig praktisk betydning.
I den panterettslige litteratur synes det å være utviklet en ganske fast rettsoppfatning om at det må gjøres visse unntak fra kravet om tinglysing på samtlige bruksnummer. Jeg viser for så vidt til Brækhus, Omsetning og kreditt 2, 2 utg, 1994 9, Kjelstrup, Liten panterett, 3 utg, 1994 03-104 og Skoghøy, Panteloven med kommentarer, 1995 33-235. Når det gjelder utformingen av unntakene, kan det kanskje være nyanser mellom disse forfatterne. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, men går direkte løs på drøftelsen av om det er grunn til å gjøre unntak i et tilfelle som det foreliggende. Selv om drøftelsen tar utgangspunkt i den konkrete sak, må den selvsagt i betydelig utstrekning bygge på synspunkter av generell karakter. Slik det øvrige rettskildematerialet fremtrer, blir det atskillig plass for å legge vekt på reelle hensyn. Særlig herredsrettens dom i vår sak inneholder en nokså bred drøftelse av slike hensyn, om enn med motsatt konklusjon av den jeg er kommet til.
For kredittyteren - i dette tilfelle Rogalandsbanken - vil det virke meget hårdt om det forhold at man har oversett at et par små arealer innenfor bedriftsområdet utgjorde egne bruksnummer, skulle føre til at det ikke er etablert pantesikkerhet i driftstilbehøret. Nå har riktignok Den norske Bank gjort gjeldende at en profesjonell kredittyter bør se seg bedre for. Men glipp av denne karakter kan være vanskelige å unngå; det viser både den foreliggende sak og de øvrige saker som er dokumentert. Jeg tilføyer at det synes tvilsomt hvor langt en streng praksis vil kunne motivere kredittyterne til grundigere undersøkelser. De vil ha en sterk oppfordring til slike undersøkelser allerede for å unngå de problemer som kan følge av at rettsvernet for panteretten i den faste eiendom eller leieretten blir begrenset til det eller de bruksnummer den er tinglyst på. Det er i og for seg velkjent at rettsvernsregler undertiden kan føre til resultater som virker hårde, og at domstolene likevel ikke kan unnlate å anvende reglene. Når jeg likevel mener at det i saker som den foreliggende kan være grunn til en mindre streng anvendelse, henger det særlig sammen med at de hensyn rettsvernsreglene skal vareta, her ikke gjør seg gjeldende med vanlig styrke.
Rettsvernsreglene skal særlig vareta notoritet og publisitet. Som fremhevet av herredsretten, synes disse hensyn i vår sak vel varetatt ved den tinglysingen som har funnet sted. Når det gjelder publisitetshensynet, er jeg enig med herredsretten i at tredjemann gjennom tinglysingen av pantet på bnr 325, som er den klart sentrale del av bedriftsområdet, blir tilstrekkelig oppmerksom på at driftstilbehøret er pantsatt.
Herredsretten peker imidlertid på praktiske problemer som etter dens oppfatning taler mot å godta rettsvern for pant i driftstilbehør i et tilfelle som det foreliggende. Det er således vist til at det vil bli vanskeligheter med fordelingen av utbyttet ved en tvangsrealisasjon dersom det foreligger en etterstående prioritet som er tinglyst på samtlige bruksnummer. Jeg bemerker at det forhold at det i den konkrete sak ikke er noen slik etterstående prioritet, selvsagt ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å imøtegå et slikt synspunkt av generell karakter. Imidlertid kan jeg ikke se annet enn at man får slike problemer som herredsretten påpeker, uavhengig av om rettsvern for panteretten i driftstilbehøret godtas. Selv om driftstilbehørspantet ryker, vil jo panteretten i den faste eiendom eller leieretten til den være i behold for de bruksnummer hvor den er tinglyst, og dette vil kunne lede til betydelige komplikasjoner når det gjelder forholdet til andre rettighetshavere.
Som tidligere nevnt synes det i den panterettslige litteratur å være utviklet en ganske fast rettsoppfatning om at det må gjøres unntak fra lovens krav om tinglysing på samtlige bruksnummer. Det vil fremgå at jeg slutter meg til dette syn. Det har for øvrig ikke egentlig vært omtvistet i saken; uenigheten mellom partene har knyttet seg til rekkevidden av de unntak som må gjøres. Den drøftelse av reelle hensyn som jeg nettopp har foretatt, vil imidlertid ha betydning også for rekkevidden av unntakene.
Den norske Bank har med styrke gjort gjeldende at det ikke kan være grunnlag for unntak når bedriftsområdet i Revheimsveien 78 utgjorde et samlet areal, og de to utelatte bruksnumrene var helt nødvendige for virksomheten. Jeg kan ikke se at disse forhold bør være avgjørende. Etter min mening taler formålet bak rettsvernsregelen i panteloven §3-6 for at panteretten i driftsløsøret har rettsvern når den er tinglyst på det eller de bruksnummer som er av mest sentral betydning for bedriftens virksomhet, og som kan sies å utgjøre kjernen i virksomheten. Dette samsvarer med det vurderingstema Skoghøy oppstiller, se side 235. Ut fra dette vurderingstema kan jeg ikke anse det tvilsomt at tinglysingen på bnr 325 må anses tilstrekkelig til å sikre rettsvern for driftstilbehørspantet.
Etter dette går jeg over til sakens annet hovedspørsmål. Et vilkår for at det kunne stiftes gyldig panterett i driftstilbehøret, er at Norblasts hovedkontor i Pedersgt 93 og avdelingen i Revheimsveien 78 må anses som driftsmessig atskilt og knyttet til forskjellige eiendommer, jf panteloven §3-4 (5) 2. punktum.
Det er uomtvistet at kravet om at avdelingene må være knyttet til forskjellige eiendommer, er oppfylt. Spørsmålet er om det forelå driftsmessig atskillelse. Norblast overtok bedriftslokalene i Revheimsveien 78 for å bruke lokalene til sandblåsing og maling på stedet, slik de var brukt av den tidligere innehaver, Birger Michelsen A/S. Virksomheten skilte seg fra den som ble drevet med utgangspunkt i hovedkontoret, som styrte vedlikeholdsoppdrag hos oppdragsgivere i Nordsjøen og på land. Denne forskjell i arbeidsoppgaver bestod gjennom hele driftsperioden. Imidlertid fant det sted en viss integrasjon når det gjaldt administrasjon og markedsføring. Hovedkontoret førte regnskapene for Revheimsveien 78, som imidlertid hadde særskilt regnskap. Lønnsutbetalingene skjedde fra hovedkontoret, og etter hvert overtok det faktureringen av kundene. Markedsføring skjedde i noen utstrekning også fra hovedkontoret. Jeg kan imidlertid ikke se at en slik administrativ samordning uten videre gir tilstrekkelig grunnlag for ikke å anse Revheimsveien 78 som en driftsmessig atskilt avdeling. Noe mer tvilsom kan bedømmelsen bli når det også ses hen til at hovedkontoret utnyttet lokaler i Revheimsveien 78 for egne formål, først og fremst som lager for utstyr knyttet til hovedkontorets eksterne vedlikeholdsoppgaver, og også i noen utstrekning til kursvirksomhet.
Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på disse forhold. Avgjørende for meg er følgende betraktning: Rogalandsbanken ytet sitt lån til Norblast med henblikk på at Norblast skulle overta og kanskje utvide den virksomhet Birger Michelsen A/S hadde drevet i Revheimsveien 78. Eiendommen ble ervervet som en særskilt driftsenhet, geografisk atskilt fra Norblasts øvrige virksomhet, med sikte på å gi lokaler for en annen virksomhet enn Norblast for øvrig drev. Den integrasjon som skjedde mellom hovedkontoret og Revheimsveien 78, synes å ha utviklet seg over noen tid. Jeg finner imidlertid at spørsmålet om det var adgang til særskilt pantsettelse av driftstilbehøret i Revheimsveien 78, i utgangspunktet må vurderes ut fra situasjonen slik den fortonte seg for Rogalandsbanken da pantet ble stiftet. Videre antar jeg at det i en slik situasjon, hvor det er ytet lån til overtakelse av en tidligere selvstendig bedrift, kan være grunn til en noe rommelig forståelse av hva som utgjør en driftsmessig atskilt avdeling.
Den norske Bank kan altså heller ikke få medhold på dette punkt. Anken har ikke ført frem, og jeg er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse og finner at banken må betale saksomkostninger også for Høyesterett. I samsvar med inngitt oppgave settes saksomkostningsbeløpet til kr 91.467, herav for utlegg kr 12 167.
Jeg stemmer for denne dom :
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Den norske Bank 91.467 - nittientusen firehundreogsekstisju - kroner til Gunnar Andersen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.