HR-1995-167-B - Rt-1995-1908
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-14 |
| Publisert: | HR-1995-00167-B - Rt-1995-1908 (607-95) |
| Stikkord: | (MOZELL-dommen), Immaterialrett, Varemerkerett, Gyldighet av varemerkeregistrering |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om at registreringen av varemerket MOZELL skulle kjennes ugyldig. Videre var det krav om at dette merket og et uregistrert figurmerke hvor ordmerket inngikk, skulle forbys brukt. |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1992-1860 A - Høyesterett HR-1995-00167 B, nr 229/1994 |
| Parter: | Deutscher Weinfonds (advokat Peter G Nitter) mot Ringnes AS (advokat Nils J Sejersted) |
| Forfatter: | Aasland, Langvand, Stang Lund, Gussgard, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Varemerkeloven (1961) §13, §14, §36, §2, Markedsføringsloven (1972) §1, §2, §9, Varemerkeloven (1910) §25, §2, §5 |
Varemerket MOZELL er registrert i Varemerkeregistret som et rent ordmerke. Saken gjelder krav om at registreringen skal kjennes ugyldig som stridende mot varemerkeloven §14 første ledd nr 2 og §13 første ledd. Videre kreves at dette merket og et uregistrert figurmerke hvor ordmerket inngår, skal forbys brukt i medhold av varemerkeloven §36 annet ledd og markedsføringsloven §1 og §2. Søksmålet er reist av Deutscher Weinfonds som representant for vinprodusentene i Moseldistriktet i Tyskland, og bygger på at ordmerket og figurmerket innebærer en villedende og urettmessig henspilling på navnet Mosel, som er både et stedsnavn og en opprinnelsesbetegnelse.
Ringnes AS bruker varemerket for markedsføring i Norge av et mineralvann som inneholder 20 % råsaft av eple og drue og er tilsatt kullsyre. Utviklingen av dette produktet hos Nora Mineralvann AS, som nå er gått inn i Ringnes AS, skjedde fra slutten av 1970-årene. Parallelt med produktutviklingen ble det arbeidet med spørsmålet om hvilken betegnelse drikken skulle gis. Etter å ha overveiet en rekke alternative varemerker søkte bedriften 18 juni 1986 om registrering av varemerket MOZELL for alle varer i vareklasse 32. Denne vareklassen omfatter:
"Øl; mineralvann, kullsyreholdig vann og andre ikke-alkoholholdige drikker; fruktdrikker og fruktjuicer; saft og andre preparater til fremstilling av drikker."
Søknaden ble på vanlig måte behandlet av Patentstyrets 1 avdeling. Det fremgår at saksbehandlerne var oppmerksom på likhetstrekkene med stedsnavnet Mosel, men fant at dette ikke var til hinder for registrering. Søknaden ble utlagt til ettersyn, jf varemerkeloven §20. Det fremkom ingen innsigelse, og varemerket ble registrert 5 november 1987.
Varen ble markedsført fra omkring søknadstidspunktet. Flaskene var til å begynne med forsynt med en etikett hvor det var gjengitt et landskap som lett kunne oppfattes som et tysk elvelandskap med vinberg.
Deutscher Weinfonds protesterte i 1990 mot både ordmerket og etiketten. Etter forgjeves forsøk på å få Ringnes AS til å opphøre med bruken, tok Deutscher Weinfonds 30 oktober 1990 ut stevning til Oslo byrett.
Under saksforberedelsen for byretten endret Ringnes etiketten slik at avbildningen både etter landskapstype og bebyggelse fikk et mer nøytralt preg og godt kan tas for et norsk landskap. Deutscher Weinfonds fant imidlertid endringen utilstrekkelig.
Byretten avsa 10 april 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Varemerke nr. 130564 - MOZELL kjennes ugyldig og slettes av varemerkeregisteret.
2. Ringnes A/S forbys å bruke figurmerket Mozell.
3. Ringnes A/S dømmes til innen fjorten dager fra dommens forkynnelse å betale kr 40300.- - kronerførtitusentrehundre - i saksomkostninger til Deutscher Weinfonds."
Etter byrettens oppfatning var ordmerket MOZELL, på grunn av likheten med stedsnavnet Mosel, egnet til å villede om opprinnelsesstedet for varen, og registreringen ble derfor kjent ugyldig etter varemerkeloven §14 første ledd nr 2. Retten fant at figurmerket var egnet til å støtte opp om de uriktige forestillinger, og at bruken av figurmerket måtte forbys i medhold av lovens §36 annet ledd.
Ringnes AS påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Retten, som var satt med to fagkyndige meddommere med kyndighet i varemerkespørsmål, avsa dom 11 april 1994 med slik domsslutning:
"1. Ringnes as frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten."
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Deutscher Weinfonds har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med forklaring av en partsrepresentant for Ringnes AS og av ti vitner. Alle vitnene er nye. Det er fremlagt et omfattende nytt dokumentmateriale, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken er noe mer utførlig opplyst for Høyesterett. Videre har Deutscher Weinfonds utvidet sin påstand til å omfatte forbud mot bruk av ordmerket MOZELL, ikke bare figurmerket. Som et nytt rettslig grunnlag til støtte for påstanden om forbud mot bruk av ordmerket og figurmerket påberopes markedsføringsloven §1.
Den ankende part, Deutscher Weinfonds, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Moseldistriktet er et av Tysklands viktigste vindistrikter, hvor det produseres hvitvin av en spesiell karakter. "Mosel" er i Tyskland en beskyttet betegnelse for vin. Betegnelsen er internasjonalt kjent, og moselvin utgjør også en betydelig del av hvitvinsomsetningen i Norge.
Vin får sin karakter etter det distrikt hvor druene er dyrket. Hvis det gis uriktige forestillinger om at et produkt har tilknytning til Mosel, er det mer enn en uriktig angivelse av produksjonssted. Det dreier seg om en opprinnelsesbetegnelse som er knyttet til varens karakter. Slike opprinnelsesbetegnelser må ha krav på særlig beskyttelse, også på grunn av den "utvanning" av deres eksklusivitet som skjer når de utnyttes av uvedkommende.
Det fremholdes at den internasjonale utvikling i de senere år går i retning av et utstrakt vern for geografiske opprinnelsesbetegnelser. Det er således vist til den såkalte TRIPS-avtalen (Agreement on TradeRelated Aspects of Intellectual Property Rights), som er en del av den nye GATT-avtalen (WTO-avtalen) som Norge ratifiserte 7 desember 1994. Den beskyttelse av geografiske betegnelser som følger av avtalens artikkel 22, må antas å ha grunnlag i gjeldende norsk lovgivning, jf St.prp.nr.65 (1993-94) side 105. Videre er vist til EU-reguleringer som hevdes å ha iallfall indirekte betydning for det foreliggende spørsmål.
Etter den ankende parts oppfatning innebærer både ordmerket MOZELL og figurmerket anvendt på etiketten en uberettiget utnyttelse av det renommé som er knyttet til vinproduksjonen i Mosel. Deutscher Weinfonds bestrider at ordmerket kan anses som et rent fantasimerke. Det må være bevisst valgt for å oppnå likhet med Mosel som opprinnelsesbetegnelse. Det kan ikke være riktig at merket er valgt for å oppnå assosiasjoner til eple eller til most. Da ville formen Mostell ha vært naturlig, og den har Deutscher Weinfonds ikke innvendinger mot.
At det tilsiktes assosiasjoner til Mosel, blir enda klarere når ordmerket sammenholdes med figurmerket på etiketten i dets opprinnelige form. Etiketten er helt uvanlig for mineralvann. Den viser bilde av et landskap typisk for Moseldalen, med en elvedal, med vinberg og utpreget tysk, romantisk bebyggelse. Også fargeinntrykket og utformingen av bokstavene i ordmerket er egnet til å lede tanken hen på produkter fra Mosel. Det er nok så at Ringnes gjorde endringer i bildet i 1991, etter at det var oppstått tvist, og at landskapet nå har et mer nøytralt preg. Men endringene ble bevisst søkt begrenset, og de kan på ingen måte anses for å rette opp det inntrykk som opprinnelig ble skapt.
Når det gjelder registreringen av ordmerket, hevder Deutscher Weinfonds prinsipalt at merket er egnet til å villede, og at registreringen derfor strider mot varemerkeloven §14 første ledd nr 2. Denne regel er en videreføring av §2 fjerde ledd bokstav b i den tidligere varemerkelov av 1910, og det følger av forarbeidene til 1910-loven at bestemmelsen blant annet tok sikte på uriktige opprinnelsesangivelser. Dette har det ikke vært meningen å endre ved 1961-loven. Bestemmelsen i varemerkeloven §14 første ledd nr 2 skal ikke bare beskytte publikum mot villedelse, men også hindre illojal konkurranse.
Det fremholdes at bedømmelsen av om varemerket er egnet til å villede, må bygge på situasjonen i 1987, da det ble registrert. At varemerket MOZELL nå gjennom intens markedsbearbeidelse har fått sin egen identitet, slik at det er alminnelig kjent her i landet som betegnelsen på et mineralvann fra Ringnes, er uten betydning.
Forskjellen i skrivemåte og den fonetiske forskjell mellom varemerket MOZELL og opprinnelsesbetegnelsen Mosel er ikke større enn at varemerket er egnet til å villede. Det må også ses hen til at den engelske og franske betegnelsen på Mosel er Moselle, med trykk på siste stavelse.
Selv om opprinnelsesbetegnelsen Mosel er særlig knyttet til vin, må den også være vernet mot å tas i bruk for slike drikkevarer som saken gjelder. Også for slike drikkevarer er den egnet til å gi et uriktig inntrykk av tilknytning til Mosel gjennom råvarer, resepter eller på annen måte.
Deutscher Weinfonds fremhever at varemerket må anses villedende dersom en ikke ubetydelig del av omsetningskretsen må antas å bli villedet. Dette vilkåret må anses oppfylt.
Det erkjennes at bruken av det opprinnelige figurmerket ikke kan tillegges direkte betydning for spørsmålet om ordmerket skulle vært registrert; vurderingen må i utgangspunktet bygge på selve ordmerket. Men indirekte har figurmerket betydning, fordi det bekrefter at ordmerket nettopp var egnet til å skape forestillinger om at produktet hadde tilknytning til Mosel. Bruken av figurmerket har også betydning ved at det understreker de illojale motiver som etter den ankende parts oppfatning lå bak valget av ordmerket. Slike illojale motiver må kunne tillegges en viss vekt ved avgjørelsen av ugyldighetsspørsmålet.
Subsidiært under ugyldighetsspørsmålet hevder Deutscher Weinfonds at registreringen må anses ugyldig etter varemerkeloven §13 første ledd, da varemerket MOZELL ikke oppfyller kravet til distinktivitet. Bestemmelsen hindrer registrering av stedsnavn som varemerker. MOZELL skiller seg ikke på avgjørende måte ut fra stedsnavnet Mosel, og enn mindre fra den engelske og franske betegnelsen Moselle.
Registreringen bygger på en lovbundet avgjørelse, som domstolene kan prøve fullt ut. Det bestrides at det ved avgjørelsen av ugyldighetsspørsmålet er grunn til å legge noen vekt på at Patentstyret fant MOZELL registrerbart. Avgjørelsen om registrering ble truffet uten kontradiktorisk behandling. Det dreier seg videre om en avgjørelse hvor Patentstyrets ekspertise ikke kan ha vesentlig betydning.
Kravet om forbud mot bruk av ordmerket MOZELL og det ikke registrerte figurmerket på etiketten bygger på varemerkeloven §36 annet ledd og markedsføringsloven §1 og §2. Uansett om ordmerket isolert sett ikke skulle være villedende, må iallfall bruken av figurmerket anses egnet til å villede, og dette smitter også over på bruken av ordmerket. Varemerkeloven §36 annet ledd og markedsføringsloven §2 gir grunnlag for å forby bruken. Videre strider bruken av både ordmerket og figurmerket mot god forretningsskikk, jf markedsføringsloven §1. Uberettiget utnyttelse av andre næringsdrivendes renommé kan rammes av denne bestemmelsen selv om den ikke skjer gjennom villedelse. Bruken av ordmerket og figurmerket vil skade vinprodusentene i Moseldistriktet, om ikke ved redusert salg, så iallfall ved at betegnelsen Mosel "utvannes" når den blir brukt på andre produkter.
Deutscher Weinfonds har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ringnes AS forbys å bruke ordmerket Mozell som varemerke.
3. Deutscher Weinfonds tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten, Ringnes AS, har i det vesentlige anført:
Varemerket MOZELL er et rent fantasimerke, og likheten med navnet Mosel er ikke tilsiktet. Drøftelsene av navn på det mineralvannsprodukt som skulle lanseres på markedet, pågikk over lang tid, og et stort antall forslag ble overveid. Det gjaldt å finne et navn som var velklingende, lett å uttale, som hadde særpreg, og som henspilte på et epleprodukt. Ikke minst var det viktig at det ikke måtte oppstå tvil om registrerbarheten av det merke bedriften skulle investere i å markedsføre.
Navnet MOZELL ble valgt i et møte i produktutviklingskomitéen i september 1983. Dette var på et tidspunkt da tanken var å fremstille produktet som et rent epleprodukt, slik at det ikke fantes noen grunn til å henspille på druer i markedsføringen. Navnet ble valgt som en kombinasjon av Mosse og Appell, som begge hadde vært fremme som forslag. Bokstaven z ble brukt for å gjøre navnet mer særpreget og spennende. Utformingen av etiketten tok først til etter at navnet var bestemt. Man overveide da en rekke forskjellige motiver. Det bestrides ikke at den landskapstegning som ble valgt, har mange likhetstrekk med en vindal. Men utformingen skjedde ikke i noen illojal hensikt. Siden det dreide seg om et alkoholfritt mineralvann, var det for øvrig ikke engang ønskelig å fremkalle assosiasjoner i retning av vin. Etter at det oppsto tvist med Deutscher Weinfonds, fant Ringnes å burde endre etiketten, og landskapet ble gitt et norsk preg. Dette skjedde i 1991, og det er ikke grunn til å legge noen vekt på den tidligere utforming.
Ringnes bestrider for øvrig at ordet Mosel har karakter av en opprinnelsesbetegnelse på samme måte som f eks Champagne. Vindistriktet heter Mosel-Saar-Ruwer, og vinen omtales ikke som Mosel, men som moselvin.
Når det gjelder ugyldighetsspørsmålet, aksepterer Ringnes at bedømmelsen må skje ut fra situasjonen på registreringstidspunktet. Det fremheves at Patentstyret da avgjørelsen om registrering ble truffet, sammenholdt merket både med stedsnavnet Mosel og med Mosel som opprinnelsesbetegnelse, og likeså med den engelske og franske betegnelse Moselle. Det er grunn til å legge stor vekt på det faglige skjønn som ligger til grunn for Patentstyrets avgjørelse. Videre fremheves at lagmannsretten, som var satt med fagkyndige meddommere, hadde samme syn som Patentstyret.
Også av andre grunner bør det etter Ringnes' oppfatning legges vekt på den registrering som har funnet sted. Etter at varemerket var registrert uten innsigelser, har Ringnes i god tro investert millionbeløp i markedsføringen av varemerket og produktet. Ringnes påberoper seg ikke at Deutscher Weinfonds' adgang til å angripe gyldigheten av registreringen er bortfalt ved passivitet. Det gjøres imidlertid gjeldende som et vurderingsmoment at det gikk 2 1/2 år fra registreringen til det fremkom noen protest overfor Ringnes. Deutscher Weinfonds burde ha etablert en overvåkningsordning som hadde satt institusjonen i stand til å reagere allerede ved utleggelsen. At institusjonen ikke hadde noen slik overvåkningsordning, er blitt begrunnet med at Norge ikke er et vinproduserende land. Men dette viser at det er for vin behovet for beskyttelse av opprinnelsesbetegnelsen gjør seg gjeldende.
Det bestrides at varemerket MOZELL rammes av varemerkeloven §14 første ledd nr 2. Registreringsforbudet har til formål å beskytte forbrukerne, ikke konkurrerende næringsinteresser. For at et varemerke skal anses "egnet til å villede", må det stilles ganske håndfaste krav. Varemerket må være egnet til å fremkalle uriktige forestillinger hos det publikum som utgjør omsetningskretsen. At det fremkaller assosiasjoner, er ikke tilstrekkelig. Varemerket MOZELL er ikke egnet til å gi publikum inntrykk av at produktet har sin opprinnelse i eller annen tilknytning til Mosel. Varemerket vil bli oppfattet som et fantasinavn knyttet til et nytt produkt.
Ringnes fremholder således at MOZELL skiller seg fra Mosel både i skrivemåte og fonetisk. Den engelske og franske betegnelse Moselle er lite kjent i Norge, og kan ikke tillegges vekt.
Ordmerket må ikke ses isolert, men må relateres til varesorten, som er mineralvann. Denne varen har et helt annet preg enn de vinprodukter som assosieres til Mosel, med hensyn til omsetningskanaler, omsetningskrets, pris og emballasje.
Også i forhold til varemerkeloven §13 første ledd må det være avgjørende at MOZELL ikke er egnet til å oppfattes som et stedsnavn. Ringnes fremholder for øvrig at bakgrunnen for forbudet mot å bruke stedsnavn som varemerker er friholdelsesbehovet for andre næringsdrivende. Registreringen av MOZELL vil imidlertid ikke hindre andre næringsdrivende i å bruke Mosel eller Moselle i markedsføringen av sine produkter.
Dersom registreringen skulle bli kjent ugyldig, aksepterer Ringnes at ugyldigkjennelsen omfatter hele vareklasse 32.
Når det gjelder forbudspåstanden, bestrider Ringnes at figurmerket er egnet til å villede. Man må se på figurmerket slik det brukes i dag. Den gamle etiketten gikk ut i 1991, og kan ikke ha noen påvirkningseffekt innen omsetningskretsen. Den nye etiketten viser et norsk landskap, og også beskrivelsen av flaskens innhold, angivelsen av Ringnes som produsent og flaskens utseende gjør det klart at det dreier seg om et norsk mineralvann.
Endelig gjør Ringnes gjeldende at verken bruken av ordmerket eller figurmerket strider mot markedsføringsloven §1. Det ligger ikke illojale motiver bak bruken, som heller ikke er egnet til å skade vinprodusentene i Mosel. Ringnes fremholder for øvrig at markedsføringsloven §1, som først ble påberopt for Høyesterett, må ha perifer betydning i saken, og at denne først og fremst må avgjøres på varemerkerettslig grunnlag.
Når det gjelder de regler av internasjonal karakter som er påberopt av Deutscher Weinfonds, vises det til at disse ikke inneholder annet enn det som følger av norsk rett.
Ringnes AS har nedlagt slik påstand:
"1. Ringnes AS frifinnes.
2. Ringnes AS tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Saken reiser to hovedspørsmål - om gyldigheten av registreringen og om forbud mot bruk av ordmerket og figurmerket. Jeg ser først på spørsmålet om registreringen av varemerket MOZELL er ugyldig. Det vil den være hvis registreringen skjedde i strid med noen av reglene i varemerkeloven, jf lovens §25.
Den avgjørelse om registrering som ble truffet i Patentstyrets 1 avdeling, er en lovbunden avgjørelse, som kan prøves fullt ut av domstolene. Dette innebærer i prinsippet den samme prøvingskompetanse som ble lagt til grunn for saker om ugyldighet av patent i Høyesteretts avgjørelse i Swingballdommen, Rt-1975-603. I Swingballdommen ble det imidlertid understreket (side 606) "at det er all grunn for domstolene til å vise tilbakeholdenhet med å fravike Patentstyrets avgjørelser i betraktning av den spesielle sakkunnskap og det brede erfaringsgrunnlag som Styret sitter inne med". Partene er uenige om det er grunn til å bygge på et tilsvarende syn i vår sak. Jeg antar at de hensyn som ligger til grunn for uttalelsen, vanligvis ikke kan ha samme vekt i varemerkesaker, hvor de faktiske sider ved avgjørelsestemaene ofte vil være lettere tilgjengelige for domstolene, og hvor spørsmålenes rettslige preg kan være sterkere.
Avgjørelsen av om registreringen er gyldig, må - slik partene er enige om - bygge på forholdene på registreringstidspunktet. Jeg nevner at det også kunne være spørsmål om å trekke inn forholdene på søknadstidspunktet, jf således Birger Stuevold Lassen, Oversikt over norsk varemerkerett side 19-22, men det har ingen praktisk betydning i vår sak.
Jeg finner videre grunn til å peke på at gyldighetsspørsmålet må bero på en bedømmelse av selve det registrerte ordmerket MOZELL. Den bruk som har funnet sted gjennom figurmerket på etikettene, kan iallfall i utgangspunktet ikke få betydning for registreringens gyldighet.
Varemerkeloven §14 første ledd nr 2 setter forbud mot å registrere et varemerke hvis det "er egnet til å villede". Partene har forskjellig syn på hva som kan utledes av forarbeidene og forhistorien til denne bestemmelsen, og de er særlig uenige om bestemmelsen bare varetar hensynet til publikum eller også konkurransehensyn næringsdrivende imellom.
Den tidligere lov av 1910 "om varemerker og om utilbørlige varekjendetegn og forretningsnavn" indeholdt i §2 fjerde ledd bokstav b en bestemmelse om at et varemerke ikke måtte "indeholde noget, som aabenbart ikke motsvarer de virkelige forhold og derhos er egnet til at føre bak lyset". Videre het det i §25 at "Paa varer, som holdes eller skal holdes tilfals, deres indpakning eller de i §5 iøvrig omhandlede gjenstande maa der ikke sættes urigtig opgivende av stedet for varernes oprindelse eller opgives noget, som er egnet til i saa henseende at fremkalde forveksling, likesaalitt som saaledes merkede varer maa falholdes eller forhandles".
Fra forarbeidene til loven av 1910 gjengir jeg følgende avsnitt fra de alminnelige bemerkninger i Patentkommissionens indstilling III, Udkast til lov om varemerker og om utilbørlige vare- og forretningsbetegnelser med begrundelse og bilag, 1904 0:
"Man skal endelig gaa over til at behandle falske oprindelsesangivelser for varer. Herved sigtes til falske stedlige betegnelser for varens oprindelse.
Det hører klarlig med til redelighed i handel, at varerne ikke forsynes med urigtige angivelser om deres oprindelse. Hensigten med en saadan angivelse er jo i almindelighed netop at tillægge varerne egenskaber, som er eiendommelige for et bestemt steds vare af samme slags. Derved skuffes det kjøbende publikum og samtidig udsættes producenterne eller de handlende paa det sted, som urigtig er angivet for varens oprindelse, for en uredelig og uretmæssig konkurence.
Forsaavidt angaar varemerker, der gjøres til gjenstand for registrering, kan selvfølgelig varemerkeloven drage omsorg for, at der ikke bliver adgang til at godtage dem, naar de indeholder saadanne urigtige oprindelsesangivelser. Jfr udkastets §2 bokstav b.
Naar derimod saadanne falske betegnelser ellers benyttes i omsætningen, er det vistnok særdeles tvilsomt, om man efter vor bestaaende ret kan gjøre ansvar gjældende til straf eller erstatning."
Det ble videre fremhevet at mangelen på slike regler som nevnt i siste avsnitt, ville bli avhjulpet med den foreslåtte §25.
Forarbeidene til varemerkeloven av 1961 inneholder ikke spesielle uttalelser om uriktige opprinnelsesangivelser. Fra forarbeidene til §14 første ledd nr 2 gjengir jeg (Innstilling til lov om varemerker, 1958 6):
"Bestemmelsen er noe videre enn den vi nå har i Vl. §2 bokstav b, som begrenser registreringshindringen til slike tilfelle hvor innholdet av merket både er villedende ("egnet til å føre bak lyset") og dertil "åpenbart ikke motsvarer de virkelige forhold".
Merker som faktisk er egnet til å villede publikum, bør kunne nektes registrering selv om innholdet av merket ikke kan sies å være "åpenbart" uriktig.
Registreringsforbudet i punkt 2 tar sikte på å beskytte almenheten.
Det gjelder derfor slike merker som er egnet til å villede publikum med hensyn til visse egenskaper ved en vare, det vil si fremkalle uriktige forestillinger om varens art, beskaffenhet, mengde, formål, pris eller stedet eller tiden for tilvirkningen og lignende."
Jeg nevner ellers at bestemmelsen i 1910-loven §25 ikke ble opphevet ved loven av 1961, men ble avløst ved markedsføringsloven av 1972.
Spørsmålet om varemerkeloven §14 første ledd nr 2 bare beskytter publikum, eller om den også verner næringsdrivende mot illojal konkurranse, lar seg etter min mening ikke besvare i denne absolutte form. Jeg ser det slik at både lovens ordlyd og forarbeidene tilsier at det avgjørende spørsmål må være om det kjøpende publikum blir villedet. For så vidt er det riktig, som fremhevet i forarbeidene til 1961-loven, at forbudet tar sikte på å beskytte allmennheten. Men samtidig vil bestemmelsen, slik det er forutsatt i forarbeidene til 1910-loven, verne de næringsdrivende mot at noen skaffer seg konkurransefordeler ved å villede publikum. Det må således legges til grunn at konkurrentene kan håndheve forbudet i §14 første ledd nr 2 gjennom søksmål, jf også Lassen side 129.
Er så ordmerket MOZELL egnet til å villede publikum? Jeg innskyter her at det avgjørende må være om det må regnes med at en ikke ubetydelig del av omsetningskretsen vil bli villedet, jf Lassen side 204-205 om det tilsvarende spørsmål når det gjelder forvekslingsfare.
Slik jeg ser det, kan nok ordmerket MOZELL i og for seg skape visse assosiasjoner i retning av Mosel og moselvin. Dette kan imidlertid etter min mening ikke være tilstrekkelig til at det rammes av §14 annet ledd nr 2. Loven krever at varemerket skal være egnet til å villede. Dette vil bare være tilfellet dersom det er rimelig grunn til å anta at det kan skape uriktige forestillinger hos det kjøpende publikum. Bedømmelsen må her langt på vei bygge på antagelser om hvilke forestillinger ordmerket er egnet til å fremkalle. Patentstyret - og lagmannsretten med fagkyndige meddommere - har funnet at ordmerket ikke er egnet til å fremkalle uriktige forestillinger hos publikum, og jeg er for min del av samme oppfatning.
Det er etter min mening vanskelig å tenke seg at ordmerket - anvendt på alkoholfri drikker i vareklasse 32 - skulle ha evnen til å skape uriktige forestillinger om en tilknytning til Mosel som stedsnavn eller opprinnelsesbetegnelse. Ordmerket skiller seg klart fra Mosel både i skriftbilde og uttale. At det ligger nærmere den engelske og franske betegnelsen Moselle, kan ikke ha vesentlig vekt; denne betegnelsen er ikke i bruk her i landet. Etter min mening må det alminnelige publikum oppfatte ordmerket som et fantasimerke, som riktignok - slik jeg allerede har nevnt - kan skape visse assosiasjoner i retning av Mosel og moselvin. Jeg har også vanskelig for å se hvilke uriktige forestillinger ordmerket skulle kunne fremkalle. Uriktige forestillinger om at produktet skulle være moselvin, kan det ses bort fra. Forestillingene måtte i tilfelle gå ut på - slik byretten har lagt til grunn - at drikken inneholder druesaft fra Moseldistriktet, at den er fremstilt etter resepter derfra eller at den på annen måte har en opprinnelsesmessig tilknytning dit. Men jeg kan ikke se annet enn at risikoen for at merket kan skape slike forestillinger, må være meget fjern.
Deutscher Weinfonds har fremholdt at det iallfall i tvilstilfelle må kunne legges vekt på subjektive forhold ved avgjørelsen av ugyldighetsspørsmålet, og har vist til det som hevdes å være illojal atferd fra Ringnes' side. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på om slike forhold eller for eksempel et tidsforløp siden registreringen kan ha betydning i tvilstilfelle, da jeg ikke kan se at vi står overfor noe utpreget tvilstilfelle i den foreliggende sak. Anførslene om illojal atferd kommer jeg ellers tilbake til under drøftelsen av markedsføringsloven §1.
Jeg kan ikke se at varemerket mangler distinktivitet og derfor er ugyldig etter varemerkeloven §13 første ledd. Det følger av det jeg allerede har sagt, at jeg ikke finner at varemerket er egnet til å oppfattes som et stedsnavn. Jeg tilføyer at et vesentlig hensyn bak regelen i varemerkeloven §13 første ledd er friholdelsesbehovet. Det må være åpenbart, og er også fremholdt av Ringnes, at registreringen av MOZELL ikke kan hindre andre næringsdrivende i å bruke de geografiske betegnelser Mosel eller Moselle ved markedsføringen av sine produkter.
Jeg går så over til kravet om forbud mot bruken av ordmerket og figurmerket. Som grunnlag for forbudskravet er for det første påberopt varemerkeloven §36 annet ledd og markedsføringsloven §2. Begge disse bestemmelsene rammer villedende bruk. Jeg har allerede begrunnet at jeg ikke kan se at ordmerket isolert sett kan føre til noen villedelse. Spørsmålet er så om bedømmelsen blir en annen når også figurmerket trekkes inn. Jeg finner at det ved bedømmelsen må bygges på den utforming figurmerket nå har, og som det har hatt siden 1991. Etter min mening kan heller ikke figurmerket anses egnet til å villede.
Dermed står jeg tilbake med anførselen om at bruken av ordmerket og figurmerket bør forbys etter markedsføringsloven §1 som stridende mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom. Denne anførselen er ny for Høyesterett, den har fått en nokså subsidiær plass under prosedyren, og den reiser etter min mening vanskelige spørsmål.
Etter Deutscher Weinfonds' oppfatning har Ringnes i sin markedsføring av mineralvannsproduktet MOZELL bevisst søkt å skape assosiasjoner til vinproduksjonen i Moseldistriktet, både gjennom ordmerket og enn mer når dette sees i sammenheng med det figurmerket produktet ble markedsført med inntil 1991. Ringnes har dermed, hevdes det, på illojal måte utnyttet til egen fordel det renommé som er knyttet til opprinnelsesbetegnelsen Mosel. Fra Ringnes' side er bestridt at bedriften hadde noen illojal hensikt.
Det må anses godtgjort at Ringnes - eller rettere Nora - overveide et stort antall navn på det nye produkt, som på det tidspunkt var tenkt som et rent epleprodukt, og at disse overveielser omfattet navnene Mosse og Appell. Om det endelige valg av MOZELL fremkom ved at man kombinerte disse, eller hvordan det ellers fremkom, unndrar seg prøving. Under enhver omstendighet er imidlertid likheten med stedsnavnet og opprinnelsesbetegnelsen Mosel så vidt iøynefallende at den neppe helt kan ha unngått oppmerksomheten. Heller ikke kan det ha unngått oppmerksomheten at det landskapsbilde bedriften valgte å utstyre etiketten med, hadde et umiskjennelig preg av vindistrikt, og at etiketten for øvrig hadde større likhet med en vinetikett enn mineralvannetiketter flest. Det er rimelig å anta at dette kan ha vært et poeng i markedsføringen av MOZELL som et mineralvann av spesiell kvalitet, egnet til å serveres som et alkoholfritt alternativ. Jeg kan ikke se annet enn at kombinasjonen av ordmerket og figurmerket i noen grad innebar en utnyttelse av assosiasjoner til andre næringsdrivendes produkter. Slik jeg ser det, reiser dette problemer i forhold til markedsføringsloven §1.
Etter at Deutscher Weinfonds hadde gått til søksmål, endret Ringnes bildet på etiketten slik at landskapet fikk en annen karakter og nå etter min mening har preg av et norsk landskap. Selv om avgjørelsen av forbudsspørsmålet må ta utgangspunkt i etiketten i dens nåværende utforming, er det vanskelig å se helt bort fra forhistorien.
Slik jeg ser det, kan de sider ved markedsføringen av mineralvannet som jeg her har påpekt, ikke gå fri for kritikk. Men en slik kritikk kan ikke uten videre medføre at bruken av ordmerket og figurmerket anses for å stride mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom og må forbys i medhold av markedsføringsloven §1. Det må opereres med en terskel, og denne vil kunne variere med de konkrete omstendigheter. Når det gjelder vår sak, peker jeg på at den spesielle bestemmelse i markedsføringsloven §9 om etterligning blant annet av andres kjennetegn ikke kommer til anvendelse. Det kan vanskelig sees å foreligge noen egentlig etterligning, og iallfall er det etter min mening - som jeg tidligere har begrunnet - ikke oppstått noen forvekslingsfare. Selv om "generalklausulen" i markedsføringsloven §1 supplerer lovens spesialbestemmelser, må det etter min mening vises forsiktighet med å anvende den på forhold av lignende karakter som omhandlet i spesialbestemmelsene når vilkårene etter disse ikke er oppfylt. Til dette kommer at et forbud etter min mening synes uforholdsmessig. Det er vanskelig å se at bruken av ordmerket MOZELL og figurmerket i dets nåværende form - anvendt på et mineralvann - kan være egnet til å medføre skadevirkninger for vinprodusentene i Moseldistriktet, heller ikke i form av "uttynning" av Mosel som opprinnelsesbetegnelse.
Saken har reist spørsmål av prinsipiell betydning, og det vil fremgå at jeg har vært i noen tvil når det gjelder markedsføringsloven §1. Jeg finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.
Jeg stemmer for denne
1. Ringnes AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.