HR-1996-87-B - Rt-1996-1718

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1996-12-20
Publisert:	HR-1996-00087-B - Rt-1996-1718 (501-96)
Stikkord:	Erstatningsrett, Bankrett
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating Lagmannsrett LE-1993-03178 - Høyesterett HR-1996-00087 B, nr 169/1995
Parter:	Handelsbanken AS (Advokat Ole-Johnny Yggeseth - til prøve) mot Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Bjørn Gulestøl)
Forfatter:	Oftedal Broch, Coward, Aasland, Schei, Smith
Lovhenvisninger:

Saken gjelder spørsmålet om en banks erstatningsansvar i forbindelse med forskuddsbetaling for tomt i Spania, idet pengeoverførselen skjedde uten at det ble stilt bankgaranti mot selgers mislighold slik kjøper hadde forutsatt.

Eiendomsmeglerforetaket Olav Jørstad v/eiendomsmegler Vigdis Lamberg formidlet i 1989 salg av en tomt i Spania. Kjøper var det norske selskapet Navinvest AS, på vegne av et selskap som senere ble stiftet, Casa Eden AS. Selger var i kontrakten oppgitt å være representert av det spanske selskapet Tropical Invest, Real Estate. Kjøpesummen var 10 mill spanske pesetas, hvorav 4 mill pesetas skulle utbetales ved undertegningen av kjøpekontrakten. Kontrakten inneholdt følgende to klausuler om garanti mot et senere mislighold fra selger:

"Tropical Invest, Real Estate, stiller garanti for, at om handelen ikke kan gennemføres, paa grund af salgers forhold, vil Tropical Invest, Real Estate, tilbagebetale køber alle indbetalte beløb. ...

SRLIGE AFTALER: ...

Salger stiller, for købers regning, bankgaranti for de 4000000 ptas, indtil slutbetaling og skødets underskrift."

Navinvest AS v/Per Monsen underskrev kjøpekontrakten 23 juli 1989, og Monsen utferdiget samtidig en sjekk på kr 230 000 til dekning av overførselen på 4 mill pesetas. Den 27 juli møtte eiendomsmegler Vigdis Lamberg personlig i Oslo Handelsbank (som senere har skiftet navn til Handelsbanken, og vil bli omtalt slik) og instruerte banken om å overføre kr 230 000 til det spanske selskapet. Detaljene om hva som skjedde ved inngåelse av avtalen om overføring er ikke klarlagt, men det er på det rene at Vigdis Lamberg overga en instruks med følgende maskinskrevne tekst:

"Vennligst overfør vedlagte sjekk på kr 230 000, til Tropical Invest's konto i Almunecar mot bankgaranti."

Instruksen ble før eller under møtet i banken supplert med ytterligere opplysninger om kontonummer og adresse i håndskrift.

Da Lamberg etter møtet i banken kom tilbake til sitt kontor, fakset hun samme dag en mer fullstendig instruks. Her fremgikk at 4 mill pesetas skulle overføres til Tropical Invest, Real Estate på en gitt konto i Banco Santander, Almunecar, og at beløpet gjaldt eiendomskjøpet. Om bankgaranti uttales:

"NB - Noter i overførselpapirer:

Betalbar til Tropical Invest mot bankgaranti (på engelsk ...)"

Dagen etter, 28 juli 1989, overførte banken pengene til sin spanske forbindelse, Banco Atlantico, Madrid, via bankenes elektroniske SWIFTsystem. I SWIFT-meldingen skrev Handelsbanken under Felt 72 "Meldinger": "/ACC/PAYABLE TO TROPICAL INVEST AGAINST BANKGUARANTEE/"

Fra Banco Atlantico ble pengene overført til Banco Santander i Almunecar, og der kreditert Tropical Invests konto, uten at det ble krevet noen bankgaranti.

Før neste innbetaling på 2 mill pesetas skulle foretas 1 oktober 1989 skrev Vigdis Lamberg direkte til Tropical Invest og ba om bankgaranti for så vel de innbetalte 4 mill pesetas som neste innbetaling, og gjorde oppmerksom på at denne innbetaling først ville skje når bankgaranti forelå. Den 6. oktober kom det en garanti fra Banco Urquijo. Også denne banken lå i Almunecar. Garantien gjaldt for alle forskuddsinnbetalingene vedrørende tomten. Etter dette ble 2 mill pesetas overført og senere ytterligere samme sum. Disse overføringene skjedde fra en annen bank enn Handelsbanken. Overskjøtingen av eiendommen dro ut gjennom hele 1990, og i januar 1991 kom det frem at Tropical Invest ikke hadde hjemmel til eiendommen, som således aldri ble overført. Videre viste bankgarantien seg å være verdiløs, idet Banco Urquijo påberopte seg at den var ugyldig fordi den var undertegnet uten nødvendig fullmakt og heller ikke oppfylte nødvendige formkrav. De til sammen 8 mill pesetas som var innbetalt, er tapt.

På dette tidspunkt hadde Casa Eden AS trådt inn som kjøper i stedet for Navinvest AS, slik meningen som nevnt var. Casa Eden AS gjorde krav gjeldende mot eiendomsmeglerfirmaet Olav Jørstad og mot UNI Storebrand (som nå har skiftet navn til Storebrand Skadeforsikring AS, senere benevnt Storebrand) som hadde stilt sikkerhet for firmaets ansvar. Etter at stevning var tatt ut for Oslo byrett 7 januar 1992, inngikk partene forlik 13 mai samme år. Forliket gjelder hele tapet ved det mislykkete tomtekjøpet. Vår sak begrenser seg imidlertid til det tap som er knyttet til den første innbetalingen på 4 mill pesetas og som ble foretatt gjennom Handelsbanken. Det er enighet mellom partene om at dette tapet er på kr 230 000 og at Storebrand gjennom forliket har dekket hele denne sum. Storebrand søkte regress hos Handelsbanken. Banken benektet ansvar, og sak ble anlagt.

Oslo byrett avsa dom 8 november 1993 med slik domsslutning:

"1. Handelsbanken AS dømmes til å betale Uni Storebrand Skadeforsikring AS kr 230 000,- - tohundreogtrettitusen - med tillegg av 18 % rente regnet fra 20 mai 1992 til betaling skjer.

2. Handelsbanken AS dømmes til å betale i saksomkostninger til Uni Storebrand Skadeforsikring AS kr 71 650,- - syttientusensekshundreogfemti.

3. Oppfyllelsesfristen for de under punktene 1 og 2 nevnte krav er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

Handelsbanken anket. Eidsivating lagmannsrett stadfestet 17 mars 1995 byrettens dom slik:

"1. Byrettens dom pkt 1 stadfestes, dog således at det betales 18 - atten - prosent rente pro anno regnet fra 20. mai 1992 til 31. desember 1993, og deretter 12 - tolv - prosent pro anno fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Byrettens dom pkt 2 og 3 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Handelsbanken til Uni Storebrand Skadeforsikring AS 40.000 - førtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Lagmannsretten bygget på at Handelsbankens korrespondentbank i Spania, Banco Atlantico, hadde begått en erstatningsbetingende feil, og at Handelsbanken på objektivt grunnlag måtte svare for dette. Også byretten bygget på at feil var begått i en av de to spanske banker, og at Handelsbanken var ansvarlig for feil i begge bankene etter reglene om medhjelperansvar.

Handelsbanken har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett er to vitner avhørt ved bevisopptak. Det ene vitnet har også gitt en skriftlig forklaring som med motpartens samtykke er fremlagt.

Den ankende part, Handelsbanken,gjør gjeldende:

Saken gjelder i første rekke tolkning av det betalingsoppdrag banken fikk 27 juli 1989. Etter bankens syn er dette et ubetinget betalingsoppdrag som det er knyttet en beskjed til om at bankgaranti skal stilles. Handelsbanken er etter dette syn verken ansvarlig for å stille bankgaranti selv - noe det er enighet om mellom partene - eller for å påse at så skjer. Mottaker av pengene i Spania var Tropical Invest, Real Estate som kunne oppfattes som eiendomsmegler for et annet selskap, Tropical Invest. Det var i så fall Tropical Invest, Real Estate som skulle påse at Tropical Invest stilte bankgaranti for beløpet, og utbetaling til Tropical Invest, Real Estate var ikke betinget av bankgaranti. Overensstemmende med dette ble det ved SWIFT-overførselen brukt en meldingstype (MT 100) som i utgangspunktet brukes ved ubetingete overførsler. I meldingsteksten på skjemaet ble korrekt angitt kravet om bankgaranti. Banken har således utført det oppdrag den påtok seg.

Subsidiært - under forutsetning av at betalingsoppdraget forstås som betinget av at bankgaranti skulle stilles før utbetaling - hevdes at den manglende garantistillelse skyldtes en feil hos Handelsbankens spanske korrespondentbank, Banco Atlantico i Madrid, som ikke sørget for at meldingen kom videre til utbetalende bank, Banco Santander. Den feil som dermed ble begått kan ikke føres tilbake til noen uaktsomhet hos Handelsbanken, og det ville være uriktig å la Handelsbanken hefte på objektivt grunnlag for korrespondentbankens feil.

Banken hevder videre å være ansvarsfri på grunn av manglende årsakssammenheng: I forbindelse med den neste innbetalingen på kjøpekontrakten, som Handelsbanken ikke var involvert i, ble det stilt en bankgaranti fra Banco Urquijo. Garantien dekket både de første 4 mill pesetas og senere innbetalinger. Som nevnt viste det seg imidlertid at bankgarantien var verdiløs. Det er all grunn til å tro at dersom bankgaranti var blitt krevet i forbindelse med den første betalingsoverføringen ville samme garanti blitt produsert. Tapet ville med andre ord ha oppstått i alle tilfeller.

Ytterligere subsidiært hevdes at eiendomsmeglerfirmaet Olav Jørstad har frafalt kravet mot Handelsbanken ved at selskapet selv lyktes i å få garantien fra Banco Urquijo. Etter dette var kravet etter kjøpekontrakten oppfylt, og mangelen ved pengeoverførselen reparert. Eiendomsselskapets og Vigdis Lambergs etterfølgende opptreden overfor banken viser dette. Det gikk nær 1 1/2 år fra pengeoverførselen og til Handelsbanken hørte fra eiendomsmeglerfirmaet, da med forespørsel om bistand til å få overførselen tilbakeført, noe som var umulig så langt i ettertid. Heller ikke ble Handelsbanken gjort til part eller søkt dratt inn i søksmålet som Casa Eden AS anla mot eiendomsmeglerfirmaet og Storebrand. Den passivitet som ble utvist er et indisium på at selve kravet - for det tilfellet at det eksisterte - var frafalt.

Handelsbanken har nedlagt slik påstand:

"1. Handelsbanken frifinnes.

2. Handelsbanken tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Storebrand, gjør gjeldende:

Betalingsoppdraget som Handelsbanken påtok seg innebar at den utbetalende bank - Banco Santander - skulle instrueres om ikke å utbetale pengebeløpet uten at mottaker hadde stilt bankgaranti. Dette fremgår klart av ordlyden i selve oppdraget. Det fremgår videre av brevveksling mellom kjøper og eiendomsmegler at dette var et viktig ledd i oppdraget. Det kan således ikke være tvil om hva Vigdis Lambergs intensjoner var. Det bestrides at Tropical Invest, Real Estate og Tropical Invest er to forskjellige selskaper. Dersom banken skulle finne oppdragets formulering tvilsom, påhvilte det banken å avklare dette. Det følger også av at banken her var den profesjonelle, mens Lamberg hadde liten erfaring med internasjonale betalingsoverføringer. Banken utførte ikke oppdraget slik det her er tolket, og blir på dette grunnlag objektivt ansvarlig.

Som et sideordnet prinsipalt grunnlag hevdes banken å være ansvarlig for sin uaktsomhet. Det var banken som valgte overføringsmåte for pengene. Den type SWIFT-melding som ble valgt - MT 100 - er bare ment brukt ved betalinger som det ikke knyttes betingelser til, "clean payments". Skjemaet og dermed oppfyllelsesmåten var således uegnet for å oppfylle kontrakten.

Subsidiært anføres at Handelsbanken er ansvarlig for sin korrespondentbanks feil: her at meldingen om bankgaranti ikke ble videresendt av Banco Atlantico. Det er, hevdes det, rimelig at banken har ansvaret for de medhjelpere den bruker for å gjennomføre et betalingsoppdrag. Det er banken som velger korrespondentbank, og den har videre adgang til ved kontrakt å regulere ansvarsforholdene mellom de involverte banker. En slik risikoplassering er også foreslått lovfestet av banklovkommisjonen, NOU 1994: 19.

Det bestrides at tapet ville inntruffet på samme måte dersom Banco Santander hadde krevet bankgaranti. For det første ville en bank på stedet bedre kunnet oppdage mangler ved bankgarantien. Dernest ville norsk skadelidt eventuelt kunne kreve Banco Santander for erstatning om denne hadde akseptert en ugyldig garanti uten tilstrekkelige undersøkelser.

Endelig bestrides at den bankgaranti som senere ble fremskaffet fra Banco Urquijo medførte avkall på Handelsbankens ansvar. Slike etterfølgende redningsforsøk har bare virkning om de fører frem.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom, punkt 1, stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter, men på et annet grunnlag.

Det første spørsmål saken reiser er innholdet i det oppdraget om betalingsformidling som Handelsbanken påtok seg overfor eiendomsmeglerfirmaet Olav Jørstad v/Vigdis Lamberg. Det springende punkt er hvorvidt det ble avtalt en pengeoverføring som var betinget av at bankgarantien ble stilt før pengene kunne utbetales, eller om pengeoverførselen for så vidt var ubetinget, men det skulle samtidig gå en beskjed til mottaker om at bankgaranti skulle stilles. Den første forståelse er i samsvar med Vigdis Lambergs syn, den annen med bankens opptreden, noe jeg kommer tilbake til.

Det oppdrag banken fikk, er utformet av Vigdis Lamberg i to utgaver. Ordlyden trekker nokså klart i retning av at bankgarantien skulle være en betingelse for utbetaling. I første versjon heter det således: "... overfør vedlagte sjekk ... mot bankgaranti". Riktignok mangler flere opplysninger, således sies intet om hvem som skal opprette garantien og heller ikke noe om for hvilket formål den opprettes. Slik sett fremstår meldingen som utilstrekkelig. I annen utgave av instruksen knyttes betalingen til kjøp av eiendommen i Spania, samtidig som det klart fremgår at Handelsbanken ikke skal stille garanti, men at melding skal gis, jf følgende avsnitt:

"NB - Noter i overførselpapirer:

Betalbar til Tropical Invest mot bankgaranti (på engelsk ...)."

At Vigdis Lambergs hensikt har vært å gjøre bankgarantien til et vilkår for utbetaling kommer også til syne ved at hun dagen før overføringsavtalen med banken skriver til Per Monsen som representerer kjøperselskapet:

"Vi garanterer at pengene kun utbetales til Tropical Invest mot bankgaranti."

Det samme gjentas den påfølgende dag:

"Pengene overføres direkte til Tropical Invest S.A. i dag, mot bankgaranti som tidligere avtalt."

Det styrker også Vigdis Lambergs fremstilling at selger etter kontrakten måtte ha plikt til å stille bankgaranti for forskuddsbeløpet. Det har formodningen mot seg at Vigdis Lamberg skulle oppgi en slik sentral rett under drøftingene med banken.

Handelsbanken har pekt på at instruksjon nummer 2 presiserer at overføringen skjer til Tropical Invest, Real Estate, mens den ovenfor siterte klausul om bankgaranti gjelder utbetaling til "Tropical Invest". Handelsbanken hevder ut fra dette at Tropical Invest, Real Estate er et eiendomsmeglerfirma som opptrer på vegne av Tropical Invest, og at meldingen derfor er å forstå slik at meglerforetaket skal sørge for endelig overføring til Tropical Invest, og at det er på dette tidspunkt bankgaranti må opprettes. Jeg finner ikke å kunne tiltre dette syn. Vigdis Lamberg har under bevisopptak for byretten sagt at hun så Tropical Invest, Real Estate og Tropical Invest som to benevnelser på samme selskap. Banken har altså formentlig ikke fått sin oppfatning om to selskaper fra henne. Dokumentene i saken gir ikke noe helt klart bilde, men hvis det rettslig sett er to selskaper, er de sterkt innvevd i hverandre. Jeg finner ikke ut fra den dokumentasjon som foreligger grunnlag for å anta at man må skille mellom utbetalinger til Tropical Invest, Real Estate og til Tropical Invest i denne sak.

På bankens side kan de impliserte ikke huske overføringen eller omstendighetene omkring den. De to bankfunksjonærene som er avhørt ved bevisopptak for Høyesterett gir uttrykk for at de oppfatter oppdraget som en ren betalingsinstruks, der bankgaranti ikke er gjort til vilkår for utbetaling. Den valgte overføringsmetode, SWIFT MT 100, er i samsvar med en slik forståelse. Vitnet Ingjerd Enger, som er soussjef i Handelsbanken og som i 1989 var avdelingssjef i bankens betalings- og valutaavdeling på utenlandssiden, har i en redegjørelse til saken - som her er i overensstemmelse med det partene er enige om - forklart seg nærmere om dette:

"Det finnes egne meldingstyper innenfor S.W.I.F.T. som ivaretar transaksjoner i forskjellige kategorier. Det ville være korrekt for Handelsbanken fra et bankfaglig synspunkt å benytte S.W.I.F.T.-systemet dersom kunden/banken var blitt enige om at oppdraget var en overførsel; clean payment, eller om man var blitt enige om at det skulle stilles garanti. Det finnes meldingstyper innenfor systemet for begge transaksjonene. En Clean Payment ville blitt en meldingstype; MT100, mens en garanti ville blitt en meldingstype; MT 760. Hver meldingstype har standarder som står i forhold til transaksjonens karakter og innhold. ...

Betalingsmetoden som ble benyttet var "clean payment"; dvs. overførsel av beløpet uten betingelser/heftelser. ... Betalingen inneholder opplysninger i samsvar med kundens bestilling. ... Meldingen kan på ingen måte betraktes som en betingelse. Benefisianten skal få pengene, men samtidig bli minnet om at her forventer noen en bankgaranti."

Slik oppfatningen er i ettertid, er det altså en klar uenighet mellom partene med hensyn til hva som ble avtalt omkring garantien. Jeg mener som nevnt at ordlyden trekker i retning av at betalingsformidlingen var betinget av bankgaranti. Men dertil kommer at banken som profesjonell tjenesteyter burde ha avklart spørsmålet om garantiens karakter allerede på bakgrunn av den første - ufullstendige - instruksen. Jeg finner det ikke sannsynlig at dette kan ha skjedd, iallfall ikke på en slik måte at Vigdis Lamberg kan ha forstått det. Jeg bygger her på hennes forklaring og hennes to brev til Per Monsen.

Mot på denne måten å legge oppklaringsrisikoen på banken kan innvendes at også Vigdis Lamberg representerte et profesjonelt selskap, og at dette selskapet blant annet drev nettopp med eiendomssalg i Spania til nordmenn. Til dette er for det første å si at vilkårene omkring bankgarantien vel ligger nærmest den bankfaglige ekspertise, og at det derfor ligger nærmest for bankens representanter å avklare vilkårene omkring denne. For det annet hadde Vigdis Lamberg vist gjennom den første instruksen at hun neppe kunne hatt særlig erfaring med utformingen av bankgarantier. Det må altså ha fremstått for banken at kunden var på ukjent mark. Som et ytterligere moment kommer at ut fra teksten i bankens overføringsdokument ville Vigdis Lamberg gå ut fra at hennes instruks var blitt fulgt helt ut. Det avgjørende for forståelsen av dette dokumentet lå ikke i teksten, men i at nettopp MT 100 var valgt. For bankkyndige betød dette at det ikke var en utbetaling betinget av bankgaranti, jfr vitnet Engers forklaring referert ovenfor. Det kan neppe forventes at bankkunder skal være innforstått med disse virkningene. Jeg finner at dette forhold sterkt understreker bankens plikt til å sørge for klargjøring av oppdragets innhold.

Min konklusjon er etter dette at formidlingsoppdraget var betinget av at det ble stilt bankgaranti før utbetaling. Valget av MT 100 i SWIFT var da uforenlig med en korrekt utførelse av oppdraget, og avtalen er misligholdt. Hvor langt et rent objektivt kontraktsansvar her vil rekke, er det unødvendig å gå inn på. Banken har, etter mitt syn, ikke oppfylt sin opplysningsplikt under kontraktsinngåelsen, noe som igjen førte til feilaktig valg av SWIFT-melding. Påregnelig tap som følge av dette, må banken dekke.

Med det resultat jeg har kommet til, oppstår ikke spørsmålet om Handelsbankens ansvar for eventuelle feil begått av korrespondentbanken.

Handelsbanken har på to grunnlag hevdet at det ikke er oppstått noe tap som står i årsaks forhold til den manglende bankgarantien. For det første hevdes at dersom Banco Santander hadde krevet at Tropical Invest stilte bankgaranti, er det overveiende sannsynlig at selskapet hadde stilt samme garanti som tre måneder senere overfor Per Monsen, og som altså viste seg å være verdiløs. Jeg finner ikke at banken kan høres med dette resonnement, idet det ikke er gitt at utviklingen ville blitt den samme. Banco Santander ville - som lokal bank i Almunecar - ha bedre mulighet til å forhindre at det ble stilt en ugyldig bankgaranti, og ville eventuelt også kunne holdes ansvarlig om den ikke hadde foretatt tilstrekkelige undersøkelser.

Jeg legger til: Når banken til sitt forsvar påberoper seg at skaden også ville ha oppstått under alternative og hypotetiske hendelsesforløp som banken ikke ville være ansvarlig for, knytter det seg så stor usikkerhet til de alternative forløp at usikkerheten må gå ut over banken, jf også Rt-1984-466, som bygger på et tilsvarende syn.

Videre hevder Handelsbanken at godtakelsen av den garanti som Banco Urquijo stilte 6 oktober 1989 innebar at kravet mot Handelsbanken ble frafalt. Nå var en bankgaranti oppnådd. Den var stilt av selgeren i overensstemmelse med kjøpekontrakten, og den dekket den relevante innbetaling på 4 mill pesetas. At krav mot banken for den manglende bankgaranti først ble reist 1 1/2 år senere, forsterker dette syn.

Heller ikke dette grunnlag kan føre frem. Jeg er i utgangspunktet enig med ankemotparten i at når den skadevoldende begivenhet er inntrådt - her at pengene er utbetalt -, virker skadelidtes redningsaksjoner bare reduserende på det opprinnelige ansvar i den utstrekning de gir dekning. I nærværende tilfelle benyttet Vigdis Lamberg neste innbetaling under kontrakten til å få frem en bankgaranti som også dekket det første avdraget. Men deri ligger ingen disposisjon som kan innebære at krav mot Handelsbanken med grunnlag i avtalen om betalingsoverførsel oppgis. Jeg er heller ikke enig i at firma Olav Jørstads etterfølgende opptreden tyder på oppgivelse av kravet. Forholdet var at kravet mot Handelsbanken først ble aktualisert da det viste seg at eiendommen ikke ville bli overført og videre at bankgarantien var verdiløs. På dette tidspunkt - i januar/februar 1991 - ble krav umiddelbart reist overfor Handelsbanken.

Det tap som kreves erstattet i saken tilsvarer beløpet på den sjekk Per Monsen skrev ut til firma Olav Jørstad 27 juli 1989. Det beløp garantien skulle ha vært stilt for, omfattet iallfall dette. At beløpet er tapt i sin helhet, er på det rene. Størrelsen av det tap som skal erstattes er etter dette ikke tvilsomt.

Anken har ikke ført frem, og Handelsbanken må svare saksomkostninger også for Høyesterett. Ankemotparten har fremlagt omkostningsoppgave som legges til grunn. Omkostningene for Høyesterett settes etter dette til kr 125 500, som innbefatter utlegg. Videre er rente krevet av saksomkostningsbeløpene for alle retter. Motparten har ikke hatt bemerkninger.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser stadfestes. For omkost ningene i byretten svares renter med 18 - atten - prosent årlig fra 25 november 1993 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig til betaling skjer. For omkostningene i lagmannsretten svares 12 - tolv - prosent årlig rente fra 12 april 1995 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Handelsbanken AS til Storebrand Skadeforsikring AS 125 500 - etthundreogtjuefemtusenfemhundre - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.