HR-1997-507 - Rt-1997-1739
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-30 |
| Publisert: | HR-1997-00507-S - Rt-1997-1739 (479-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00507 S, jnr 507/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, EMK (1999), EMK (1999), §174, §184, §240, §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1970, ble 9 mai 1997 siktet for overtredelse av straffeloven §233. I kjennelse avsagt av Sand forhørsrett samme dag ble han varetektsfengslet i åtte uker. Senere er varetektsfengslingen blitt forlenget flere ganger. Da saken var ferdig etterforsket, fremmet påtalemyndigheten ny begjæring om varetektsfengsling, denne gang på grunnlag av straffeprosessloven §184, jf §172.
Sand forhørsrett avsa 7 oktober 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1970, tillates med hjemmel i straffeprosessloven §184, jf §172, §174 og §240 å holdes varetektsfengslet inntil retten eller påtalemyndigheten annerledes bestemmer, likevel ikke ut over tirsdag 2. desember 1997 kl 16.00"
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som 15 oktober 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålet gjelder prinsipalt lagmannsrettens saksbehandling, subsidiært rettsanvendelsen.
I kjæremålserklæringen anføres at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens premisser sammenholdt med forhørsrettens premisser er mangelfulle og ufullstendige. Premissene gir ikke grunnlag for å prøve om lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 riktig. Det fremgår ikke av premissene om lagmannsretten har vurdert hvorvidt hensynene bak straffeprosessloven §172 er oppfylt. Bakgrunnen for bestemmelsen er hensynet til den offentlige orden og allmennhetens reaksjon på en løslatelse før hovedforhandling. Lagmannsretten skulle i tilknytning til straffeprosessloven §172 ha drøftet om det foreligger noen reell og nærliggende fare for at den offentlige orden ville bli påvirket, eller om det ville komme noen reaksjon fra allmenheten på en løslatelse.
Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten bygger på feil rettsanvendelse når den kommer til at vilkårene i straffeprosessloven §172 er oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at A er siktet for en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Det er ikke påvist noen konkret og nærliggende fare for at en eventuell løslatelse vil medføre noen allmenn reaksjon.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter straffeprosessloven §388. Som nevnt gjelder kjæremålet delvis lagmannsrettens rettsanvendelse. En overprøving av rettsanvendelsen ligger utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse, som er begrenset til lagmannsrettens generelle lovtolkning. I tillegg kan utvalget prøve lagmannsrettens saksbehandling.
Lagmannsretten har i sin kjennelse sagt seg enig med forhørsretten og har i det vesentlige vist til forhørsrettens begrunnelse. Forhørsretten har i sin kjennelse drøftet styrken i mistanken mot siktede og har konkludert med at det i saken er forhold som i særlig grad styrker denne mistanken, jf straffeprosessloven §172. Den videre drøftelse av spørsmålet om det i det foreliggende tilfelle er grunn til fortsatt å holde siktede varetektsfengslet, er knyttet til straffeprosessloven §174 samt §240 og til EMK art 5 bokstav c. I forhørsrettens videre vurdering trekkes deretter inn spørsmålet om formålet med bestemmelsen i §172 tilsier fortsatt varetektsfengsling i en sak som den foreliggende, hvor drapshandlingen har rammet siktedes egen bror og synes å ha sin bakgrunn i en familietragedie. Kjæremålsutvalget kan ikke se at forhørsrettens - og dermed lagmannsrettens - premisser er mangelfulle. Kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling kan følgelig ikke føre frem.
I kjæremålserklæringen er anført at det er hensynet til den offentlige orden og allmenhetens reaksjon som er bakgrunnen for bestemmelsen i straffeprosessloven §172. Det gjøres gjeldende at det som grunnlag for fortsatt fengsling etter bestemmelsen må kunne påvises en konkret og nærliggende fare for at en eventuell løslatelse vil medføre en allmenn reaksjon.
Utvalget bemerker at forhørsretten har gitt en utførlig begrunnelse for at de hensyn som ligger til grunn for reglen i straffeprosessloven §172 tilsier fortsatt varetektsfengsling. Det er intet i kjennelsen som tyder på uriktig lovtolking. Reglen i §172 stiller ikke krav om en slik konkretisering som anført i kjæremålet. Den konkrete rettsanvendelse kan som nevnt ikke prøves av kjæremålsutvalget.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.