HR-1997-9 - Rt-1997-199
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-24 |
| Publisert: | HR-1997-9 - Rt-1997-199 |
| Stikkord: | (Cirrus-dommen), Opphavsrett, Åndsverk, God forretningsskikk, Erstatning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatning for bruk av tegninger og teknologi ved utviklingen av en båttype og for markedsføringen av båten.
Bakgrunnen for saken var at ingeniørfirmaet Cirrus AS og et båtbyggerfirma hadde avtale om å utvikle og produsere en norsk luftputekatamaran. Cirrus AS skulle ha salgsprovisjon og royalty for hvert skip de ferdigstilte. Etter at 15 skip var kontrahert, sa båtbyggerfirmaet opp samarbeidsavtalen, og kort tid senere inngikk de en avtale med et rederi, som skulle bistå i utviklingen av en konkurrerende «annen generasjon av båten». Cirrus AS krevde erstatning for urettmessig utnyttelse av teknologien de mente å ha eksklusive rettigheter til. Høyesterett kom enstemmig til at markedsføring av luftputekatamaranen UT 904 ikke hadde krenket Cirrus' rettigheter og at Ulstein ikke hadde opptrådt ansvarsbetingende. Høyesteretts flertall (3) mente utnyttelsen av tegninger, forsøksdata og spesifikasjoner var rettsstridig etter Markedsføringsloven (1972) § 1 og § 7. Uttalt at næringsdrivende som står i kontraktsforhold til hverandre, eller har gjort det, eller forhandler om å gjøre det, må vise større hensyn enn den utenforstående. Erstatning for dette ble skjønnsmessig fastsatt til kr 2 mill. Høyesteretts mindretall (2) mente utnyttelsen av teknologi og tegninger ikke var rettsstridig. Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Sunnmøre herredsrett 24.02.1994 - Frostating lagmannsrett 05.04.1995 - Høyesterett HR-1997-00009, nr 210/1995 |
| Parter: | Cirrus AS (advokat Per Erland - til prøve) mot 1. Ulstein Industrier AS, 2. Ulstein Holding AS (advokat Knut Ro) |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Backer, Holmøy, Mindretall: Gussgard, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Åndsverkloven (1961) §1, §6, Markedsføringsloven (1972) §1, §7, §8, §9, Patentloven (1967) |
Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder spørsmål om erstatning for bruk av tegninger og teknologi ved utviklingen av en båttype og for markedsføringen av båten.
Jeg gir først en oversikt over de involverte selskaper.
Brødr. Aa Båtbyggeri i Hyen ble startet i 1947. Verftet var kjent for å ha dyktige båt byggere og ble pionerer innenfor bygging av større bruksbåter i en plastkonstruksjon - FRP sandwich (Fibre Reinforced Plastic), også referert til som GRP sandwich.
Verftet ble etablert som aksjeselskap - Brødr. Aa AS - i 1983. Aksjene forble i familien. Brødr. Aa AS gikk konkurs 2 oktober 1991.
Brødr. Aa AS og familien Aa etablerte i 1987 et nytt verft i Eikefjord - Brødr. Aa Eikefjord AS. Eikefjord ligger ca 4 mil fra Hyen. Driften startet ved at ca 30 medarbeidere og ledere fra Hyen ble flyttet over til Eikefjord. Det nye verftet hadde behov for mer kapital, og det ble 7 desember 1988 inngått en aksjonæravtale mellom Brødr. Aa AS og Ulstein Mekaniske Verksteder AS hvoretter sistnevnte overtok 50 % av aksjene i Eikefjordselskapet. Samtidig skiftet selskapet navn til Eikefjord Marine AS.
Den 15 mai 1991 ble det foretatt en kapitalutvidelse ved en rettet emisjon mot Ulstein Mekaniske Verksteder AS, som etter dette eide 70 %, mens Brødr. Aa AS eide 30 %. Selskapet skiftet nå navn til Ulstein Eikefjord AS. Den 19 desember 1991 ble selskapet helt ut overtatt av Ulstein Mekaniske Verksteder AS ved kjøp av Brødr. Aa AS' aksjer fra konkursboet. 25 september 1992 ble det åpnet konkurs i Ulstein Eikefjord AS.
De to verftene som nå er omtalt, vil i det følgende dels bli referert til som Brødr. Aa og Eikefjord, dels som verftene i Hyen og Eikefjord og dels bare som verftene når dette ikke kan misforstås.
Som følge av behov for modellforsøk på mindre, hurtiggående båter hos Brødr. Aa ble Teknisk Modell-Senter AS opprettet i Hyen i 1979-80. Daglig leder var siv.ing. Ola Lilloe-Olsen, majoriteten av aksjene var eid av Aa-familien.
Ulstein Mekaniske Verksteder AS var et selskap i Ulsteinkonsernet. Det er i dag inn fusjonert i Ulstein Holding AS. Ulsteinkonsernet har virksomhet innenfor skipsbygging, skipsutstyr og skipsdesign. Et annet selskap i konsernet var Ulstein International AS som drev med salg og markedsføring av konsernets produkter. Det er i dag innfusjonert i Ulstein Industrier AS. Det samme er tilfellet med Ulstein Invest AS, som også var part for herredsretten og lagmannsretten. Hele virksomheten er nå konsentrert i Ulstein Holding AS, som er familieeid morselskap i Ulsteinkonsernet, og Ulstein Industrier AS som er managementselskapet i konsernet og 100 % eid av Ulstein Holding AS.
Cirrus AS var et utviklingsselskap som ble stiftet 18 april 1982 av tre personer som alle hadde bakgrunn i skipstekniske miljøer. En av disse var Pål Francis Hansen, skipsingeniør fra NTH. Før etableringen hadde det vært kontakt med Brødr Aa om utvikling av en ny type hurtigbåt, en luftputekatamaran.
Sakens bakgrunn:
Jeg tar først for meg forholdet mellom Cirrus og Brødr. Aa:
I mars 1982, like før Cirrus AS ble stiftet, skrev Pål Francis Hansen en prosjektsøknad på vegne av Brødr. Aa Båtbyggeri om midler til å utvikle et prosjekt for eventuelt å bygge en hurtigbåt i Norge basert på SESteknologi. SES-teknologien beskrives slik av en av de private sakkyndige, professor Odd Faltinsen:
"SES ("Surface Effect Ship") består av to skrog med en broforbindelse. Dette er tilsvarende som på en katamaran. Luftrommet i tunnelen mellom de to skrogene er avstengt. Det er vanlig å bruke et fleksibelt "skjørt" forut og en luftbag akterut. Det avstengte rommet blir kalt luftpute. Ved hjelp av et viftesystem skaper man et overtrykk i luftputen. På den måten løftes båten opp. Konsekvensen er at fartøyet får mindre motstand når det går gjennom vannet. Hvor mye båten løftes opp er sterkt avhengig av vekten på fartøyet og løftekapasiteten til viftene. Det er vanlig at opptil ca 80% av vekten kan bæres av overtrykket i luftputen. I stille vann og null fremdriftshastighet blir resten kompensert av oppdriftsvolumet i skrogene. Dette er prinsippet for en SES. Det er alment kjent og ikke patentert så vidt meg bekjent."
Forprosjektet ble gjennomført med støtte fra NTNF, og omfattet blant annet studiebesøk til Bell Halter i USA og Vosper Hovermarine Ltd i England, der SES-fartøyer allerede var i kommersiell produksjon. På studiebesøket til USA deltok Pål Fr. Hansen fra Cirrus og Tor Øyvin Aa og hans far Olav Aa fra Brødr. Aa. De foretok grundige studier av SESfartøyet Bell Halter 110, som var bygget i aluminium og ble brukt som forsyningsfartøy til oljeplattformer i Mexicogulfen. Pål Fr. Hansen var også hos Vosper Hovermarine i England. Han gjennomførte videre en grundig litteraturstudie.
Rapport fra forprosjektet ble avgitt 20 desember 1982. Den har tittel "Brødr Aa Båtbyggeri - forprosjekt SES". Den konkluderer med at det bør utvikles en prototype av en norsk SES og at dette bør gjøres i samarbeid mellom Brødr. Aa og Cirrus. Det heter i innledningen:
"Forprosjektet kom istand som følge av at Br. Aa Båtbyggeri ser det som svært viktig i sin utsatte konkurransesituasjon å videreutvikle sine produkter basert på GRP/sandwichkonstruksjon.
På bakgrunn av at Br. Aa tidlig så SES-båttypen som en interessant framtid, og at CIRRUS A/S gjennom de siste to år har opparbeidet et betydelig underlag og kompetanse på SES-teknologi, er det innledet et samarbeid m.h.t. salg og produksjon av SES-båttyper."
I 1982 var Brødr. Aa et mindre verft med ca 30 ansatte og uten egen konstruksjonsavdeling. Allerede 1 juni 1982 hadde de to selskapene inngått en samarbeidsavtale. Avtalen er det juridiske utgangspunkt for vurdering av saken og gjengis i sin helhet:
"Følgende avtale er inngått mellom Brødrene Aa i Hyen og CIRRUS A/S i Bergen om sammen å prosjektere en båt etter SES prinsippet med henblikk på produksjon.
1. CIRRUS A/S utarbeider underlag for søknad om offentlig støtte til prosjektet.
2. Forprosjektet utføres av CIRRUS A/S til en timepris - kr 220, -.
Andre utgifter etter regning, alternativt statens satser for reising, pluss 15 % administrasjon.
Rammen for forprosjektet er spesifisert i søknad til Utviklingsfondet datert 25/3-82.
3. Teknisk prosjektledelse for B.nr. 1 utføres av CIRRUS A/S.
Byggespesifikasjon og tegningsunderlag leveres av CIRRUS A/S.
Priser for dette avtales særskilt.
4. CIRRUS A/S skal ha 1,5 % royalties av salgssummen for alle skip Brødrene Aa bygger etter SES prinsippet utover B.nr. 1.
Modifikasjon av tegningene for SES båtene skal utføres av CUMULUS A/S etter vanlige satser.
5. Brødrene Aa skal ha produksjonsrettighetene til SES båtene i henhold til denne avtale.
6. Har Brødrene Aa lengre leveringstid enn 18 måneder, skal deler av produksjonen settes bort til underleverandører om mulig for å redusere leveringstiden. Denne vil da bli underleverandør til Brødrene Aa.
7. CIRRUS A/S har salgsrettighetene til båter bygget etter SES prinsippet av Brødrene Aa i utlandet. I Norge skal CIRRUS A/S ha førsteretten til salg etter Brødrene Aa." "Cumulus" i punkt 4 er identisk med Cirrus. Dette har sammenheng med en navneendring ved stiftelsen av selskapet.
På basis av forprosjektet av 20 desember 1982, referert til i avtalens punkt 2, ble arbeidet med å utvikle prototypen igangsatt, og gikk raskt fremover. Prototypen ble gitt navnet Cirr 105 P. Brødr. Aa og Cirrus samarbeidet tett. Arbeidsfordelingen hvilte på at Cirrus laget alle tegninger og stod for de nødvendige beregningene, mens Brødr. Aa bygde skipet.
Byggingen startet 1 september 1983 med sjøsetting juni 1984 og prøvedrift hos Fylkesbåtane i Sogn og Fjordane fra 19 juli 1984. Etter noen måneders prøvedrift ble det gjort vesentlige endringer på båten. Først i 1986 ble båten ansett salgbar, og ble solgt til Troms Fylkes Dampskipsselskap for 18 mill kroner. Den hadde til da kostet Brødr. Aa 28 mill kroner, slik at udekkede utviklingskostnader kom på ca 10 mill kroner.
Det fulgte av avtalen 1 juni 1982 at Cirrus skulle forestå alt tegningsarbeid - også endringer av tegninger. Cirrus hadde dessuten kontakt med underleverandører. Brødr. Aa kom på sin side med mange forslag til endringer og hadde også stor erfaring i å arbeide uten tegninger med FRP sandwichteknologien i skrog. Under arbeidet forsøkte man å holde seg så nær Bell Halter 110 som mulig for å dra nytte av erfaringer fra et gjennomprøvet skip. Likevel uttaler de sakkyndige engasjert av Cirrus, Eilev Instanes og Brigt Hatlestad, at flere vesentlige forhold som skrog, bruksområde og fart er forskjellig. De anser "verkshøyde ... som stor" mellom Cirr 105 P og Bell Halter 110.
Etter utprøvingen av Cirr 105 P begynte en periode med stor produksjon av Cirrbåter. Den annen fikk betegnelsen 115 P. På den neste ble ytterligere forbedringer gjort som følge av innvunne erfaringer med de to første båtene. Denne båten fikk typebetegnelsen Cirr 120 P, og ble deretter standardfartøyet. Fra 1988 til 1991 ble det i alt produsert 13 slike båter, 7 i Hyen og 6 i Eikefjord. Samarbeidsavtalen fra 1982 ble praktisert slik at den omfattet verftet i Eikefjord. Etter hvert gjorde verftene en del mindre justeringer på tegningene selv. Oppsto behov for rentegning la de tegningene inn i sitt databaserte tegneprogram "Autocad", hvor de ble lagret i digitalisert form.
Cirrus stemplet alle sine tegninger med en tekst som på engelsk opplyste at Cirrus hadde eiendomsretten til tegningen, og at denne ikke måtte bli kopiert, reprodusert, endret eller brukt i produksjon uten at det forelå skriftlig samtykke fra Cirrus. Når tegningene ble lagt inn i Autocad i digitalisert form, forsvant dette stempelet.
Eiendomsretten til tegningene er omtalt i et notat fra Cirrus til Brødr. Aa av 11 mai 1988 der det blant annet heter:
"Avtalen mellom Cirrus og Br. Aa har på noen punkter vært uklar, da intensjonen som lå til grunn ikke kommer like klart frem alle steder når avtalen leses i ettertid.
REF. PKT. 4. Med modifikasjon er å forstå at Cirrus har konstruksjonsretten, da Br. Aa har produksjonsretten. ...
Eiendomsrettigheter.
Eiendomsretten til tegninger og teknisk underlag ligger hos den som har produsert den utfra vanlig praksis.
Det underlag Cirrus leverer Br. Aa gjelder en produksjonsrett med klare begrensninger overfor en tredje part."
Brødr. Aa svarte 25 oktober 1988. Det gis uttrykk for at Brødr. Aa ønsket å kunne foreta noe tegnearbeid selv, men det fortsettes: "Brødrene Aa har imidlertid lagt vekt på at Cirrus bør ta hand om alle tegninger som direkte innvirker på konseptet m.h.t. sjøegenskaper/bevegelser, trim etc." Derimot er det uenighet om eiendomsretten:
"M.h.t. eiendomsrett til tegninger er det ikke nevnt i avtalen, men så lenge arbeidet er utført for Brødrene Aa's regning til vanlige satser er dette også Brødrene Aa's eiendom."
En revidert avtale ble inngått mellom Cirrus og Brødr. Aa 28 april 1989. Fra avtalen gjengis:
"Utgangspunktet for denne avtale mellom Brødrene AA A/S, Hyen og Cirrus a.s, Bergen er at de to selskapene har samarbeidet om utvikling, salg og produksjon av SES fartøy siden 1982.
Brødrene AA A/S har hatt fortrinnsrett til produksjon av SES fartøy som er utviklet i henhold til den opprinnelige avtale datert 1. juni 1982 og som forutsetter at Cirrus a.s skal ha rett til konstruksjon og salg (unntatt passasjerbåter innenriks i Norge). Avtalen har ingen tidsbegrensning.
På grunn av endrede forhold ønsker Brødrene AA A/S rett til å utføre deler av konstruksjonsarbeidet og å trekke inn Ulstein gruppen på deler av markedføringen.
Cirrus a.s. aksepterer å gi fra seg rettigheter som ønsket av Brødrene AA A/S og partene er enige om at herværende avtale skal erstatte den tidligere avtale datert 1. juni 1982.
Denne avtale skal regulere forholdet mellom Cirrus a.s heretter kalt Ci og Brødrene AA A/S heretter kalt BrAA, med hensyn til SES fartøy med en lengde o.a. fra 16,0 m til 21,0 m og fra 30,0 m til 38,0 m. Fartøyene i henhold til denne definisjon er heretter kalt SES.
1. BrAA skal ha fortrinnsrett til bygging av SES i Norge. Bygges SES av andre verft i Norge i samarbeid med BrAA er BrAA ansvarlig for at Ci's rettigheter ifølge denne avtale ivaretaes.
2. Tegning og konstruksjonsarbeid på SES skal, dersom annet ikke er skriftlig avtalt, fordeles i henhold til vedlegg A.
De aktivitetene som Ci utfører skal betales av BrAA pr. time innenfor en på forhånd avtalt timeramme. Direkte kostnader, reiser, tlf, kopier etc. dekkes etter regning pluss 15 %.
3. For B.nr. 210, 211, 212 og 213 skal BrAA ta ansvaret for en større del av tegningsarbeidet da disse fartøyene er bestilt som rene repeater av bygg nr. 201/202 og at kontrakten ikke gir rom for annet enn et minimum av teknisk oppfølging og underlag.
Ci skal for disse repeatene gjennomgå tegninger, delta på oppfølgingsmøter, utføre hydrostatiske beregninger, stabilitetsberegninger, lokkstabilitetstesting og utprøving.
Eventuelt mere omfattende assistanse kan avtales senere.
Arbeidet godtgjøres som spesifisert i pkt. 2.
4. Ci har salgsretten til SES mot en netto salgsprovisjon på 1,5% regnet av gjeldende kontraktsum for båten(e). .....
BrAA har salgsrett til SES som benyttes til innenriks passasjertrafikk i Norge. Der ikke annet er avtalt er Ci engasjert til å assistere BrAA etter regning. Direkte kostnader dekkes som spesifisert i pkt. 2 og det skal i disse tilfeller ikke betales salgsprovisjon.
5. For SES i h.h. til denne avtale produsert av BrAA eller andre med BrAA samarbeidende verft skal Ci ha en godtgjørelse på 1,5% av kontraktsummen utover salgsprovisjonen. Dette gjelder også for salg til innenriks passasjertrafikk i Norge. Denne godtgjørelse forfaller til betaling 10 dager etter overlevering av fartøyet.
6. Ci har enerett til salg av lisens av SES til verft utenfor Norge.
Salgskostnadene skal fordeles 50/50% mellom Ci og BrAA.
Kontantytelser som oppnås ved inngåelse av lisensavtaler skal deles likt mellom partene.
Eventuell royalty utover 1,5% til Ci for båter som bygges på lisens skal deles likt mellom partene.
7. Denne avtale kan sies opp av partene med 6 mnd skriftlig varsel.
Avtalen gjelder i oppsigelsestiden.
Godtgjørelse, provisjoner og royalty for kontrakter som er inngått mens avtalen gjelder skal betales selv om betalingsforfall er etter avtalens utløp."
Det følger et omfattende vedlegg til avtalen der ansvaret for tegninger og konstruksjonsarbeid er fordelt, jf avtalens punkt 2.
Denne avtalen ble sagt opp av Brødr. Aa 27 desember 1989 med virkning fra 1 januar 1990, slik at avtalen løp ut 1 juli 1990. Cirrus skrev 2 januar 1990 til Brødr. Aa og kommenterte situasjonen etter 1 juli 1990:
"Når oppsigelsestiden er utløpt, har Br. Aa A/S naturligvis ikke rett til å inngå kontrakter for bygging av båter basert på CIRRUS design.
Det påligger også Br. Aa A/S og deres underleverandør Eikefjord Marine A/S et ansvar for å behandle CIRRUS a.s konstruksjoner og design på en måte som ikke er til skade for CIRRUS a.s ved at disse direkte eller indirekte stilles til rådighet for andre på en slik måte at misbruk kan oppstå."
Jeg går så over til Ulsteinkonsernets inntreden og sakens utvikling etter dette:
Ulsteinkonsernet hadde allerede i 1988 kontakt med Brødr. Aa og også med Cirrus med sikte på et samarbeid omkring SES-båtene. Dette var et felt Ulstein ønsket å komme sterkt inn i. Det var et møte 7 juli 1988 mellom de tre partene vedrørende eventuelt samarbeid om utvikling, produksjon og markedsføring av SES-fartøyer. I notat etter møtet, som ble sendt Brødr. Aa, kommenterte Cirrus et samarbeid basert på at Ulstein kjøper seg inn i Eikefjord:
"I utgangspunkt er Cirrus positiv til at Ulsteingruppen eller andre med en solid organisasjon går inn og styrker såvel produksjonskapasitet som markedsføring. Dersom vi kan beholde vår salgsprovisjon, royalty og konstruksjonsrett øker vi vårt potensiale for fremtidig inntjening. Det er vesentlig for oss å holde kontakt med markedet og det er derfor ikke aktuelt å overlate all markedsføring til andre. I utgangspunkt vil vi minimum dekke Europa."
Det var kontakt mellom partene utover høsten, og i oktober 1988 utarbeidet Ulstein Mekaniske Verksteder utkast til to alternative intensjonsavtaler. Den ene ville være mellom Brødr. Aa og Ulstein, og bygger på at disse to inngår et samarbeid, herunder forhandler frem en avtale med Cirrus om utnyttelse av SES-konseptet. Det andre utkast bygger på at det etableres et felles selskap, eid med like store andeler av Ulstein, Brødr. Aa og Cirrus med følgende formål:
"... markedsføring, salg, utvikling, design og konstruksjon av hurtiggående fartøy for det sivile og militære marked, samt andre områder hvor denne teknologi kan anvendes."
I et vedliggende notat beskrives forholdet mellom Det nye selskapet (DNS) og de tre eierselskapene. Hovedpunktene er som følger:
"CIRRUS A/S
1. DNS overtar rett til å benytte SES-konseptet og de prosjekt som Cirrus A/S har utarbeidd på dette området.
2. ...
BR. AA A/S, - HYEN
1. Br. Aa A/S Hyen skal ha rett til å utnytte alle konsept og rettigheter som DNS har og vil utvikle.
2. ...
ULSTEIN MEKANISKE VERKSTEDER A/S
1. DNS skal ha tilgang til den ekspertise som Ulsteingruppen måtte ha som kan bidra til utvikling av hurtiggående fartøy.
2. ...
3. ..."
I et brev av 21 oktober 1988 til Brødr. Aa fremsetter Ulstein Mekaniske Verksteder tilbud om kjøp av 50 % av aksjene i Eikefjord. I tilbudets siste punkt heter det:
"En tar forbehold om at en tilfredsstillende avtale mellom Brødrene Aa A/S Hyen og Cirrus A/S for utnyttelse av SES-konseptet oppnås."
7 desember 1988 inngår Brødr. Aa AS og Ulstein Mekaniske Verksteder AS aksjonæravtale hvoretter Ulstein Mekaniske Verksteder (UMV) overtar 50 % av aksjene i Eikefjord. Ifølge aksjonæravtalen skal UMV tilføre selskapet i Eikefjord 4 mill kroner i ny aksjekapital, 3 mill kroner i ansvarlig lånekapital og 6 mill kroner i lån på gunstige vilkår. UMV aksepterer videre at Eikefjord betaler til Brødr. Aa AS 10 mill kroner "for tilført Produksjonsteknikk/kompetanse/rettigheter". Styresammensetningen i det nye selskapet er 2 fra de ansatte, 2 fra UMV, 2 fra Brødr. Aa og i tillegg en ekstern styreformann.
De økonomiske vilkår i forbindelse med UMVs inntreden i Eikefjord tilsvarer i formen tilbudet av 21 oktober 1988 som jeg tidligere har referert, men beløpene endret seg noe. Tilbudets forbehold om en tilfredsstillende avtale mellom Brødr. Aa og Cirrus om utnyttelsen av SES-konseptet har formentlig ledet til brevet av 25 oktober 1988 fra Brødr. Aa til Cirrus der det protesteres på Cirrus' notat av 11 mai. Noen videre avklaring skjedde ikke. Dette er noe påfallende på bakgrunn av at det annet utkast til intensjonsavtale fra oktober, ført i pennen av Ulstein, synes å bygge på at retten til prosjekter og teknologi i tilknytning til SES ligger hos Cirrus, jf notatet vedlagt utkastet som allerede er referert.
Jeg nevner at det 13 januar 1989 - vel en måned etter at Ulstein var gått inn i Eikefjord - ble inngått en avtale mellom Cirrus og "Samarbeidsgruppen for Bygging av Mineryddingsfartøy" (SAM-avtalen). Dette var en gruppe verft - Brødr. Aa, Mjellem og Karlsen i Bergen og et Ulsteinverft - som samarbeidet for å oppnå en omfattende kontrakt med sjøforsvaret om levering av mineryddingsfartøyer bygget på SESteknologi. Formålet med avtalen var "å styrke Samarbeidsgruppens tekniske basis" for gruppens tilbud om levering.
Samarbeidsgruppen skulle betale Cirrus kr 3 mill for "teknologi overføringen fra Cirrus" under vilkår av at gruppen oppnådde kontrakten. Dertil skulle det betales timesats for det ingeniørarbeid som ville bli utført av Cirrus under avtalen. Kontrakten gikk til et annet verft. Cirrus fortsatte imidlertid som konsulent for sjøforsvaret.
Videre ble det 31 januar 1989 inngått en avtale mellom Cirrus og Eikefjord om "samarbeid med design, konstruksjon, produksjon og salg av et ca 60 m 10% SES". Denne vil bli referert til som 60 mavtalen.
I innledningen til avtalen omtales de to selskapers kompetanse:
"Cirrus har for egen regning og risiko prosjektert SES frem til et nivå som er presentert for bl. annet norske rederier i en fergeversjon. Et rederi har uttrykt stor interesse for å kjøpe det nevnte fartøy dersom dette kan bygges ved et solid og kompetent verft. Cirrus har spesialkompetanse som behøves for å kunne konstruere SES.
EM har direkte og indirekte ved sine eiere kvalifikasjoner for bygging og utrustning av SES konstruert i FRP sandwich som kan tilfredstille krav som forannevnte rederiet har stillet. EM har kompetanse som skal nyttes i detaljutforming på basis av hoveddata for SES som Cirrus utformer."
Om godtgjørelse, uttegning og eiendomsrett sies:
"4) Når EM eller dets eiere første gang inngår kontrakt med reder eller for egen regning bygger SES eller et lignende fartøy basert på samme hovedprinsipper i størrelse lik eller inntil 10% lengre eller mindre enn SES, skal EM betale Cirrus NOK 3 mill ved kontraktsinngåelse eller ved byggestart i egen regi. Ved overlevering av SES til reder betales ytterligere NOK 3 mill.
...
6) Når kontrakt er inngått som nevnt under punkt 4 skal Cirrus fortrinnsvis produsere følgende tegninger, spesifikasjoner og oppfølging for bygging og testing av SES for regning av EM i henhold til separat signert liste B. ...
For det arbeidsomfang som Cirrus skal utføre i henhold til dette punkt skal EM betale en fast avtalt pris som kalkuleres med basis i NOK 470,- per dagtime frem til 1.1.90, deretter justeres prisgrunnlaget i h.h. til NIF.
...
8) Hver av partene skal ha eksklusiv eiendomsrett til de tegninger og spesifikasjoner som de selv produserer i henhold til denne avtale. Korrigering av tegning eller spesifikasjon skal utføres av den opprinnelige produsent. Begge parter skal gjensidig ha kopi av samtlige tegninger som produseres for bygging av SES, samt spesifikasjoner og beregninger som inngår i underlag for klasse og direktorat. Endring av utførelse skal ikke skje uten etter avtale med den som har produsert tegning eller spesifikasjon. Det er en målsetting at tegninger skal utføres på autocad for gjensidig utveksling."
Ifølge avtalen hadde Cirrus også rett til salgsprovisjon av kontrakter som selskapet formidlet til Eikefjord og videre royalty med 1,5 % av bruttokontraktspris inntil i alt 4 skip etter det første.
Ut over det samarbeid som var etablert med Cirrus med basis i den reviderte avtalen 28 april 1989 og det utviklingsarbeid som skulle foregå under 60 mavtalen, etablerte Ulstein og Eikefjord en intern "Strategigruppe for hurtigbåtsatsing". I et møte 7 juli 1989 deltok direktøren i Eikefjord og fire representanter fra Ulsteingruppen. Det heter i referatet:
"Gruppen har fått i oppdrag å utarbeide strategi for videre satsing på hurtigbåtmarkedet. Gruppen vil se på målsettinger og strategier innenfor følgende hovedområder:
1. Kompetanseoppbygging innenfor hurtigbåtteknologi og design.
2. Salg og markedsføring.
3. Standardisering av båttyper.
4. Produksjonskapasitet. ...
Ang. pkt. 1.
Det tas sikte på at det skal utvikles kompetanse på prosjektering/design innenfor bedriftene Eikefjord Marine, Ulsteingruppen, Brødrene Aa og Teknisk Modellsenter slik at vi på lenger sikt kan bli uavhengig av Cirrus. ...
Det forutsettes at det blir kontrakt på 60 m SES fartøy. Dette er et Cirrus design, men det tas sikte på at mest mulig av konstruksjonsarbeidet utføres av våre egne folk, gjerne parallellt med arbeidet som Cirrus skal gjøre for å kunne suge mest mulig ut av Cirrus."
På et neste møte i Strategigruppen 7 november 1989 var i tillegg Ulsteingruppens ledelse og Brødr. Aa representert. Fra referatet siteres:
"Ulike fremgangsmåter for kompetanseoppbygging ble diskutert.
En hurtig oppbygging krever at vi må gå ut og kjøpe de ressurspersonene vi har bruk for. Personer fra ulike miljøer som Marintek, DnV og Cirrus (Pål Francis Hansen, Taby) ble nevnt."
Dessuten ble protokollert at forholdet til avtale mellom Brødr. Aa og Cirrus måtte avklares til neste møte 8 desember.
Den 27 desember 1989 ble avtalen mellom Brødr. Aa og Cirrus sagt opp med virkning fra 1 juli 1990. Da hadde allerede de to verftene og Ulsteingruppen begynt å planlegge et nytt SES-fartøy. I et møtereferat, "Hurtigbåtstrategi" av 26 januar 1990, der Ulsteingruppen og de to verftene deltok, heter det:
"Deltakerne diskuterte hva en nå burde prioritere etter at avtalen med Cirrus er oppsagt. Etter diskusjonen kan en sammenfatte synspunktene slik: "Det må tegnes en ny båt, som i størrelse ikke avviker vesentlig fra nåværende, men som avviker mest mulig på synlige detaljer/linjer. Dette for å unngå problemet om opphavsrett til Cirrus, og faren for stopp i produksjonen dersom Cirrus skulle få en rettskjennelse som gjør at vi ikke kan produsere etter nåværende konsept. Det er ønskelig at modell av ny båt kan presenteres på messe i Trondheim i august i år. Den/de nye modell(ene) må markedsføres/bygges for verdensmarkedet"."
I notat av 27 februar 1990 fra Ulstein til Eikefjord heter det:
"Som kjent har bedriftene Eikefjord Marine A/S, Brødr. Aa A/S og Ulsteingruppen satt i gang arbeid med utvikling av neste generasjon luftputefartøy. Prosjektet kalles SES 90 og er nærmere beskrevet i notatet "Utvikling av neste generasjon SES-fartøy - SES 90." I dette prosjektet forutsettes det at det kjøres omfattende modellforsøk for å komme frem til et bedre fartøy m.h.t. sjøegenskaper, komfort og arrangement etc.
Gjeldende avtale med Cirrus A/S er sagt opp, og vil utløpe pr. 01.07.90. Innenfor bedriftene er det en oppfatning om at "Luftputekonseptet" er en felles eigedom mellom Brødr. Aa A/S og Cirrus. Dette er nå blitt vurdert av jurister. Når det gjelder 36 m SES som i dag blir bygt og markedsført, er dette Cirrus sitt design. Vi vil ikke kunne markedsføre og bygge dette fartøyet etter 01.07.90.
Derfor er det blitt besluttet å lage vår egen design som skal erstatte 36 m SES. I dette arbeidet må følgende hensyn taes:
- Manglende verifisering/dokumentasjon for vesentlige arrangement, linjer og konsept forandringer.
- Kort tid fram til tegninger/byggedokumentasjon må foreligge, og i tillegg, begrenset med ressurser i og med at SES 90 blir kjørt parallelt.
Det er enighet innenfor verftene om at det må lages et nytt design som i stor grad må basere seg på nåværende konsept, men med forandringer som innebærer at det ikke kan identifiseres med Cirrus A/S nåværende design.
Følgende områder må forandres for å oppnå dette: - Mindre forandringer på hoveddimensjoner. - Mindre forandringer på linjer under vann. - Vesentlige forandringer på utseende over vann."
De "omfattende modellforsøk" det vises til i notatet var delvis påbegynt. Et fullskalaforsøk med en Cirr 120 P som nettopp var bygget ved Hyen ble gjennomført i november 1989 ved Marintek i Trondheim. Oppdragsgiver var Brødr. Aa. Kostnadene ble delt mellom Eikefjord, Brødr. Aa og Ulstein. Det ble så bygget en modell av denne båten, og i mai/juni 1990 ble modellforsøkene gjort ved Marintek. I rapporten for forsøkene heter det:
"Hensikten med testprogrammet er å undersøke pålitelighet av forsøk som verktøy for prognosering av fullskala ytelse for SES-fartøy, videre å ha grunnlag både forsøksmessig og resultatmessig for utvikling av nestegenerasjons SES-fartøy."
Cirrus ble ikke gjort kjent med disse forsøkene.
Første halvår 1990 arbeidet både Hyen og Eikefjord med utviklingen av en ny båt. Formelt ble dette arbeidet slått sammen til ett prosjekt i juni 1990 ved etableringen av en prosjektgruppe, som hadde sitt første møte 26 juni. Den nye båten fikk betegnelsen UT 904. UT sto for Ulstein Trading.
På dette tidspunkt fantes fullstendige tegnesett for Cirr 120 P innlagt i verftenes datategneanlegg (Autocad). Verftene holdt i perioden også på å bygge sine siste Cirr 120 P.
Begge verftene hadde arbeidet med den nye båtens design. I Hyen hadde Lilloe-Olsen ved Teknisk Modell-Senter utformet designet. Utover høsten var det Lilloe-Olsens tegninger som ble valgt. Dette designet atskilte seg mer fra Cirr 120 P enn tegningene fra Eikefjord.
Et drøyt år senere var den nye båten ferdigbygget, en båt ved hvert verft. I Hyen var byggenr 208 ferdig i slutten av 1991. Den ble solgt til Korea i januar 1992. Byggenr 205 ved Eikefjord ble solgt nesten ferdig 22 november 1991 til Italia fra Sveis & Flyte kran AS, et firma i Ulsteingruppen, og levert i februar 1992.
Fra høsten 1991 eller kanskje noe senere startet markedsføringen av UT 904, blant annet gjennom et introduksjonsforedrag beregnet på å få positiv omtale inn i toneangivende internasjonale fagtidsskrift - noe som lyktes. Det ble også laget en presentasjonsvideo av UT 904 som var ferdig i februar 1992.
Cirrus mente at deres rettigheter til tegninger og teknologi omkring Cirrbåtene var blitt misbrukt av Ulsteingruppen, Brødr. Aa og Eikefjord under utviklingen av den nye båten, og at de også ble skadelidende ved den markedsføring som fant sted av UT 904. På denne bakgrunn reiste Cirrus sak ved domstolene.
Sunnmøre herredsrett avsa dom 24 februar 1994 med slik domsslutning:
"1. Ulstein International AS, Ulstein Holding AS og Ulstein Invest AS dømmes in solidum til å betale erstatning til Cirrus AS med kr 1 mill. - kronerenmillion - med tillegg av 18 - atten - % rente fra 15.05.90 frem til 31.12.93 og 12 - tolv - % rente fra 01.01.94 og frem til betaling skjer. Forøvrig frifinnes de saksøkte.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
3. Salær og omkostninger til de fagkyndige meddommere skal dekkes med en halvpart av Cirrus AS og en halvpart av Ulstein International AS, Ulstein Holding AS og Ulstein Invest AS i fellesskap.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Retten var satt med sakkyndige meddommere. Grunnlaget for den erstatning Cirrus ble tilkjent var at Ulsteinselskapene hadde gjort seg nytte av tegningene til Cirrus 120 P som fantes i Eikefjord ved utviklingen av UT 904 i strid med Cirrus' enerett til disse tegningene. Dermed kom Ulstein hurtigere inn i markedet og sparte seg omkostninger. Ulstein hadde ved dette opptrådt i strid med markedsføringsloven §1 om god forretningsskikk.
For øvrig ble Ulstein frifunnet for en rekke krav fremsatt av Cirrus: Krav om andel i betaling fra Eikefjord til Brødr. Aa som kompensasjon for opplæring og teknologi overføring, tap av goodwill, tapt godtgjørelse under 60-m avtalen, tap av royalties og salgsprovisjoner og endelig et krav på 4,5 mill kroner på grunn av urettmessig markedsføring.Ulsteinselskapene anket dommen og Cirrus erklærte motanke. Ulstein påsto frifinnelse, mens Cirrus opprettholdt sine opprinnelige krav fra herredsretten.
Frostating lagmannsrett avsa dom 5 april 1995 med slik domsslutning:
"I hovedanken:
1. Ulstein International AS, Ulstein Holding AS og Ulstein Invest AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten, dog slik at herredsrettens domsslutning punkt 3 stadfestes.
I motanken:
1. Ulstein International AS, Ulstein Holding AS og Ulstein Invest AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten, dog slik at herredsrettens domsslutning punkt 3 stadfestes."
Retten ble satt med to fagkyndige meddommere. Dommen er avsagt under dissens, idet et mindretall - en lagdommer og en meddommer - ville gi Cirrus medhold på to punkter. Dette var for det første i kravet på erstatning for ulovlig utnyttelse av teknologien bak CIRR 120 P ved utviklingen av UT 904. Rettens flertall tok utgangspunkt i at CIRR 120 P var utviklet i samarbeid mellom Brødr. Aa og Cirrus, og at resultatet var "eid" av partene i fellesskap. Flertallet mente det kunne stilles spørsmål ved om noen av partene hadde adgang til å fortsette bygging av båten uten den annen når avtalen av 28 april 1989 utløp. Men ingen av partene kunne ifølge flertallet anses forhindret fra å utvikle teknologien videre på egen hånd. Det var dette som skjedde ved utviklingen av UT 904. Mindretallet i lagmannsretten sluttet seg til herredsretten, og la særlig vekt på at den spesielle SES-teknologien i saken representerte bedriftshemmeligheter. Videre fant mindretallet at Cirrus hadde konstruksjonsretten til Cirr 120 P, og Brødr. Aa produksjonsretten. SES-teknologien som Cirrus hadde utviklet, ble Cirrus' eiendom. Brødr. Aa - og dermed Eikefjord - kunne ikke uten tillatelse bruke Cirrus' tegninger og disketter, beregningsunderlag mv for å utvikle en ny båttype i konkurranse med Cirr 120 P. Etter mindretallets syn var det dette som skjedde sommeren/høsten 1990. Mindretallet fant videre at Ulsteinkonsernet var aktive pådrivere i dette utviklingsarbeidet, og at det var en bevisst policy å spre SESteknologien i alle Ulsteinselskaper. Mindretallet mente at såvel åndsverkloven som markedsføringsloven kan begrunne erstatningskravet, men markedsføringsloven - generalklausulen i §1 - rekker lengst. Tapet, inkludert renter, ble satt til 1,5 mill kroner etter en skjønnsmessig vurdering.
Også i synet på markedsføringen var det dissens i lagmannsretten. Flertallet - det samme som for det første spørsmål - sluttet seg til herredsretten, mens mindretallet fant at markedsføringen stred mot markedsføringsloven §1. Mindretallet la til grunn at Cirr 120 P i markedsføringen ble karakterisert som en historisk og foreldet modell. Mindretallet fant det videre sannsynliggjort at UT 904 ikke ble noen suksess. Båten var for tung, holdt ikke forespeilet fart og ble trolig sluppet på markedet før den var tilstrekkelig utprøvet. Ved sin markedsføring skadet Ulstein salgsmulighetene for Cirr 120 P. Etter dette fant mindretallet Ulsteinselskapene erstatningsansvarlige for markedsføringen. Tapet ble satt til 1,5 mill kroner inkludert renter.
Cirrus har påanket lagmannsrettens avgjørelse. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det er fremlagt 39 vitneforklaringer, dels bevisopptak, dels skriftlige forklaringer. 25 vitner er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en rekke nye dokumenter. Partene på begge sider har til bruk for behandlingen i Høyesterett innhentet sakkyndige erklæringer om blant annet bruk og kopiering av teknisk informasjon ved utviklingen av UT 904. Cirrus har innhentet en rapport fra konsulentene Eilev Instanes og professor Brigt Hatlestad. Ulstein har innhentet en rapport fra Det norske Veritas og fra professor Odd Faltinsen. Rapportene fra de to sider gir uttrykk for svært ulike vurderinger. Samtlige er nye for Høyesterett. Saken er nå mer avgrenset enn for de tidligere retter idet anken kun omfatter de to postene der det var dissens i lagmannsretten. To av partene for lagmannsretten, Ulstein International AS og Ulstein Invest AS er nå innfusjonert i Ulstein Industrier AS.
Den ankende part gjør gjeldende:
Hovedkravet gjelder urettmessig utnyttelse av teknologi som basis for utviklingen av UT 904. Kravet er begrenset til kr 18 250 000. I ankeerklæringen var beløpet begrenset til 5,5 mill kroner. Utvidelsen av påstandsbeløpet er begrunnet i rapporten fra Hatlestad og Instanes. Her ble vurdert hvilke besparelser i utviklings- og ettersalgskostnader som kunne oppnås ved å nyttiggjøre seg erfaringen fra Cirr 120 P. Det nye påstandsbeløpet er forankret i de sakkyndiges uttalelser om den sannsynlige oppnådde besparelsen.
Ankemotpartene har protestert mot at påstanden er blitt utvidet under saksforberedelsen for Høyesterett, og den ankende part har subsidiært fastholdt påstandsbeløpet fra ankeerklæringen, 5,5 mill kroner med tillegg av renter.
I tillegg til kravet om erstatning for uberettiget utnyttelse av teknologien bak Cirr 120 P er det reist krav om erstatning opppad begrenset til 3 mill kroner for markedsføringen av UT 904.
Etter den ankende parts syn har Cirrus eiendomsretten og opphavsretten til de tegninger som er utviklet for Cirr 120 P. Fra den første båten - Cirr 105 P - har alt tegnearbeid blitt utført av Cirrus. Det skal da særskilte omstendigheter til for at Cirrus ikke blir eier til disse tegningene, jf prinsippet i åndsverkloven §1. Dette synspunktet styrkes av avtalen mellom Cirrus og Brødr. Aa som viser en klar funksjonsfordeling, der Cirrus er konstruktør og Brødr. Aa er produsent. Slik har også Brødr. Aa presentert de to selskapene i en brosjyre som ble laget om den første SES-båten. Det var et utslag av dette når avtalen ga Cirrus royalty av alle produserte Cirrbåter. Etter avtalen var Cirrus også prosjektleder for den første båten, noe som befester den sentrale rolle Cirrus hadde i utviklingen av skipet.
Cirrus' rettigheter til tegningene går også direkte frem ved at samtlige tegninger ble påstemplet at dette var Cirrus' eiendom, at innholdet var konfidensielt og at tegningene ikke måtte kopieres, reproduseres, endres eller brukes i produksjon uten samtykke. Brødr. Aa protesterte ikke på Cirrus' rettigheter, ei heller da Cirrus uttrykkelig redegjorde for sitt syn i notatet 11 mai 1988. Først over fem måneder senere, 25 oktober 1988, gjorde Brødr. Aa gjeldende et annet syn, og det var etter at Ulstein hadde krevet en klargjøring i forbindelse med deres inntreden i Eikefjord.
Også til Cirr 115 P tegnet Cirrus alt. Selvsagt kom tilbakespill fra Brødr. Aa. Det var et godt samarbeid, men det var ikke tvil om at Cirrus var konstruktøren. Det var praktiske detaljer som kom fra Brødr. Aa. Etter hvert som verftet bygde flere Cirr 120 P, foretok det selv justeringer på tegningene som ble nødvendige eller ønskelige i forhold til det enkelte byggenummer. En slik endringsrett uten konstruksjonsmessige konsekvenser ble formalisert ved den reviderte avtalen av 28 april 1989. Men verken praksis eller avtale endret rettighetsforholdet til tegningene. Samtidig som Cirrus ved avtalen ga avkall på retten til å revidere noen av tegningene på "repeat"-byggene, understrekes i avtalen at Cirrus har konstruksjonsretten og Brødr. Aa produksjonsretten. Dette kan heller ikke lede til noen form for sameie mellom de to selskapene, fordi det her lett kan deles opp hva hver part har utviklet, jf åndsverkloven §6.
På tross av Cirrus' rettigheter til tegningene ble disse brukt i utstrakt grad ved konstruk sjonen av UT 904, og medførte at den nye båten kunne ferdigstilles i løpet av meget kort tid. Mens det for herredsretten ble hevdet fra motparten at UT 904 ble konstruert uten noe bruk av Cirrus' tegninger, erkjennes det nå at slike tegninger har vært fremme og blitt brukt som hjelpemiddel. Den ankende part hevder at dette skjedde i stor grad, og at tegningene også ble kopiert og brukt i konstruksjonen av UT 904. Alene den korte utviklingstiden viser dette. Det er videre bekreftet ved vitneforklaringer og av Instanes og Hatlestads sakkyndigrapport.
Ut over tegningene ble også byggespesifikasjoner utarbeidet av Cirrus benyttet ved utviklingen av UT 904. Byggespesifikasjoner er en skriftlig fremstilling av hvordan båten skal bygges og hvilke krav den skal oppfylle. Cirrus hadde utarbeidet en slik spesifikasjon til den planlagte 60 m-SES som det var inngått avtale om 31 januar 1989. Spesifikasjonen ble overensstemmende med avtalen oversendt Ulstein. Men i stedet for å bli benyttet i 60-mprosjektet, brukte Ulstein spesifikasjonen i UT 904-prosjektet, i stor grad ved direkte avskrift. Det fremgår av 60 mavtalen at det Cirrus utarbeidet, forble Cirrus' eiendom. Ulstein var klart uberettiget til å bruke spesifikasjonene slik det ble gjort.
Videre, hevdes det, var Brødr. Aa uberettiget til å bruke en Cirr 120 P og en modell av samme båt til fullskala- og modellforsøk som ledd i utviklingen av en ny, konkurrerende båt. Det følger av den reviderte avtalen punkt 3 og den tilhørende spesifisering av arbeidsoppgaver at utprøving og modellforsøk tillå Cirrus.
Samlet sett representerer bruk av tegninger fra Cirr 120 P, fullskala- og modellforsøkene og avskrivningen av byggespesifikasjonene etter den ankende parts oppfatning et grovt inngrep i Cirrus' rettigheter.
Rettslig hevdes at så vel tegninger som byggespesifikasjoner er beskyttet av åndsverkloven. Tegningene dekkes av §1 nr 11 og har den nødvendige verkshøyde. SES er ingen vanlig båt, der konstruksjonen mer eller mindre gir seg selv. Det å sammensette de nødvendige elementer til en funksjonell båt er komplisert ingeniørarbeid. Tegningene har dermed tilstrekkelig verkshøyde for å få beskyttelse som åndsverk. De sakkyndige Instanes og Hatlestad karakteriserer forskjellen mellom Cirr 120 P og forbildet Bell Halter 110 som stor. Reelle hensyn taler for beskyttelse. Det ligger stor innsats og kompetanse bak utviklingen av tegningene. Når det gjelder spesifikasjonene faller disse inn under åndsverkloven §1 nr 1, "skrifter av alle slag". Ulsteins bruk av spesifikasjonene fra 60 mavtalen var et rent plagiat.
Også markedsføringsloven beskytter Cirrus. For det første var tegningene, spesifikasjo nene og resultatet av modellforsøkene bedriftshemmeligheter etter lovens §7. Det hadde stor betydning for Cirrus at de ble behandlet som bedriftshemmeligheter. Det vises til kontraktene som ga Cirrus rett til å få utbetalt store beløp for overføring av SES-teknologi til andre, og videre til at Brødr. Aa i 1988 ble utsatt for industrispionasje fra et utenlandsk verft som bygget SES-båter på lisens fra Bell Halter, men uten den samme suksess som Cirrbåtene.
Opplysningene i saken er også teknisk knowhow og dermed beskyttet av markedsføringsloven §8.
Den utnyttelse av informasjon som har foregått ved utviklingen av UT 904 var rettsstridig i forhold til Cirrus. Som tidligere samarbeidspartner måtte det kreves at Brødr. Aa var særlig aktpågivende for ikke å krenke Cirrus' rettigheter.
Selv om markedsføringsloven §9 om etterligning ikke er direkte anvendelig fordi det ikke foreligger noen egentlig forvekslingsfare mellom de to båtene, får generalklausulen i §1 anvendelse på all den etterligning som i saken er foretatt av teknologiske løsninger. En så bastant utnyttelse av teknologi utviklet av Cirrus, strider klart mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom.
Subsidiært hevdes at det foreligger ansvarsgrunnlag også under den forutsetning at det foreligger et sameie i rettighetene til tegningene.
Dersom retten kommer til at det foreligger et ansvarsgrunnlag i saken, er Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS ansvarlige som hovedrepresentanter for Ulsteinkonsernet. Ulsteinansatte og selve ledelsen i Ulsteinkonsernet har vært pådrivere i utviklingen av UT 904. I tillegg til dette eide Ulstein Mekaniske Verksteder - nå Ulstein Industrier - 50 %, senere 70 % og 100 % av Eikefjord, som bygde UT 904.
Når det gjelder erstatningsutmålingen viser den ankende part prinsipalt til vurderingene i rapporten til de sakkyndige Instanes og Hatlestad. Her er gitt en rekke vurderinger for hvilke utgiftsposter og tapsmuligheter som er blitt redusert i utviklingen av UT 904 fordi man har kunnet bruke erfaringen med Cirr 120 P. For hver post er gitt et område som angir kostnader med og uten Cirrunderlag. Den største posten her utgjøres av "Ettersalgskostnader, tapsrisiko". Etter de sakkyndiges syn reduseres denne posten fra mellom 5 og 20 mill kroner uten Cirrunderlag til mellom 1,5 og 3 mill kroner med Cirrunderlag. Det heter om denne posten i rapporten:
"Også for ettersalgkostnader/tapsrisiko er angitt stor spredning. Dette baserer seg på at kostnadene fort kan bli meget betydelige dersom ytelse eller driftsikkerhet ikke samsvarer med kontrakt og forventninger. Andre nyutviklede fartøyer har til dels måtte realisere meget betydelige tap i denne sammenheng.
Dersom en har mulighet for å bygge på en kjent og påvist fungerende konstruksjon eller farkost, vil denne risiko reduseres betydelig."
Erstatningsanslagene fremkommer ved å ta middelverdien av de to anslag for henholdsvis med og uten Cirrunderlag. Differansen utgjør erstatningskravet. Det er denne beregningsmåten som får frem en samlet besparelse på kr 18 250 000, svarende til den prinsipale påstand.
Den subsidiære påstand er begrunnet i det tap som Cirrus har lidt ved at ankemotparten har tilegnet seg og brukt SES-teknologien uten å betale vederlag. Et utgangspunkt for erstatningsutmålingen blir da å finne hva et rimelig vederlag ville være. Ut fra de kontrakter om teknologioverføring den ankende part har inngått, men som krevet kontraheringer for å lede til utbetaling - særlig 60 mavtalen og en avtale med et italiensk verft Tencara SpA av 22 juni 1992, anslås erstatningen til 5,5 mill kroner.
Det annet krav knytter seg til påstått rettsstridig markedsføring. Den ankende part hevder at Ulstein opptrådte rettsstridig og erstatningsbetingende ved sin markedsføring av UT 904.
For det første tillå det Cirrus å markedsføre SES-båter både etter 1982-avtalen og 1989-avtalen. Etter 1989-avtalen skulle riktignok Ulstein Internationals apparat benyttes, men bare når dette var tjenlig . Da avtalen ble oppsagt, tilskrev Cirrus Ulstein og presiserte at Ulsteins rettigheter til salg var trukket tilbake, og at Cirrus hadde enerett på internasjonal markedsføring.
For det annet var innholdet i markedsføringen krenkende i forhold til Cirr 120 P. Dette har dels kommet til uttrykk i et foredrag som Ulstein utarbeidet og som ble spredt til internasjonale båtmagasiner og dels i en video som Ulstein lot lage. I foredraget ble det hevdet at UT 904 var utviklet som "second generation" på bakgrunn av Cirr 120 P. Dermed ble det gitt uttrykk for at Cirrbåten var foreldet. Det ble videre gitt inntrykk av at Cirr 120 P var Ulsteins båt. Intet ble nevnt om Cirrus. Fullskalaforsøkene ble omtalt og ble angitt å ha resultert i en teknisk overlegen båt med bedre sjøegenskaper.
Også i videofilmen blandes Cirr 120 P med UT 904. Av 7 båter som vises er 6 Cirrbåter. De brukes som referanse til at SES har vært på markedet i mange år. Den nye båten utnytter Cirr 120 P's gode navn, samtidig som den "nye generasjon" understrekes. Ulstein presenterer seg selv med lang erfaring i bygging av SES-båter. Dette er galt.
Etter at markedsføringen av UT 904 begynte høsten 1991, bråstoppet salget av Cirr 120 P. Det er betegnende at de to eneste UT 904 Ulstein fikk solgt, gikk til to redere som begge tidligere hadde hatt gode erfaringer med Cirr 120 P. Den ankende part hevder at det ikke var grunnlag for presentasjonen av UT 904 som en klart bedre båt. En slik sammenlignende markedsføring setter store krav til korrekte opplysninger.Ved utmålingen av erstatningen tar den ankende part utgangspunkt i at iallfall de to salgene som fant sted av UT 904, ville ha gått til Cirrbåter. Fortjenesten på disse to tapte salg er beregnet ut fra samarbeidsavtalen Cirrus inngikk 22 juni 1992 med det italienske verft Tencara SpA. Når det utelukkende tas hensyn til royalties og netto fortjeneste ved engineeringarbeid, er dette tapet beregnet til 3 mill kroner, som utgjør erstatningskravet for den urettmessige markedsføringen.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS dømmes in solidum til å betale erstatning til Cirrus AS for urettmessig utnyttelse av teknologi, herunder tegninger, spesifikasjoner og fullskalamodellprøve av Cirr 120 P som basis for utviklingen av UT 904 med et beløp oppad begrenset til stort kr 18250000,-.
Subsidiært:
2. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS dømmes in solidum til å betale erstatning til Cirrus AS for urettmessig utnyttelse av teknologi, herunder tegninger, spesifikasjoner og fullskalamodellprøver av Cirr 120 P som basis for utviklingen av UT 904 med et beløp oppad begrenset til kr 5500000,- med tillegg av 15 % rente p.a. fra 15. mai 1990 og frem til 13. mars 1993 og fra 13. mars 1993 med tillegg av 18 % rente p.a. frem til og med 31. desember 1993 og med 12 % rente p.a. fra 1. januar 1994 og frem til betaling finner sted.
I begge tilfeller:
3. Ulstein Industrier AS og Ulstein Holding AS dømmes in solidum til å betale til Cirrus AS erstatning for urettmessig utnyttelse og bruk av Cirr 120 P i Ulsteins markedsføring av UT 904 oppad begrenset til kr 1500000,- i nettotap ved engineeringsarbeid og oppad begrenset til kr 1500000,- i royaltytap ved salg av 2 båter tils. kr 3 mill. med tillegg av 18 % rente p.a. fra 13. mars 1993 og frem til 31. desember 1993 og 12 % rente p.a. fra 1. januar 1994 og frem til betaling finner sted.
4. Ulstein Industrier AS og Ulstein Holding AS dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for Sunnmøre herredsrett, Frostating lagmannsrett og Norges Høyesterett."
Ankemotpartene har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og viser til flertallets begrunnelse.
Ankemotpartene gjør gjeldende:
Cirrus' rettigheter er ikke krenket ved utviklingen og produksjonen av UT 904. Prinsipalt hevdes at Cirr 120 P var Brødr. Aa's produkt. Utgangspunktet i saken må tas i at Brødr. Aa og Cirrus hadde samarbeidet om Cirrbåtene fra begynnelsen av 1982, og begge bidro i stor grad til utviklingsarbeidet. Startpunktet for arbeidet var Bell Halter 110, som partene søkte å forbedre. Cirrus utarbeidet endringsforslag, Brødr. Aa utprøvde dem i praksis. Også underleverandørene var helt nødvendige i arbeidet, og det kom dessuten innspill fra klasseinstitusjonen, Det norske Veritas. Det var altså flere som bidro til konstruksjonen. Sentralt for vurderingen av Cirrus' rolle står at Brødr. Aa betalte for Cirrus' medvirkning time for time. Avtalen av 1 juni 1982 er inngått mellom de to selskapene "om sammen å prosjektere en båt etter SES prinsippet". Brødr. Aa tok her hele den økonomiske risiko, og resultatet var at utviklingen av den første Cirr 105 P kostet verftet 10 mill kroner, mens Cirrus hadde fortjeneste på sitt ingeniørarbeid. En naturlig forståelse av avtalen er at konseptet til båten da tilhørte Brødr. Aa, og rettighetene til tegningene som Brødr. Aa hadde betalt for tillå verftet. I så fall har ikke Cirrus noen rettigheter som kunne krenkes under utviklingen av UT 904, verken i forhold til uttegningen eller modelltankforsøket. At tegningene var stemplet med Cirrus' eiendomsrett, la verftet ikke vekt på. Det hadde klarligvis ikke betydning mellom partene, men utelukkende overfor tredjemenn, og der hadde partene samme interesse av beskyttelse. Da spørsmålet om rettighetene til tegningene mellom partene kom på spissen i løpet av 1988, hevdet Brødr. Aa sin forståelse. Avtalen av april 1989, som ble utformet av Cirrus, inneholder i motsetning til 60 mavtalen fra januar samme år ikke bestemmelser om at Cirrus har enerettigheter til tegningene.
Subsidiært hevder Brødr. Aa at det iallfall har oppstått et sameie til tegningene, og i kraft av dette sameie hadde verftet rett til å benytte tegningene under utviklingen av UT 904.
Men selv om det legges til grunn at rettighetene til tegningene lå hos Cirrus, hevder ankemotparten at det verken ved Hyen eller Eikefjord ble gjort bruk av tegningene på en måte som kunne krenke Cirrus' rettigheter. Under denne anførselen hevdes i utgangspunktet at UT 904 var en helt ny båt, forskjellig fra Cirr 120 P. Det henvises til den sakkyndige, professor Odd Faltinsen, NTNU, som klart konkluderer med at UT 904 er et annet skip. Riktignok bestrides det ikke at tegningene til Cirr 120 P var fremme og i noen grad tjente som underlag for tegninger til UT 904, men ankemotparten hevder at dette ikke skjedde på en måte som overtrer grensene, verken etter åndsverkloven eller markedsføringsloven.
Når det gjelder åndsverkloven, anføres at de tekniske tegningene det her er tale om, ikke nyter beskyttelse fordi de som tegninger ikke har den originalitet - verkshøyde - som kreves. Det hevdes videre at selv om tegningene skulle ha beskyttelse etter åndsverkloven, ville beskyttelsen bare gjelde i forhold til en slavisk kopiering. Igjen er det altså tegningen, ikke den tekniske idé, som beskyttes. En slik kopiering har under enhver omstendighet ikke funnet sted. Det vises her til sakkyndig rapport fra Det norske Veritas, fremlagt av ankemotpartene. Det eneste som kunne ha en videre beskyttelse etter åndsverkloven, er designet, linjeføringen i selve skroget. Men skroget er helt annerledes og nyutviklet på UT 904. Dette spørsmålet oppstår således etter ankemotpartenes syn ikke.
En eventuell krenkelse av Cirrus' rettigheter måtte etter dette finnes i markedsføringsloven §7 og §8, som beskytter mot utnyttelse av andres bedriftshemmeligheter og knowhow. I forhold til markedsføringsloven hevdes for det første at verftene under konstruksjonen av UT 904 ikke har brukt annet enn den kunnskap de selv har ervervet. Det var med andre ord sine egne bedriftshemmeligheter og sin egen knowhow verftene anvendte. Men selv om Cirrus skulle ha en beskyttet rett til tegningene og informasjonen fra modellforsøket, ville ikke §7 og §8 være overtrådt fordi verftene ikke under noen omstendighet utnyttet tegningene og informasjonen på en rettsstridig måte, slik disse bestemmelsene krever. Ut fra en helhetsvurdering, på bakgrunn av Brødr. Aa's egen innsats, opparbeiding av egen ekspertise over de mange år samarbeidet med Cirrus varte, og at Brødr. Aa betalte for Cirrus' medvirkning, var de ikke å bebreide for måten de utnyttet kunnskap og tegninger på, ved utviklingen av UT 904.
Heller ikke er forbudet mot etterlikning i markedsføringsloven §9 anvendelig. Det foreligger ingen forvekslingsfare mellom de to båttyper, og da skal det også en særlig klanderverdig opptreden til før generalklausulen i lovens §1 ville ramme den etterlikning som ikke innebærer forvekslingsfare. Noen slik klanderverdig opptreden er det ikke spørsmål om i saken her.
Når det endelig gjelder byggespesifikasjonene, som delvis var hentet fra spesifikasjoner utarbeidet av Cirrus under 60 mavtalen, er disse ikke brukt ved utviklingen av UT 904. De var altfor generelle til det, og fungerte derfor bare som kontraktspesifikasjoner i forhold til fremtidig kjøper. Slik påstanden er formulert fra den ankende part, faller dette således etter ankemotpartenes syn utenfor sakens rammer. Under enhver omstendighet representerer spesifikasjonene en bagatellmessig del av arbeidet med å utvikle UT 904. Forbilder kunne like gjerne vært hentet i materiale som Ulstein, eventuelt Eikefjord, hadde full rådighet over.
Som en siste anførsel har ankemotparten gjort gjeldende at selv om Cirrus' rettigheter skulle være gått for nær på enkelte punkter, kan ikke Ulsteinselskaper holdes ansvarlig. Det var Brødr. Aa og Eikefjord som utviklet UT 904. Ulstein satt i prosjektgruppen og medvirket i utviklingen, men ikke på så detaljert plan som uttegningen representerte. Ulsteins representant i prosjektgruppen har således som vitne uttalt at han var helt ukjent med at Cirr 120 P-tegninger overhodet hadde vært brukt. På samme måte var det Brødr. Aa som bestilte modelltankprøvene.
Når det gjelder markedsføringen, bestrider ankemotpartene at avtalen mellom Brødr. Aa og Cirrus omfatter UT 904. Dette var en ny båt der avtalen, etter at den var oppsagt, ikke på noen måte kan begrense Ulsteins rett til å markedsføre og selge båttypen.
Det er heller ikke noe rettsstridig ved innholdet i markedsføringen. UT 904 var en ny SES-båt. Det er berettiget å kalle den en ny generasjon. Den inneholdt viktige teknologiske nyvinninger, bl a som følge av forskningsprosjekt i NTNF-regi. At det i videoen sies at Ulstein har lang erfaring i bygging av SES, er også berettiget. Videoen ble ferdig januar/februar 1992. Da var Eikefjord 100% eid av Ulstein, og Eikefjords erfaring en del av Ulsteingruppens kompetanse.
Subsidiært bestrides tapsvurderingen. Cirrus, som etter avtalene med Brødr. Aa skulle selge Cirrbåtene, hadde kun solgt en båt av de siste ti Cirr 120 P som ble bygget. De andre ble solgt gjennom Ulstein, i de fleste tilfelle overtatt av Ulstein, som så ble sittende med dem til en kjøper ble funnet. Salget av Cirrbåter bråstoppet ikke ved introduksjonen av UT 904. Salget stoppet da Ulstein ikke lenger overtok kontraktene. Det bestrides derfor under enhver omstendighet at markedsføringen av UT 904 påførte Cirrus noe tap.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS frifinnes.
2. Cirrus AS betaler sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Mitt syn på saken:
Før jeg drøfter de rettsgrunnlag som er påberopt i saken, vil jeg gjøre nærmere rede for hvilken bruk som ble gjort av Cirr 120 P-tegningene ved konstruksjonen av UT 904.
Det er erkjent fra ankemotpartenes side at Cirrtegningene var fremme og ble brukt, men det er dels motstridende forklaringer mht hvor stort omfang bruken hadde. Noen vitner sier at det var gitt beskjed om å benytte Cirrtegningene i størst mulig grad. Når det tas hensyn til at UT 904-prosjektet var under sterkt tidspress, og at det eneste underlag som fantes ved de to verftene nettopp var Cirr 120 P-tegninger - andre SES-båter var ikke bygget -, er det også nærliggende at tegningene ble brukt så mye som mulig. Referatene fra "Hurtigbåtstrategigruppen" referert tidligere trekker også i retning av at dette skulle skje. Teknisk lå forholdene til rette for en slik utnyttelse. I løpet av serien med Cirr 120 P-båter hadde begge verft på det tidspunkt UT 904 skulle konstrueres, opparbeidet seg komplette tegninger inntegnet i sitt databaserte tegnesystem. Dette gjorde det meget enkelt å ta frem en Cirrtegning på dataskjermen, tilpasse den i nødvendig grad, og om ønskelig også kopiere over større eller mindre deler. Samtlige ingeniører som har uttalt seg sier at de så ikke noe galt i å bruke Cirrtegningene. Men noen uttaler at Cirrusstemplingen av tegningene ville ha endret oppfatningen deres på dette punkt. Stempelet forsvant som tidligere nevnt ved innlegging i Autocad. Videre hadde de to verftene ikke på egen hånd konstruert SES-båter før, og det er da meget naturlig at de benyttet det tidligere materialet. Enkelte vitner har sagt at verftene ikke ville hatt den nødvendige kompetanse til å konstruere UT 904 uten å ha Cirrtegningene å støtte seg til, mens andre sier det motsatte. Jeg har ikke nok grunnlag til å trekke en bestemt konklusjon. At det må ha vært en viss usikkerhet til stede - om rettigheter eller kompetanse - tyder referat fra styremøte i Eikefjord 21 mars 1990 på. Her er protokollert at styret ønsker at Cirrus skal forespørres om de vil la Brødr. Aa/ Eikefjord beholde Cirr 120 P i sin portefølje og til hvilken pris når samarbeidsavtalen opphører 1 juli 1990. Dette ble ikke fulgt opp.
Sammenfattende legger jeg til grunn at Cirrtegningene i stor utstrekning ble benyttet under konstruksjonen av UT 904. Dels ble de benyttet i papirutgave som underlag og hjelpemiddel i planlegging av arbeidet, dels ble de via Autocad utgangspunkt for tilsvarende UTtegninger. Dels ble også deler av tegningene datamessig innkopiert på UT-tegningene. Jeg legger videre til grunn at det må ha ført til en vesentlig tidsmessig besparelse under konstruksjonen at man hadde tegningene til et ferdig utprøvd fartøy å gå ut fra.
Jeg nevner at en del tegninger til Cirr 120 P og til UT 904 som parvis beskriver det samme er sammenlignet i to sakkyndigrapporter fremlagt fra hver side fra henholdsvis Instanes/Hatlestad og Veritas. De har undersøkt tegningene fra nokså ulike synsvinkler. Instanes/Hatlestad finner i et stort flertall av tilfeller en stor likhet mellom tegningene og stor sannsynlighet for dataoverføring (for eksempel ved Autocad). Veritasrapporten mener at tegningene ikke er kopiert, men at det er likheter som kan tyde på at Cirrtegningen er brukt som underlag/oppslag. Jeg har ikke funnet at sakkyndigrapportene endrer min konklusjon.
De rettsgrunnlag som er påberopt i saken, er åndsverkloven og markedsføringsloven.
Det rettslige utgangspunkt er forskjellig etter de to lover. Åndsverkloven beskytter retten til tegningene som er laget av Cirrus. Det er et grunnleggende prinsipp at når åndsverkloven beskytter tekniske tegninger, jf §1 nr 11, gjelder beskyttelsen ikke de tekniske løsninger eller det produkt som tegningen beskriver. En slik beskyttelse må søkes i patentlovgivningen, eventuelt reglene om mønsterbeskyttelse eller konkurranse/markedslovgivningen. Åndsverkloven regler beskytter tegningen som åndsverk, og vilkåret er at tegningen representerer en kunstnerisk eller annen åndelig innsats - en originalitet - som berettiger at den betegnes som et åndsverk. At innholdet som beskrives i tegningen er resultat av en betydelig åndsinnsats, er altså verken nødvendig eller tilstrekkelig for at selve tegningen får beskyttelse etter åndsverkloven.
Når det gjelder de tegninger som Cirrus har produsert, ligger deres verdi i de tekniske løsninger som beskrives. Jeg kan ikke se at Cirrus ved selve utformingen av tegningene har ytet en innsats som kan kvalifisere til opphavsrettsbeskyttelse. Uten at jeg legger avgjørende vekt på det, er det et moment av betydning for vurderingen at utformingen av tegningene i noen grad er bestemt av de krav som klasseinstitusjonen stiller, og av bidrag fra underleverandører. Dette styrker den konklusjon at tegningene ikke har den verkshøyde på Cirrus' hånd som er nødvendig for beskyttelse etter åndsverkloven. Jeg nevner at prosedyren i Høyesterett i stor grad har tatt sitt utgangspunkt i arkitekttegninger og dommer om disse. Det gir imidlertid mindre veiledning i saken her. Dersom beskyttelsen etter §1 skulle utstrekkes til de tekniske løsninger som beskrives, ville en få en indirekte teknologibeskyttelse av ikke-patentert teknologi som ikke er tilsiktet. Det jeg har sagt om opphavsrett til tekniske tegninger, gjelder ikke skipets linjeføring - skroget. Den kan etter forholdene falle inn under ordlyden i §1 nr 9 om bygningskunst, og i det tilfellet beskyttes også selve byggverket. Men skroget på de to båtene er forskjellige. Jeg støtter meg her både til vitneforklaringene og til professor Faltinsens sakkyndige rapport.
Etter dette nyter de tekniske tegninger ikke beskyttelse etter åndsverkloven.
Ut over de tekniske tegningene hevder den ankende part at også byggespesifikasjonene til UT 904 krenker åndsverkloven. Det er som nytt dokument for Høyesterett fremlagt "Building Specification" for UT 904 datert 15 november 1991 og utarbeidet av Jarle Ulstein, Ulstein International. De sakkyndige Instanes og Hatlestad har konkludert med at store deler av dette dokument er direkte avskrift av Cirrus' byggespesifikasjoner (også på engelsk) under 60 mavtalen. Konklusjonen deres er at byggespesifikasjonene for UT 904 ikke er basert på selvstendig arbeid, og at betydelige deler er direkte avskrift.
Mot dette har ankemotparten anført at den utarbeidede byggespesifikasjonen var alt for generell til å benyttes ved byggingen. Den tjente derfor bare som en kontraktsspesifikasjon, med andre ord en beskrivelse av hva som ville være kontraktsmessig ytelse. Dermed er dokumentet ikke del av saken her, som dreier seg om utvikling og bygging av UT 904.
Etter min vurdering må byggespesifikasjonene ses som en naturlig del av det endelige produkt UT 904. Dette gjelder også under forutsetning av at spesifikasjonene er så generelle at de ikke er benyttet som annet enn kontraktsspesifikasjoner. Poenget må være at en slik dokumentasjon skal foreligge når båten selges. Etter åndsverkloven er byggespesifikasjonene et åndsverk. Det faller inn under §1 nr 1, "skrifter av alle slag", og kravet til verkshøyde her er ikke stort. Det må antas at også dette er oppfylt. Jeg nevner at det direkte følger av 60 mavtalen punkt 8 at spesifikasjoner utarbeidet av Cirrus omfattes av Cirrus' rett under kontrakten. Ikke ubetydelige deler av byggespesifikasjonen til UT 904 er skrevet av etter 60 mprosjektet. Jeg tilføyer likevel: Sett opp mot den samlede utvikling av UT 904 er spesifikasjonene i saken en meget liten del. Jeg finner det også trolig, som ankemotpartene hevder, at det neppe ville vært vanskelig å sette sammen spesifikasjonene til UT 904 ut fra materiale som Ulstein eller verftene hadde disposisjonsretten over. Isolert betraktet er denne overtredelsen av åndsverkloven av meget liten konsekvens.
Det andre lovgrunnlag som er påberopt, er markedsføringsloven. Denne loven har, foruten generalklausulen i §1 om forbud mot handlinger som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom, to spesifikke bestemmelser som har betydning i denne sak. Det er for det første §7 som inneholder forbud mot rettsstridig å utnytte bedriftshemmeligheter, dernest §8 om rettsstridig utnyttelse av blant annet tekniske tegninger og beskrivelser som er blitt betrodd noen (såkalt "knowhow").
Vurderingen av hvorvidt markedsføringsloven grenser er overtrådt vil måtte skje ut fra den samlede bruk verftene gjorde av Cirrteknologi under utviklingen av UT 904. Jeg har allerede kommentert bruken av tegningene og byggespesifikasjonene. Det som nå kom mer i tillegg, er forsøkene i fullskala og modell med Cirr 120 P. Før jeg foretar den rettslige vurdering etter markedsføringsloven, vil jeg knytte noen bemerkninger til disse forsøkene.
Fullskala- og modellforsøkene med Cirr 120 P - byggenr 210 - ble foretatt i november 1989 (fullskala) og mai/juni 1990 (modell) i modelltanken i Trondheim. Forsøkene ble først bestilt av Teknisk ModellSenter, og det ble bedt om strengt konfidensiell behandling. Ved brev 16 november 1989 overtok Brødr. Aa som "ansvarlig oppdragsgiver". Kostnadene ble etter avtale delt mellom Brødr. Aa, Eikefjord og Ulstein. Både fullskala- og modellforsøkene ble foretatt mens samarbeidsavtalen mellom Brødr. Aa og Cirrus av 28 april 1989 var i kraft. Oppsigelsen fikk effekt 1 juli 1990. Denne avtalen nevnte spesielt en del "repeatbåter", blant annet byggenr 210 som ble brukt i forsøkene. For disse båtene nevnes i avtalens punkt 3 at Cirrus skal utføre "hydrostatiske beregninger ... og utprøving". Videre fremgår av vedlegg til avtalen at Cirrus skulle ha hovedansvar for ulike testplaner og også delansvar for "Gjennomføring, deltakelse under testene". Det må være i strid med avtalen når prøvene med byggnr 210 og dens modell ble holdt hemmelig for Cirrus, idet avtalen må forstås slik at Cirrus skulle være involvert i prøvetakinger. Formentlig var modelltankprøvene viktige ved utformingen av UT 904, iallfall gis det klart uttrykk for dette i "introduksjonsforedraget" utformet av Ulstein og brukt i markedsføringen av UT 904.
Når jeg nå går over til den rettslige vurderingen etter markedsføringsloven, konstaterer jeg først at både ved modelltankforsøkene og ved utarbeidingen av spesifikasjonen til UT 904 ble kontraktsmessige plikter overfor Cirrus overtrådt. I begge tilfeller ble overtredelsene foretatt i direkte sammenheng med utviklingen av et nært konkurrerende produkt. Jeg finner det klart at begge disse forhold var brudd på markedsføringsloven §1 om kravet til god forretningsskikk mellom forretningsdrivende.
Vanskeligere er det å vurdere om bruken av tegningene fra Cirr 120 P var rettsstridig. Det første spørsmålet som må besvares er om verftene hadde oppnådd en selvstendig rett til å benytte tegningene som sine egne, herunder rett til å utvikle en konkurrerende båt. Dette avhenger i utgangspunktet av hva som ble avtalt mellom Cirrus og Brødr. Aa. Direkte løst i partenes avtaler er spørsmålet ikke. Når det som her er avtalefestet i 1982 at Brødr. Aa "skal ha produksjonsrettighetene til SES-båtene" og at Cirrus skal ha "1,5% royalties av salgssummen for alle skip Brødr. Aa bygger etter SES prinsippet utover B. nr. 1", leser jeg dette slik at Cirrus har krav på betaling for den gjentatte bruk av tegningene i produksjonen. Det ligger da nokså nær at retten til annen bruk av tegningene, for eksempel med sikte på videre utvikling, ligger hos Cirrus med mindre det finnes konkret tolkningsmateriale som må lede til en annen løsning.
Denne oppfatning støttes i Norsk Standard nr 3403 Alminnelige kontraktsbestemmelser om arkitekters og ingeniørers utførelse av prosjektering og rådgivning, punkt 9.1:
"Den prosjekterende/rådgiveren har rett til originaltegningene. Oppdragsgiveren har rett til å få utlevert kopier av samtlige tegninger og annet utarbeidet materiale."
Jeg går så over til å se på ulike tolkningsmomenter utenfor teksten i avtalen av 1982.
Et argument som kunne tale for å gi verftet en utvidet rett til å benytte tegningene, er at Brødr. Aa ga atskillige tilbakespill som over tid påvirket Cirrbåtene. På den annen side legger jeg til grunn at hver part hadde sin egen type ekspertise som henholdsvis konstruktør og produsent, noe som også er fremhevet i avtalene. I den grad Brødr. Aa's merknader ledet til endringer i konstruksjonen, var det fremdeles Cirrus' ekspertise som konstruktør som var den dominerende. Også underleverandører og klasseinstitusjonen Det norske Veritas kom med innspill. Men dette rokker ikke ved den sentrale plass Cirrus hadde ved utviklingen av båttypen. Utslagsgivende vekt kan disse innspillene fra produsenten og andre ihvertfall ikke få.
At Cirrus stemplet tegningene som sin eksklusive eiendom, er et moment som styrker selskapets krav, selv om jeg er enig med ankemotparten i at stemplingen sannsynligvis ble gjort for å beskytte seg overfor tredje personer - klasseinstitusjonen, kjøper av båten, underleverandører. Men uten betydning er ikke stemplingen i forhold til Brødr. Aa. For så vidt gir saken et eksempel på en praktisk virkning, idet flere ingeniører som vitner har gitt uttrykk for at de så ikke noe galt i å benytte Cirrtegningene, men hadde sett annerledes på det om Cirrtegningene hadde vært stemplet med forbud mot kopiering/annen bruk. Innen man var kommet til konstruksjonen av UT 904, hadde som nevnt Cirrusstemplene forsvunnet ved innlegging av tegningene i Autocad.
Et moment fremhevet av ankemotparten er at Brødr. Aa betalte for alt konstruksjonsarbeid Cirrus gjorde. Økonomisk sett hadde derfor Brødr. Aa hele risikoen med utformingen av Cirrbåtene, og endte opp med udekkede utviklingskostnader på 10 mill kroner for den første båten. Mens risikoen lå hos Brødr. Aa, hadde Cirrus på sin side hatt fortjeneste. Jeg kommer tilbake til dette moment i en bredere vurdering senere, men for fastlegging av hvem som hadde utnyttelsesretten til tegningene finner jeg ikke dette moment utslagsgivende. Tvert imot er det vel en helt nødvendig forutsetning for at det overhodet kan reises tvil om rettighetene til tegningene, at det er ytet betaling, og at denne ytes både som timebetaling og som royalties under forutsetning av at det produseres mer enn en båt, kan etter mitt syn ikke føre til noen annen vurdering.
Jeg finner heller ikke at repeatavtalen fra 1989 forandrer forholdet. Det er hevdet at man burde forvente at rettighetene til tegningene nå ville blitt avklart uttrykkelig, siden dette hadde vært diskutert i løpet av 1988, og partene hadde gitt uttrykk for motsatte standpunkter. Men resultatet er neppe overraskende på bakgrunn av at Brødr. Aa i oktober 1988 protesterte på at Cirrus hevdet å ha eiendomsretten, og at Ulstein hadde satt en tilfredsstillende avklaring av SES-rettighetene som vilkår for å gå inn i Eikefjord. De generelle samarbeidsforhold mellom partene ville tale mot å sette rettighetsspørsmålet på spissen få måneder etterpå. For så vidt er det av en viss interesse at 1989-avtalen presiserer at "Cirrus a.s skal ha rett til konstruksjon" av SES-fartøy i samarbeidet mellom de to selskap. Dette trekker i retning av at Cirrus' rettigheter til konstruksjonstegningene aksepteres. Sentralt for meg står samarbeidsavtalen av 31 januar 1989 mellom Eikefjord og Cirrus om konstruksjon og bygging av SES 200 (60 mavtalen), inngått 3 måneder etter at Brødr. Aa hevdet å ha eiendomsrett til Cirrtegningene fordi arbeidet "er utført for Brødrene Aa's regning til vanlige satser". I 60 mavtalen er det gjort helt klart at hver part hadde "eiendomsrett" til de tegninger de etter avtalen var berettiget til å lage, med det resultat at rettighetene til konstruksjonstegningene ble liggende hos Cirrus. Dette til tross for at Cirrus etter avtalen hadde krav på så vel timebetaling for utarbeidelse av tegningene som royalty, og dessuten en engangsutbetaling på 6 mill kroner. På dette tidspunkt eide Brødr. Aa og Ulstein 50 % hver av Eikefjord. Utkastet til intensjonsavtale som Ulstein førte i pennen i oktober 1988 trekker i samme retning, som jeg tidligere har bemerket.
Etter dette finner jeg ikke at Brødr. Aa i dette tilfellet kan gjøre gjeldende et avtalerettslig grunnlag for å utnytte Cirrtegningene i konstruksjonen av en konkurrerende båttype. Når dette var situasjonen overfor Brødr. Aa, gjelder det samme overfor Eikefjord som avledet sin rett fra Brødr. Aa.
Dermed gjenstår spørsmålet om utnyttelsen av tegningene strider mot markedsføringsloven §7, eventuelt §8.
Etter markedsføringsloven §7 må den som har fått kunnskap om en bedriftshemmelighet i anledning av et forretningsforhold ikke rettstridig utnytte hemmeligheten i næringsvirksomhet. Den SES-teknologi som Cirrus la inn i skipstegningene var etter mitt syn klart "bedriftshemmeligheter" og de var av betydelig verdi. Som eksempler viser jeg til salget av teknologien til Tyskland for 2,4 mill kroner i 1985 og til inngåelsen av SAM-avtalen januar 1989 der Cirrus skulle få betalt 3 mill kroner av de samarbeidende verft for "teknologi overføringen". Jeg nevner også at det var forsøkt industrispionasje mot Brødr. Aa i 1988 fordi et utenlandsk verft som bygde SES-båter på lisens fra Bell Halter ikke maktet å få til de samme resultater som Cirrbåtene. Endelig hadde Cirrus gjort det klart at det dreide seg om hemmeligheter gjennom stemplingen av tegningene. Etter dette er det ikke tvilsomt at tegningene måtte anses som bedriftshemmeligheter. Både Brødr. Aa og Eikefjord må ha vært innforstått med dette.
Spørsmålet er så om den utnyttelse av tegningene som ble foretatt var rettsstridig, slik §7 krever. Hva som ligger i rettsstridsreservasjonen vil avhenge av den konkrete situasjon. Dersom utnytteren har opptrådt subjektivt klanderverdig, vil det være nærliggende å si at det foreligger en rettsstridig utnyttelse. Men også vurderinger ut fra konkret rimelighet, for eksempel at en samarbeidsavtale som har vart i mange år er oppsagt, kan spille inn. Dette momentet kan ha vekt i ulike retninger. På den ene side kan det være viktig at en part ikke avskjæres fra fortsatt å utnytte sin egen spisskompetanse. På den annen side kan det tidligere samarbeidet lede til krav om en særlig lojalitet, jf Birger Stuevold Lassen: "Om tyveri av bygninger og anlegg - idébeskyttelse og vern mot etterligning" (Norsk Forening for Bygge- og Entrepriserett 1988) side 5:
"Næringsdrivende som står i kontraktsforhold med hverandre, eller har gjort det, eller forhandler om å gjøre det, må vise større hensyn enn den utenforstående. Den som er blitt vist tillit, får en særlig plikt til å vise hensyn."
Jeg vil i vår sak trekke frem følgende forhold som jeg mener har betydning i vurderingen:
- Teknologien var av stor verdi slik det tidligere er redegjort for. Cirrus presiserte sitt syn skriftlig både overfor Ulstein og Brødr. Aa i januar 1990 etter avtalens oppsigelse. Betydningen for Cirrus taler for at særlig tidligere samarbeidsparter burde utvise stor forsiktighet for ikke å passere grensen mot en uredelig utnyttelse.
- På den annen side hadde Cirrus etter hvert fått godt betalt under avtalene med Brødr. Aa. I tillegg til timebetaling for alt utført arbeid hadde selskapet for hver av de 13 Cirr 120 P-båtene og dessuten en 115 P-båt krav på 1,5 % i royalty og 1,5 % i salgsprovisjon. Salgsprovisjonen kom til utbetaling også der det ikke var Cirrus som fikk i stand salget. Av de siste ti båtene var det bare én der Cirrus hadde skaffet kontrakten, resten ble solgt til eller gjennom Ulstein. Båtenes verdi var ca kr 50 mill pr stk.
Fordelingen av fortjeneste og økonomisk risiko mellom Brødr. Aa og Cirrus setter sitt klare preg på vurderingen av avtalens ettervirkninger. Men det må like fullt veie inn at årsaken til at avtalen ble så gunstig for Cirrus, var det store antall båter som ble bygd. Dette var grunnlaget for stor ekspansjon både i Hyen og i Eikefjord.
- Det må legges til grunn at man ved konstruksjonen av UT 904 bevisst søkte å unngå Cirrus' rettigheter. Både "Hurtigbåtstrategigruppen" og prosjektgruppen for UT 904 etterlater inntrykk av at Cirrteknologi skulle utnyttes og at det hastet svært med å få prosjektet ferdig. Det var ingen motforestillinger med hensyn til Cirrus' rettigheter, med unntak av spørsmålet om opphavsrettigheter til skrogets design. Det er lagt til grunn at Cirrtegningene ble brukt i atskillig utstrekning ved konstruksjonen av UT 904.
- Den bistand til utviklingen av UT 904 som skjedde ved modelltankforsøkene var kontraktsstridige og hemmeligholdelsen overfor Cirrus må karakteriseres som illojal. Iallfall etter hvert ble forsøkene direkte rettet inn mot utviklingen av UT 904.
Sannsynligvis hadde de stor betydning.
- Kopieringen av byggespesifikasjonene til Cirr 200 er isolert en mindre sak, men et klart rettighetsbrudd, som måtte ha vært innlysende for enhver som innså problemstillingen.
Samlet finner jeg at bruken av tegninger, modellforsøk og spesifikasjoner gir dekning for den vurdering at Cirrusmateriell ble utnyttet ved utviklingen av UT 904 på tvers av Cirrus' rettigheter og uten overveielser om hvor grensen for redelig oppførsel overfor Cirrus gikk. Jeg legger også vekt på at oppsigelsen av samarbeidsavtalen, som skapte den nye konkurransesituasjonen, var initiert av Brødr. Aa med tilslutning fra Eikefjord. Min konklusjon blir etter dette at utnyttelsen av tegninger, forsøksdata og spesifikasjoner var rettsstridig etter markedsføringsloven §1 og §7. I dette tilfellet trekker loven opp normer for tillatelig konkurranse mellom næringsrivende. Brudd på disse normene må føre til erstatningsplikt.
Fortsatt gjenstår spørsmålet om ansvar kan gjøres gjeldende mot ankemotpartene.
Hittil er samtlige tre grupperinger involvert i utviklingen av UT 904 - Ulstein og de to verftene - vurdert i fellesskap i forhold til ansvar etter markedsføringsloven. De to verftene er gått konkurs, og krav i saken her er alene rettet mot Ulsteinkonsernet. Ankemotparten hevder at ingen av Ulsteinselskapene kjente til at Cirrus' rettigheter kunne være krenket. Representanter for Ulstein i prosjektgruppen visste således ikke at Cirrtegninger overhodet var fremme ved konstrueringen av UT 904.
Etter min mening kan Ulsteinkonsernets øverste selskap, Ulstein Holding holdes ansvarlig ut fra konsernets sentrale rolle i planlegging og gjennomføring av UT 904 og videre ut fra at konsernet selv må bære risikoen for eventuelle uriktige oppfatninger om rettighetene til Cirrteknologien.
For det første var Ulsteinkonsernet direkte involvert i den strategiske planlegging av en ny båt bygd på Cirr 120 P. Dette vises klart i referat fra "Hurtigbåtstrategigruppen" av 26 januar 1990 og i notatet fra Ulstein International av 27 februar 1990, som begge forutsetter en kraftig utnyttelse av Cirrteknologi, der bare opphavsretten til skrogets linjer synes å være en grense. Dernest betalte Ulstein sin andel av modellforsøkene og en representant for Ulstein var til stede ved deler av disse forsøkene. Endelig ble avskriving av spesifikasjonene gjort hos Ulstein International.
Videre må Ulsteinkonsernet selv bære risikoen for sine oppfatninger om rettighetene til Cirrteknologien. Riktignok tok Ulstein forbehold overfor Brødr. Aa om at en "tilfredsstillende avtale" ble inngått med Cirrus om utnyttelse av SES-konseptet. Forbeholdet ble tatt i oktober 1988 i forbindelse med konsernets inntreden i Eikefjord. Men det ble ikke fulgt opp, og i ettertid har Ulstein, slik jeg ser det, klart akseptert Cirrus' utnyttelsesrett til Cirrteknologien, jf avtalen om betaling av 3 mill kroner for "teknologi overføringen" under SAM-avtalen og godtgjørelsene under 60 mavtalen med Eikefjord som åpenbart Ulsteinledelsen var innforstått med.
Det selskap i Ulsteingruppen som var mest involvert i utviklingen av UT 904 var Ulstein International. Dette er nå fusjonert inn i Ulstein Industrier AS, som er 100 % eid av Ulstein Holding. Det er disse to selskaper som den ankende parts påstand retter seg mot, og ut fra ovennevnte mener jeg at ansvar kan gjøres gjeldende mot begge.
Jeg går så over til erstatningsutmålingen.
De sakkyndige Instanes og Hatlestad som har gitt en vurdering av erstatningens størrelse, har særlig fremhevet besparelsene ved å kunne gå ut fra et gjennomprøvd fartøy. Ut fra det erstatningsgrunnlag jeg har anvendt, finner jeg ikke at dette er et riktig utgangspunkt. Jeg har lagt til grunn at verftene ved utviklingen av UT 904 fritt kunne bruke sin egenutviklede ekspertise, som må ha vært betydelig, gitt det antall Cirr 120 P-båter som var bygd. Videre er det ikke slik at en hver bruk av tegningene ville bli vurdert som "rettsstridig" utnyttelse. Jeg finner etter dette ikke å kunne bygge på de sakkyndiges vurderinger her. En inngangsvinkel er å vurdere hva som ville utgjøre et rimelig vederlag for Cirrteknologien, eksempelvis i mars 1990 da spørsmålet ble reist av styret i Eikefjord. Under enhver omstendighet må erstatningsutmålingen i utpreget grad bli skjønnsmessig.
Hensyn tatt til at Cirrus allerede hadde fått betalt for teknologien over flere år, og at markedet synes å ha fremstått som usikkert, settes erstatningen til 2 mill kroner. Renter beregnes i overensstemmelse med påstanden som det ikke er protestert mot.
Med det resultat jeg har kommet til er det unødvendig å avgjøre det prosessuelle spørsmål om den ankende part hadde adgang til å utvide sin påstand like før ankeforhandlingen.
Jeg går så over til markedsføringen av UT 904. Prinsipalt påstår den ankende part at Cirrus har enerett til salg av UT 904. En slik enerett måtte bygge på en ettervirkning av avtalen mellom Cirrus og Brødr. Aa av 28 april 1989. Etter avtalen hadde Cirrus salgsretten til SES-båter av visse størrelser bygd av Brødr. Aa. Når avtalen er falt bort, står det Brødr. Aa fritt å utvikle en ny båt, slik som det her har skjedd. Selv om markedsføringsloven ble overtrådt da båttypen ble utviklet, må båtene kunne selges uten hinder av den oppsagte avtale. Jeg kan altså ikke se at noen enerett til salg av UT 904 kan utledes av avtalen fra 1989.
Jeg går dermed over til den subsidiære anførsel, at markedsføringens innhold krenker Cirrus rettigheter. Hovedelementene i det som påstås å være en krenkelse grupperer seg om tre forhold:
- Påstanden om at UT 904 er "annen generasjon" av SES, noe som gjør Cirr 120 P til en foreldet båt,
- fremhevelsen av modelltankforsøkene med Cirr 120 P, som førte til utvikling av en teknisk overlegen båt,
- urettmessig kopling både faktisk og rettslig av Cirr 120 P til Ulstein og UT 904.
Bruken av modelltankforsøkene reiser et særlig spørsmål. Jeg er tidligere kommet til at de hemmeligholdte forsøkene stred mot Cirrus' rett etter avtalen av 1989. Vil Ulstein's fremhevelse av disse urettmessige forsøkene i markedsføringen påvirke vurderingen av selve markedsføringens rettmessighet? I saken her ser jeg det ikke slik. Ved vurderingen av om Cirrus' rettigheter var krenket på erstatningsbetingende måte, var ett av momentene forsøkene i modelltanken. For denne atferden er det konstatert en erstatningsplikt. Jeg kan da ikke se at rettmessigheten av forsøkene blir noe separat moment når innholdet i markedsføringen skal vurderes. For markedsføringen må det være avgjørende om modelltankforsøkene innholdsmessig benyttes på en rimelig måte. Og innholdsmessig har jeg ingen bemerkninger på dette punkt.
Når det gjelder fremhevelsen av Ulsteins erfaring med Cirr 120 P og sammenblandingen av de to båttyper på videoen, mener jeg Ulstein må høres med at konsernet var berettiget til å fremheve Eikefjords erfaring som sin egen etter at verftet var blitt en del av konsernet. Ut fra denne betraktning har jeg heller ikke innvendinger på dette punkt.
Der jeg har vært i tvil, er i markedsføringens sammenligning mellom Cirr 120 P og UT 904, herunder fremhevelsen av første og annen generasjon. Jeg tar utgangspunkt i at UT 904 var blitt utviklet som en direkte konkurrent til Cirr 120 P. Det er vel gjerne slik at markedskampen kan være vunnet dersom en produsent makter å skape inntrykk av sitt produkt som "den nye generasjon" når det gjelder teknologiutnyttelse og sentrale bruksegenskaper, og dermed samtidig markerer konkurrentens produkt som foreldet. Dette betyr ikke at slik markedsføring ikke er tillatt, men det må stilles bestemte krav til sannhetsinnholdet i slike påstander, og det kan stilles spørsmål ved om UT 904 i så henseende holdt mål. De to båtene Ulstein solgte, var gjenstand for omfattende reklamasjoner og dels tvistemål. Dette knyttet seg særlig til at man ikke hadde klart å holde den vekt på båten som var forutsatt, noe som førte til problemer i forhold til garantert toppfart. Vektproblemene var kjent for Ulstein, og hadde stadig vært fremme i prosjektgruppen. Det ble heller ikke produsert flere UT 904 enn de to første.
Når jeg i dette tilfellet finner at markedsføringen ikke krenker Cirrus' rettigheter, er det ut fra følgende forhold:
For det første må markedsføringen vurderes i forhold til hvem man henvender seg til, og i forhold til produktet. Her dreiet det seg om et høyt spesialisert og profesjonelt marked og produktet kostet fra kr 50 mill og oppover. Det er åpenbart at selger ville bli avkrevd solid verifikasjon av opplysninger i markedsføringen. For det annet mener jeg særlig ut fra professor Faltinsens rapport at det i seg selv synes rimelig å betegne UT 904 som en ny generasjon. Endelig fremgår det klart av "introduksjonsforedragets" konklusjon at utviklingen av UT 904 ikke var avsluttet, og at resultatene var foreløpige. Dermed hadde eventuelle kjøpere foranledning til å forhøre seg om de videre erfaringer eller å foreta sine egne tester.
Min konklusjon er at markedsføringen ikke krenker Cirrus' rettigheter og at Ulstein ikke har opptrådt ansvarsbetingende i forhold til markedsføringen av UT 904. På dette punkt må selskapene frifinnes.
Den ankende parts påstand har bare i begrenset grad blitt tatt til følge. Jeg finner etter forholdene ikke grunn til å endre lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Da det for Høyesterett er idømt erstatningsansvar på grunn av rettsstridig atferd, finner jeg at saksomkostninger delvis må ilegges med kr 500 000.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS betaler en for begge og begge for en til Cirrus AS 2 000 000 - tomillioner - kroner med tillegg av slik årlig rente: fra 15 mai 1990 til 13 mars 1993 15 - femten - prosent, fra 14 mars 1993 til 31 desember 1993 18 - atten - prosent, fra 1 januar 1994 til betaling skjer 12 - tolv - prosent.
2. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
I delvis saksomkostninger for Høyesterett betaler Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS en for begge og begge for en til Cirrus AS 500 000 - femhundretusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende i at markedsføringen ikke kan medføre erstatningsansvar, og i at det ble gjort uberettiget bruk av byggespesifikasjonene, men er kommet til at utnyttelsen av teknologi og tegninger ikke var rettsstridig.
Jeg tar utgangspunkt i at konstruktøren har rettighetene til tegningene, med mindre annet følger av særlige forhold. Dette må gjelde tegningene som sådanne. Dersom verken åndsverkloven, patentloven eller tilsvarende lovgivning gir en beskyttet rett, har opphavs mannen begrenset mulighet for å hindre at de tekniske løsninger tegningene viser, tas i bruk av andre. Markedsføringsloven vil gi en viss beskyttelse. I forhold til en kontraktspart kan selvsagt avtaleforholdet begrense medkontrahentens bruk.
Jeg er enig i førstvoterendes syn når det gjelder anvendelsen av åndsverkloven. Spørsmålet er da om bruken av tegningene, herunder de teknologiske løsningene som var nedfelt i disse, kan anses å være i strid med markedsføringsloven.
Hvorvidt en tar utgangspunkt i markedsføringsloven §7 eller i §8, har ingen betydning for mitt syn på denne saken. Etter begge paragrafer er det spørsmål om "rettsstridig" utnyttelse, uten at det angis nærmere hva som ligger i dette. Jeg slutter meg til førstvoterendes bemerkninger om forståelsen av begrepet.
Når jeg er kommet til at Brødr. Aa ikke handlet rettsstridig i relasjon til tegningsmaterialet, har jeg lagt avgjørende vekt på avtaleforholdets karakter av nyskapning og samarbeid, og den konkrete bruk som ble gjort av tegningene.
Det var en ny båttype som i 1982 skulle utvikles i fellesskap mellom Brødr. Aa og Cirrus. SES-teknologien var kjent, men det var behov for videreutvikling. Oppdragsgiverens rolle var her en annen enn det som er vanlig ved bygging av konvensjonelle skip. I vår sak skulle en frem til et fartøy som ingen av partene hadde erfaring med. Det er opplyst at det på denne tiden (1982) bare var to produsenter på markedet. Noen kjøper til båten hadde man ikke. Den økonomiske risiko lå hos verftet. Verftet satset på en nisje i markedet for hurtiggående fartøy, et marked som var sterkt konkurranseutsatt. Det var en fremtidsrettet investering som ble gjort, og dette var helt klart for Cirrus.
Karakteren av samarbeidsprosjekt kommer til uttrykk i mange forbindelser. Om forprosjektet viser jeg til førstvoterendes redegjørelse. Avtalen mellom Brødr. Aa og Cirrus av 1 juni 1982 innledes med en henvisning til at partene sammen skal prosjektere den nye båttypen. Selv om Cirrus skulle ha den tekniske prosjektledelse og levere tegningsunderlag og byggespesifikasjon, oppfatter jeg forholdet slik at partene var gjensidig avhengig av hverandre for å få frem et tilfredsstillende og økonomisk akseptabelt prosjekt innenfor en rimelig tidsramme. Brødr. Aa hadde kompetanse og erfaring med hurtiggående fartøyer i FRP sandwich, blant annet var passasjerfartøyet "Hyen" - en hurtiggående katamaran - prosjektert og bygget ved verftet. Cirrus var i 1982 et nystiftet ingeniørfirma med totre ansatte, uten erfaring med SES-teknologi. Den reviderte avtalen av 28 april 1989 innledes med å vise til det samarbeidet som hadde foregått, også når det gjaldt prosjektering.
Pål Francis Hansen har gitt en grundig redegjørelse for utviklingen av SES-båtene. Cirrus hadde helt klart hovedansvaret for prosjekteringen og tegningsarbeidet for prototypen, men han fremhever betydningen av verftets erfaring og medvirkning, blant annet når det gjaldt linjetegninger, generalarrangement, motor/akselarrangement, systemtegninger, og i selve byggeperioden da det viste seg at mange tegninger måtte modifiseres og endres i noen grad. Han fremholder også at noen av underleverandørene må anses sentrale for prosjektets resultat. Jeg tilføyer at det også kom innspill fra klasseinstitusjonen, Det norske Veritas. Utformingen av båten var således resultatet av et samarbeid hvor Cirrus var en av flere bidragsytere.
Utprøvingsperioden for prototypen etter sjøsettingen avslørte mange problemer - veien frem til et brukbart fartøy fra dette tidspunkt tok 12 år. Verftets samlede utviklingsutgifter var ca kr 10 mill. som ikke ble dekket av salgssummen. I følge Hansens vitneforklaring var det i denne perioden et betydelig behov for samarbeid når det gjaldt å finne løsninger på problemene. Underleverandørene var sterkt inne i bildet også i denne fasen.
Førstvoterende har redegjort for utviklingen i tiden som fulgte frem til desember 1989 da den reviderte avtalen ble oppsagt. Nye fartøy ble bygd, et visst utviklingsarbeid fant sted. Etter hvert overtok verftet det meste av arbeidet med tilpassing av tegninger for de nye båtene.
Utviklingen av prototypen har etter min mening stor betydning for vurderingen av i hvilken utstrekning Brødr. Aa senere kunne nyttiggjøre seg tegningene. Verftet påtok seg uten tvil et stort løft i denne fasen og en betydelig risiko. Det var ikke gitt at resultatet ville bli tilfredsstillende. Cirrus på sin side ble betalt pr time, fikk en betydelig kunnskapstilførsel og ville bli sittende med tegningene uansett hvordan det gikk med verftet og samarbeidet senere. Slik jeg ser det, er det ikke rimelig å vurdere forholdet mellom disse partene slik at bare den ene part - Cirrus - skulle ha full nytte av resultatene av utviklingsarbeidet, dersom avtaleforholdet opphørte. Jeg har ingen tro på at dette ville blitt resultatet hvis forholdet var blitt tatt opp i forbindelse med avtaleinngåelsen, dertil var forutsetningen om en fremtidsrettet virksomhet for Brødr. Aa for fremtredende. Brødr. Aa var oppdragsgiver, og Cirrus satt i startfasen ikke inne med kunnskaper som ikke kunne kjøpes annet sted. Dersom Cirrus skulle sitte med eneretten til den teknologi som ble utviklet og nedfelt i tegningene, ville verftet bare kunne nyttiggjøre seg den generelle erfaring som bygging av båtene medførte, en kompetanse som er knyttet til de ansatte til enhver tid - en usikker faktor å basere seg på.
Et slikt resultat fremtrer etter mitt syn iallfall som lite rimelig etter at samarbeidsforholdet hadde vart i flere år. Brødr. Aa bygde seg opp betydelig kompetanse med hensyn til bygging av disse båtene og overtok etter hvert arbeidet med å tilpasse tegningene. I denne perioden fikk Cirrus royalty for hele 14 båter. Cirrus må sies å ha fått god uttelling for det arbeidet som var utført. Jeg innskyter at jeg på denne bakgrunn ikke legger særlig vekt på at det var Brødr. Aa som sa opp samarbeidsavtalen. Oppsigelsen var i seg selv rettmessig, og fremtrer etter min mening heller ikke som urimelig, slik forholdet mellom partene hadde utviklet seg.
Etter mitt syn måtte hver av partene, da avtaleforholdet opphørte, kunne nyttiggjøre seg de teknologiske resultatene en i fellesskap var kommet frem til. For å kunne gjøre dette, måtte verftene kunne konsultere tegningene i forbindelse med utvikling av et nytt fartøy - bruke dem som "underlag" som er et uttrykk som går igjen i vitneforklaringer. Hvorvidt en da konstruerte egne tegninger med Cirrus' papirtegninger foran seg, eller brukte disse direkte i den utstrekning de var lagt inn på Autocad, kan i seg selv ikke være avgjørende i denne sammenheng. De tegningene saken gjelder, var ikke beskyttet av åndsverkloven. Det må i utgangspunktet godtas at den tekniske utvikling vil være til hjelp for dem som vil skape noe nytt på grunnlag av andres arbeid. Jeg kan her også vise til uttalelse fra Veritas om at det er vanlig praksis å benytte tegningsmateriale en har tilgang til som underlag for egne tegninger.
Men det må oppstilles en grense for i hvilken grad Cirrus' tegninger kunne utnyttes i prosjekteringen av en ny båt. Det ville klart være i strid med markedsføringsloven å bygge båter der endringene i forhold til Cirrus' konstruksjon var uvesentlige, slik at det tegningsmaterialet en satt på, kunne brukes nærmest uendret. Som førstvoterende legger jeg til grunn at UT 904 adskilte seg fra Cirr 120 P på vesentlige punkter - at det var tale om et selvstendig utviklingsarbeid og et eget design, slik Faltinsen, Veritas og andre har gitt uttrykk for. Jeg går ikke nærmere inn på hvor grensen for bruken av tegningene må trekkes, da jeg ikke kan se at Cirrus' rettigheter er trådt for nær ved den bruk som faktisk ble gjort av tegningsmaterialet.
Det er ikke bestridt at tegningene til Cirr 120 P ble brukt som underlag i forbindelse med prosjekteringen av UT 904, men omfanget er omstridt. Bevismaterialet består først og fremst av 11 tegningsark - noen har flere deltegninger - som de sakkyndiges uttalelser er knyttet til. Vitneforklaringene er noe sprikende når det gjelder omfanget av bruken, og jeg finner det i hvertfall vanskelig å legge til grunn at Cirrus' tegninger er brukt på vesentlig annen måte enn det utvalget av tegningene viser. Det er opplyst at tegningsmappen for Cirr 120 P besto av mellom 100 og 120 tegninger.
Med ett unntak er ingen av de 11 tegningene som knytter seg til prosjekteringen av UT 904, fullstendig sammenfallende med de tilsvarende tegninger av Cirr 120P - de er ikke rene kopier. Unntaket gjelder tegning nr 2173, Waterjet Flenscone, men det er opplyst at denne ikke ble brukt i produksjonen av UT 904. Tegning nr 2172, Shape of inlet duct WJ, som beskriver vannjetinntakets form, har de sakkyndige Instanes og Hatlestad uttalt at mest sannsynlig er utarbeidet på selvstendig grunnlag. Tegning nr 2620, Sjøkasse, hevder ankemotpartene beskriver en konstruksjon som var utarbeidet på verftet og senere tegnet av Cirrus. I følge Veritas er fem av tegningene delvis basert på informasjon/dokumentasjon fra underleverandører. Jeg nevner også at når det gjelder tegning 4911 Skjørtoppheng, var forholdet at verftet ville gjøre bruk av et tidligere utviklet profilverktøy for produksjon av den aluminiumsskinnen som "skjørtet" skulle festes i. Verktøyet befant seg hos Hydro Aluminium Profiler AS og var registrert som Brødr. Aas eiendom. Jeg kan vanskelig se noe galt i bruken av denne, men det medførte rimelig nok at tegningene for skinnen ble lik Cirrus tegning.
Med unntak for midtspanttegningen - tegning nr 2020 - vurderer jeg det slik at alle de tegningene som de sakkyndige har vurdert, gjelder tekniske detaljer. Når det gjelder midtspanttegningen, peker Veritas på flere ulikheter, især med hensyn til linjeføringen. En ikke uvesentlig del av tegningene er konstruksjoner der materiale fra underleverandørene har hatt innvirkning på utformingen. Det virker rimelig at dette i seg selv vil medføre likheter mellom de to tegningssett. Jeg nevner også at Veritas har fremhevet at likheten mellom tegningssettene spesielt gjelder layout, en etterligning som ikke kan ha særlig betydning.
Den ankende part har trukket inn fullskala- og modellforsøkene i rettsstridsvurderingen. Jeg er enig med førstvoterende i at det var kontraktsstridig å ikke involvere Cirrus i disse prøvene. Cirrus måtte dermed ha rett til resultatene. Jeg kan på den annen side ikke se at Cirrus kunne ha nektet Brødr. Aa å utnytte resultatene i bedriftens eget utviklingsarbeid, og jeg antar da at utnyttelsen ikke gir grunnlag for erstatningskrav.
På denne bakgrunn er jeg kommet til at det ikke er grunnlag for krav om erstatning knyttet til bruken av teknologi og tegninger. Det er da unødvendig for meg å ta standpunkt til om et slikt krav kunne rettes mot ankemotpartene. Jeg finner likevel grunn til å bemerke at Cirrus i sin prosedyre har lagt adskillig vekt på enkelte uttalelser i interne referater fra møter hvor representanter for Ulsteingruppen deltok. Jeg finner for min del at utformingen av slike uttalelser fra interne drøftelser ikke kan tillegges vesentlig vekt, og at det avgjørende må være de handlinger som foreligger til bedømmelse.
Da jeg er i mindretall, finner jeg det unødvendig å gå inn på erstatningsutmåling i forbindelse med bruken av byggespesifikasjonene.
Ut fra mitt resultat finner jeg ikke grunn til å tilkjenne noen av partene saksomkostninger.
Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard.
Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS betaler en for begge og begge for en til Cirrus AS 2 000 000 - tomillioner - kroner med tillegg av slik årlig rente: fra 15 mai 1990 til 13 mars 1993 15 - femten - prosent, fra 14 mars 1993 til 31 desember 1993 18 - atten - prosent, fra 1 januar 1994 til betaling skjer 12 - tolv - prosent.
2. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
I delvis saksomkostninger for Høyesterett betaler Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS en for begge og begge for en til Cirrus AS 500 000 - femhundretusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.