HR-1998-400 - Rt-1998-1244
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-07-23 |
| Publisert: | HR-1998-00400-S - Rt-1998-1244 (327-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00400 S, jnr 413/1998 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aarbakke, Matningsdal, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §172, Straffeloven (1902) §192, §212, §227, §228, §232, §267, §268, §60, §62, §184, §185, §388 |
Saken gjelder spørsmål om fortsatt varetektsfengsling.
Asker og Bærum herredsrett avsa 16 februar 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2 straffalternativ, straffeloven §212 annet ledd 2 punktum, jf 1 punktum, straffeloven §228 første ledd, jf §232, straffeloven §227 første ledd 2 straffalternativ og straffeloven §268 første ledd, jf §267, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 4 - fire - år.
Ved soning av fengselsstraffen skal fragå 182 - etthundreogåttito- dager for utholdt varetektsarrest, jf straffeloven §60 første ledd.
2. A dømmes til innen 2 -to- uker å betale erstatning til B med kr 50000,- -femtitusen- og innen samme frist å betale erstatning til C med kr 15000,- -femtentusen-."
Domfelte påanket dommen på stedet, og ankeforhandling i lagmannsretten er berammet til 2 november 1998.
A har vært varetektsfengslet siden 7 september 1997.
Asker og Bærum forhørsrett avsa 8 juli 1998 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1972, blir å holde i varetektsfengsel i medhold av straffeprosessloven §184 og §185, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr 3, inntil noe annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over onsdag 5 august 1998 kl 1500."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som i kjennelse 14 juli 1998 forkastet kjæremålet, men bygget på straffeprosessloven §172.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 feil. Det er ikke tilstrekkelig å konstatere at vilkårene etter ordlyden i §172 er til stede, i tillegg må elementer av de spesielle fengslingsvilkår i §171 foreligge. Det er videre anført at kjennelsesgrunnene er utilstrekkelige til å vurdere om loven er tolket riktig. Fengslingen har alvorlige konsekvenser for siktede, og man må da forvente en bedre begrunnelse for avveiningen mellom hensynene som taler for og mot fortsatt varetektsfengsling enn "hensett til sakens alvorlige karakter". Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: A, løslates.
Subisidiært: Såvel lagmannsretten som herredsrettens kjennelser oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift, og det kan kjæremålsutvalget prøve, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §172 som hjemmel for fortsatt varetektsfengsling. Denne bestemmelsen krever at det foreligger "tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken". Når det, som i dette tilfellet, foreligger fellende dom i saken, er vilkåret om kvalifisert mistanke normalt oppfylt, jf Rt-1995-1073 og Rt-1995-1232. Men også i disse tilfellene må lagmannsretten foreta en selvstendig vurdering av mistankens styrke, jf Rt-1996-1352. I den påkjærte kjennelsen viser lagmannsretten til sin begrunnelse i saken av 16 juni 1998 og uttaler at saken fortsatt står i samme stilling. I den forrige kjennelsen har lagmannsretten, i tillegg til å vise til herredsrettens dom og dens begrunnelse, foretatt en selvstendig vurdering av og konkludert med at kravet til kvalifisert mistanke er oppfylt. Lagmannsrettens konkrete bevisbedømmelse kan utvalget ikke prøve.
Siktede kan ikke gis medhold i at ved fengsling etter §172 "må elementer av de spesielle fengslingsvilkår" i §171 være til stede. Det fremgår uttrykkelig av §172 at fengsling etter denne bestemmelsen kan skje uavhengig av om en av fengslingsgrunnene i §171 foreligger.
Kjæremålsutvalget har videre kommet til at kjennelsen ikke kan oppheves fordi lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for fortsatt fengsling. Kjennelsen viser til lagmannsrettens tidligere kjennelse av 16 juni 1998 hvor det fremheves at sakens alvorlighetsgrad taler for fortsatt fengsling og hvor det drøftes om fortsatt fengsling vil representere et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten har også vurdert om nyere opplysninger om siktedes helsetilstand taler for løslatelse. Når kjennelsene leses i sammenheng, er drøftelsen tilstrekkelig. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten i sin kjennelse gir uttrykk for noen uriktig tolking av loven. Lagmannsrettens konkrete skjønn kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.