HR-1998-523 - Rt-1998-1596
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-06 |
| Publisert: | HR-1998-00523 - Rt-1998-1596 (406-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning begrunnet med politiets opptreden i forbindelse med en pågripelse av de kjærende parters sønn utenfor deres bolig våren 1996. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00523, jnr 518/1998 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Gussgard, Stang Lund, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §446, §448, §388, §445 |
Saken gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven §448. Kravet er begrunnet med politiets opptreden i forbindelse med en pågripelse av de kjærende parters sønn utenfor deres bolig våren 1996.
Ved Kristiansand forhørsretts kjennelse 3 juni 1998 ble staten frifunnet for kravene fra A og B. Deres kjæremål til Agder lagmannsrett ble forkastet ved kjennelse 6 august 1998.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har feiltolket straffeprosessloven §448 når det fremheves at det må foreligge "særlige grunner" for å kunne tilkjenne andre enn siktede erstatning for ikkeøkonomisk tap. Etter lovens ordlyd er det tilstrekkelig at tilkjennelse av erstatning "fremstiller seg som rimelig".
Under henvisning til kjennelsesgrunnene anføres det videre at det ser ut som om lagmannsretten har tolket §448 dithen at det er et vilkår at den aksjon som er bakgrunnen for kravet, må ha vært "rettet mot" den som fremmer kravet. Etter de kjærende parters mening er dette en uriktig tolkning.
Subsidiært anføres at kjennelsesgrunnene uansett etterlater tvil om hvorvidt lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §448 riktig.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Dette kan utvalget prøve, jf straffeprosessloven §388.
De kjærende parters sønn hadde krevet erstatning oppreisning og påkjærte forhørsrettens nektelse av å imøtekomme kravet. Om vilkårene for erstatning uttalte lagmannsretten blant annet:
"Den form for erstatning som kan være aktuell er etter dette bare erstatning for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art etter straffeprosessloven §446. Denne bestemmelsen gir hjemmel for slik erstatning for siktede og, i medhold av §448, også for andre. Erstatning for ikke-økonomisk skade etter §446 ytes bare "når særlige grunner taler for det". Det er ikke tilstrekkelig at erstatning fremstiller seg som "rimelig" slik dette uttrykket er brukt i §445 og §448. Kravet "særlige grunner" i §446 innebærer en innsnevring av bestemmelsens anvendelsesområde i forhold til uttrykket "rimelig" i §445 og §446."
Den siste henvisningen til §446 i siste setning antas å være feilskrift for §448.
Kjæremålsutvalget er enig i at straffeprosessloven §448 må anses å gi hjemmel for erstatning for ikke-økonomisk tap, men dette følger av bestemmelsen selv ved at begrepet "ulempe" er brukt ved siden av begrepet "skade". Kriteriet for om slik erstatning skal ytes, er da om dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Selv om det også etter §448 må relativt sterke grunner til for at erstatning for ikke-økonomisk tap skal kunne tilkjennes, er vurderingstemaet et noe annet enn i §446.
Lagmannsrettens kjennelse må da oppheves på grunn av uriktig lovtolking. Hensett til kjæremålet bemerkes at det ikke er noen forutsetning for erstatning etter §448 at aksjonen var rettet mot de kjærende parter.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.