HR-1998-59 - Rt-1998-1945
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-03 |
| Publisert: | HR-1998-00059 - Rt-1998-1945 (489-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Strafferett, Bevisbyrde, Narkotika, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over straffutmåling for narkotikaforbrytelse. Det sentrale spørsmål i saken var hvilke beviskrav som skulle stilles til momenter som har betydning for straffutmålingen. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00059, snr 30/1998 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Arnfinn Hval) mot A (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Skoghøy, Bruzelius, Dolva, Coward, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §60, §62, §63, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §345, §347, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dommer Skoghøy: Saken gjelder anke over straffutmåling for narkotikaforbrytelse. Det sentrale spørsmål i saken er hvilke beviskrav som skal stilles til momenter som har betydning for straffutmålingen.
Ved dom av Sandefjord byrett av 17 desember 1997 ble A dømt for i perioden fra sommeren 1996 til april 1997 å ha innført ca 16-17 kg hasj fra Danmark til Norge og ha omsatt 14,5 kg av dette. I tillegg ble han dømt for å ha brukt hasj. Dommen har denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1945, dømmes for to overtredelser av straffeloven §162, første og annet ledd, en overtredelse av legemiddelloven §31, annet ledd, jfr. §24, første ledd.
Strl. §62, første ledd og §63, annet ledd er gitt anvendelse.
Forholdene er begått i perioden sommeren 1996 - april 1997.
Straffen settes til ubetinget fengsel i 4 år og 6 måneder - fire år og seks måneder.
I straffen gjøres fradrag med 247 - tohundreogførtisju - dager for utholdt varetekt, jfr. straffeloven §60."
Byrettens dom ble av A påanket til Agder lagmannsrett prinsipalt over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og subsidiært over straffutmålingen. Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. Ved beslutning av 5 januar 1998 ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling.
Agder lagmannsrett avsa 14 april 1998 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1945, dømmes for overtredelser av straffeloven §162 første og annet ledd jfr. femte ledd og legemiddelloven §31 annet ledd jfr. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - år. I straffen fragår 368 - trehundreogsekstiåtte - dager før utholdt varetektsfengsel."
Ved straffutmålingen la lagmannsretten til grunn at byretten hadde stilt for strenge krav til beviset for det kvantum hasj A hadde innført og omsatt. Under henvisning til Andenæs: Norsk straffeprosess, Bind I, 2 utg (1994), side 163 gav lagmannsretten uttrykk for at "det nok er et ledende synspunkt at tvil med hensyn til straffutmålingsmomenter skal komme tiltalte til gode, men at det ikke kreves samme grad av visshet som når det gjelder skyldspørsmålet". Lagmannsretten kom på dette grunnlag til at A måtte dømmes for å ha innført minst 23 kg hasj og ha overdratt ca 21,5 kg av dette kvantum.
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens (4 mot 3). Mindretallet - en ekstraordinær lagdommer og to lagrettemedlemmer - gikk inn for en straff av fengsel i 5 år og 6 måneder. Når det gjelder spørsmålet om hvor stort kvantum A måtte dømmes for å ha innført og omsatt, er lagmannsrettens dom enstemmig.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 23 juni 1998 ble anken tillatt fremmet.
Som grunnlag for anken har forsvareren anført at lagmannsretten har stilt for små beviskrav til omfanget av det kvantum A er dømt for å ha innført og omsatt. Selv om man skulle legge til grunn at A har innført og omsatt det kvantum lagmannsretten har lagt til grunn, er straffen etter forsvarerens oppfatning for strengt utmålt. Fra forsvarerens side er det anført at nyere forskningsresultater viser at skadevirkningene av hasjbruk er mindre enn det man tidligere har antatt, og dette gir grunnlag for å senke straffenivået for innførsel og omsetning av hasj.
Etter samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg har det til bruk for Høyesteretts behandling av saken vært avholdt bevisopptak for avhør av vitnet B.
I brev til Høyesterett har A gjort gjeldende at han ikke har fått anledning til å møte ved bevisopptaket. Han har også bedt om ny ankeforhandling hvor han får lov til å forsvare seg selv eller at det blir oppnevnt en annen forsvarer for ham.
Jeg har kommet til at anken må tas til følge.
Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode er et gammelt og grunnleggende rettssikkerhetsideal. Dette er blant annet kommet til uttrykk i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 2 hvor det er fastslått at enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal "antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven" ("uskyldspresumsjonen"). Begrunnelsen for prinsippet er at konsekvensene av en uriktig fellende dom er mye større enn en uriktig frifinnelse.
Straffeloven §162 skiller mellom flere grader av narkotikaforbrytelser. Hovedbestemmelsen finnes i første ledd. Det er her fastsatt at den som "ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, straffes for narkotikaforbrytelse med bøter eller fengsel i inntil 2 år". I annet ledd er det fastsatt at dersom narkotikaforbrytelsen må anses som "grov narkotikaforbrytelse", er straffen fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om narkotikaforbrytelsen skal anses som "grov", skal det "særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter" (annet ledd 2. punktum). I tredje ledd er det bestemt at dersom overtredelsen gjelder "et meget betydelig kvantum", er straffen fengsel fra 3 til 15 år. "Under særdeles skjerpende omstendigheter" kan fengsel inntil 21 år idømmes.
I tilfeller hvor kvantumet av narkotika har betydning for hvilken kategori narkotikaforbrytelsen skal plasseres i, hører kvantumet under skyldspørsmålet, og ved avgjørelsen av skyldspørsmålet er det på det rene at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Det spørsmål som vi her står overfor, er om det skal stilles de samme beviskrav til kvantumet i tilfeller hvor dette bare har betydning for straffutmålingen innenfor de enkelte kategorier av narkotikaforbrytelser loven opererer med.
Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, skal sikre at ingen blir uskyldig dømt. Det er enighet i strafferettsteorien om at det ikke kan stilles de samme beviskrav med hensyn til alle straffbarhetsbetingelser. Det kan f eks ikke stilles like strenge beviskrav til tilregnelighet og subjektiv skyld som når det er spørsmål om tiltalte har begått den handling det er tale om. Hva som er rimelig tvil, må i noen grad også bero på sakens art, se f eks Andenæs, op cit side 163 og Aall: Rettergang og menneskerettigheter (1995), side 283 ff. Etter min oppfatning er det imidlertid viktig å understreke at det her tales om nyanser. For å sikre at ingen blir uskyldig dømt, må prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, håndheves strengt.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke beviskrav som må stilles til omstendigheter som hører under straffespørsmålet, har de teoretikere som har uttalt seg, formulert seg noe forskjellig. Etter min oppfatning må beviskravet til kvantumet ved domfellelse for narkotikaforbrytelser i prinsippet være det samme i tilfeller hvor kvantumet bare har betydning ved straffutmålingen, som i tilfeller hvor kvantumet har betydning for hvilken straffebestemmelse handlingen skal subsumeres under. Dette blir også lagt til grunn av Matningsdal: Grensen mellom skyld- og straffespørsmålet, Jussens Venner 1998 side 273 ff på side 284-286. Ut fra begrunnelsen for prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, er det ikke tilstrekkelig grunn til å skille på dette punkt.
I vår sak har lagmannsretten kommet til at A må dømmes for å ha innført minst 23 kg hasj og ha overdratt ca 21,5 kg av dette. Som begrunnelse har lagmannsretten anført:
"I forbindelse med straffutmålingen må lagmannsretten ta stilling til hvor stort kvantum hasjisj tiltalte har innført til Norge og overdradd videre. Tiltalen gjelder innførsel av ca 25 kg hasjisj og overdragelse av ca 24 kg. Byretten har lagt til grunn at det ikke er tvilsomt at tiltalte har innført ca 16 - 17 kg hasjisj, og overdradd ca 14,5 kg.
Byretten har i dommen uttalt at rimelig fornuftig tvil om kvantum må komme tiltalte til gode på samme måte som tvil om selve skyldspørsmålet. Etter lagmannsrettens syn er ikke det helt riktig. Det vises til Andenæs: Norsk straffeprosess 2. utgave s. 163. Det heter her at det nok er et ledende synspunkt at tvil med hensyn til straffutmålingsmomenter skal komme tiltalte til gode, men at det ikke kreves samme grad av visshet som når det gjelder skyldspørsmålet. Lagmannsretten bygger sin bevisvurdering vedrørende omfanget av innførselen og overdragelsen av hasjisj på dette.
Ved bevisvurderingen har lagmannsretten funnet det naturlig å ta utgangspunkt i de rettskraftige dommer mot andre impliserte i saken. B er således dømt for å ha kjøpt ca 20 kg hasjisj fra tiltalte, C for å ha kjøpt vel ett kilo, og D for å ha kjøpt ca et halvt kilo. Retten finner ikke noe grunnlag for å anta at disse har tilstått og godtatt dom for mer omfattende forbrytelser enn de faktisk har gjort seg skyldig i. Dette gjelder også B, selv om retten ut fra politiforklaringene som ble lest opp - han nektet å forklare seg for retten - nok har det inntrykk at B ikke er en særlig ryddig person med god oversikt. Retten vil imidlertid anta at han i hvert fall har passet på ikke å tilstå for mye, da han sikkert har vært klar over at jo større kvantum han tilsto, jo strengere straff ville han få. Det kan derfor godt tenkes at han har kjøpt mer enn 20 kg. Ut fra en forsiktig vurdering vil retten legge til grunn at tiltalte har overdradd i alt ca 21,5 kg hasjisj. Etter rettens syn er dette vel forenlig med forklaringene fra de tre vitnene sett under ett, og tatt i betraktning at ingen av dem naturlig nok har hatt et nøyaktig kjennskap til tiltaltes virksomhet.
Innførselen av hasjisj har et større omfang enn overdragelsen etter som tiltalte i tillegg til å innføre det kvantum som han har overdradd, også er skyldig i innførsel av de vel 1,2 kg hasjisj D ble pågrepet med i tollen i X samt hasjisj som ble røykt av tiltalte og andre. Retten legger til grunn at det har gått med en del hasjisj til forbruk, ettersom så vel tiltalte som E og D røykte hasjisj jevnlig, og det sikkert også ble spandert på besøkende i leiligheten til E. Retten legger således til grunn at tiltalte har innført minst 23 kg hasjisj til Norge."
Etter min oppfatning har lagmannsretten med hensyn til det kvantum hasj som A kan dømmes for å ha innført og omsatt, stilt for små beviskrav. Ved avgjørelsen av hvor stort kvantum A kan dømmes for å ha innført og omsatt, må rimelig tvil komme tiltalte til gode på samme måte som hvor det er spørsmål om hvorvidt handlingen er begått.
Ved anke over straffutmålingen har Høyesterett ikke bare kompetanse til å prøve rettsanvendelsen, men også bevisbedømmelsen. Spørsmålet om hvor stort kvantum hasj A kan dømmes for å ha innført og omsatt, egner seg imidlertid dårlig for avgjørelse på grunnlag av middelbar bevisførsel. Jeg finner derfor at lagmannsrettens dom med ankeforhandling bør oppheves, se straffeprosessloven §345 annet ledd 2. punktum, jf §347 første ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse :
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Dolva: Likeså.
Dommer Coward: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.