HR-1998-133 - Rt-1998-487
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-06 |
| Publisert: | HR-1998-00133-S - Rt-1998-487 (140-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Inhabilitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00133 S, jnr 125/1998 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Gussgard, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §376a, Straffeloven (1902) §233, Straffeloven (1902), Domstolloven (1915) §108, §38, §117, §119, §172 |
Førstelagmannen i Eidsivating lagmannsrett har i brev av 26 februar 1998 forelagt for Høyesteretts kjæremålsutvalg spørsmålet om inhabilitet for dommerne i Eidsivating lagmannsrett i straffesak mot A, eventuelt overføring av straffesaken til en annen domstol, jf domstolloven §117 annet ledd 3. punktum og domstolloven §119 første ledd. Dette er foranlediget av brev av 13 februar 1998 fra As forsvarer med begjæring om at saken overføres til en annen lagmannsrett. Påtalemyndigheten har motsatt seg overføring.
Førstelagmannen uttaler i brevet av 26 februar 1998 blant annet:
"Det er uklart hvilken hjemmel advokat Staff påberoper for at saken skal overføres til annen lagmannsrett. Argumantasjonen tyder på en sammenblanding av domstolloven §38 og §119. Men da søknaden er stilet til Høyesteretts kjæremålsutvalg, antar jeg det er domstolloven §119 advokaten har ment å påberope som hjemmel for overføring, selv om kriteriet "særlige grunner" som påberopes, finnes i §38.
I følge domstolloven §119 kan førstelagmannen søke Høyesteretts kjæremålsutvalg om at en sak overføres til en annen lagmannsrett dersom en part har krevet at alle eller de fleste dommere ved domstolen er inhabile. Hvorvidt slik innsigelse er fremsatt, er ut fra søknaden uklart. Men ut fra de anførsler om forhåndsdømming som fremkommer i brevet, finner jeg det riktig å forelegge spørsmålet om inhabilitet for Høyesteretts kjæremålsutvalg til avgjørelse etter domstolloven §117 annet ledds 3. setning. Dersom Høyesterett skulle konkludere med inhabilitet, søker jeg om at saken blir overført til annen lagmannsrett.
Jeg ser slik på saken:
A er satt under tiltale etter straffeloven §233 første ledd. Ved Hedmarken herredsretts dom av 15 juli 1997 ble han dømt etter tiltalen til fengsel i 11 år. Etter anke ble skyldspørsmålet prøvet for lagrette. Den 4 februar 1998 avsa lagretten kjennelse for frifinnelse. Men de juridiske dommerne besluttet i medhold av straffeprosessloven §376a å sette kjennelsen til side. I lagmannsretten satt lagdommere Jørgen Bull som rettens formann sammen med de med ekstraordinære lagdommerne, Ole Haugstad og Ole Sjetne.
I et slikt tilfelle der lagrettens kjennelse blir tilsidesatt, er det lovens ordning at saken skal opp for samme lagmannsrett, men med nye dommere. At tre av dommerne har vurdert skyldspørsmålet, og kommet ut med at A utvilsomt er skyldig, kan derfor ikke gjøre de andre dommere inhabile. At Eidsivating lagmannsrett er en liten lagmannsrett, kan heller ikke gjøre dommerne inhabile. Det samme gjelder at saken har vært gjenstand for stort presseoppslag. Det vil være normalsituasjonen i slike saker.
I tillegg til hovedforhandlingen, har lagmannsretten behandlet et straffekjæremål fra A og foretatt ankeprøving. Men i kjæremålet ble ikke straffeprosessloven §172 anvendt og ankeprøvingen involverte ikke avgjørelser som kan føre til inhabilitet.
Advokat Staff har også vist til at Hedmarken herredsrett i sin dom skal ha tolket enhver situasjon hvor det kan være tale om tvil, valg eller alternativ, imot A. Hvorvidt det er riktig, kan jeg ikke bedømme. Men hvorledes det skal gjøre en overordnet domstols medlemmer inhabile, er vanskelig å se. Det er jo ankedomstolens egentlige oppgave å avgjøre om førsteinstansen har vurdert bevisene i strid med prinsippet om bevisbyrdereglene i straffeprosessen.
Jeg kan heller ikke se at det i saken skulle foreligge andre særegne omstendigheter som skulle gjøre dommerne ved Eidsivating inhabile etter domstolloven §108
Ut fra dette er det min konklusjon at dommerne i Eidsivating lagmannsrett ikke er inhabile i den fortsatte behandling av saken; bortsett fra de dommerne som var med på å sette kjennelsen tilside."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålsutvalget er enig i at det er uklart om søknaden om overføring er ment hjemlet i domstolloven §38, eller om forsvareren har ment å be førstelagmannen søke om overføring av saken i medhold av lovens §119 første ledd. Det er unødvendig for kjæremålsutvalget å ta stilling til dette, men bemerker at i og med at det i forsvarerens brev er anført at "A føler i sterk grad at han forlengst er forhåndsdømt innen de juridiske domstolers miljø i Hamar, herunder nu lagmannsretten", er det nærliggende å forstå ham slik at inhabilitet påberopes, selv om hans forsvarer ikke vil ta standpunkt til spørsmålet.
Førstelagmannen har i medhold av domstolloven §117 annet ledd 3. punktum bedt kjæremålsutvalget avgjøre om de av lagmannsrettens dommere som ikke har deltatt i ankeforhandlingen i saken mot A, er inhabile til å delta i den nye behandlingen av saken som skal finne sted etter at lagmannsretten har tilsidesatt lagrettens kjennelse.
Kjæremålsutvalget slutter seg til de synspunkter på habilitetsspørsmålet som er gjort gjeldende av førstelagmannen. Straffesaken har vært behandlet ved herredsrett og lagmannsrett, og den skal nå opp på nytt som følge av tilsidesettelsen av lagrettens avgjørelse. Det er en del av straffeprosessloven system at saken da skal behandles ved den samme lagmannsrett, men med andre dommere, jf straffeprosessloven §376a. Lovens ordning er at de av lagmannsrettens dommere som ikke deltok under lagmannsrettsbehandlingen, ikke blir inhabile i saken alene som følge av tilsidesettelsen av juryens kjennelse etter at saken endte med domfellelse i herredsretten. Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at det er andre forhold i saken som tilsier at lagmannsrettens øvrige dommere må anses inhabile.
Ut fra dette blir det ikke spørsmål om å vurdere overføring av saken etter §119 første ledd, idet førstelagmannen har gjort søknad betinget av at kjæremålsutvalget finner at inhabilitet foreligger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
De av lagmannsrettens dommere som ikke har deltatt i ankeforhandlingen i straffesaken mot A, anses ikke inhabile til å delta i den nye ankeforhandlingen i saken.