HR-1999-300 - Rt-1999-1014
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-03 |
| Publisert: | HR-1999-00300 - Rt-1999-1014 (226-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Tana- og Varanger forhørsrett 12.05.1999 - Hålogaland lagmannsrett 19.05.1999 - Høyesterett HR-1999-00300, jnr. 309/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388, Straffeloven (1902) §162, §166, §49 |
Saken gjelder spørsmål om varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §184 annet ledd jf. §171 første ledd nr. 3.
A, født xx.xx.1975, ble ved Nord-Troms forhørsretts kjennelse av 19. februar 1999 varetektsfengslet frem til 19. mars 1999 i medhold av straffeprosessloven §184 og §185, jf. §171 første ledd nr. 2. Siktelsen gjaldt to overtredelser av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd. Grunnlaget for siktelsen er salg av ca 20 gram heroin i mai eller juni 1998 og oppbevaring av ca 28 gram heroin 17. februar 1999. Det ble tatt ut ny siktelse 10. mai 1999, som i tillegg av de ovennevnte punkter også inneholdt en post om salg av 29,9 gram heroin 5 februar 1998 - antas feilskrevet for 1999, samt overtredelse av straffeloven §166 første og annet ledd, jf. §49. Fengslingsfristen er senere blitt forlenget.
Ved kjennelse av 12. mai 1999, avsa Tana- og Varanger forhørsrett kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1975, løslates."
Vardø politidistrikt påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett, som 19. mai 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1975 - - - - -, kan holdes varetektsfengslet inntil 9. juni 1999 kl 1500."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I kjæremålet er det anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 feil, ved at den har lagt et for lavt sannsynlighetskrav til grunn ved vurderingen av om straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 er oppfylt. Det vises i hovedsak til at det etter en helhetsvurdering må foreligge en sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye lovbrudd dersom han ikke varetektsfengsles, jf. Rt-1997-1291. Siktedes kriminelle fortid viser at han ikke er å anse som en notorisk gjenganger, og det vises til Rt-1993-905 og Rt-1997-98, hvor det er slått fast at det ikke er tilstrekkelig å vise til tidligere domfellelser for å begrunne den nødvendige gjentakelsesfaren. Lagmannsretten har i vurderingen av gjentakelsesfaren ikke foretatt en helhetsvurdering av siktedes livssituasjon, hvor momenter som arbeid, bosituasjon m.m. er av betydning. Det er også anført at lagmannsretten har lagt uriktig faktum til grunn ved tolkningen av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3.
A har lagt ned slik påstand:
"Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 19. mai 1999 oppheves."
Påtalemyndigheten mener vilkårene for fengsling foreligger, og viser til tidligere støtteskriv til kjæremål til Hålogaland lagmannsrett av 13. mai 1999 samt lagmannsrettens begrunnelse. I støtteskrivet er det blant annet vist til at siktede er tidligere domfelt for overtredelser av blant annet narkotikalovgivningen. Det vises til at siktede benytter metoder som tyder på at han driver profesjonell og organisert salgsvirksomhet av narkotika. At siktelsen omfatter narkotikaforbrytelser som er begått under gjennomføringstiden av samfunnstjeneste, viser at det ikke er noen grunn til å tro at siktede vil avstå fra å forsatt selge narkotika selv om han er i politiets søkelys.
Påtalemyndigheten påstår det videre kjæremålet forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse gjelder et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset, jf. straffeprosessloven §388.
Kjæremålet gjelder om lagmannsretten har lagt til grunn for lavt krav til sannsynlighet ved vurderingen av om vilkårene i straffeprosessloven §171 nr. 3 er oppfylt. Lagmannsretten uttalte om dette:
"En annen siktet i samme sakskompleks har forklart (dok 02) at han over et lengre tidsrom kjøpte heroin av samme mann i Oslo -"Tony", senere pågrepet og med skjellig grunn identifisert som A (jf dok 0407 og 0509).
De forhold A er mistenkt for, er begått etter tidligere arrest og senere løslatelse for likeartede, og (delvis) i gjennomføringstiden for dom på samfunnstjeneste - jf siktelsen sammenholdt med dom av 040698. Forholdene har et profesjonelt preg, både i omfang og hyppighet.
A er også domfelt for andre forhold, herunder for legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse. Sammenholdt med siktelsens post II - forsøk på påvirkning av medsiktet til å endre forklaring, på en måte som skremte den medsiktede (dok 0418) - er også dette relevant i forhold til gjentakelsesfare; loven krever ikke at nye lovbrudd skal være av samme art som det siktelsen nå gjelder.
Samlet viser opplysningene i saken sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede på ny vil komme til å begå straffbar handling som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder dersom han løslates nå".
Straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 bestemmer at fengsling kan finne sted når det antas påkrevd for å hindre at siktede på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn seks måneders fengsel. Lovens uttrykk "antas påkrevd for å hindre" innebærer at det må foreligge sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå lovbrudd om han ikke varetektsfengsles, jf. Rt-1997-1291 med videre henvisninger. Det må foretas en helhetsvurdering, hvor blant annet kriminalitetens art og hyppighet og domfeltes livssituasjon er av betydning, jf. Rt-1997-1290. Flere tidligere domfellelser behøver ikke i seg selv være nok til å konstatere tilstrekkelig fare for tilbakefall, jf. Rt-1997-98 og Rt-1993-905.
Lagmannsretten har etter en helhetsvurdering funnet sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede på ny vil komme til å begå straffbar handling som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder dersom ham løslates nå. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig rettsoppfatning. Den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Den kjærende part har også gjort gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn uriktig faktum ved fortolkningen av §171 første ledd nr. 3 ved at de forhold siktelsen gjelder ikke er begått innenfor et kort tidsrom, og at det ikke har vært foretatt en helhetsvurdering av siktedes livssituasjon. Utvalget viser til gjengivelsen av lagmannsrettens begrunnelse, og bemerker at lagmannsretten ikke har uttalt seg om i hvilket tidsrom de lovbrudd siktelsen omfatter eventuelt skal være begått. Ut fra de opplysninger som forelå i saken hadde lagmannsretten heller ikke oppfordring til å gå nærmere inn på siktedes livssituasjon. Utvalget finner etter dette at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet må forkastes
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.