Hopp til innhold

HR-1999-312 - Rt-1999-1030

Fra Rettspraksis
(Omdirigert fra «Rt-1999-1030»)
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1999-06-09
Publisert: HR-1999-00312 - Rt-1999-1030 (234-99)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag: Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
Saksgang: Høyesterett HR-1999-00312, jnr. 320/1999
Parter: A mot Påtalemyndigheten
Forfatter: Gjølstad, Coward, Rieber-Mohn
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §172, §174, §240, §388, Straffeloven (1902) §267, §268


Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsel.

A, født xx.xx.1963, ble i Oslo byretts dom av 11. september 1998 ilagt en straff av fengsel i 2 år for grovt ran, jf. straffeloven §268 annet ledd, jf. §267 første ledd. A har påanket avgjørelsen til lagmannsretten, og hovedforhandling er berammet til 29. juni 1999.

A ble arrestert like etter ranet, og har sittet i varetektsfengsel siden 25. mai 1998. I fengslingsmøte vedrørende forlenget fengsling den 27. mai 1999 fant forhørsretten at fortsatt fengsling ikke var påkrevd, og løslot A. Politiet påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten avsa 2. juni 1999 kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1963, kan undergis fortsatt varetektsfengsling inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke lenger enn 29. juni 1999."

Kjennelsen er avsagt under dissens, idet én dommer var enig med forhørsretten.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovanvendelse.

Det gjøres gjeldende at lagmannsretten tar feil når den finner at vilkårene for rettshåndhevelsesarrest etter straffeprosessloven §172 er innfridd. Det foreligger ikke forhold som i særlig grad styrker mistanken om at siktede er skyldig i grovt ran. Ranet var en impulshandling som ikke kan karakteriseres som grovt.

I alle tilfelle er det ikke tilstrekkelig at grunnvilkårene i §172 er innfridd. Man skal foreta en nærmere vurdering av om bestemmelsen bør anvendes i det konkrete tilfellet.

Også straffeprosessloven §174 og §240 er feil anvendt.

Politiet er kjent med kjæremålet.


Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalget da bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg reelt i stor grad mot rettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse, som utvalget ikke kan prøve.

Når det gjelder lovtolkningen, anføres det i kjæremålet for det første at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 uriktig når retten er kommet til at det foreligger "forhold som i særlig grad styrker mistanken". Utvalget er ikke enig i dette, og viser særlig til at det i forhørsrettens kjennelse, som lagmannsretten viser til på dette punktet, er henvist til den fellende byrettsdommen for grovt ran som foreligger i saken. Når det foreligger en fellende straffedom, vil det nevnte kravet normalt være oppfylt, jf. blant annet Rt-1995-1073 og Rt-1995-1232.

Videre anføres det i kjæremålet at det ikke er tilstrekkelig at grunnvilkåret i §172 er oppfylt; retten skal også foreta en nærmere vurdering av om bestemmelsen bør anvendes. Utvalget er enig i det, men dette har også lagmannsretten gitt uttrykk for. Heller ikke når det gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven §174 og §240, kan utvalget se at lagmannsretten har lagt til grunn noen uriktig lovtolkning. Lagmannsrettens konkrete vurderinger kan utvalget, som nevnt, ikke prøve.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.


S L U T N I N G :


Kjæremålet forkastes.