HR-1999-326 - Rt-1999-1042
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-16 |
| Publisert: | HR-1999-00326 - Rt-1999-1042 (240-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett 14.05.1999 - Borgarting lagmannsrett 21.05.1999 - Høyesterett HR-1999-00326, jnr. 332/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Menneskerettsloven (1999) A5, Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §184, §388, Straffeloven (1902) §162, §183, §255, §256, §257, §258, §270, §271, §317, §49 |
Kjæremålet gjelder varetektsfengsling.
A er 17. juli 1996 tiltalt for overtredelser av straffeloven §162 første og tredje ledd jf. femte ledd, §317 første og tredje ledd, §255 jf. §256, §258 jf. §257, §270 første ledd jf. annet ledd jf. §271, §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd, §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd jf. §271 jf. §49, §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd jf. §49, §183 og §257. Overtredelsene skal ha funnet sted i 1994 og 1995. Ved tilleggstiltalebeslutning 30. januar 1997 er han tiltalt for ytterligere to overtredelser av straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd, eller forsøk på dette, og §183, begått i 1996.
Han var i perioder i 1995 og 1996 varetektsfengslet for noen av disse forhold. I en periode fra 1997 til oktober 1998 var han varetektsfengslet og sonet fengselsstraff i Nederland for narkotikaovertredelse begått der.
Da A kom tilbake til Norge, ble han 23. oktober 1998 varetektsfengslet på grunnlag av politiets begjæring under henvisning til tiltalebeslutningen av 17. juli 1996 og tilleggstiltalebeslutningen av 30. januar 1997. Fengslingen er siden forlenget flere ganger. Politiet begjærte 11. mai 1999 fengslingen forlenget med tolv uker. Oslo forhørsrett avsa 14. mai 1999 kjennelse om at A skulle løslates. Forhørsretten fant at de spesielle fengslingsvilkår i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 (unndragelsesfare) og 3 (gjentagelsesfare) ikke var oppfylt.
Politiet påkjærte kjennelsen, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Borgarting lagmannsrett avsa 21. mai 1999 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1970, kan fortsatt holdes varetektsfengslet inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke lenger enn 6. august 1999."
Tiltalte har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at det var feil av lagmannsretten å la det forutgående fengselsopphold i Nederland telle med ved vurderingen av om det finnes objektive momenter for å konstatere at det er fare for at tiltalte vil unndra seg strafforfølgningen. Tvertimot er det ikke aktuelt for tiltalte å flykte til Nederland, for han er nektet innreise dit og risikerer ytterligere fengselsstraff om han reiser dit.
Angående politiets anførsler om at han har tilknytninger til Polen og Estland, anfører tiltalte forskjellige grunner for at reise til disse landene heller ikke er aktuelt.
Lagmannsretten tar feil når den uttaler at det ikke er gitt opplysninger om "spesielt nær familie eller arbeid her i landet". Hans foreldre og to brødre er bosatt i Norge.
Ved vurderingen av om videre fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven §174 jf. §184 annet ledd, har lagmannsretten forsømt å gi uttrykk for hvilken betydning styrken av mistanken mot tiltalte har, til tross for at tiltalte hadde redegjort nøye for at bevissituasjonen ikke på noen måte er opplagt. Retten har ikke tatt hensyn til at tiltalte har sittet fengslet i ett strekk i mer enn to år og tre måneder, uten noen form for permisjoner, når det forutgående fengselsopphold i Nederland medregnes. Ut fra lagmannsrettens forutsetning om at samlet tid i varetekt er ca ett år, er det feil at fortsatt fengsling ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven §174, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon 4. november 1950 (EMK) artikkel 5 nr. 3.
Tiltalte har nedlagt slik påstand:
"A løslates."
Politiet har tatt til motmæle og anført at det ikke kan sees å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking. Politiet har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål. I det videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg har utvalget begrenset kompetanse, jf. straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking.
Lagmannsretten har funnet at det er grunn til å frykte for at tiltalte vil unndra seg strafforfølgningen dersom han løslates, og at fengslingsvilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 er oppfylt. Dette er nærmere underbygget ved forskjellige objektive momenter. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete rettsanvendelse. Dette kan utvalget som følge av den begrensede kompetanse ikke prøve. Kjennelsesgrunnene anses tilstrekkelige, og lagmannsretten har bygget på riktig forståelse av loven.
Lagmannsretten har ut fra sitt syn på forholdet til straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 ikke tatt stilling til om alternativet i nr. 3 er anvendelig. Det er da heller ikke aktuelt for utvalget.
Når det gjelder spørsmålet om fortsatt varetekt vil innebære et uforholdsmessig inngrep eller være i strid med EMK artikkel 5 nr. 3, peker lagmannsretten på at forsvarer og politi har noe ulik oppfatning om hvor mange måneder varetekt det er tale om og fremholder:
"Inntil videre bygger lagmannsretten på forsvarerens talloppgave. Siktede har i henhold til hans opplysninger vært undergitt varetekt i ca ett år frem til i dag.
Hovedforhandlingen er berammet til 9 november 1999.
Varetekt på ett år i en alvorlig straffesak som bl a omfatter strl §162 tredje ledd, vil ikke uten videre kunne anses som uforholdsmessig eller i strid med EMK 5 nr 3, særlig ikke når fengslingen baseres på strpl §171 første ledd nr 1. At varetektstiden har trukket ut skyldes for øvrig at hovedforhandlingen den 12 april 1999 ble utsatt fordi forsvarer ble syk og at det - også på grunn av forsvarers forhold - har vært vanskelig å finne en tidligere berammelse. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten forsvarlig grunnlag for å forlenge fengslingen i 12 uker, dvs til 6 august 1999, som begjært av politiet, med sikte på avvikling av hovedforhandling høsten 1999. I løpet av denne perioden bør det understrekes på nytt om det er mulig med tidligere berammelse enn 9 november 1999. Lagmannsretten peker i denne forbindelse på forsvarerens opplysning om at han kan møte i uke 31, 32, 34, 36, 38 og 42."
De momentene lagmannsretten har trukket frem i drøftelsen, er relevante, jf. blant annet Rt-1993-224, og utvalget finner også på dette punkt avgjørelsen tilstrekkelig begrunnet. At lagmannsretten i denne forbindelse ikke har gått nærmere inn på bevissituasjonen når det gjelder tiltalen etter straffeloven §162, er ikke noen feil. Det fremgår av kjennelsen at grunnvilkåret for fengsling er ansett oppfylt, og at støtteskrivet til lagmannsretten er vurdert. Kjennelsesgrunnene viser at lagmannsretten har vært kjent med at tiltalte hadde et lengre fengselsopphold i Nederland frem til oktober 1998. Utvalget finner ikke at lagmannsretten har bygget på uriktig tolking av EMK artikkel 6 nr. 3.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.