HR-1999-360-K - Rt-1999-1079
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-30 |
| Publisert: | HR-1999-00360-K - Rt-1999-1079 (253-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Konkursrett, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om ansvar for sakskostnader etter at lagmannsretten opphevet skifterettens kjennelse om å oppløse selskap for manglende revisor. |
| Saksgang: | Skien- og Porsgrunn skifterett 05.02.1999 - Agder lagmannsrett LA-1999-341 - Høyesterett HR-1999-00360K, jnr. 143/1999 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Christian H. P. Reusch) mot Byggutvikling AS (advokat Morten N. Wexels) |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §36, Aksjeloven (1976) §13-16, §13-17, §13-2, Konkursloven (1984) §73, Konkursloven (1863), §181, §386, §396, §403, §4, §13-6, Rettshjelpsloven (1980) §28a, Rettsgebyrloven (1982) §5b |
Kjæremålet gjelder spørsmål om ansvar for saksomkostninger.
Skien- og Porsgrunn skifterett besluttet i kjennelse 5. februar 1999 å oppløse Byggutvikling AS etter aksjeloven (1976) §13-2 nr. 4, fordi selskapet til tross for oppfordring fra Foretaksregistret ikke hadde meldt inn ny revisor innen den fastsatte frist etter at selskapets revisor hadde fratrådt. Selskapet ble samtidig tatt under konkursbehandling etter at skifteretten begjærte oppbud i generalforsamlingens og avviklingsstyrets sted, jf. aksjeloven §13-17 jf. §13-6.
Byggutvikling AS påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som 17. mars 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Skifterettens kjennelse av 5. februar 1999 om tvangsoppløsning av Byggutvikling AS oppheves.
2. Skifterettens kjennelse av 5. februar 1999 om å ta Byggutvikling AS under skifterettens behandling som konkursbo oppheves.
3. Byggutvikling AS v/styrets formann tilkjennes erstatning for saksomkostninger av det offentlige v/Skien- og Porsgrunn skifterett med 7.180 - syvtusenethundreogåtti - kroner."
Staten v/Justisdepartementet har i rett tid påkjært saksomkostningsavgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Staten har i det vesentlige anført at tvistemålsloven kapittel 13 kun gjelder i forhold til sakens parter. Staten var ikke part i kjæremålssaken og kan ikke ilegges saksomkostninger etter bestemmelsene. Det foreligger heller ikke særskilt hjemmel for å ilegge det offentlige saksomkostningsansvar i denne saken. For det tilfellet at det likevel skulle foreligge hjemmel for å ilegge staten saksomkostningsansvar, anføres det at det må gjøres en nyansert bedømmelse av forholdet i den enkelte sak, jf. Rt-1997-1251 og forvaltningsloven §36. Lagmannsretten har overhodet ikke vurdert om Byggutvikling AS kan bebreides for at tvangsavvikling ble besluttet og konkurs åpnet, noe som under enhver omstendighet må føre til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
Staten har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 3, oppheves.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger."
Byggutvikling AS påstår kjæremålet avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Kjæremålet er inngitt av staten v/Justisdepartementet, mens lagmannsrettens kjennelse pålegger det offentlige ved Skien- og Porsgrunn skifterett å erstatte saksomkostningene.
Når det gjelder realiteten i kjæremålet, vises det til at konkursboet, som var oppført som motpart i kjæremålssaken, kunne vært ilagt saksomkostninger. Konkursboet hadde ikke midler til å dekke omkostningene, og skifteretten måtte dekke disse som den som begjærte konkursen åpnet, jf. konkursloven §73 første ledd. Uansett vil staten være ansvarlig etter konkursloven §73 annet ledd. Kjæremålsmotparten antar at lagmannsretten har sett hen til boets manglende evne til å dekke omkostningene, og at det følger av konkurslovens regler hvem som må bære disse. Når det gjelder anførslen om at det ikke er foretatt en konkret vurdering av saksforholdet, vises det til at boet ikke har inngitt tilsvar for lagmannsretten, og således ikke fremført innsigelser mot å bli idømt saksomkostninger.
Saksomkostninger ved det videre kjæremålet utgjør 1 000 kroner og kreves dekket av den kjærende part.
Byggutvikling AS har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
2. Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til spørsmålet om lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Byggutvikling AS har gjort gjeldende at kjæremålet må avvises på grunn av manglende rettslig interesse. Utvalget bemerker at kjennelser eller beslutninger kan påkjæres av enhver som avgjørelsen rammer, jf. tvistemålsloven §396. Skien- og Porsgrunn skifterett er ikke eget rettssubjekt i forhold til det offentliges omkostningsansvar. Staten v/Justisdepartementet handler her på vegne av det offentlige, og kan påkjære lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dette tilfellet.
Skifterettens beslutning om å oppløse Byggutvikling AS etter aksjeloven av 1976 §13-2 nr. 4 og begjære oppbud etter samme lov §13-17 jf. §13-6 skjedde etter melding fra Foretaksregistret om at selskapet manglet revisor. Selskapets kjæremål til lagmannsretten var rettet mot det daværende konkursboet til Byggutvikling AS. Det ble krevd saksomkostninger uten at det uttrykkelig framgikk om kravet var rettet mot konkursboet eller det offentlige.
Lagmannsretten tilkjente uten nærmere begrunnelse Byggutvikling AS saksomkostninger av det offentlige etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd, og påla Skien- og Porsgrunn skifterett å betale omkostningene. Utvalget bemerker at når lagmannsretten opphevet skifterettens kjennelse om tvangsoppløsning og åpning av konkurs, fantes ikke lenger noen motpart som kunne ilegges saksomkostninger etter tvistemålslovens bestemmelser, jf. Rt-1993-1427. Skien- og Porsgrunn skifterett kan ikke uten særskilt hjemmel pålegges å betale saksomkostninger etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 13. Lagmannsretten har etter dette bygd på feil forståelse av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd.
Byggutvikling AS har for Høyesteretts kjæremålsutvalg gjort gjeldende at staten i alle tilfelle må være ansvarlig for saksomkostningene etter konkursloven §73. Utvalget bemerker at når det etter lagmannsrettens kjennelse ikke fantes et konkursbo, kunne ikke skifteretten pålegges å betale saksomkostninger i medhold av konkursloven §73 første eller annet ledd, fordi bestemmelsene gjelder omkostningene ved bobehandlingen. Spørsmålet blir etter dette om saksomkostninger kan tilkjennes på annet grunnlag.
Utvalget har tidligere lagt til grunn at staten kan pålegges ansvaret for saksomkostninger etter alminnelige rettsprinsipper i et tilfelle hvor ilagt konkurskarantene oppheves, jf. Rt-1997-1251 og Rt-1994-892. I kjennelsen fra 1994 uttalte utvalgets flertall blant annet:
"Rimelighetshensyn taler klart for at saksomkostningsansvar kan pålegges staten i slike saker. Når det ikke finnes noen uttrykkelig hjemmel for dette, må et eventuelt ansvar bygge på alminnelige rettsprinsipper, slik disse har nedfelt seg i vårt lovverk.
Avgjørelsen om konkurskarantene er av rent administrativ art. Selv om forvaltningslovens saksomkostningsregler ikke gjelder for domstolene, jf. lovens §4, mener flertallet det kan være grunn til å trekke lovens §36 og hensynene bak denne inn i vurderingen av om det vil kunne være grunnlag for omkostningsansvar. Tvistemålslovens saksomkostningsregler bygger på at den som vinner frem, i utgangspunktet skal ha dekket sine saksomkostninger. I lovgivningen for øvrig er det gitt spredte regler om anvendelse av forvaltningslovens §36 i forbindelse med domsstolsavgjørelser, som f.eks. rettsgebyrlovens §5b og rettshjelpslovens §28a siste ledd."
Dette syn fikk enstemmig tilslutning i utvalgets kjennelse i 1997.
Tvangsoppløsning av aksjeselskap etter aksjeloven av 1976 §13-2 nr. 4 etter henvendelse fra Foretaksregistret og begjæring om oppbud etter samme lov §13-17 jf. §13-6 iverksettes av skifteretten av eget tiltak. Slike beslutninger har både når det gjelder behandlingsmåten og ellers betydelig likhet med ileggelse av konkurskarantene. Når kjennelse om tvangsoppløsning og konkurs oppheves etter kjæremål, bør staten kunne pålegges omkostningsansvar overfor selskapet etter alminnelige rettsprinsipper. Forvaltningsloven §36 og formålet med denne bestemmelse må trekkes inn når retten skal avgjøre om det vil være grunnlag for omkostningsansvar. Dette åpner for en nyansert bedømmelse i hver enkelt sak. Retten må ta hensyn til om selskapets omkostninger har vært vesentlige og nødvendige for å få opphevet tvangsoppløsningen. Dersom tvangsoppløsningen skyldes selskapets forhold eller noen selskapet hefter for, eller forhold utenfor det offentliges eller selskapets kontroll, eller andre særlige forhold taler mot å pålegge staten omkostningsansvar, skal omkostninger normalt ikke tilkjennes.
Lagmannsrettens kjennelse bygger på feil forståelse av tvistemålslovens bestemmelser om saksomkostninger, og retten har ikke tatt stilling til andre grunnlag for i tilfelle å pålegge staten omkostningsansvar. Kjennelsen må etter dette oppheves og hjemvises, jf. samme lov §403 annet ledd jf. §386 annet ledd.
Kjæremålet har ført fram. Kjæremålssaken har reist spørsmål som ikke tidligere har vært løst i praksis. Utvalget finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesteretts kjæremålutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 3, oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.