HR-1999-39 - Rt-1999-116
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-21 |
| Publisert: | HR-1999-00039 - Rt-1999-116 (25-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over forhørsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett 21.12.1998 - Borgarting lagmannsrett 08.01.1999 - Høyesterett HR-1999-00039, jnr 38/1999 |
| Parter: | [A-mann] mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Schei, Stang Lund, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §174, §171, §388 |
Saken gjelder forlengelse av varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1957, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd ved at han skal ha oppbevart 1 447 gram heroin. Hovedforhandling i saken er berammet til avholdelse 21 mai 1999.
A ble varetektsfengslet ved Oslo forhørsretts kjennelse 4 august 1998 i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Fengslingsfristen ble satt til fire uker, men er senere forlenget. Oslo forhørsrett avsa 21 desember 1998 kjennelse med slik slutning:
"Siktede A, født xx.xx.1957, blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 15. mars 1999."
Fengslingsgrunnlaget var nå straffeprosessloven §172. A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 8 januar 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i korte trekk anført at
- lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 feil ved ikke å ta tilstrekkelig hensyn til at As forsett bare omfattet amfetamin. Ved å vurdere fengsling etter §172 i forhold til 1,4 kg heroin har lagmannsretten avgjort fengslingsspørsmålet utfra et faktum der det ikke foreligger bevis av tilstrekkelig styrke for domfellelse. Denne feilen kan ha hatt betydning for utfallet av lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering av om §172 bør benyttes.
- det var en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten å basere fengsling på at det foreligger unndragelsesfare i samsvar med straffeprosessloven §171 første ledd nr 1. Dette var ikke påberopt av påtalemyndigheten i fengslingsbegjæringen, og var ikke reist som spørsmål fra lagmannsretten overfor partene under saksforberedelsen.
- det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert om fengsling frem til den berammede hovedforhandlingen vil være et uforholdsmessig inngrep. Det ser ut til at lagmannsretten har begrenset sin vurdering av forholdsmessigheten tidsmessig frem til 15 mars 1999.
I kjæremålet er det nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten har inngitt en kortfattet uttalelse til kjæremålet der det er vist til de bemerkninger som ble gitt i tilsvar til lagmannsretten. Påtalemyndigheten mener kjæremålet bør forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388 til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Generelt vil utvalget bemerke at det ikke kan se at det foreligger feil verken ved lovtolkingen eller saksbehandlingen. Begrunnelsen er relativt utførlig og tilstrekkelig.
I tillegg bemerkes: Selv om lagmannsretten skulle ha lagt til grunn at forsettet kun omfatter amfetamin, kan det ikke være uriktig lovtolking i vurderingen av om §172 bør anvendes å legge vekt på det objektive, at saken gjelder et stort parti heroin. Utvalget legger til at et tilsvarende parti amfetamin vil lede til subsumsjon under straffeloven §162 annet ledd. Også etter denne bestemmelsen er strafferammen tilstrekkelig til å anvende straffeprosessloven §172.
Det er heller ikke uriktig lovtolking å trekke unndragelsesfaren inn som et moment ved avgjørelsen etter straffeprosessloven §172. På dette punkt foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Unndragelsesfare som moment i vurderingen var trukket frem i fengslingsbegjæringen, og forhørsretten hadde vektlagt momentet.
Kjæremålsutvalget finner det ikke tvilsomt at lagmannsretten har vurdert spørsmålet om fortsatt fengsling vil innebære et uforholdsmessig inngrep ut fra at fengsling vil vare frem til hovedforhandligen. Lagmannsretten peker uttrykkelig på at hovedforhandling er berammet til 21 mai 1999. Retten har også vist til Rt-1998-287 hvor forholdsmessigheten nettopp er sett i lys av det som vil bli den samlede varetektstiden.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.