HR-1999-396 - Rt-1999-1163
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-23 |
| Publisert: | HR-1999-00396 - Rt-1999-1163 (276-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Stavanger forhørsrett 30.06.1999 - Gulating lagmannsrett LG-1999-1142 - Høyesterett HR-1999-00396, jnr. 417/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Menneskerettsloven (1999) EMKN A5, Straffeprosessloven (1981) §174, §171, §184, §185, §240, §343, §385, §388, Straffeloven (1902) §162 |
A, født xx.xx.1977, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd.
A har sittet i varetektsfengsel siden begynnelsen av februar 1999. Kristiansand politidistrikt fremsatte 25. juni 1999 begjæring om at A skulle holdes i varetekt for ytterligere 4 uker, jf. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, jf. §184 og §185 samt straffeprosessloven §174 og §240.
Ved Stavanger forhørsretts kjennelse av 30. juni 1999 ble fengslingsfristen forlenget til 28. juli 1999 kl. 1400 med brev- og besøkskontroll.
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 5. juli 1999 avsa kjennelse med slik slutning.
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten bygger på en uriktig forståelse av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, §174 og EMK artikkel 5 nr. 3 vedrørende hvor sterkt behovet er for fortsatt varetektsfengsling.
Ved vurdering av om det er sterkt behov for fortsatt varetekt, må det tillegges vekt at all etterforskning i saken er avsluttet og at saken er oversendt statsadvokatene for en nærmere vurdering. Samtlige vitner og personer som er involvert, er avhørt av politiet. Det er også foretatt en lang rekke avhør av medsiktede B.
Dersom B skulle endre forklaring eller nekte å forklare seg, eller endog ikke være til stede under hovedforhandlingen, kan hele hans rettslige forklaring framlegges under hovedforhandlingen. Det er imidlertid lite sannsynlig at B ikke vil bli holdt fengslet fram til hovedforhandlingen. Hvis A løslates, har han derfor ingen mulighet for å påvirke de forklaringer som foreligger.
Flere av de medsiktede i saken er for øvrig løslatt fra varetekt eller har sluppet brev- og besøksrestriksjoner. Politiet har frigitt samtlige av sakens dokumenter og de siktede som er løslatt, har hatt fullt innsyn i disse. De har således hatt alle muligheter for å spre de opplysninger som finnes der, og om ønskelig ta kontakt med andre personer.
Det rettslige avhøret av B gikk for åpne dører. Avhøret var altså åpent for allmennheten og de opplysninger som der framkom må anses å være av helt sentral betydning for påtalemyndighetens sak.
Påtalemyndigheten har for forhørsretten pekt på at en dansk statsborger i tilknytning til saken har uttalt seg om den vold og bruk av trusler som gjøres bruk av i miljøet, hvilket kan medføre at bevisfundamentet kan svikte. Denne personen er ikke pågrepet av dansk politi. Han er så vidt vites heller ikke etterlyst av norsk eller dansk politi. Man hadde imidlertid full anledning til å pågripe ham da dansk og norsk politi foretok avhør av ham 2. juni 1999. Dette kan derfor ikke påberopes som grunnlag for fortsatt varetektsfengsling.
Det er videre et uforholdsmessig inngrep å holde A i ytterligere varetekt. Påtalemyndigheten mener saken kommer opp senhøsten 1999. Ut fra de mange involverte i saken vil den erfaringsmessig først komme til pådømmelse i år 2000. En varetektsperiode på ca 1 år i en sak angående 17 kg hasj, er uforholdsmessig og unødvendig. A har for øvrig i hele perioden sittet med brev- og besøksrestriksjoner. Han har bare hatt lov til besøk av familien. Dette antas å ha sammenheng med ressurssituasjonen ved Kristiansand politidistrikt og det faktum at A sitter fengslet i Stavanger. Det foreligger dermed en uriktig forståelse av EMK artikkel 5 nr. 3 fra lagmannsrettens side.
Det er nedlagt slik påstand:
"A, født xx.xx.1977 løslates."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og tiltrer lagmannsrettens kjennelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og lagmannsrettens lovtolking, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og nr. 3.
Det anføres i kjæremålet at lagmannsretten bygger på en uriktig forståelse av §171 første ledd nr. 2 om faren for bevisforspillelse. Lagmannsretten tiltrådte forhørsrettens vurdering av faren for bevisforspillelse ved løslatelse. Forhørsretten uttalte om dette:
"Retten finner at det ved løslatelse vil være en konkret og nærliggende fare for at siktede vil forspille bevis i saken og at det derfor er påkrevd med fortsatt varetektsfengsling i 4 uker med brev- og besøkskontroll. Det vises til den begrunnelse som fremkommer i påtalemyndighetens oversendelseskriv datert 25.06.1999. Straffesaken har sitt utspring i MC-miljøer. Innen disse miljøene foregår utstrakt bruk av trusler og voldsutøvelse mot personer som avgir forklaring i strid med MC-miljøets interesser. For såvidt gjelder voldsbruk og trusler om vold vises det bl.a. til den "dødsdom" som omtales på side 8 i rettslig avhør av B datert 21.06.1999.
Det er sannsynlighetsovervekt for at B eller andre vil bli utsatt for press og trusler, hvilket vil medføre fare for at forklaringer endres eller fragås med den følge at bevisfundamentet i saken svekkes. Retten viser til at siktede har nektet et hvert sammarbeid med politiet i denne saken, hvilket styrker antakelsen om at siktede vil benytte en hver mulighet til å forspille bevis i saken. Det er nærliggende fare for at siktede vil ta kontakt med andre personer i og utenfor MC-miljøet, gjøre disse kjent med bevismaterialer, for deretter å utarbeide/tillempe egne eller andres forklaringer.
I overensstemmelse med det som er anført av Gulating lagmannsrett i kjennelse av 10.06.1999 side 3 finner også forhørsretten at det vil foreligge kvalifisert bevisforspillelsefare ved løslatelse også i tidsrommet fra avsluttet etterforskning og fram til hovedforhandling."
Utvalget bemerker at forhørsretten med tilslutning av lagmannsretten fant at det forelå en konkret og nærliggende fare for at siktede ville forspille bevis i saken, og at denne kvalifiserte fare for bevisforspillelse ved løslatelse også ville foreligge fra avsluttet etterforskning og fram til hovedforhandling. Dette er en riktig forståelse av §171 første ledd nr. 2. Den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Siktede gjør også gjeldende at lagmannsretten har bygd på uriktig forståelse av straffeprosessloven §174 og EMK artikkel 5 nr. 3. Lagmannsretten uttalte:
"Selv om siktede nå har vært undergitt fengsling over en relativt lang periode, finnes fortsatt fengsling som fastsatt av forhørsretten ikke å representere et uforholdsmessig inngrep. Fengslingssurrogater er åpenbart utjenlige, og fortsatt fengsling anses nødvendig, jfr. straffeprosessloven §240. Fortsatt fengsling anses heller ikke å være i strid med EMK. jfr. også Gulating lagmannsretts bemerkninger og henvisning til avgjørelse i RT i kjennelse av 10. juni."
I kjennelsen 10. juni 1999 uttalte lagmannsretten at den ikke fant fortsatt fengsling i strid med EMK artikkel 5 nr. 3 ut fra de prinsipper som er trukket opp i forhold til denne bestemmelse, og viste til Rt-1997-1394.
Ut fra begrunnelsen vedrørende faren for bevisforspillelse ved løslatelse er det sannsynlig at fengslingen vil bli begjært forlenget fram til hovedforhandling. Lagmannsretten skulle ved avgjørelse av om forlengelse av fengslingen fram til 28. juli vil være forholdsmessig, tatt med i helhetsvurderingen at fengsling kan vare fram til hovedforhandlingen, jf. Rt-1997-1242, Rt-1998-1073 og Rt-1998-1875. Det framgår ikke av lagmannsrettens kjennelse om lagmannsretten har vurdert om fortsatt fengsling fram til hovedforhandling vil være et uforholdsmessig inngrep etter straffeprosessloven §174 første ledd, og hvilke konsekvenser dette i tilfelle måtte få for forlengelse av fengslingen fram til 28. juli.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelsesgrunner på dette punkt har mangler som ikke gjør det mulig å prøve om kjennelsen bygger på en riktig tolking av straffeprosessloven §174 første ledd. Kjennelsen må etter dette oppheves, jf. straffeprosessloven §385 tredje ledd 2. punktum jf. §343 annet ledd nr. 8.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.