HR-1999-386-K - Rt-1999-1174
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-30 |
| Publisert: | HR-1999-00386-K - Rt-1999-1174 (281-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Skatterett, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over saksomkostningsavgjørelse i skattesak. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1998-544-1 A - Høyesterett HR-1999-00386K, jnr 165/1999 |
| Parter: | Sørensen Invest AS (advokat Svein T. Sønning) mot staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor (advokat Jan Morten Olsen) |
| Forfatter: | Gussgard, Aarbakke, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §179, §181, Ligningsloven (1980) §9-6 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i skattesak.
Kristiansand byrett avsa 9. januar 1998 dom med slik slutning:
«1. Ligningen for Sørensen Invest AS for 1996 oppheves. Ved ny ligning legges det til grunn at selskapets avsetninger ikke berøres av salget av aksjene i selskapet i 1986.
2. I saksomkostninger betaler Staten v/ Vest-Agder Fylkesskattekontor til Sørensen Invest AS 137.925 - etthundreogtrettisjutusennihundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Byretten benyttet hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd for saksomkostningsavgjørelsen.
Staten v/Vest-Agder Fylkesskattekontor anket dommen til Agder lagmannsrett som 1. mars 1999 avsa dom med slik slutning:
«1. Byrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for by- eller lagmannsrett.»
Lagmannsretten fant at saken hadde vært såvidt tvilsom at saksomkostninger ikke burde tilkjennes for noen instans, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd.
Sørensen Invest AS har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd, fordi saken ikke var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor til å la den komme for retten. Subsidiært anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at avgjørelsen er mangelfullt begrunnet.
Den kjærende part anfører at saken ikke gjaldt vanskeligere spørsmål enn det som generelt gjelder for gjennomskjæringssaker. Sakens faktum var ikke omtvistet. Domspremissene gir ikke på noe punkt uttrykk for tvil om rettsanvendelsen, bortsett fra den avsluttende bemerkning i forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen.
Den kjærende part har ikke gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i anledning saken, og 2-års fristen i ligningsloven §9-6 nr. 3 a er lagt til grunn som den eneste og avgjørerende begrunnelse for resultatet. Lagmannsretten berørte ikke spørsmålet om gjennomskjæring, og det er derfor vanskelig ut fra dommens premisser å få noen begrunnet oppfatning av hva som har framstått som vanskelig i den sammenheng. Det har uansett ikke vært spørsmål om å anvende gjennomskjæringsregelen på et «nytt» område innenfor skatteretten.
Det anføres til slutt at det er lite rimelig at den private part skal måtte bære egne saksomkostninger når staten som ligningsmyndighet har forårsaket tvisten, og i tillegg har tapt i by- og lagmannsrett. I alle fall burde lagmannsretten konkret ha angitt hvilke sider ved tvisten som var vanskelige og til dels prinsipielle. Saksomkostningsavgjørelsen framstår på denne bakgrunn som vilkårlig og mangelfull.
Sørensen Invest AS har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
Sørensen Invest AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Subsidiært:
Punkt 2 i Agder lagmannsretts dom av 12 januar 1999 oppheves og saksomkostningsavgjørelsen henvises til ny behandling i lagmannsretten.
I begge tilfelle:
Sørensen Invest AS tilkjennes omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor har tatt til motmæle og anfører at lagmannsrettens avgjørelse når det gjelder saksomkostningsspørsmålet er korrekt, og at det ikke er grunnlag for opphevelse.
Lagmannsretten har gitt uttrykk for at saken har vært såvidt tvilsom at saksomkostninger ikke burde tilkjennes for noen instans, og at saken har reist vanskelige og til dels prinsipielle spørsmål som det var grunnlag for å få prøvd i to instanser. Lagmannsrettens avgjørelse bygger ikke på feil rettsanvendelse. Begrunnelsen er tilstrekkelig til å prøve rettsanvendelsen.
Under enhver omstendighet er det slik sammenheng mellom de rettslige og faktiske omstendigheter at overprøving ikke kan finne sted. Vurderingen av om unntaksregelen bør anvendes, kan ikke overprøves i et kjæremål over saksomkostninger.
Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsansvaret, og utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten begrunnet omkostningsavgjørelsen som følger:
«Anken har ikke ført frem, men lagmannsretten finner at saken har vært såvidt tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd. Lagmannsretten viser til saken har reist vanskelige og til dels prinsipielle spørsmål som det var grunnlag for begge parter å få prøvet i to instanser.»
Lagmannsretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn når retten for ankeinstansen anvendte tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd. Selv om lagmannsretten fant grunnlag for å endre byrettens omkostningsavgjørelse, skal omkostningene for lagmannsretten avgjøres etter §180 første ledd i de tilfelle anken ikke fører fram, jf. Rt-1997-288 på sidene 290-291 med videre henvisninger. Utvalget viser også til Schei I side 603.
Lagmannsrettens grunnlag for å stadfeste byrettens dom om opphevelse av ligningen av selskapet for 1986, var at fristen etter ligningsloven §9-6 nr. 3 a var utløpt. Statens anke var forgjeves, og etter tvistemålsloven §180 første ledd kan staten bare fritas for omkostningsansvar dersom særlige omstendigheter foreligger. Det må være en mer kvalifisert tvil enn den som kreves etter §172 annet ledd, jf. Schei I side 607. Denne vurdering er ikke foretatt av lagmannsretten, og avgjørelsen av omkostningsansvaret for lagmannsretten må da bli å oppheve.
For så vidt gjelder omkostningsansvaret for byretten, bemerker utvalget at selskapet for byretten gjorde gjeldende samme anførsel som for lagmannsretten, om at endringsligningen var foretatt for sent i relasjon til ligningsloven §9-6 nr. 3 a. Byretten avgjorde imidlertid saken på annet grunnlag og tok ikke stilling til fristspørsmålet. Ved avgjørelsen av omkostningsansvaret for byretten skal imidlertid utfallet i lagmannsretten legges til grunn, og tvistemålsloven §172 kommer til anvendelse. Lagmannsretten har vist til §172 annet ledd, men har ikke tilkjennegitt hva som var grunnlaget for at avgjørelsen av saken ble funnet tvilsom, og om tvilen knyttet seg til bevisbedømmelsen eller de rettslige vurderingene. I lagmannsrettens drøftelse av om selskapet hadde gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, fremkommer det ikke at retten har funnet sine vurderinger tvilsomme. Hvordan lagmannsretten har vurdert omkostningsspørsmålet for byretten, er derfor uklart. Det burde vært redegjort for dette, også fordi byretten avgjorde saken på et annet grunnlag enn lagmannsretten. Avgjørelsesgrunnene er for knappe til at utvalget kan prøve om avgjørelsen er i samsvar med loven, jf. Rt-1998-133 med videre henvisninger.
Lagmannsrettens domsslutning punkt 2 må etter dette oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
Saksomkostninger i anledning kjæremålet bør avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, oppheves og hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
Saksomkostninger i anledning kjæremålet avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken.