HR-1999-405-K - Rt-1999-1220
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-12 |
| Publisert: | HR-1999-00405-K - Rt-1999-1220 (299-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Midlertidig forføyning, Tvangsfullbyrdelse, Konkurranserett, Konkurranseklausul |
| Sammendrag: | Saken gjaldt midlertidig forføyning i medhold av Tvangsfullbyrdelsesloven (1992). |
| Saksgang: | Oslo namsrett 03.03.1999 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-1050 K - Høyesterett HR-1999-00405K, jnr. 252/1999 |
| Parter: | Sætre AS (advokat Beret Sundet) mot Den Lille Nøttefabrikken AS, Bjørn Holmsen (advokat Johannes Sundet) |
| Forfatter: | Coward, Oftedal Broch, Flock |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Saken gjelder midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven.
Sætre AS inngikk 3. januar 1995 avtale med enkeltmannsforetaket Nøttolf's - heretter benevnt Nøttolf - eid av Bjørn Holmsen, om overdragelse av Nøttolfs produksjon og salg av spesialnøtter for forbrukerpakninger. Etter punkt 8 i avtalen forpliktet Bjørn Holmsen og Nøttolf seg til å avstå fra direkte eller indirekte å drive virksomhet som konkurrerte med den overdratte virksomheten frem til 1. februar 2000.
Omkring årsskiftet 1998/1999 kom det i stand avtale om salg av spesialnøtter i løs vekt fra Bjørn Holmsens selskap Den Lille Nøttefabrikken AS til Private Label Company (PLC) Norge AS. PLC Norge AS har igjen inngått avtale med Hakongruppen, som selger nøttene under eget produktmerke i sine forretninger etter at nøttene er blitt pakket i forbrukerpakninger. Hakongruppen stoppet etter dette kjøp av spesialnøtter i forbrukerpakninger fra Sætre AS med virkning fra 1. februar 1999.
Sætre AS mener at dette arrangementet er i strid med Holmsens forpliktelse til å avstå fra konkurrerende virksomhet, og fremsatte 2. februar 1999 begjæring om midlertidig forføyning for Oslo namsrett med påstand om at Den Lille Nøttefabrikken AS og Bjørn Holmsen forbys å selge spesialnøtter til PLC Norge AS for pakking i forbrukerpakninger for resten av den tiden konkurranseklausulen gjelder, slik påstanden lyder etter at den ble presisert i kjæremålet til lagmannsretten.
Oslo namsrett avsa 3. mars 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæring 2. februar 1999 om midlertidig forføyning fra Sætre AS mot Bjørn Holmsen og Den Lille Nøttefabrikken AS tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Sætre AS påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse 2. juli 1999 stadfestet namsrettens kjennelse. Heller ikke lagmannsretten tilkjente saksomkostninger.
Sætre AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet har anført at lagmannsretten har lagt til grunn en for snever forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b, «nødvendig ... for å avverge en vesentlig skade eller ulempe». Lagmannsretten har lagt til grunn at selskapet må sannsynliggjøre at det gjennom en midlertidig forføyning vil få tilbake en vesentlig del av leveransen til Hakongruppen for at kravet til sikringsgrunn kan anses oppfylt. Retten har ikke sett hen til at krenkelse av immaterielle rettigheter som knowhow og goodwill kan innebære «skade eller ulempe» utover det som lar seg direkte måle gjennom tapt omsetning. For det første skaper bruddet misforhold mellom ytelsene etter kontrakten av 3. januar 1995. For det andre reduseres verdien av de immaterielle rettighetene dersom kjøperen de første årene etter overdragelsen ikke er beskyttet mot at selgeren utnytter sin posisjon i og kunnskap om markedet. For det tredje oppstår ulempe ved at det kommer en ytterligere konkurrent i markedet. I tillegg kommer at det vil være vanskelig å bevise konkret omsetningssvikt eller sannsynliggjøre at omsetningen vil ta seg opp i et marked der det er flere aktører enn partene i tvisten. Det er endelig anført at lagmannsrettens lovforståelse vil gi urimelige resultater ved at et klart kontraktsbrudd kan videreføres uten at den berettigede gis mulighet til å stanse den rettsstridige virksomheten.
Sætre AS har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
2. Den Lille Nøttefabrikken AS og Bjørn Holmsen forpliktes in solidum til innen uker å betale Sætre AS sakens omkostninger for høyesteretts kjæremålsutvalg, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»
Kjæremålsmotpartene har anført at det ikke hefter feil ved lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. Lagmannsretten har lagt til grunn at Hakongruppen vil fortsette å omsette spesialnøtter under eget merke til fortrengsel for spesialnøtter fra Sætre AS uavhengig av utfallet av Sætre AS' begjæring om midlertidig forføyning. Sætre AS vil således ikke oppnå noen bedring av egen posisjon ved å gis medhold i sin begjæring. De skader og ulemper Sætre AS har pekt på, er foranlediget av Hakongruppens disposisjoner. Det må da være tilstrekkelig å knytte vurderingen av om det foreligger sikringsgrunn opp mot sannsynligheten for at Hakongruppen vil endre disposisjonene.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Sætre AS tilpliktes å erstatte Den Lille Nøttefabrikken AS sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12 % rente fra forfall og frem til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalgets kompetanse ved videre kjæremål er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolkning, som kjæremålsutvalget kan prøve.
Lagmannsretten uttalte at det var meget som talte for at avtalen om salg av spesialnøtter i løs vekt fra Den Lille Nøttefabrikken AS til PLC Norge AS, måtte anses å være i strid med den konkurranseklausul som var inntatt i den tidligere avtalen med Sætre AS. Lagmannsretten fremhevet i den forbindelse at Holmsen med sin kunnskap bevisst medvirket til at det ble etablert salg av spesialnøtter i forbrukerpakninger i en meget stor forretningskjede, i direkte konkurranse med den virksomhet som tidligere var overdratt til Sætre AS. Når lagmannsretten unnlot å gi noe direkte svar på spørsmålet om Sætre AS hadde sannsynliggjort sitt krav på stans i salget av spesialnøtter til PLC Norge AS, hadde dette sin årsak i at retten ikke under noen omstendighet fant det sannsynliggjort at det forelå noen sikringsgrunn, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd, bokstav b.
Det hovedkrav som Sætre AS begjærer forføyning for, er et krav om at Den Lille Nøttefabrikken AS og Bjørn Holmsen umiddelbart avslutter sitt salg av spesialnøtter til PLC Norge AS. Den forføyning som i dette tilfellet kreves, innebærer en foregrepet fullbyrdelse av hovedkravet. Den skade og ulempe som fortsatt salg vil påføre Sætre AS, vil utelukkende være av økonomisk art. Salget av spesialnøtter til PLC Norge AS vil kunne utløse et erstatningsansvar overfor Sætre AS. Disse omstendigheter er likevel ikke til hinder for at dette selskapet vil kunne kreve midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15, se f.eks. kjennelser i Rt-1967-24 og i Rt-1996-1625. Det aktuelle vilkår for midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b er at det «finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe». Anvendt på vår sak vil vilkåret således være at retten for den gjenværende perioden fram til 1. februar 2000 finner det nødvendig å etablere en stans av salget av spesialnøtter til Hakongruppens leverandør PLC Norge AS, i den hensikt å avverge at Sætre AS blir påført et vesentlig økonomisk tap.
De tap som Sætre AS nokså umiddelbart er blitt påført som følge av Holmsens forhold, er tapt salg. Dette utgjør etter det opplyste en tredjedel av den tidligere omsetning av spesialnøttprodukter. Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å ta stilling til om dette var en vesentlig skade eller ulempe, idet retten fant at et pålegg om stans i videre salg av spesialnøtter til PLC Norge AS uansett ikke ville være egnet til å avverge vesentlig skade eller ulempe for Sætre AS. Ved denne vurdering la lagmannsretten til grunn at et pålegg om stans i salget mest sannsynlig ikke ville føre til at Hakongruppen for kortere eller lengre tid gjenopptok sitt innkjøp av Sætre AS' spesialnøttprodukter. Lagmannsretten la videre til grunn at Hakongruppens beslutning om å gå over til å selge spesialnøtter i egne forbrukerpakninger under enhver omstendighet ville stå ved lag, og at det ikke ville ta mer enn en måned å finne en annen akseptabel nøtteprodusent.
Kjæremålsutvalget bemerker at lagmannsrettens bedømmelse av virkningene av et eventuelt salgsforbud er knyttet til en konkret bevisvurdering som utvalget ikke kan prøve.
Med bakgrunn i denne bevisvurdering uttaler lagmannsretten at en midlertidig forføyning som begjært, ikke ville være egnet til å avverge vesentlig skade eller ulempe for Sætre AS, og at det derfor ikke er sannsynliggjort noen sikringsgrunn som angitt i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved dette har tolket denne bestemmelsen på en uriktig måte.
Sætre AS har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket begrepet «vesentlig skade eller ulempe» i tvangsfullbydelsesloven §15-2 første ledd bokstav b for snevert når retten utelukkende har tatt hensyn til det tap som følger av at selskapet har mistet leveranser til Hakongruppen. Det fremheves at brudd på en konkurranseklausul har flere skadelige virkninger enn de som lar seg direkte måle gjennom tapt omsetning. Som eksempler nevnes at kjæremålsmotpartene på en ulovlig måte får mulighet til å bygge seg opp som konkurrerende markedsaktør, og at verdien av de immaterielle verdier som klausulen er satt til å beskytte, blir redusert. Lagmannsrettens tolkning av begrepet «vesentlig skade eller ulempe» innebærer etter Sætre AS' oppfatning at den skadelidte ved brudd på konkurranse-klausuler vil måtte sannsynliggjøre at han ved pålegg om stans vil få tilbake en vesentlig del av den omsetning som den forpliktede - i vår sak Holmsen - har oppnådd ved å bryte klausulen. Men i et marked med flere aktører enn sakens parter vil det alltid være en viss sannsynlighet for at det salg som innebærer et brudd på en konkurranseklausul, ville gått til en annen aktør dersom den forpliktede etter klausulen var blitt stanset ved midlertidig forføyning. Sætre AS har på denne bakgrunn anført at lagmannsrettens tolkning av begrepet «vesentlig skade eller ulempe» innebærer at det i slike tilfeller ikke vil være mulig å få medhold i krav om midlertidig forføyning for å få stanset en aktør som bryter en konkurranseklausul.
Kjæremålsutvalget vil til dette bemerke at bestemmelsene i tvangsfullbydelsesloven kapittel 15 om midlertidige forføyninger er av generell karakter. De er således ikke spesielt tilpasset de behov for inngrep som kan være til stede der næringsdrivende har regulert sitt innbyrdes rettsforhold ved en konkurranseklausul. Bestemmelsen i §15-2 er ikke ment å gi noen alminnelig adgang for en kontraktspart til å få gjennomført stans i den del av en konkurrents virksomhet som er i strid med kontrakten. Det første alternativ i §15-2 første ledd bokstav b er begrenset til å imøtekomme saksøkerens behov for i et omtvistet rettsforhold å få avverget vesentlig skade eller ulempe. Dersom den aktuelle forføyning ikke vil være egnet til å avverge en slik skade eller ulempe, er vilkårene etter §15-2 ikke oppfylt. At forføyningen likevel ville sette en effektiv stopper for saksøktes kontraktsbrudd, kan ikke endre dette. Saksøkeren vil i slike tilfeller være henvist til å kreve økonomisk kompensasjon.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Sætre AS må erstatte motpartens saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. I overensstemmelse med saksomkostningsoppgaven fastsettes saksomkostningene til kr 12 000,- med tillegg av renter som krevet i påstanden.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjærmålsutvalg betaler Sætre AS til Bjørn Holmsen og Den Lille Nøttefabrikken AS 12.000 - tolvtusen - kroner - med 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.