HR-1999-58 - Rt-1999-1299
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-09 |
| Publisert: | HR-1999-00058 - Rt-1999-1299 (323-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotikalovbrudd, Straffutmåling, Inndragning, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling for innførsel av 2 kilo heroin og 408 gram amfetamin fra Tsjekkia, samt inndragning av utbytte fra narkotikaomsetning. Det var også anket over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Stavanger byrett 10.07.1998 - Gulating lagmannsrett 25.02.1999 - Høyesterett HR-1999-00058, snr. 27/1999 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Rolf Strøm) mot 1. A (advokat Ole Jakob Bae), 2. B (advokat Ole A. Bachke jr.) |
| Forfatter: | Lund, Kst dommer Krüger, Flock, Aasland, Dissens: Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §317, §271, §292, §34, §37d, §62, §64, Straffeprosessloven (1981) §436, §442, 0/§258 §258], §342 |
Dommer Tjomsland: Stavanger byrett avsa 10. juli 1998 dom, som - i forhold til A og B - hadde slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1965, dømmes for forbrytelse mot strl. §162, første og tredje ledd, 1. pkt. jfr. femte ledd og strl. §317, første og tredje ledd, alt sammenholdt med strl. §62, første ledd og §64 til en straff av fengsel i 14 - fjorten - år.
Til fradrag i straffen går 481 - firehundreogåttien - dager for utholdt varetekt.
...
4. B, født xx.xx.1972, dømmes for forbrytelse mot strl. §162, første og tredje ledd, 1. pkt. jfr. femte ledd til en straff av fengsel i 11 - elleve - år.
Til fradrag i straffen går 482 - firehundreogåttito - dager for utholdt varetekt.
...
7. I medhold av strl. §34 jfr. §37d inndras til fordel for Statskassen et beløp stort kr. 260.000,- - kronertohundreogsekstitusen - fra A.»
Dommen gjaldt også fem andre som var tiltalt i samme sakskompleks. Av disse ble fire dømt til straffer av fengsel på mellom 11 og 18 år. Én ble frifunnet.
Samtlige domfelte påanket dommen i sin helhet. Gulating lagmannsrett
Side:1300
avsa 25. februar 1999 dom, som - i forhold til A og B - hadde slik domsslutning:
«4. A dømmes for overtredelse av strl. §162 første ledd og tredje ledd, første punktum, jfr. femte ledd, og strl. §317 første ledd, alt sammenholdt med strl. §62 første ledd, og strl. §64, til en straff av fengsel i 12 - tolv - år. Til fradrag i straffen går 713 dager for utholdt varetekt.
...
6. B dømmes for overtredelse av strl. §162 første ledd og tredje ledd, første punktum, jfr. femte ledd, til en straff av fengsel i 10 - ti - år. Til fradrag i straffen går 714 dager for utholdt varetekt.
...
8. I medhold av strl. §34, jfr. §37d, inndras til fordel for statskassen kr. 75.000 - syttifemtusen - fra A.
9. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 30.000 - kronertrettitusen -.»
To av de øvrige tiltalte - C og D - ble dømt til straff av fengsel i henholdsvis 14 og 11 år, mens de to andre tiltalte ble frifunnet.
Partenes personlige forhold og det nærmere saksforholdet fremgår av dommene.
A og B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Begge har anket over straffutmålingen. As anke gjelder også saksbehandlingen og lovanvendelsen vedrørende domfellelsen for heleri, foruten inndragningen og saksomkostningsavgjørelsen.
Jeg er kommet til at As anke over saksomkostningsavgjørelsen må bli å avvise. For øvrig mener jeg at ankene må forkastes.
Saksforholdet kan oppsummeres slik:
A, C og D var enige om å importere til Norge til sammen to kilo heroin og noe amfetamin fra Tsjekkia. De skulle fordele stoffet mellom seg. B brakte som kurér stoffet fra Tsjekkia til Norge. B deltok også i planleggingen og tilretteleggingen av transporten. Narkotikaen var under transporten gjemt i bilens karosseri i kanaler bak forhjulsbuen på begge sider. Det var fem pakker med heroin - til sammen 2.004,3 gram med vanlig styrkegrad - og to pakker med amfetamin som inneholdt til sammen 408 gram. B overleverte stoffet til C og D, og disse hadde stoffet da de ble pågrepet av politiet 14. mars 1997. - A ble også dømt for ett tilfelle av heleri av narkotikautbytte i tidsrommet 1995-1997.
Jeg behandler først As anke over domfellelsen for heleri og over inndragningen som knytter seg til dette forholdet. Lagretten svarte ja på spørsmålet om A hadde mottatt «kr 260.000-, eller en del av dette beløp som var utbytte fra omsetning av narkotika.» Derimot svarte lagretten nei på et tilleggsspørsmål om heleriet var grovt. Lagmannsretten konkluderte bevisbedømmelsen om heleriets størrelse med å uttale at
«... hensett til at A ifølge sin forklaring og fremlagte ligningsoppgaver bare har hatt små arbeidsinntekter og i perioder vært sosialtrygdet og at han bare i meget liten grad har kunnet gjøre rede for påståtte inntekter ved kjøp og salg av biler, finner retten at der ikke er annen mulighet enn at så meget som kr. 75.000 av beløpet på kr 260.000 som A oppbevarte i kontanter skrev seg fra narkotikaomsetning.».
Side:1301
A anfører at grensen mellom simpelt og grovt narkotikaheleri går ved et lavere beløp enn kr 75.000, og at lagmannsrettens bevisbedømmelse dermed er i strid med lagrettens svar på tilleggsspørsmålet. Jeg er ikke enig i dette. Etter straffeloven §317 tredje ledd skal det ved bedømmelsen av om et heleri er grovt blant annet legges vekt på «størrelsen på den eventuelle fordelen heleren har mottatt». Bestemmelsen har på dette punkt slektskap med en rekke andre bestemmelser i straffeloven, således §256, §258, §271 og §292. Blant annet på grunn av endringene i pengeverdien kreves det i dag mer enn tidligere for å anse en formuesforbrytelse som grov på grunn av beløpets størrelse, jf. Anders Bratholm og Magnus Matningsdal: Straffeloven Anden del 1995 side 689. I Rt-1994-22 kom Høyesterett til at et beløp på kr 65.000 ikke var «så stort at det i seg selv er tilstrekkelig til å bringe §271 til anvendelse». Denne avgjørelsen må også langt på veg være retningsgivende ved anvendelsen av straffeloven §317 tredje ledd; strafferammen er den samme i de to bestemmelsene. Jeg finner på denne bakgrunn at det ikke er grunnlag for å anta at lagmannsretten har anvendt straffeloven §317 tredje ledd uriktig når den har funnet at en vinning på kr 75.000 i dette tilfellet lå innenfor domfellelsen for simpelt narkotikaheleri. - Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for As anke over saksbehandlingen på dette punkt. Det er ikke tvilsomt at hele vinningen i dette tilfellet skal inndras etter straffeloven §34.
Jeg går så over til å behandle ankene over straffutmålingen. Begge de domfelte har deltatt i innførsel av et stort kvantum meget farlig narkotika. Innførselen ble profesjonelt gjennomført, og den må åpenbart ha vært profittmotivert.
A har anført at lagmannsretten har lagt for liten vekt på at han bare skulle motta 1/2 kg av heroinet. Etter mitt syn må det avgjørende ved straffutmålingen imidlertid være at A forsettlig har medvirket til innførselen av det hele. For As vedkommende må det ellers i skjerpende retning legges vekt på at han også tidligere er domfelt for narkotikaforbrytelser. Ved Eidsivating lagmannsretts dom 15. april 1994 ble han dømt til en straff av fengsel på 1 år og 2 måneder, og ved Gulating lagmannsretts dom 1. oktober 1997 til en straff av fengsel i 8 måneder. Sistnevnte dom ble imidlertid avsagt etter at de forhold herværende sak gjelder ble begått, slik at straffeloven §64 har fått anvendelse.
Den straff av fengsel i 12 år som lagmannsretten har utmålt for A, er - når det tas hensyn til dommen fra 1994 og heleriet - etter mitt syn i samsvar med det straffenivået som er lagt til grunn i lignende saker. Jeg finner at As anke må bli å forkaste. A har vært varetektsfengslet siden lagmannsrettens dom, og det samlede varetektsfradraget utgjør 909 dager.
Også for B er den straff på fengsel i 10 år som lagmannsretten har utmålt, etter mitt syn i samsvar med praksis. Jeg viser særlig til dommen i Rt-1995-1893 hvor en kurér som hadde innført 1.672 gram heroin fra Sverige, ble dømt til fengsel i 10 år. Jeg finner at også anken fra B må bli å forkaste. B er overført til soning.
A har også påanket lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Han mener at lagmannsretten i strid med bestemmelsen i straffeprosessloven §436 annet ledd har pålagt ham å betale saksomkostninger til det offentlige. A har subsidiært inngitt kjæremål over omkostningsavgjørelsen,
Side:1302
jf straffeprosessloven §442 2. punktum. Etter mitt syn gir ikke straffeprosessloven §442 1. punktum Høyesterett grunnlag til å ta stilling til angrepet på lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Det er mulig at det hadde vært en hensiktsmessig ordning at Høyesterett hadde hatt en slik kompetanse, men dette er - slik jeg ser det - ikke lovens ordning, jf. nærmere om lovens ordning Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer 2. utgave 1996 side 1040 - 1041. Jeg kan heller ikke se at straffeprosessloven §342 - eller andre av lovens bestemmelser - åpner adgang for Høyesterett til utenom anken å prøve lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Jeg finner derfor at anken over omkostningsavgjørelsen må bli å avvise. Det blir etter dette opp til Høyesteretts kjæremålsutvalg å ta stilling til om lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven ved behandlingen av det subsidiære kjæremålet.
Da jeg er i mindretall når det gjelder omkostningsavgjørelsen, former jeg ikke noen konklusjon.
Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende når det gjelder hans syn på inndragningsspørsmålet - grensen mot grovt narkotikaheleri og straffutmålingen. Derimot er jeg ikke enig i hans syn på As anke over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Når det gjelder dette spørsmål er jeg enig med førstvoterende i hans syn på ordlyden i straffeprosessloven §442. Jeg mener imidlertid at ordlyden ikke bør være til hinder for at Høyesterett ved anke kan behandle spørsmålet om lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er truffet i strid med loven. Dette tilsies åpenbart av praktiske grunner, og jeg kan ikke se at andre hensyn taler mot en slik løsning. Det ville tvert imot kunne virke støtende om Høyesterett ved behandlingen av en anke skulle være tvunget til å la en omkostningsavgjørelse i strid med loven bli stående.
Jeg må forstå lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse slik at den - etter som intet annet er sagt - knytter seg til saksomkostningene for lagmannsretten. I dette tilfellet fikk A i lagmannsretten medhold i sin anke over straffutmålingen. Avgjørelsen har da ikke gått ham i mot, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd og Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer side 1028. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å oppheve.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
1. Lagmannsrettens domsslutning punkt 9 oppheves. For øvrig forkastes anken fra A. I straffen fragår 909 - nihundreogni - dager for varetektsfengsel.
2. Anken fra B forkastes.
Kst. dommer Krüger: Som annenvoterende, dommer Lund.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens domsslutning punkt 9 oppheves. For øvrig forkastes anken fra A. I straffen fragår 909 - nihundreogni - dager for varetektsfengsel.
2. Anken fra B forkastes.