HR-1999-518 - Rt-1999-1455
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-28 |
| Publisert: | HR-1999-00518 - Rt-1999-1455 (357-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Ringerike forhørsrett 15.09.1999 - Borgarting lagmannsrett 21.09.1999 - Høyesterett HR-1999-00518, jnr. 529/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Bugge, Gussgard, Dissens: Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §185, §186, §388, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder fortsatt varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1967, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd.
Han ble ved Bergen forhørsretts kjennelse av 19. august 1999 varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184 jf. §185, jf. §171 nr. 2 og §172, samt §186 annet ledd fram til 15. september 1999 med brev og besøksforbud. Ved Ringerike forhørsretts kjennelse av 15. september 1999 ble fengslingsfristen forlenget til 13. oktober 1999 med brev og besøkskontroll.
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 21. september 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil. Det anføres at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull, samt at såvel forhørsretten som lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å eksplisitt ta standpunkt til hvorvidt brev - og besøksrestriksjonene skal medføre isolasjon i anstalten.
Når det gjelder begrunnelsen, vises til at både forhørsretten og lagmannsretten har lagt til grunn at faren for bevisforspillelse, jf. straffeprosessloven §171 nr. 2, ikke gjelder siktedes eget forhold, idet han har tilstått dette, men at det foreligger bevisforspillelsesfare i relasjon til dem som har kjøpt amfetamin av siktede. Det skal etter lovmotivene helt spesielle grunner til å fengsle i en slik situasjon. Verken forhørsretten eller lagmannsrettens kjennelser drøfter dette tilstrekkelig. Særlig ved denne type «vitnefengsling» må det stilles strenge krav til begrunnelsen. Ingen av kjennelsene i nærværende sak konkretiserer hvilke bevis det kan være aktuelt eller mulig å forspille.
Videre er ileggelsen av brev og besøkskontroll mangelfullt begrunnet. Såvel forhørsretten som lagmannsretten synes å bygge på den oppfatning at bevisforspillelsesfare som fengslingsgrunn alltid tilsier bruk av brev og besøksrestriksjoner. Dette kan ikke være riktig, idet loven krever ytterligere grunner for anvendelse av straffeprosessloven §186 i forhold til §171 første ledd nr. 2. Det vises til Rt-1998-1292, der det oppstilles et generelt strengt begrunnelseskrav ved fengslingskjennelser.
Dette må gjelde enda mer ved anvendelsen av brev- og besøksrestriksjoner, da siktede i henhold til fengselsreglementet §82 da er totalt isolert, og utelukket fra felleskap med øvrige innsatte i fengselet. Det er ingen tvil om at det er denne følgen av restriksjonene, og ikke selve begrenseningen i adgangen til brevveksling og besøk utenfra, som utgjør den langt største belastningen.
Under enhver omstendighet er det en mangel ved lagmannsrettens begrunnelse at det ikke er tatt stilling til nødvendigheten av at brev og besøkskontrollen skal ledsages av isolasjon, utelukkelse fra fellesskapet med medinnsatte. Etter fengselsreglementet §82 annet ledd kan isolasjon bare iverksettes overfor en innsatt som er undergitt brev- og besøksrestriksjoner etter rettens nærmere bestemmelse. Et så vidtrekkende inngrep overfor enkeltindividet som total avsondring fra kommunikasjon med omverdenen, tilsier at hjemmelskravet stilles strengt, og uansett taler det for at utelukkelse fra fellesskapet må vurderes konkret av retten i hvert enkelt tilfelle.
Det vises i denne forbindelse til rapport av 4. juli 1997 fra Den europeiske torturkomitè til den norske regjering, der det rettes kritikk mot bruken av isolasjon i forbindelse med varetektsfengsling her i landet. Uansett må terskelen for benyttelse av slike inngrep ligge svært høyt, og dette må gjenspeiles i kravet til begrunnelse i kjennelser som innebærer bruk av slik isolasjon.
Det er nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalgs flertall - dommerne Bugge og Gussgard - finner at lagmannsrettens begrunnelse for å opprettholde varetektsfengsling er utilstrekkelig, og at dette er en saksbehandlingsfeil som etter omstendighetene må føre til at kjennelsen oppheves, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2.
I kjæremålet til lagmannsretten viste forsvareren til at siktede har tilstått det forhold siktelsen gjelder og anførte bl.a.:
«Vedrørende bevisforspillelsesfaren er det både fra politiet og retten lagt til grunn at dette ikke gjelder i forhold til det forhold nærværende sak gjelder. Derimot gjelder det politiets håp om å finne frem til andre peroner som har overtatt stoff fra siktede. Fengslingen har slik sett karakter av ren vitnefengsling. Selv om lovgiver ikke har utelukket at fengsling basert på bevisforspillelsesfare overfor medskyldige kan rettferdiggjøres i helt spesielle tilfeller, er dette en klar unntaksregel som ikke kan få anvendelse i nærværende forhold. Vedrørende bakgrunnen på dette punkt vises til Andenæs, Straffeprosess bd. II s. 152 (vedlagt).
Det konstanteres at de forhold det eventuelt skal være bevisforspillelsesfare i forhold til ikke er konkretisert på noen måte. Det fremstår videre som betenkelig om det forhold at man mistenker at en person kjenner til andres straffbare forhold skal være tilstrekkelig til fengsling.
Hvilke «beviser» det eventulet skulle være aktuelt å forspille fremstår også som uforståelig. Telefondataene er sikret. De personer som eventuelt måtte ha noe å frykte vil allerede være kjent med at siktede er pågrepet. Hva man skal kunne forspille av bevis i denne situasjon fremstår i beste fall som uklart.
Under enhver omstendighet er fengslingsgrunnen såvidt svak at fengsling på dette grunnlag er uforholdsmessig sett i forhold til hva man kan anta å oppnå.»
I begrunnelsen for å forkaste kjæremålet innskrenker lagmannsretten seg til å bemerke:
«Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at både de generelle og spesielle vilkår for varetektsfengsling foreligger og at hensynet til etterforskningen tilsier at siktede undergis brev- og besøkskontroll i varetektsperioden, jf strpl. §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 og §186 annet ledd. Saken står i samme stilling som da Bergen forhørsrett behandlet saken 19 august 1999 og de vurderinger som da fikk uttrykk har fortsatt gyldighet. Forhørsrettens begrunnelse tiltres, idet tvangsingrep av varighet som bestemt ikke kan anses uforholdsmessige.
Lagmannsretten finner det ikke påkrevet å ta stilling til en eventuell anvendelse av strpl §172.
Etter dette blir kjæremål å forkaste, idet forsvarerens anførsler i støtteskrivet ikke har kunnet bringe saken i en annen stilling.»
I kjennelsen av 19. august 1999, som lagmannsretten støtter seg til, hadde Bergen forhørsrett om bevisforspillelsesfaren uttalt:
«Under henvisning til strprl. §171, nr. 2 finner retten at fengsling er nødvendig med brev- og besøksforbud som begjært. Bevisforspillelsesfaren gjelder ikke siktede selv i forhold til det han er siktet for, med derimot medskyldige som har kjøpt amfetamin av ham. Politet har opplyst at politiet vil innhente mobiltelefonutskrift som kan lede til disse. Retten antar dette også gir politiet mulighet for å beslaglegge amfetaminen som fortsatt kan finnes hos disse. Det er tungtveiende grunner for at siktede må hindres i å varsle disse og derfor nødvendig med varetektsfengsling med brev- og besøksforbud som begjært.»
All den stund Bergen forhørsretts vurdering ligger nesten fem uker tilbake i tiden, hadde lagmannsretten etter flertallets oppfatning oppfordring til, på bakgrunn av forsvarerens anførsler, å undergi spørsmålet om det fortsatt foreligger en bevisforspillelsesfare, og om denne gir tilstrekkelig grunn til fortsatt varetektsfengsling av siktede, en nærmere vurdering. Av samme grunn måtte lagmannsretten også vurdere om det var tilstrekkelig grunn til å opprettholde brev- og besøkskontrollen. En ikke nærmere begrunnet henvisning til at forsvarerens anførsler i støtteskrivet «ikke har kunnet bringe saken i noen annet stilling», må her ansees som utilstrekkelig.
Spørsmålet om en siktet som er varetektsfengslet med brev- og besøksrestriksjoner i medhold av straffeprosessloven §186 annet ledd skal ha adgang til samkvem med andre innsatte, hører etter fengselsreglementet under politiet å avgjøre. Det kan ikke være noen feil at dette ikke er nærmere vurdert av lagmannsretten.
Kjæremålsutvalgets mindretall - dommer Tjomsland - mener at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig, og stemmer for at kjæremålet forkastes. Mindretallet viser til at lagmannsretten uttaler at saken «står i samme stilling» som da Bergen forhørsrett behandlet saken 19. august 1999. Dette må bety at lagmannsretten foretok selvstendig vurdering av saken slik den da fremsto, og det kan da ikke være noen feil at lagmannsretten viste til begrunnelsen i kjennelsen fra 19. august 1999. Det er etter mindretallets syn etter omstendighetene ikke noen feil at lagmannsretten ikke kommenterte de enkelte anførslene i forsvarerens kjæremål.
Kjennelsen er avsagt etter dissens.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.