HR-1999-55-B - Rt-1999-1561
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-29 |
| Publisert: | HR-1999-00055-B - Rt-1999-1561 (375-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Pengefalsk, Bedrageri, Straffutmåling, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om vilkårene for å anvende den mildere bestemmelsen om pengefalsk i Straffeloven (1902) § 174 annet ledd, og dessuten straffutmålingen for pengefalsk og bedragerier. |
| Saksgang: | Trondheim byrett 03.09.1998 - Frostating lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00055B, snr. 52/1999 |
| Parter: | [A-mann] (advokat Ole A. Bachke jr.) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Helge J. Kaasbøll) |
| Forfatter: | Coward, Oftedal Broch, Kst dommer Krüger, Matningsdal, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §174, §270, §227, §49, §52, §53, §54, §62 |
Dommer Coward: Saken gjelder vilkårene for å anvende den mildere
Side:1562
bestemmelsen om pengefalsk i straffeloven §174 annet ledd, og dessuten straffutmålingen for pengefalsk og bedragerier.
Trondheim byrett avsa 3. september 1998 dom som for A hadde slik domsslutning:
«2. A, født xx.xx.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven §174 første ledd, straffeloven §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd og straffeloven §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd, jf. §49, jf. §62 til en straff av fengsel i 3 tre år og 1 en måned.
I medhold av straffeloven §52, §53 og §54 utstår soningen av 2 - to - år og 4 - fire - måneder av straffen med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.
I den ubetingede del av straffen fragår 30 tretti dager for utholdt varetekt.
Han frifinnes for kravet om inndragning.»
A anket til Frostating lagmannsrett over lovanvendelsen når det gjaldt domfellelsen etter første ledd i straffeloven §174, og over straffutmålingen. Lagmannsretten forkastet anken over lovanvendelsen, men gjorde en større del av fengselsstraffen betinget, slik at den ubetingete delen ble seks måneder mot ni måneder i byrettens dom. Et mindretall på to dommere stemte for å forkaste anken fullt ut. Domsslutningen lyder slik:
«1. Anken over lovanvendelsen forkastes.
2. I byrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av 2 år og 7 måneder av fengselsstraffen utstår.»
A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Også anken til Høyesterett gjelder lovanvendelsen - anvendelsen av første ledd i straffeloven §174 - og straffutmålingen.
A er 27 år gammel, flyktning fra Irak og nå norsk statsborger. Han har en tidligere straffedom fra 1996, der han ble dømt til fengsel i atten dager for trusler - straffeloven §227. Han er nå funnet skyldig i pengefalsk ved at han i september/oktober 1997 fremstilte nitten falske norske hundrekronesedler, og dessuten i bedragerier og forsøk på bedragerier ved bruk av de falske pengesedlene som ekte.
Jeg ser først på anken over lovanvendelsen. Spørsmålet er om pengeforfalskningen går inn under hovedbestemmelsen i straffeloven §174 første ledd eller under den mildere bestemmelsen i annet ledd. Mens det etter annet ledd kan anvendes fengselsstraff ned til fjorten dager, er minstestraffen etter første ledd fengsel i tre år. Rettspraksis har imidlertid lagt til grunn at minstestraffen etter første ledd er uforholdsmessig streng ut fra forholdene i dag. Delvis betinget straff - slik det er idømt i vår sak - brukes derfor i atskillig utstrekning, se særlig Rt-1995-475. For lengden av den ubetingete delen av straffen behøver det ikke ha betydning om forholdet føres inn under første eller annet ledd i §174.
Vilkårene for at et forhold skal gå inn under annet ledd, er at «... det alene er enkelte Mynter eller Pengesedler, som er anskaffede, eller som uden Benyttelse af dertil særlig egnede Redskaber er eftergjorte». Når det som i vår sak er tale om fremstilling av falske sedler, kreves det dermed
Side:1563
både at det bare er tale om enkelte sedler, og at det ikke er brukt «dertil særlig egnede Redskaber».
Jeg ser først på vilkåret om fremstilling ved «dertil særlig egnede Redskaber». Det er lite rettspraksis av interesse for forståelsen av uttrykket. Bestemmelsen er ikke endret siden vedtakelsen i 1902, og lovforarbeidene gir liten veiledning for vurderingen av det som i dag er aktuelle fremstillingsmåter for falske pengesedler.
I vår sak fremstilte A de falske pengesedlene ved kopiering på en moderne fargekopieringsmaskin. Maskinen kostet vel 8.000 kroner, og A hadde fått sin samboer til å stå for innkjøpet av den like før forfalskningen ble foretatt.
Aktor har lagt frem opplysninger som viser at antallet pengeforfalskninger i Norge har steget sterkt de senere årene, særlig fra 1996 og fremover, og at det typiske tilfellet er at forfalskningen blir foretatt nettopp ved hjelp av en vanlig fargekopieringsmaskin. - Slike fargekopieringsmaskiner brukes selvsagt vanligvis til fullt legitime formål. Men den avanserte teknikken gjør at de altså også kan brukes til å fremstille falske pengesedler. Og selv om maskinene ikke fanger opp alle pengesedlenes særtrekk - vannmerke, sikkerhetstråd osv. - kan sedlene ha en slik kvalitet at ikke-profesjonelle mottakere lett oppfatter dem som ekte. Jeg er kommet til at fargekopieringsmaskiner må anses for å gå inn under uttrykket «dertil særlig egnede Redskaber». Det innebærer at anvendelsen av den mildere bestemmelsen i §174 annet ledd er utelukket, slik at anken over lovanvendelsen må forkastes. - Jeg ser derfor ikke tilstrekkelig grunn til å vurdere om det andre vilkåret for å anvende §174 annet ledd - at det bare gjelder «enkelte» sedler - er oppfylt når det er tale om nitten hundrekronesedler.
Jeg går så over til anken over straffutmålingen. Foruten forfalskningen av de nitten hundrekronesedlene omfatter domfellelsen ti bedragerier og to forsøk på bedragerier ved bruk av de falske pengesedlene. I de fleste tilfellene ble det betalt med bare én eller to sedler; det største antallet sedler ved ett kjøp var seks. Bedrageriene skjedde i det alt vesentlige på samme dag, 6. oktober 1997, overfor butikker og kiosker. Dette er i tråd med et typisk mønster som aktor har skissert: falskneren handler raskt, før forfalskningen blir avslørt, og ansatte i kiosker er en utsatt målgruppe, fordi de ofte er mindre profesjonelle som pengebehandlere og ikke så lett oppdager at sedler er falske.
Minstestraffen i straffeloven §174 første ledd er som nevnt fengsel i tre år. I dag spiller ikke kontanter samme rolle i betalingsformidlingen som da bestemmelsen ble vedtatt i 1902, og etter rettspraksis kan man ikke lenger legge til grunn at det skal utmåles ubetingete fengselsstraffer på minst tre år. Men fortsatt bygger rettspraksis på at pengefalsk må straffes strengt av allmennpreventive grunner, fordi forbrytelsen truer den alminnelige tilliten til penger som betalingsmiddel. Jeg nevner i denne forbindelse at når dette er lovgrunnen, bør det ikke ha samme vekt som ved vinningsforbrytelser at det i vår sak er tale om et relativt begrenset beløp. Jeg har etter dette ikke innvendinger mot den straffen som lagmannsrettens flertall har fastsatt, og som innebærer en ubetinget del på seks måneder av en samlet fengselsstraff på tre år og en måned.
Side:1564
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Krüger: Likeså.
Dommer Matningsdal: Likeså.
Dommer Gussgard: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.