HR-1999-576 - Rt-1999-1624
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-27 |
| Publisert: | HR-1999-00576 - Rt-1999-1624 (395-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn forhørsrett 01.10.1999 - Borgarting lagmannsrett 04.10.1999 - Høyesterett HR-1999-00576, jnr. 588/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Smith, Aasland, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §184, §185, §388, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §148, §162, §228, §326, §49, EMKN A5 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
Ved siktelse uttatt av politimesteren i Skien 22. februar 1999 ble A, født *.*.1968, siktet for forsøk på brannstiftelse i en boliggård, jf. straffeloven §148 1. straffalternativ jf. §49. Skien og Porsgrunn forhørsrett avsa samme dag kjennelse for at A skulle holdes varetektsfengslet i fire uker. Fengslingsfristen er senere forlenget flere ganger. A er for øvrig tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, §228 første ledd, §326 og drukkenskapsloven §17, jf. Oslo statsadvokatembeters tiltalebeslutning av 2. november 1998.
Politimesteren i Skien fremsatte 28. september 1999 begjæring overfor Skien og Porsgrunn forhørsrett om at fengslingen ble forlenget for et tidsrom av 8 uker. Forhørsretten avsa 1. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«A, født *.*.1968, varetektsfengsles i inntil 8 - åtte - uker, dvs ikke utover 26 november 1999 kl. 1600.»
Forhørsretten la til grunn at det var grunnlag for fortsatt varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §185 jf. §184 jf. §171 første ledd nr. 3 og §174.
Siktede påkjærte avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, som 4. oktober 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«I forhørsrettens kjennelse gjøres den endring at fengslingsfristen settes til 29. oktober 1999 kl. 16.00.»
Siktede har erklært videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse, og det er i hovedsak anført:
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er i to henseender mangelfulle. Lagmannsretten har for det første unnlatt å drøfte betydningen av nye opplysninger om faren for gjentakelse. I tidligere fengslingskjennelser var det i denne forbindelse lagt vekt på siktedes psykiske tilstand. Det var både for forhørsretten og lagmannsretten anført at spørsmålet om gjentakelsesfare kom i en annen stilling etter at den rettspsykiatriske erklæringen forelå 14. september 1999. Anførselen ble imidlertid ikke tatt opp til vurdering av verken forhørsretten eller lagmannsretten.
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er også mangelfulle når det gjelder uforholdsmessighetsvurderingen. Forholdet mellom varetektstiden og sannsynlig straff burde ha vært drøftet nærmere, og det samme gjelder forholdet til artikkel 5 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).
Subsidiært anføres det at lagmannsretten har anvendt loven uriktig når den kom til at fortsatt varetektsfengsling ikke ville stride mot EMK artikkel 5 nr. 3. I vurderingen av hva som anses som «rimelig tid» skal det ikke bare ses hen til tiden siktede har vært holdt i varetekt, men m.a. også årsaken til at det trekker ut med pådømmelsen, jf. kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1996-984. I dette tilfellet har saksbehandlingen tatt altfor lang tid grunnet forhold på påtalemyndighetens side.
Siktede har nedlagt slik påstand:
«A løslates.»
Påtalemyndigheten har i uttalelse til kjæremålet vist til at det ikke var mulig å forhåndsberamme saken før de sakkyndiges vurdering forelå 14. september 1999. Hovedforhandling er nå berammet til 14.-16. desember 1999.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandlingen for lagmannsretten, herunder om kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige. Derimot kan utvalget ikke prøve bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse.
Det er i kjæremålet gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle ved at gjentakelsesfaren ikke er tilstrekkelig drøftet i lys av den rettspsykiatriske erklæring avgitt 14. september 1999. Denne erklæringen viser - hevdes det - at siktedes psykiske problemer ikke er så alvorlige som lagmannsretten la til grunn i sin forrige kjennelse av 9. august 1999, som forhørsretten har vist til i den kjennelse lagmannsretten nå har erklært seg enig i.
I lagmannsrettens forrige kjennelse er som begrunnelse for gjentakelsesfaren fremholdt at den alvorlige handling han er siktet for - det gjaldt forsøk på brannstiftelse i den boliggård hvor han bodde - «synes helt irrasjonell og må antas å ha sin bakgrunn i siktedes psykiske problemer, som fortsatt under varetektsoppholdet er store». Den rettspsykiatriske erklærings konklusjon, som er gjengitt i forhørsrettens kjennelse, går ut på at siktede ikke var sinnssyk i tiden før eller under de straffbare handlinger, at han ikke var bevisstløs eller hadde sterkt nedsatt bevissthet på tiden for handlingene og at han ikke har mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Lagmannsretten har i sin kjennelse gjengitt forsvarerens anførsel om at de sakkyndiges erklæring viser at siktedes psykiske problemer er mindre fremtredende enn man tidligere forestilte seg, og utvalget må legge til grunn at denne anførsel er vurdert. Det bemerkes i den sammenheng at det i den rettspsykiatriske erklæring er pekt på alvorlige psykiske problemer hos siktede, selv om dette ikke er kommet til uttrykk i selve konklusjonen. Selv om forsvarerens anførsel burde vært nærmere drøftet i lagmannsrettens kjennelse, kan utvalget således ikke se at det foreligger noen mangel som kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold.
Dernest hevdes det at kjennelsesgrunnene er mangelfulle ved at lagmannsretten ikke har drøftet forholdet mellom varetektstiden og sannsynlig straff. Lagmannsretten har imidlertid gjengitt forsvarerens anførsler om faren for oversoning, og utvalget oppfatter det slik at overveielser av dette spørsmålet har inngått i lagmannsrettens drøftelse av varetektstidens lengde sett i lys av behovet for en avklaring av når saken kan komme opp, noe som for øvrig er avklart etter lagmannsrettens kjennelse.
Ytterligere er påberopt mangelfulle kjennelsesgrunner vedrørende forholdet til bestemmelsen i artikkel 5 nr. 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) om at den som er varetektsfengslet, skal ha rett til hovedforhandling innen rimelig tid eller til løslatelse under saksforberedelsen. Lagmannsretten har imidlertid utførlig gjengitt forsvarerens anførsler i tilknytning til denne bestemmelsen, og den har gitt uttrykk for at en forlengelse på fire uker i påvente av en avklaring av tiltalespørsmålet og tidspunktet for hovedforhandling «ikke [kan] sies å innebære noe uforholdsmessig inngrep eller å være i strid med EMK artikkel 5». Utvalget finner at kjennelsesgrunnene her må anses tilstrekkelige.
Det er videre hevdet at lagmannsrettens lovanvendelse er uriktig når det gjelder artikkel 5 i EMK. Utvalget kan imidlertid bare prøve tolkingen av bestemmelsen, ikke den konkrete anvendelse. Det er ikke noe i lagmannsrettens kjennelsesgrunner som tyder på at bestemmelsen er uriktig tolket.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.