HR-1999-593 - Rt-1999-1794
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-09 |
| Publisert: | HR-1999-00593 - Rt-1999-1794 (426-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett 13.10.1999 - Borgarting lagmannsrett 21.10.1999 - Høyesterett HR-1999-00593, jnr. 617/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Aasland, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §174, §171, §184, §185, §388, Straffeloven (1902) §162, EMKN A3 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1969, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd ved at han i juni 1999 skal ha innført ca 100 kg hasjisj til Norge fra Spania. Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 7. juli 1999 ble han varetektsfengslet frem til 4. august 1999 i medhold av straffeprosessloven §184 jf. §171 første ledd nr. 2. Siktede ble undergitt brev- og besøksforbud. Fengslingsfristen er senere forlenget flere ganger.
Ved utløpet av den tidligere fengslingsfrist fremsatte Oslo politikammer 12. oktober 1999 begjæring overfor Oslo forhørsrett om at fengslingen ble forlenget med fire uker. Oslo forhørsrett avsa 13. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1969, kan fortsatt holdes varetektsfengslet inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, men ikke utover 10.11.99.
Han undergis brev- og besøkskontroll inntil 10.11.99.»
Forhørsretten la til grunn at det var grunnlag for fortsatt varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §185 jf. §184 jf. §171 første ledd nr. 2.
Siktede påkjærte avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, som forkastet kjæremålet i kjennelse av 21. oktober 1999.
Siktede har erklært videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot saksbehandlingen for lagmannsretten, og det er i hovedsak anført:
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle og uklare. Lagmannsretten har i sin kjennelse forutsatt at politiet «avsetter tilstrekkelige ressurser til at det medfører en reell lettelse i siktedes isolasjon når restriksjonene er begrenset til brev- og besøkskontroll». Siktede har vanskelig for å se hva uttalelsene innebærer, og lagmannsretten burde ha presisert dette nærmere, særlig fordi rettens betraktninger på dette punkt ser ut til å ha vært avgjørende for resultatet. Under enhver omstendighet har det ikke inntrådt noen endringer i siktedes situasjon. Det synes rimelig klart at siktede har pådratt seg en psykosomatisk lidelse under fengselsoppholdet som han ikke mottar adekvat behandling for. Forutsetningene for lagmannsrettens kjennelse er følgelig ikke oppfylt.
Lagmannsretten har heller ikke vurdert fengslingen opp mot lov av 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Det vises i denne forbindelse særlig til forbudet mot tortur og umenneskelig behandling m.v. i artikkel 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), og den tilsvarende bestemmelse i artikkel 7 i De forente nasjoners internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter. Siktedes lange varetektsfengsling i isolasjon representerer et brudd på konvensjonsbestemmelsene, og lagmannsrettens manglende drøftelse på dette punkt utgjør en saksbehandlingsfeil.
Siktede har nedlagt slik påstand:
«A løslates.»
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven §388. Kjæremålet bygger på at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner når det gjelder den rettslige betydning av skadevirkningene for siktede ved langvarig varetektsfengsling under isolasjon.
I forsvarerens støtteskriv til lagmannsretten var det blant annet gjort gjeldende at siktedes helsesituasjon var meget vanskelig som følge av varetektsoppholdet og de restriksjoner og den isolasjon han var undergitt. Det ble hevdet at fortsatt fengsling ville være et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven §174, og også et brudd på de gjeldende internasjonale konvensjoner om tortur, som Norge er bundet av.
Om disse anførsler uttaler lagmannsretten følgende:
«Siktede har nå vært varetektsfengslet med brev- og besøksrestriksjoner i mer enn tre måneder. Han lider av hodepine, depresjon og søvn- og konsentrasjonsproblemer, som han hevder ikke å ha hatt før fengselsoppholdet. Medikamentell behandling av plagene er avsluttet på grunn av faren for avhengighet. Han får nå bare hodepinetabletter, som ikke har tilstrekkelig effekt.
Lagmannsretten forutsetter at politiet avsetter tilstrekkelige ressurser til at det medfører en reell lettelse i siktedes isolasjon når restriksjonene er begrenset til brev- og besøkskontroll. Videre forutsetter lagmannsretten at siktede undergis legetilsyn, slik at det blir iverksatt adekvate tiltak dersom hans helsetilstand blir forverret.
Under de nevnte forutsetninger er fortatt fengsling med brev- og besøkskontroll for den tid som forhørsretten har fastsatt, ikke et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten bemerker at forsinkelsene i etterforskningen bare i liten grad synes å kunne lastes politiet, slik at manglende fremdrift i saken ikke i seg selv gjør fengslingsforlengelsen til et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten kan ikke nå ta stilling til om fengslingen kan opprettholdes til de nødvendige etterforskningsskritt i Spania er gjennomført, idet det er uklart hvor lang tid dette vil ta.»
I kjæremålet er anført at det er uklart hva som ligger i lagmannsrettens forutsetning om en reell lettelse i siktedes isolasjon, og dessuten at lagmannsrettens forutsetning om en slik lettelse ikke har slått til. Utvalget er enig i at lagmannsrettens forutsetning er lite presis, men retten har iallfall - som ledd i sin begrunnelse for at fortsatt varetektsfengsling med brev- og besøkskontroll ikke vil være et uforholdsmessig inngrep - forutsatt en lettelse av betydning i de restriksjoner siktede hadde vært undergitt. Hvis dette ikke har slått til, kan imidlertid utvalget ikke se at det kan anses som en saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse; derimot kan det gi grunn til at spørsmålet om varetektsfengsling tas opp på ny uavhengig av fengslingsfristen. I dette tilfellet, hvor fengslingsfristen utløper 10. november 1999, vil det måtte tas i betraktning dersom påtalemyndigheten begjærer ytterligere forlengelse av varetektsfengslingen med restriksjoner.
Det hevdes videre at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull ved at retten ikke har vurdert varetektsfengslingen i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 3, som setter forbud mot tortur og mot umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, og den tilsvarende bestemmelse i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 7.
Utvalget bemerker at lagmannsretten ikke uttrykkelig har drøftet forholdet til disse bestemmelsene, som er inkorporert i norsk rett gjennom lov 31. mai 1999 nr. 30 - menneskerettsloven. På bakgrunn av forsvarerens støtteskriv til lagmannsretten burde dette vært gjort, selv om støtteskrivet ikke inneholdt noen presis henvisning til de aktuelle bestemmelser. Imidlertid har lagmannsretten drøftet de påkjenninger siktede var utsatt for ved varetektsoppholdet, i tilknytning til spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling ville være å anse som et uforholdsmessig inngrep etter straffeprosessloven §174 jf. §184 annet ledd. Utvalget legger til grunn at de begrensninger som legges på adgangen til varetektsfengsling og på restriksjoner knyttet til dette inngrep, iallfall ikke er mindre strenge etter disse bestemmelser enn etter konvensjonsbestemmelsene om tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling. Lagmannsretten har foretatt en avveining av slike forhold som er relevante ved forholdsmessighetsvurderingen, og rettens begrunnelse må anses tilstrekkelig til å vise at det ikke foreligger feil i tolkingen av lov eller konvensjonsbestemmelser. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Utvalget finner imidlertid å burde tilføye at det er grunn for domstolene til å følge en restriktiv praksis når det gjelder langvarig varetektsfengsling med restriksjoner som innebærer isolasjon. Når påtalemyndigheten begjærer forlengelse av slik varetektsfengsling, vil det ofte være ønskelig at retten får seg forelagt en utredning av siktedes situasjon og konkrete muligheter for lettelse i restriksjonene. Slik forholdene i denne saken ligger an, går utvalget ut fra at siktedes helseproblemer og den relativt tyngende varetektsfengsling han har vært undergitt, vil bli tillagt betydelig vekt ved en mulig begjæring om forlengelse av varetektsfengslingen med restriksjoner.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.