HR-1999-631 - Rt-1999-1863
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-25 |
| Publisert: | HR-1999-00631 - Rt-1999-1863 (449-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Soningsutsettelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om soningsutsettelse. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00631, jnr. 652/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Smith, Aasland, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §459, §462, §321, §338 |
Saken gjelder soningsutsettelse.
A ble av Stavanger byrett 15. september 1998 dømt til fengsel i seksti dager. Han anket til Gulating lagmannsrett, som nektet å fremme anken, jf. straffeprosessloven §321 annet ledd første punktum. Hans videre anke ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 15. februar 1999 i lnr. 91/1999, jnr. 72/1999 (HR-1999-91).
Ved brev 28. juni 1999 innkalte politiet ham til å møte 13. september 1999 for å påbegynne soningen, etter at han tidligere i 1999 hadde fått en utsettelse på tre måneder. Ved brev 10. september 1999 søkte han påny om soningsutsettelse. Han anførte at han på grunn av sin somatiske og psykiske tilstand måtte regnes som soningsudyktig. Søknaden ble avslått i brev av 28. september 1999.
A møtte ikke til soning den 13. september 1999. Han ble pågrepet og satt inn til soning den 7. oktober 1999. Han fremsatte samme dag klage til politiet, og begjæring til forhørsretten om soningsutsettelse på ubestemt tid, under henvisning til straffeprosessloven §459 første ledd jf. §462 1. punktum.
Lege Svein Erik Barbo, As faste allmennlege, har skrevet en legeerklæring datert 7. oktober 1999. Her uttaler dr. Barbo blant annet at han, ut fra sitt kjennskap til A og hans nåværende psykiske tilstand, mener at det foreligger «en absolutt mulighet for at han er selvmordstruet i den aktuelle situasjon». Politilege P. J. Cappelen ved Åna kretsfengsel har skrevet en erklæring datert 9. oktober 1999. I erklæringen gis det utrykk for at dr. Barbos uttalelse om selvmordsfaren ikke er dokumentert.
Stavanger forhørsrett avsa 14. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«Begjæring om soningsutsettelse for A, født xx.xx.1961, tas etter dette til følge.»
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 8. november 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«Stavanger forhørsretts kjennelse av 14. oktober 1999 om soningsutsettelse for A, født xx.xx.1961, oppheves.»
Det fremgår av begrunnelsen at lagmannsretten fant at det ikke var grunnlag for å utsette soningen ytterligere. Det kunne ikke anses sannsynliggjort negative konsekvenser av soning i en slik grad at det gjør fullbyrdelsen utilrådelig.
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at kjennelsen bygger på feil lovanvendelse og at den synes å bygge på feil faktum.
Han viser til et avsnitt i lagmannsrettens kjennelse hvor det blant annet fremgår at lagmannsretten legger til grunn at dr. Barbo mener selvskadingsfaren er knyttet til selve soningssituasjonen. Når lagmannsretten så klart mener at soningssituasjonen gjør A suicidal, er det på det rene at straffeprosessloven §459 første ledd påbyr utsettelse av soningen. Forhørsretten har foretatt en riktig vurdering etter paragrafens kriterium «helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig».
I kjæremålet er det fremhevet at dr. Barbo har kjent domfelte i mange år og har innsikt i hans helsetilstand, mens politilegen bare har hatt en kort samtale med han. Fengselslegen har ikke sett bort fra at det kan foreligge en depresjon. På grunn av innsettelsen til soning ble domfelte for øvrig avskåret fra å fremskaffe ytterligere dokumentasjon. Etter den foreliggende dokumentasjon, og etter at forhørsretten har hørt og sett domfelte og kommet til at soningen må utsettes, må påtalemyndigheten ha bevisbyrden for at domfelte ikke er suicidal i fengselsanstalt. Domfelte har oppfylt sin dokumentasjonsplikt så langt det er mulig for ham. Påtalemyndigheten har ikke fremlagt noe bevis for at domfelte ikke er suicidal ved soning i fengselsanstalt.
Lagmannsretten synes å bygge på at A har vært innsatt til soning hele tiden fra 7. oktober 1999 til dags dato. Det er eventuelt en saksbehandlingsfeil at feil faktum er lagt til grunn. Det kan ha hatt den betydning at retten har lagt til grunn at han i et lengre tidsrom enn det som korrekt er, har vært innsatt uten å gjøre forsøk på å skade seg selv.
A har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Stavanger forhørsretts kjennelse av 14. oktober 1999 i sak nr. 99-01269 F vedrørende soningsutsettelse for A, født xx.xx.1961 stadfestes.
Subsidiært:
2. Gulating lagmannsretts kjennelse av 8. november 1999 i sak nr. 99-01812 oppheves».
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §338.
Kjæremålet kan oppfattes slik at lagmannsretten hevdes å ha tolket straffeprosessloven §459 første ledd feil ved ikke å legge til grunn at det er påtalemyndigheten som i dette tilfelle har bevisbyrden for at domfelte ikke er selvmordstruet. Utvalget bemerker at lagmannsretten har lagt til grunn at domfelte ikke har sannsynliggjort at hans helsetilstand gjør soning utilrådelig. Dette er ikke uttrykk for en uriktig tolkning av bestemmelsen. For øvrig retter kjæremålet seg mot lagmannsrettens konkrete lovanvendelse og bevisbedømmelse som ikke kan prøves av utvalget i videre kjæremål.
Til anførselen om saksbehandlingsfeil bemerker utvalget at det fremgår uttrykkelig av lagmannsrettens kjennelse at retten har vært oppmerksom på at domfelte ble løslatt 15. oktober 1999.
Kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.