HR-1999-66-B - Rt-1999-1898

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-12-06
Publisert:	HR-1999-00066-B - Rt-1999-1898 (457-99)
Stikkord:	Strafferett, Medlidenhetsdrap, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling for medlidenhetsdrap. Dissens: 3-2
Saksgang:	Oslo byrett 11.06.1998 - Borgarting lagmannsrett 12.05.1999 - Høyesterett HR-1999-00066B, snr. 46/1999
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Jørn Sigurd Maurud) mot [A-mann] (advokat Regine Ramm Bjerke)
Forfatter:	Oftedal Broch, Gussgard, Coward, Mindretall: Utgård, Dolva
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §235, §257, §258, §62, §64

Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder straffutmåling for medlidenhetsdrap.

Oslo byrett, satt med to fagdommere og tre meddommere, avsa 11. juni 1998 dom med slik domsslutning:

«1. A, f. *.*.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, jf. §235 annet ledd, straffeloven §258, jf. §257, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §64, til en straff av fengsel i 2 to år og 6 seks måneder. Til fradrag i straffen går 176 ethundreogsyttiseks dager for utholdt varetektsfengsel.

2. Tiltalte frifinnes for tiltalens post II.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Grunnlaget for domfellelsen etter straffeloven §233 første ledd, jf. §235 annet ledd - medlidenhetsdrap - ble i tiltalebeslutningen beskrevet slik:

«Fredag 23 august 1996 ca kl 2300 på rom 110 på X sykehjem i - - -gaten 1 B i Oslo drepte han sin bestemor, B, født xx.xx.1905, for at hun ikke skulle plages mer og slippe smerter. Han tok kvelertak rundt hennes hals og klemte til. Bestemoren, som var meget syk og hadde maksimalt et par døgn igjen å leve, døde etter kort tid av kvelning ved kverking.»

Overtredelsen av straffeloven §257 jf. §258 grovt tyveri gjaldt innbrudd i en kjellerbod der han borttok en øks.

A anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet for begge de pådømte forhold og over straffutmålingen. Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. Ved beslutning 22. september 1998 nektet Borgarting lagmannsrett anken fremmet for så vidt gjaldt skyldspørsmålet for det grove tyveriet. Ankene for øvrig ble henvist til behandling.

Under ankeforhandlingen erkjente A straffeskyld for medlidenhetsdrapet. Dermed gjensto straffutmålingsanken fra begge sider. Borgarting lagmannsrett forkastet ankene ved kjennelse 12. mai 1999. Det var dissens, idet en av fagdommerne ville skjerpe straffen til fengsel i tre år.

A og påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen til Høyesterett.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Utmålingen av straffen må ta utgangspunkt i at lovens normalstraff for drap etter straffeloven §233 er minimum 6 års fengsel. Det bestrides ikke at vilkårene for å anvende straffeloven §235 annet ledd foreligger, og heller ikke at straffen i vårt tilfelle bør ligge lavere enn minimumsstraffen i §233. Spørsmålet er hvor meget lavere. Det er nødvendig fra

Side:1899

samfunnets side å markere at også alvorlig syke og døende personer har et sterkt vern. Vår sak atskiller seg fra tidligere saker om medlidenhetstdrap ved at de alle har dreiet seg om veloverveide handlinger. A handlet nærmest på impuls. Han hadde ikke hatt kontakt med sin bestemor på over tre måneder og kjente ikke til hennes situasjon eller hvilken behandling hun mottok. Likevel søkte han ikke informasjon fra pleiepersonalet. Han utførte derfor drapet ut fra meget usikker kunnskap om bestemorens situasjon. Dertil kommer at drapet ble utført på en brutal og sannsynligvis smertefull måte.

Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at A dømmes til fengsel i 4 år. Dette var også påstanden for de tidligere instanser.

Forsvareren har i det vesentlige gjort gjeldende:

Et medlidenhetsdrap har på grunn av sitt motiv en helt annen karakter enn et ordinært drap. Det ligger derfor ingen veiledning i at den ordinære minstestraffen for drap er 6 års fengsel. Fastsettelsen av straffen må skje på fritt grunnlag ut fra rettferdstanker og forholdsmessighet med hensyn til straffutmålingen for andre typer forbrytelser. Rettspraksis viser at straff for medlidenhetsdrap ligger langt under minstestraffen på 6 år.

De sentrale momenter for straffutmålingen i vår sak må være at B var i livets helt avsluttende fase, at hun var As nærmeste person i livet, og at han begikk drapet i medlidenhet for å hindre at bestemoren led mer. A skulle kanskje ha innhentet mer informasjon om bestemorens situasjon. Men han ble åpenbart overveldet av synet av bestemoren som lå i sengen slik han opplevde det med smerter og uten nødvendig pleie. Han oppfattet det slik at bestemoren ba ham om å avslutte hennes liv.

Forsvareren har nedlagt påstand om at A dømmes til 6 måneders fengsel som anses sonet ved varetekt, subsidiært at han anses på mildeste måte.

Mitt syn på saken:

Jeg gjengir først lagmannsrettens beskrivelse av de nærmere omstendighetene omkring drapet:

«As bestemor, B, fikk i 1994 plass på X sykehjem i Oslo. Hjemmet er et kombinert syke- og aldershjem, og B fikk plass på aldersavdelingen. Tiltalte hadde i årene før dette hatt nær kontakt med sin bestemor, og han hadde bodd hos henne i ca 7 år fram til han ble 22 år. Etter at bestemoren flyttet til sykehjemmet, ble imidlertid kontakten sjeldnere. A har selv opplyst at han i alt besøkte bestemoren 2 til 3 ganger på sykehjemmet, mens hans tidligere samboer mener at det var 5 - 7 ganger. Etter en episode på bestemorens 90-årsdag i 1995 ble tiltalte nektet adgang til sykehjemmet av betjeningen. Siste gang A besøkte sin bestemor før drapskvelden var den 16 mai 1996. Bestemoren var da klar, men hun var fysisk skrøpelig og hadde vanskelig for å gå selv.

Den 23 august 1996 ringte tiltaltes mor til A og opplyste at bestemoren lå for døden. Dette ble bekreftet fra sykehjemmet ved en telefonhenvendelse fra tiltaltes samboer. Etter dette dro tiltalte og samboeren samme kveld til sykehjemmet, hvor de fant bestemoren liggende alene, dehydrert og uten væsketilførsel. Hun var ikke i stand til å snakke, og lå etter det opplyste med hodet i en fordreid stilling og med et gjenklistret øye. Tiltalte fikk kontakt med en ansatt på hjemmet, som var legestudent, og ba om at bestemoren måtte få smertestillende midler. Legestudenten sa imidlertid at naturen fikk gå sin gang.

Side:1900

A gikk etter dette tilbake til bestemorens rom. Noe senere kom legestudenten og en sykepleier til stede. Tiltalte var da opprørt og ba dem om å forsvinne ut. Han ba også sin samboer om å gå fra rommet. Etter at tiltalte ble alene med bestemoren, tok han kvelertak rundt hennes hals og klemte til, med den følge at bestemoren etter kort tid døde.

Lagmannsretten legger til grunn at tiltaltes motiv for drapet var medlidenhet. Han oppfattet bestemorens situasjon som svært vanskelig, og at det beste for henne var å avslutte livet straks. Ifølge erklæring fra professor Knut Laake, som har vært oppnevnt sakkyndig både for byretten og for lagmannsretten, var B på det tidspunkt hun ble kverket i livets sluttfase. Professor Laake anslår hennes leveutsikt til maksimalt et par døgn. B måtte karakteriseres som håpløs syk. Vi står således overfor et medlidenhetsdrap etter straffeloven §235 annet ledd, noe som må få vesentlig betydning for straffutmålingen.»

Et særskilt spørsmål var om bestemoren samtykket til drapet, noe som i seg selv vil medføre at straffeloven §235 annet ledd kommer til anvendelse. På dette punkt delte lagmannsretten seg. Flertallet - alle unntatt den fagdommer som dissenterte på straffutmålingen fant ikke å kunne se bort fra at A oppfattet situasjonen slik at bestemoren samtykket. Flertallet uttaler:

«I sykehjemmets journal for samme kveld er opplyst at man ikke fikk kontakt med B, og det er notert at pasienten var terminal (i livets sluttfase). Professor Laake har imidlertid under ankeforhandlingen opplyst at man ikke kan se bort fra at B senere var ved bevissthet, idet bevissthetsnivået kan gå opp og ned ved livsavslutningen. Etter omstendighetene kan flertallet ikke se bort fra at B var i stand til å bevege armen etter at A kom til stede. Tiltalte har selv forklart at bestemoren løftet den ene hånden sin over nesen og munnen, og at tiltalte så spurte bestemoren om hun ønsket at han skulle «ta pusten hennes». Deretter klemte bestemoren tiltalte i hånden to ganger, noe som han oppfattet som et drapssamtykke.»

Jeg har funnet straffutmålingen i denne saken meget vanskelig, og vil kommentere de aspekter ved den som jeg anser sentrale, før jeg ser på den veiledning som rettspraksis kan gi. Jeg nevner at vi ikke har noen høyesterettsdom om straffutmålingen ved medlidenhetsdrap.

Selve utgangspunktet for vurderingen er gitt ved to grunnleggende forhold. Det ene er at saken gjelder at et menneske er fratatt livet. Oppfatningen av livet som ukrenkelig er grunnfestet i vårt samfunn og gir uttrykk for det verdigrunnlaget som samfunnet bygger på. Det annet utgangspunkt er at drapet i dette tilfellet er begått av medlidenhet for å hindre at et menneske fortsetter å lide og videre at vedkommende var håpløst syk. I disse tilfellene uttaler straffeloven §235 annet ledd at straffen kan gå under minimumsstraffen for drap på 6 år. Som jeg vil komme tilbake til, viser de eksempler vi har i rettspraksis at straffen i disse tilfellene er satt langt under minimumsstraffen. Det har også de tidligere retter gjort i vår sak.

Når motivasjonen for drapet er medlidenhet og ønske om å avslutte lidelsen til et annet menneske, preger dette situasjonen i en slik grad at strafferammen for ordinære drap etter mitt syn ikke gir noen veiledning av betydning. Men alvoret i den handling som består i å ta et menneskes

Side:1901

liv, må prege vurderingen. Jeg er enig med forsvareren i at det i første rekke må tas hensyn til alminnelig rettferdighetsfølelse og vurderinger ut fra det generelle straffenivå for andre alvorlige forbrytelser. Men særlig presise retningslinjer gir ikke dette.

Av konkrete omstendigheter i vår sak fremhever jeg særlig følgende:

A hadde fått beskjed om at det var usikkert om bestemoren ville leve over natten. Hun var en av hans aller nærmeste kanskje den nærmeste og var døende. Hun kunne ikke snakke og nesten ikke røre seg. Det er opplyst at hun bare periodisk var ved bevissthet den kvelden dette gjelder. As inntrykk var at hans bestemor fikk mangelfull og dårlig pleie, og at hun led. Det er forståelig at dette har gjort et dramatisk inntrykk på ham.

På den annen side hadde A lite kunnskap for å trekke sin konklusjon. Han hadde ikke sett bestemoren på tre måneder, og visste ikke hvordan hun ble behandlet eller hvilke smerter hun hadde. Han hadde altså ikke grunnlag for å vite om det inntrykk han handlet ut fra, overhodet kunne bære hans slutninger. Det er vanskelig å forstå at han i en slik situasjon ikke søkte informasjon fra de pleierne som var til stede, men avviste dem for deretter å ende sin bestemors liv. Jeg finner i en strafferettslig sammenheng å måtte legge stor vekt på disse manglende overveielsene ved en så inngripende og konsekvenstung handling.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn at A oppfattet å ha bestemorens samtykke til drapet. Jeg finner likevel ikke å kunne tillegge dette moment i seg selv særlig stor vekt i vår sak. På den annen side vektlegger jeg heller ikke spesielt den måten som drapet ble gjennomført på. Hensett til bestemorens nær bevisstløse tilstand, kan det neppe ses som spesielt brutalt.

Jeg er altså etter dette kommet til at de viktigste elementene for straffutmålingen i vår sak er at vi står overfor et drap som er utført av medlidenhet på et menneske i sin helt avsluttende livsfase, og at det ble begått ut fra et klart mangelfullt kunnskapsgrunnlag, uten at det ble søkt informasjon som kunne ha muliggjort en mer reflektert beslutning.

Til veiledning i straffutmålingen har retten fått en oversikt over de saker som har forekommet i norsk strafferettspleie siden 1945. Det dreier seg om en begrenset gruppe to påtaleunnlatelser og tre saker i domstolene. Jeg finner det hensiktsmessig kort å referere dem.

Sakene faller i to ulike grupper. Den ene, som særlig har preget diskusjonen om aktiv dødshjelp, dreier seg om leger som avbryter en pasients liv. To saker er i denne gruppen. De handler begge om leger som på pasientens innstendige oppfordring forårsaket deres død. Begge pasienter hadde kort tid igjen å leve og de hadde store smerter. I det ene tilfellet ble det gitt påtaleunnlatelse, i det annet ga både byrett og lagmannsrett domsutsettelse. Denne saken som nå står for Høyesterett, gjelder også lovanvendelsen om handlingen var rettsstridig.

Den andre gruppen, som omfatter de tre resterende tilfellene, består av personer som har tatt livet av et nært familiemedlem i situasjoner de oppfattet som håpløse.

I det ene tilfellet fra 1948 drepte en far sin uhelbredelig sinnssyke datter som han hadde pleiet i mange år. Han regnet med å dø om ikke lenge, og så ingen mulighet for at datteren da ville kunne bli tatt

Side:1902

hånd om av andre. Etter å ha drept datteren, forsøkte han å ta sitt eget liv. Han ble gitt påtaleunnlatelse.

I dom 26. oktober 1977 fra daværende Eidsivating lagmannsrett ble en 20 år gammel mann idømt fengsel i 1 år og 6 måneder for å ha kvalt sin forlovede. Hun hadde psykiske lidelser og hadde gjennom lengre tid snakket om å begå selvmord. Gjerningen ble utført etter inntrengende henstilling fra henne. Han forsøkte deretter å ta sitt eget liv, men mislyktes.

Det siste tilfellet er en dom fra Frostating lagmannsrett 19. juni 1995 der en 69 år gammel mann ble dømt til 9 måneder betinget fengsel for to drapsforsøk på sin hustru mens hun lå på sykehus. Hun hadde hatt flere hjerneblødninger. Han var meget knyttet til henne, og oppfattet hennes situasjon som håpløs. Ved valget av en betinget reaksjon la retten særlig vekt på at hustruen, som var blitt utskrevet fra sykehuset, var avhengig av hans pleie.

Ut over disse fem norske sakene, har forsvarer også lagt frem tilfeller fra svensk og dansk rettspraksis. Uten å gå inn på dette materialet i detalj, mener jeg at straffereaksjonene ikke synes å avvike nevneverdig fra de norske eksemplene.

Før jeg formulerer en konklusjon, bemerkes at jeg er enig med lagmannsretten i at As tidligere domfellelser en lang rekke dommer over 16 år i det vesentlige for narkotika- og vinningsforbrytelser ikke får betydning ved utmålingen av straff for drapet. Det dreier seg om helt andre og ubeslektede former for kriminalitet, som det ikke synes meningsfylt å legge vekt på. Derimot har de tidligere dommene betydning ved utmålingen av straff for det grove tyveri borttakelse av en øks fra en bod som denne saken også gjelder. Men dette forholdet må tillegges liten vekt ved den samlede straffutmåling.

Jeg er, blant annet på bakgrunn av den praksis jeg har redegjort for, kommet til at domfelte må ilegges en ubetinget fengselsstraff, men at lagmannsrettens dom er for streng. Etter min mening bør straffen settes til fengsel i 1 år og 6 måneder.

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 ett år og 6 seks måneder. Til fradrag i straffen går 176 etthundreogsyttiseks dager for utholdt varetektsfengsel.

Dommer Utgård: Etter mitt syn må ankane forkastast.

Lagmannsretten har avgjort at handlinga går inn under straffelova §235 annet ledd, og dette skal då leggjast til grunn.

Lagmannsrettens fleirtal har lagt til grunn at A oppfatta at bestemora gav samtykke til drap. Som lagmannsretten meiner eg at dette ikkje kan ha nemnande vekt slik situasjonen var. A vart nekta tilgjenge til sjukeheimen 1 år tidlegare grunna slagsmål, og han hadde etter det opplyste sist vitja bestemora om lag 3 månader før drapet. Han hadde såleis ikkje nærarere kunnskap om bestemora sine ønskje eller hennar helsetilstand då han kom til sjukeheimen bortsett frå at han hadde fått opplyst at bestemora låg for døden. Eg legg også vekt på at A hadde

Side:1903

vore på sjukeheimen kort tid under ein time før handlinga skjedde, og at han allereie hadde oppført seg slik at personalet på sjukeheimen hadde tilkalla politiet.

Lagmannsretten har lagt til grunn at tiltalte hadde innteke ca 250 mg amfetamin ca 6 timar før han tok livet av bestemora. Som lagmannsretten legg eg til grunn at det ikkje er «grunn til å tro at amfetamininntaket hadde nevneverdig betydning for tiltaltes vurderingsevne da drapet skjedde».

Sjølv om A handla som han gjorde ut frå medkjensle med bestemora, gjorde han det utan tilstrekkeleg gjennomtenkjing og utan pålitelege opplysningar om korleis situasjonen var, mellom anna om bestemora sin smertetilstand og om andre moglege løysingar enn den drastiske som han valde.

For min del vil eg måtte leggje vekt på at det også for eldre menneske som er inne i ein avslutningsfase, må vere eit sterkt vern av retten til liv. Dette må også markerast ved dei sanksjonane som blir nytta mot brot på dette vernet.

Etter mitt syn er dei sakene som førstvoterande har vist til, ikkje slik at dei gir særleg rettleiing for straffutmålinga i vår sak.

Lagmannsretten slutta seg til byrettens straffutmåling på fengsel i 2 år og 6 månader. Eg finn ikkje grunnlag for å endre denne utmålinga, som inneber at ein har gått vesentleg under den nedre strafferamma etter straffelova §233 på 6 år.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Utgård.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 ett år og 6 seks - måneder. Til fradrag i straffen går 176 etthundreogsyttiseks dager for utholdt varetektsfengsel.