HR-1999-71-B - Rt-1999-1985
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-22 |
| Publisert: | HR-1999-00071-B - Rt-1999-1985 (468-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Vegtrafikkrett, Uaktsomt drap ved bilkjøring |
| Sammendrag: | Saken reiste spørsmål om A var å bebreide for at han, ut fra de rådende kjøreforhold, ikke reduserte hastigheten mer enn til 63 km/t før han påbegynte nedoverkjøringen ved Xvannet. Spørsmålet var hvorvidt den bevisste beslutning som A traff var uaktsom eller ikke. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Inderøy herredsrett 03.11.1998 - Frostating lagmannsrett 31.05.1999 - Høyesterett HR-1999-00071B, snr. 56/1999 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Kari Lynne) mot [A-mann] (advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Bruzelius, Gjølstad, Coward, Smith, Dissens: Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, §62, Veitrafikkloven (1965) §3, §31, Straffeprosessloven (1981) §342, §343, §40 |
Dommer Bruzelius: Statsadvokatene i Trondheim satte 31. august 1998 A under tiltale for overtredelse av:
«I. Straffeloven §239
for uaktsomt å ha forvoldt en annens død, herunder ved bruk av motorvogn.
Grunnlag er følgende forhold:
Søndag 8. mars 1998 ca kl. 2035 førte han vogntog med reg.nr. XL - - - - - og JY - - - - nordover E6 i X. Ca. 400 m sør for avkjørsel til spisestedet Xkroa, avpasset han ikke hastigheten på vogntoget til kjøreforholdene på stedet, slik at tilhengeren fikk skrens på fremre foraksel og skled ut i motgående kjørefelt og kolliderte med møtende personbil med reg. nr. VF - - - - -.
Side:1986
Føreren av personbilen, B, døde umiddelbart som følge av skadene hun fikk i sammenstøtet.
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3 første ledd,
hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller kan oppstå fare, og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og sted som nevnt i post I forholdt han seg som der beskrevet, med de der angitte følger.»
Inderøy herredsrett avsa 3. november 1998 enstemmig dom med denne domsslutning:
«A, født *.*.1966, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 1. alternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3 første ledd. Alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd settes straffen til fengsel i 45 - førtifem - dager.
A plikter å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 2.000 -totusenkroner.»
Etter anke fra domfelte over bevisbedømmelsen avsa Frostating lagmannsrett 31. mai 1999 dom med denne domsslutning:
«A, født *.*.1966, frifinnes.»
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet de tre fagdommerne stemte for domfellelse i samsvar med tiltalen.
Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse. Anken retter seg mot flertallets lovforståelse med hensyn til aktsomhetsvurderingen for bilføreren etter straffeloven §239, jf. vegtrafikkloven §3. Aktor har for Høyesterett påstått lagmannsrettens dom med hovedforhandling opphevet. Forsvareren har påstått anken forkastet. Han fremholdt at aktsomhetsnormen etter straffeloven §239 må harmonere med den alminnelige rettsbevissthet.
Det fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer at A har arbeidet som sjåfør på tyngre kjøretøy i 8-10 år, og at han siden oktober/november 1997 hadde kjørt det samme vogntoget som han kjørte ved ulykken. De siste to årene før ulykken hadde han kjørt E6 nordover i X en til to turer i uken. Vogntogets totalvekt den aktuelle kjøreturen var 37 tonn. Det er også opplyst at vogntoget hadde nye dekk.
Ulykken skjedde på en vegstrekning som er skiltet med fareskilt nr. 102: «Farlige svinger». Fartsgrensen er 80 km/t. Det er begrenset sikt og en kombinasjon av bakke og kurver. På den ene siden av veien er det et autovern mot Xvannet, på den andre siden er det en bratt bergvegg. Vegbanen er ca 6,7 meter bred. Fartsskiven i bilen viste at A hadde dempet farten fra ca 80 km/t til 63 km/t før nedoverkjøringen begynte (3 km/t feilmargin medregnet). Nedbremsingen skjedde, etter det lagmannsretten sier, ved nedgiring, hvoretter han koblet inn retarderen. I bakken fikk A skrens på hengerens fremre aksel, og hengeren skrenset mer og mer over i motgående kjørefelt. Ifølge oppmålte skrensespor hadde hengeren skrenset i hvert fall i 87 meter før kollisjonen.
Side:1987
Om kjøreforholdende uttaler lagmannsretten: «Det var mørkt, vinterføre, stort sett stabilt, uten spesielt glatte partier, oppholdsvær og gradestokken viste minus 5 grader». Kjøreturen frem til den konkrete nedoverkjøringen hadde forløpt uten problemer, og A hadde ikke fått noe varsel om at han kunne få skrens på hengeren eller om at det var spesielt glatt. Det viste seg imidlertid at det var meget glatt i bakken hvor kollisjonen skjedde. Friksjonen ble her beregnet til 0,2. A hadde ikke merket at det var glatt, og var heller ikke klar over at han hadde en skrens på hengeren før kollisjonen var et faktum. Når hengeren først var i skrens, hadde han ikke noen mulighet for å avverge kollisjonen.
Tiltalen gjelder utelukkende at A ikke «avpasset hastigheten på vogntoget til kjøreforholdene på stedet». En samlet lagmannsrett har formulert det spørsmål saken reiser som om «det under de rådende forhold var forsvarlig av tiltalte å holde en hastighet av 63 km/t på det aktuelle sted». Lagmannsretten uttalte samlet følgende om sin lovforståelse:
«Det stilles krav til bilførers hensynsfullhet og påpasselighet under kjøringen. Aktsomhetsnormen er den samme etter vegtrafikkloven §3 som etter straffeloven §239 første straffalternativ. I begge tilfeller rammes også ubevisst uaktsomhet og ingen av bestemmelsene krever grov uaktsomhet for å komme til anvendelse. Etter vegtrafikkloven §3 er det imidlertid tilstrekkelig at den utviste uaktsomhet dekker farefremkallelsen. Uaktsomhet etter straffeloven §239 må referere seg til dødsfølgen. Tilleggsspørsmålet er her om det kan tilregnes føreren som uaktsomt at han ikke regnet med den mulighet at kjøringen kunne føre til dødsulykke. Straffeloven §239 krever altså årsakssammenheng mellom uaktsomheten og dødsfølgen. En slik følge må fremstå som et påregnelig og forutsigbart hendelsesforløp.
Hvorvidt tiltalte har opptrådt uaktsomt i forhold til vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239 må avgjøres konkret - under hensyn til de faktiske omstendigheter som forelå og ikke ut fra en alminnelig oppfatning av hva en vil anse som aktsom opptreden, heller ikke hvordan bilførere flest kjører. Det er heller ikke tilstrekkelig å konstatere at den aktuelle opptreden normalt kan være farlig. Det må vurderes konkret i den enkelte sak om handlingen var uaktsom.»
Denne lovforståelsen er jeg i det alt vesentlige enig i.
Bruken av aktsomhetsnormen i straffeloven §239 har vært gjenstand for debatt i lang tid. Ved endringslov 8. juli 1988 nr. 70 ble «herunder ved bruk av motorvogn» føyd til i straffeloven §239. Da bestemmelsen også fra før omfattet uaktsomt drap i trafikken, var hensikten med tilføyelsen å signalisere at dødsulykker i trafikken oftere enn før skulle lede til tiltale og domfellelse for uaktsomt drap, se Ot.prp.nr.66 (1987-1988) Om lov om endringer i straffeloven, straffeprosessloven og vegtrafikkloven mv., side 9.
I St.meld.nr.23 (1991-1992) Om bekjempelse av kriminalitet, drøftes på side 120-121 spørsmålet om å forandre den rettstilstand lovendringen i 1988 hadde ført til og som medførte at «en bilfører kan bli dømt for bildrap på grunn av en uaktsomhet i trafikken som ikke er grov». Flere alternative fremgangsmåter ble omtalt. Regjeringen gikk imidlertid ikke inn for noen lovendring, men mente at kravet til den uaktsomhet som bør føre til påtale og dom, burde justeres noe. Det ble uttalt at det i
Side:1988
første rekke ville være opp til Riksadvokaten å treffe avgjørelse om en slik justering. Justiskomiteen sluttet seg i Innst.S.nr.192 (1991-1992) til dette, og uttalte at «ikke en hvilken som helst uoppmerksomhet fra bilførers side som medfører en ulykke med dødsfall skal resultere i tiltale etter straffelovens bestemmelse om uaktsomt drap». Etter komiteens oppfatning «bør tiltale etter straffeloven reserveres for de mer kvalifiserte former for uaktsomhet», side 44.
Spørsmålet om å begrense anvendelsen av straffeloven §239 til tilfeller av grov uaktsomhet var gjenstand for en interpellasjonsdebatt 31. mai 1999. Domstolenes bruk av aktsomhetsnormen i enkeltsaker har vært gjenstand for offentlig debatt ved en rekke anledninger.
Domfellelse for uaktsomt drap representerer en alvorlig karakteristikk av en handlemåte fra samfunnets side. Det er imidlertid ubestridt at et vogntog har et stort farepotensial, og at det må kreves en meget høy grad av aktsomhet av føreren av vogntoget, bl.a at farten avpasses etter kjøreforholdene. Det oppstår en uhyre farlig situasjon dersom en tilhenger kommer ut av kontroll og over i motsatt kjørebane.
I vår sak er spørsmålet som nevnt om A er å bebreide for at han, ut fra de rådende kjøreforhold, ikke reduserte hastigheten mer enn til 63 km/t før han påbegynte nedoverkjøringen ved Xvannet. Saken dreier seg således om hvorvidt den bevisste beslutning som A traff var uaktsom eller ikke. Flere av de avgjørelser etter straffeloven §239 som har vært gjenstand for offentlig debatt, har dreiet seg om tilfeller av kortvarig uoppmerksomhet. Det er ikke tilfellet i vår sak.
Lagmannsrettens mindretall og flertall har ved bruken av den aktsomhetsnorm de i utgangspunktet er enige om, kommet til ulike resultater. I flertallets domsgrunner er frifinnelsen begrunnet slik:
«Tiltalte hadde redusert farten ned til et akseptabelt nivå utfra de opplysninger han hadde om kjøreforholdene. Han hadde ikke gjort noen feilvurderinger. Han kunne ikke vite at det skulle være ekstra glatt i bakken. Han hadde ikke fått noen forvarsel om at det kunne være slik. Det kan ha vært for høy fart som utløste skrensen og dermed kollisjonen, men dette hadde ikke trailersjåføren noen forutsetninger for å forutse. Det hefter dessuten usikkerhet ved om en reduksjon av farten ville hindret skrens og dermed ulykken. Det er under enhver omstendighet ingen gitt å si hvor mye han eventuelt skulle ha redusert farten.
Tiltalte kjente vegstrekningen og derfor også vegens utforming på det aktuelle sted. Han avpasset farten slik han pleide å gjøre i forhold til de kjente kjøreforhold. Her hadde han aldri hatt problemer før, heller ikke uken i forveien, og den plutselige glatte veibanen kom helt overraskende på ham. ...
Hendelsesforløpet var ekstraordinært. Et sammentreff av uheldige omstendigheter førte til et tragisk utfall som ingen kan klandres for.»
Flertallets domsgrunner lest i sammenheng med den samlete retts domsgrunner, reiser, slik jeg ser det, spørsmål om hvorledes flertallet har brukt aktsomhetsnormen i lys av kjøreforholdene på den aktuelle vegstrekning på tidspunktet for ulykken. Jeg minner om at vegstrekningen var skiltet for farlige svinger, og at bilføreren fra før var kjent på stedet der det var svingete nedoverkjøring med bratte partier på den ene siden av vegen og et autovern mot sjøen på den annen. Flertallet peker i
Side:1989
sine domsgrunner på at farten var «redusert ned til et akseptabelt nivå utfra de opplysninger han hadde om kjøreforholdene» og videre at «(h)an kunne ikke vite at det skulle være ekstra glatt i bakken». Mindretallet uttaler på den annen side at «(h)ovedårsak til ulykken var at vogntoget holdt for høy hastighet etter de føreforhold det viste seg å være i bakken» og slutter seg til en uttalelse i herredsrettens dom, der det heter at:
«den glatte veibanen på kollisjonsstedet ikke lå utenfor det tiltalte burde tatt høyde for. Tiltalte kjørte på en svingete veistrekning med bratte partier på den ene siden av veien. Både varierende solforhold og avrenning av vann kan lett føre til at spesielt glatte partier oppstår på slike steder. Når det tas hensyn til den store skadeevnen vogntoget hadde samt at det var en farlig veistrekning med begrenset sikt, mener retten at tiltalte kan bebreides for ikke å ha satt ned hastigheten mer før nedstigningen begynte.»
Det samlete bilde som domsgrunnene tegner av vegstrekningen hvor ulykken skjedde, reiser etter min mening spørsmålet om trailersjåføren i dette tilfellet burde ha lagt inn en ekstra sikkerhetsmargin, slik lagmannsrettens mindretall peker på. Jeg har funnet det vanskelig å prøve dette på grunnlag av flertallets domsgrunner.
Slik jeg leser flertallets domsgrunner, kan det dessuten se ut som om flertallet gir uttrykk for tvil med hensyn til årsaksforholdet, jf. uttalelsen om at det «hefter usikkerhet ved om en reduksjon av farten ville hindret skrens og dermed ulykken. Det er under enhver omstendighet ingen gitt å si hvor mye han eventuelt skulle ha redusert farten». Dette kan være en frifinnelsesgrunn, men jeg finner det vanskelig ut fra domsgrunnene å legge til grunn at flertallet har funnet dette bevist.
Samlet sett har jeg slik flertallets domsgrunner er utformet funnet det vanskelig å prøve bruken av aktsomhetsnormen, jf. straffeprosessloven §40 fjerde og femte ledd. Også i tilfeller av frifinnelse er det nødvendig at det gis domsgrunner som gir ankedomstolen et forsvarlig grunnlag for å overprøve lovanvendelsen. Flertallets domsgrunner oppfyller, slik jeg ser det, ikke dette kravet. Lagmannsrettens dom må derfor oppheves under henvisning til utilstrekkelige domsgrunner, jf. straffeprosessloven §342 annet ledd nr. 4 jf. §343 annet ledd nr 8.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bugge: Jeg finner lagmannsrettens - flertallets - domsgrunner tilstrekkelige til å prøve lovanvendelsen.
Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at A ca 150 meter før kollisjonsstedet, dvs. der hvor nedoverkjøringen begynte, hadde redusert farten ned til 63 km/t, og at dette i forhold til de kjøreforhold A innrettet seg etter på den aktuelle veistrekning, var en akseptabel fartsreduksjon. Flertallet har videre under henvisning til sammenfallende forklaringer avgitt av passasjeren i As bil og av en polititjenestemann som kom til
Side:1990
stedet, lagt til grunn at det var ekstraordinært glatt på det aktuelle sted, og at dette kom helt overraskende på A. Flertallet uttaler om As subjektive forhold bl.a.:
«Han kunne ikke vite at det skulle være ekstra glatt i bakken. Han hadde ikke fått noe forvarsel om at det kunne være slik. ...»
Jeg oppfatter flertallets bemerkninger på dette punkt som uttrykk for en bevisbedømmelse som Høyesterett er bundet av.
Jeg ser det slik at skal den hastighet A holdt på den aktuelle veistrekning kunne tilregnes ham som uaktsom - og det er utelukkende dette tiltalen bygger på - må svikten i hans aktsomhet kunne knyttes til en konkret faktisk omstendighet som A kjente til eller burde ha kjent til, og som var egnet til å fortelle ham at han på denne strekningen måtte redusere farten mer enn han hadde gjort for å unngå risikoen for skrens. Noen slik omstendighet har lagmannsrettens flertall ikke kunnet peke på. Lagmannsrettens mindretall uttaler at spørsmålet er om A likevel skulle ha inntatt en lavere fart «for sikkerhets skyld». Et krav til motorvognførere om en slik ekstra, generell sikkerhetsmargin i kjørehastigheten, ut over hva sjåførens kjennskap til kjøreforholdene og veiens beskaffenhet tilsier, kan man etter min oppfatning ikke operere med ved anvendelsen av de straffebestemmelser saken gjelder. Da nærmer man seg etableringen av et objektivt straffansvar for ulykker som inntreffer som følge av forhold som sjåføren ikke hadde foranledning til å regne med.
Jeg finner således ikke grunnlag for å fastslå at lagmannsrettens frifinnende dom bygger på en uriktig aktsomhetsnorm.
Som nevnt av førstvoterende, kan bemerkningene fra lagmannsrettens flertall tyde på at flertallet også har funnet det usikkert om vogntogets hastighet på 63 km/t overhodet har vært årsak til skrensen, og om ulykken kunne ha vært unngått ved at A hadde redusert farten ytterligere. Har det vært reell tvil om dette, måtte A etter min mening under enhver omstendighet frifinnes for den foreliggende tiltale.
Jeg stemmer for at påtalemyndighetens anke forkastes.
Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Coward: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.