HR-1999-697 - Rt-1999-2083
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-21 |
| Publisert: | HR-1999-00697 - Rt-1999-2083 (502-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Dommeres habilitet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om omgjøring av lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet.
Kjæremålsutvalget kom til at lagdommerne Truyen og Erstad ikke var inhabile. Senere ble det begjært omgjøring, som ikke ble tatt til følge Rt-2000-735. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1999-821 - Høyesterett HR-1999-00697, jnr. 525 og 596/1999 |
| Parter: | A (advokat Arvid Sjødin) mot Lagdommer Truyen, Lagdommer Erstad |
| Forfatter: | Holmøy, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, §200, §201, Straffeprosessloven (1981) §119, §294, §321, Straffeloven (1902) §127, §325 |
Den 31. mai 1999 avsa Gulating lagmannsrett beslutning om å nekte fremmet anke fra A over Bergen byretts dom av 12. februar 1999. Lagmannsretten var sammensatt av lagdommerne Truyen, Molven og Erstad. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. A var blant annet dømt for overtredelse av straffeloven §127 første ledd 2. straffalternativ til en straff av fengsel i seks måneder. Han fikk også inndratt våpen og ammunisjon og ble ilagt saksomkostninger med kr 10 000.
A har den 29. juni 1999 påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har vist til at han den 10. juni 1999 begjærte omgjøring av lagmannsrettens beslutning, og at han må få tid til å begrunne kjæremålet nærmere dersom beslutningen ikke blir omgjort.
I begjæringen om omgjøring fremsatte A habilitetsinnsigelse mot lagdommerne Truyen og Erstad.
Lagmannsretten avsa 9. september 1999 kjennelse med slik slutning:
«Lagdommerne Erstad og Truyen viker ikke sete ved behandlingen av omgjøringsbegjæringen datert 10.06.1999.»
A har ved forsvareren, advokat Sjødin, den 4. oktober 1999 påkjært lagmannsrettens kjennelse av 9. september 1999 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagdommerne Truyen og Erstad er inhabile i ankeprøvningssaken.
Det er lagt ned slik påstand:
«Lagdommer Erstad og Lagdommer Truyen var inhabil til å behandle As ankesak for Gulating Lagmannsrett i sak nr 99-00821.»
Lagmannsretten, sammensatt av lagdommerne Truyen, Molven og Erstad, avsa 21. september 1999 beslutning med slik slutning:
«Begjæringen om omgjøring tas ikke til følge.»
Kjæremålsutvalget har i brev av 15. oktober 1999 uttalt at kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse om habilitet ikke kan tas under behandling etter at lagmannsretten avsa beslutning av 21. september 1999 i omgjøringssaken.
A har den 21. oktober 1999 påkjært lagmannsrettens beslutning av 21. september 1999 til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og han har lagt ned slik påstand:
«Lagmannsrettens beslutning av 21. september 1999 oppheves.
Lagdommerne Truyen, Molven, Erstad, samt Rolf Strøm straffes etter domstolloven §200 og strl §325, samt at lagdommerne ilegges de økte omkostninger etter domstolloven §201.»
A har den 8. november 1999 bedt om at det besluttes bevisopptak, men kjæremålsutvalget har i brev av 16. november 1999 avslått anmodningen. Dette standpunktet er opprettholdt i brev av 19. november 1999. Det er gitt endelig frist for ytterligere bemerkninger i kjæremålene.
Advokat Sjødin har den 25. november 1999 inngitt begrunnelse i kjæremålene over lagmannsrettens beslutninger om å nekte anken fremmet. Begrunnelsen er på 54 sider. Den går i hovedsak på inhabilitet for lagdommerne Truyen og Erstad, og ytterligere årsaker til inhabilitet knyttet til byrettens saksbehandling og politiets etterforsking.
Når det gjelder lagdommer Truyen har han vært med og avsagt Gulating lagmannsretts kjennelse av 8. november 1996. I denne kjennelse har Truyen blant annet gått lenger enn nødvendig for å konstatere skjellig grunn til mistanke, og dette gjelder det samme tema som nå er til behandling.
Når det gjelder lagdommer Erstad er det anført at han i Gulating lagmannsretts kjennelse av 11. mai 1999 har tatt stilling til om A har vært utsatt for politiprovokasjon, og det er også et av temaene i den foreliggende sak. Det samme gjelder spørsmålet om vitneforklaring fra Kari Erviks psykolog. Lagdommer Erstad har i begge saker fastslått at det ikke er grunnlag for pålegg for å forebygge at noen uskyldig blir dømt, jf. straffeprosessloven §119.
Det er videre påberopt som saksbehandlingsfeil at beslutningene ikke er nærmere begrunnet med henvisning til de mange saksbehandlingsfeil og bevisbedømmelsesfeil som foreligger ved byrettens dom. Straffeprosessloven §294 kan umulig ha vært fulgt.
Advokat Sjødin har lagt ned slik påstand:
«Gulating lagmannsretts beslutninger oppheves.»
A har selv innsendt et omfattende prosesskrift 28. november 1999. Han synes her å opprettholde sin begjæring om bevisopptak idet saken ikke kan anses tilstrekkelig opplyst, og mener at lagmannsretten på vesentlige punkter skulle gitt en begrunnelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Som det fremgår av innledningen, har A fremsatt flere kjæremål.
Det første kjæremål - av 29. juni 1999 - vedrørende lagmannsrettens beslutning om å nekte ankesaken fremmet, kan fortsatt behandles av kjæremålsutvalget. Utvalget kan bare prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven §321 sjette ledd. De innsigelser som er gjort gjeldende mot byrettens saksbehandling og politiets etterforskning er således ikke grunnlag for kjæremål. Det andre kjæremålet - av 4. oktober 1999 - vedrørende lagmannsrettens kjennelse om at lagdommerne Truyen og Erstad ikke viker sete ved behandling av omgjøringsbegjæringen 10. juni 1999, kan derimot ikke behandles av utvalget etter at lagmannsretten avsa beslutningen av 21. september 1999 i omgjøringssaken. Beslutningen i omgjøringssaken er imidlertid påkjært, og dette kjæremålet kan tas under behandling. Også her er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling.
Også det første kjæremålet vedrørende lagmannsrettens beslutning om å nekte ankesaken fremmet, er i vesentlig grad begrunnet med at de nevnte lagdommerne var inhabile. Om dette spørsmål skal utvalget bemerke:
Lagdommer Truyen.
Inhabilitetsinnsigelsen mot lagdommer Truyen er begrunnet med at han i kjennelse 8. november 1996 om fortsatt varetektsfengsel - under vurderingen av om det foreligger skjellig grunn til mistanke - skal ha gått lengre enn nødvendig i å uttale seg om skyldspørsmålet. I kjæremålet er det vist til enkelte uttalelser i kjennelsen. Når kjennelsen leses i sammenheng, finner imidlertid utvalget at uttalelsene ikke går utover hva som er naturlig i en konkret begrunnelse for om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Uttalelsene er ikke av en slik art at de medfører inhabilitet for dommer Truyen ved den senere behandling av straffesaken, jf. domstolloven §108.
Lagdommer Erstad.
Lagmannsrettens kjennelse 11. mai 1999 som inneholder de påberopte uttalelser om politiprovokasjon, gjelder formelt sett en annen sak. Uttalelsene har en bestemt og avvisende form. De går imidlertid ikke utover hva som etter de foreliggende opplysninger må anses naturlig. Det er ikke opplyst at lagdommer Erstad har uttalt seg om politiprovokasjon i forbindelse med den foreliggende sak.
Også inhabilitetsinnsigelsen knyttet til spørsmålet om vitneforklaring fra Kari Erviks psykolog og fremleggelse av psykologjournaler bygger på uttalelser i kjennelsen 11. mai 1999. Lagmannsrettens vurdering på dette punkt bygget på straffeprosessloven §119 tredje ledd. En dommers vurdering av et slikt spørsmål kan i alminnelighet ikke begrunne inhabilitet i en senere straffesak. Utvalget finner ikke at det er grunnlag for en annen vurdering i denne sak.
As uttalelser i saken, jf. også kravet om bevisopptak, synes å innebære at saken etter hans syn ikke kan ha vært tilstrekkelig opplyst til at lagmannsretten kunne vurdere spørsmålet om fremme av ankesaken. Dette spørsmål må forutsettes vurdert av lagmannsretten. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har begått noen saksbehandlingsfeil på dette punktet.
Kjæremålene over lagmannsrettens beslutninger av 31. mai 1999 og 21. september 1999 blir etter dette å forkaste. Kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse av 9. september 1999 må avvises.
Kjennelsen er enstemmig
S L U T N I N G :
Kjæremål over lagmannsrettens beslutning av 31. mai 1999 og 21. september 1999 forkastes.
Kjæremål over lagmannsrettens kjennelse av 9. september 1999 avvises.