HR-1999-56 - Rt-1999-256
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-01 |
| Publisert: | HR-1999-00056 - Rt-1999-256 (54-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av straffesak, hvor A som sykepleier var dømt for å hindre pasient tilgang til oksygen. |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett 09.11.1998 - Høyesterett HR-1999-00056, jnr 714/1998 |
| Parter: | [A-mann] (Inger Benson) mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §232, Straffeprosessloven (1981) §392 |
A, født xx.xx.1951, ble 12 mars 1997 satt under tiltale av Bodø politidistrikt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd, jf §232. Grunnlaget var at han som sykepleier ved en eller flere anledninger i 1995 og 1996 hadde opptrådt voldelig overfor en forsvarsløs pasient, samt forhindret pasienten tilstrekkelig tilgang på oksygen. Pasienten var avhengig av kunstlig oksygentilførsel.
Ved Salten herredsretts dom av 26 juni 1997 ble A dømt i henhold til tiltalen. Straffen ble satt til betinget fengsel i 30 dager.
A anket over lovanvendelsen og bevisbedømmelsen til Hålogaland lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 31 oktober 1997 ble A dømt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd, jf §232 til en straff av fengsel i 14 dager som ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år. A ble også dømt til å betale saksomkostninger for herredsretten med kr 3 000.
Ved advokat Inger Benson fremsatte A 3 september 1998 begjæring om gjenopptakelse for Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 9 november 1998 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om gjenopptakelse forkastes."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har foretatt feil rettsanvendelse. Den har misforstått A når den legger til grunn at gjenopptakelsesbegjæringen knytter seg til den del av tiltalen som gjaldt forsømmelse av å gi pasienten nødvendig oksygentilførsel. A mener at det som begjæringen om gjenopptakelse beviser om vitneførselen vedrørende oksygentilførselen, har betydning for det han ble dømt for.
Saken har hatt stor medieomtale. For Nordland Sentralsykehus, som anmeldte A, var det viktig å få ham dømt. Når personer i lederstillinger brukte uredelige midler for å få til dette, ble de underordnede påvirket til å fremstille episoder mer alvorlig enn de i realiteten var. Ansettelsesforhold forutsetter lojalitet, og det må kunne legges til grunn at det kunne få arbeidsrettslige konsekvenser dersom de ansatte opptrådte i strid med arbeidsgivers ønske.
Ved gjengivelse av episoder om legemsfornærmelse, er det nyanser til stede. I oppsigelsessaken av A, som nå står for Salten herredsrett, har det kommet frem opplysninger som viser at vitnene fortsatt står under påvirkning. I begjæringen om gjenopptakelse ble det vist til at en hjelpepleier endret forklaring underveis. Hjelpepleieren har nå kommet med en tredje forklaring om instruksen vedrørende respirasjon.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Dommen i Hålogaland lagmannsrett taes opp til fornyet behandling."
Påtalemyndigheten har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Domfelte mener lagmannsretten har misforstått ham når det gjelder grunnlaget for begjæringen om gjenopptakelse, og at vitneførselen vedrørende de forhold som gjaldt fornærmedes oksygentilførsel også har betydning for voldsdelen som han ble dømt for. En kan imidlertid ikke se at lagmannsretten har misforstått domfeltes begjæring. Begjæringen er uklart formulert, og domfelte har lagt stort arbeid i å kommentere bevisføringen vedrørende oksygentilførselen. Det er derfor naturlig at lagmannsretten vurderte også dette.
Med hensyn til voldsdelen var vitneførselen under hovedforhandlingene i herreds- og lagmannsretten omfattende. Skyldspørsmålet er behørig vurdert og drøftet i dommene. Dette er også noe lagmannsretten har lagt til grunn.
En kan ikke se at domfelte i kjæremålet har kommet med opplysninger som ikke tidligere har vært drøftet i tilstrekkelig grad av lagmannsretten. Domfeltes påstander om bruk av uredelige midler og press mot vitner fra arbeidsgiver er ikke på noen måte dokumentert eller sannsynliggjort. Kjæremålet bør derfor forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i det videre kjæremål.
A ble i lagmannsretten ikke funnet skyldig i å ha hindret osygentilførsel til fornærmede. Når bevisførselen på dette punkt er trukket frem, er det fordi han mener de feil som kan påvises i det grunnlag lagmannsretten her bygde på, er egnet til å underbygge at også det faktiske grunnlaget for domfellelsen svikter.
Om hindring av tilførsel av oksygen uttaler lagmannsretten i dommen av 31 oktober 1997 blant annet:
"Etter lagmannsrettens oppfatning fortoner forholdet med forhindring av oksygen seg som det mest alvorlige. B har en kronisk lungesvikt og lider av lungeanomali. Det må ut fra bevisførselen legges til grunn at det i hele den periode som tiltalte var ansatt ved Bteamet, har vært en stående instruks om at B skulle ha konstant tilførsel av oksygen. Samtlige vitner som har arbeidet ved eller i tilknytning til Bteamet har bekreftet dette i retten, og det er framlagt udatert instruks fra sykehuset vedrørende Bs respirasjon, hvor dette framgår. Tiltalte kan ikke høres med at slik instruks ikke forelå etter utflytting til leiligheten slik han selv har fremholdt i retten. Det forelå ingen generelle eller spesielle tillatelser til å eksperimentere eller trene med B uten oksygentilførsel. Tiltalte hevder å ha fått slik tillatelse av ansvarlig lege, Edgar Jensen, hvilket han selv bestrider. Ut fra den skriftlige dokumentasjon og øvrige vitneførsel finner lagmannsretten det utenkelig at slik tillatelse er gitt."
Retten uttaler altså direkte at den ikke tror A når han forklarer at det ikke forelå noen skriftlig instruks vedrørende tilførsel av oksygen. I den konkluderende setning henvises det på dette punkt til "den skriftlige dokumentasjon" og "øvrig vitneførsel". Etter avhørene av Arnfinn Nilsskog og Astrid Ripnes, foretatt henholdsvis 20 og 21 august 1998, er det klart at det dokument som ble fremlagt i lagmannsretten som instruks vedrørende fornærmedes respirasjon, er skrevet etter at A befatning med vedkommende pasient opphørte.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se dette annerledes enn at lagmannsretten på et punkt, som må ha vært viktig for rettens bevisvurdering, fikk fremlagt et dokumentbevis som ga retten et helt feilaktig inntrykk. Det korrekte var, i følge den politiforklaring Arnfinn Nilsskog avga 20 august 1998, at det på den tiden A arbeidet med fornærmede ikke forelå noen skriftlig instruks vedrørende respirasjon.
Nå la lagmannsretten til grunn at det ikke var begått noen legemsfornærmelse ved det som er betegnet som "oksygenepisodene", og ut fra dette kunne det ligge nær å trekke den konklusjon at det uriktige faktum retten her har lagt til grunn da ikke kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Etter kjæremålsutvalgets mening er en slik slutning for enkel. Det at lagmannsretten - på et grunnlag som iallfall svikter på ett sentralt punkt - avfeier domfeltes forklaring, må kunne ha hatt betydning for hvorledes retten også i andre sammenhenger bedømte hans troverdighet. Dessuten er det ikke til å unngå, i en sak som nærværende, at når det legges frem et slikt dokumentbevis som gir uttrykk for et faktum i forhold til tiltalte som det ikke er dekning for, reiser det spørsmål ved kvaliteten og riktigheten også av andre sider ved bevisførselen. Høyesteretts kjæremålsutvalg vil understreke at det ikke har vurdert om - og i tilfelle i hvilken grad - noen er å bebreide for fremleggelsen av det misvisende dokumentbeviset.
Etter utvalgets mening er man her i en situasjon hvor "saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd", jf Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 344. Kjæremålsutvalget har i denne vurderingen også trukket inn som moment at domfellelsen skjedde under dissens fra to meddommere som fant at det forelå rimelig tvil om skyldspørsmålet.
Det er etter dette etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs mening grunnlag for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Straffedom mot A, født xx.xx.1951, avsagt ved Hålogaland lagmannsretts dom 31 oktober 1997, gjenopptas.