HR-1999-1-B - Rt-1999-26
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-15 |
| Publisert: | HR-1999-00001-B - Rt-1999-26 (5-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Falsk forklaring, Tvang, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om lovanvendelse og straffutmåling for utarbeidelse av fiktiv faktura for å hindre at kunde fremmet reklamasjonskrav etter svart arbeid og vitnepåvirkning til å avgi falsk forklaring. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Sand herredsrett 05.04.1998 - Agder lagmannsrett 26.08.1998 - Høyesterett HR-1999-00001B, snr 49/1998 |
| Parter: | [A-mann] (advokat Ole A Bachke jr) mot Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Edward Dahl) |
| Forfatter: | Matningsdal, Oftedal Broch, Gjølstad, Coward, Dissens: Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §222, §49, §270, §271, §62 |
Dommer Matningsdal: Sand herredsrett avsa 5 april 1998 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av - straffeloven §222 første ledd 1. straffalternativ, jf §49, og - straffeloven §166 første og annet ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av ubetinget fengsel i 30 - tredve - dager."
A påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt lovanvendelsen
Side:27
under skyldspørsmålet for domfellelsen for forbrytelse mot straffeloven §222 første ledd 1. straffalternativ, subsidiært straffutmålingen. Anken ble henvist til ankeforhandling.
Agder lagmannsrett avsa 26 august 1998 kjennelse med slik slutning:
"Anken forkastes."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommene.
Domfelte har i rett tid påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Ankegrunnene er de samme som for lagmannsretten bortsett fra at de to ankegrunnene er likestilt.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Jeg gir først en kort oversikt over saksforholdet:
B og C oppførte i 1992/1993 en større enebolig i X i Y kommune. De engasjerte murmester A, som driver eget murmesterfirma, til å utføre et relativt omfattende murerarbeid. Partene avtalte at en del av arbeidet skulle betales uten kvittering.
A fullførte arbeidet i begynnelsen av november 1993. Da han hadde sendt byggherrene sluttavregning datert 31 oktober 1993 og fått oppgjør i henhold til denne, var det økonomiske mellomværendet mellom partene oppgjort.
Etter relativt lang tid reklamerte byggherrene på det arbeidet A hadde utført. Da A avviste reklamasjonen, engasjerte de en utenforstående fagmann til å vurdere arbeidene. Vedkommende konkluderte med at arbeidene var svært mangelfulle og at en mur måtte rives. Kostnadene ved utbedring var kalkulert til ca kr 155.000. Byggherrene krevde etter dette at A skulle betale dette beløpet - et krav A stilte seg helt avvisende til. Byggherrene tok deretter ut forliksklage hvor det ble krevd dom for beløpet.
Konfrontert med forliksklagen i januar 1995 utarbeidet A en faktura på kr 133.041 datert 30 november 1993. I fakturaen var det opplyst at den gjaldt bestemte arbeider som angivelig var utført de to siste ukene av november 1993. Arbeidene var utført, men på et langt tidligere tidspunkt. De var dessuten forlengst betalt.
Under saksforberedelsen for herredsretten ba saksøkernes prosessfullmektig A om å fremlegge timeliste for de arbeidene som ble omfattet av den siste fakturaen. A fikk da to av sine ansatte til å utarbeide timelister, og han bistod dem med å gjøre dette. Listene ble deretter fremlagt.
Under hovedforhandlingen i herredsretten 8 november 1995 krevde saksøkerne dom for reklamasjonsbeløpet på kr 155.000, mens A på sin side i motsøksmål krevde seg tilkjent kr 122.077 i henhold til fakturaen antedatert til 30 november 1993. Partene inngikk rettsforlik hvor A forpliktet seg til å foreta visse utbedringsarbeider som han selv uimotsagt har anslått til å representere 3-4 dagers arbeid. A frafalt derimot ikke sitt krav som partene avtalte at dommeren uten vederlag skulle avgjøre som voldgiftsdommer. Ved voldgiftsdom av 16 november 1995 ble byggherrene frifunnet for As krav.
Under hovedforhandlingen ble de to ansatte som hadde utferdiget timelistene, ført som vitner. Før forhandlingene instruerte A dem om
Side:28
hva de skulle forklare, og i sine forklaringer bekreftet de at timelistene var reelle.
Byggherrene anmeldte forholdet i februar 1996. For bruken av den fiktive fakturaen ble det reist tiltale etter straffeloven §222 første ledd 1. straffalternativ jf §49, subsidiært straffeloven §270 første ledd nr 1 jf annet ledd jf §271 jf §49. Videre ble det reist tiltale for forbrytelse mot straffeloven §166.
Herredsretten la i straffesaken til grunn at byggherrene var klar over at fakturaen var fiktiv, og at A var klar over at de visste det. Det var derfor ikke grunnlag for å straffe ham for forsøk på bedrageri. For herredsretten forklarte A at han sendte den fiktive fakturaen for å få byggherrene til å frafalle kravet - et krav han anså helt grunnløst og som gjorde ham sterkt oppbrakt. Herredsretten la denne forklaringen til grunn og dømte ham for forbrytelse mot straffeloven §222 første ledd 1. straffalternativ jf §49.
Domfellelsen vedrørende forbrytelse mot straffeloven §166 gjelder As medvirkning til de ansattes falske forklaring for retten. De ansatte er senere idømt betinget fengsel og bot for forholdet.
Straffeloven §222 første ledd 1. straffalternativ rammer den som "ved rettsstridig adferd ... tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget, ...". Domfellelsen gjelder forsøk på en slik handling. Det er ikke bestridt, og heller ikke tvilsomt, at A ved å fremme den fiktive fakturaen gjorde seg skyldig i "rettsstridig adferd". Spørsmålet er om han har forsøkt å "tvinge" byggherrene til å gjøre noe - nærmere bestemt å frafalle reklamasjonskravet.
Dersom byggherrene faktisk hadde frafalt reklamasjonskravet fordi de mottok fakturaen, ville lovens vilkår etter en ren ordfortolking være oppfylt. Men tolkingen av "tvinge" har sentral betydning for den enkeltes handlefrihet. En ren ordfortolking vil kunne gi straffebudet en for stor rekkevidde og kan ikke alene være avgjørende. Dette gjelder særlig i det foreliggende tilfellet hvor det er tale om rettsstridig opptreden for å påvirke motparten i et etablert kontraktsforhold. I slike tilfeller må det stilles strenge krav før man i lovens forstand har tvunget en annen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.
Rettsstridig opptreden i kontraktsforhold kan imidlertid ikke generelt være unntatt fra straffebudets anvendelsesområde. I vårt tilfelle, hvor begge parter var klar over de faktiske forhold, truet i realiteten A byggherrene med som mottrekk å gjøre seg skyldig i falsk forklaring om at han selv hadde et krav som omtrent tilsvarte reklamasjonskravet. Selv om A må ha vært klar over at han dermed utsatte seg selv for straffansvar, må han også ha vært klar over at motpartene ble utsatt for en vanskelig avveining: Fakturaen gjaldt arbeid som faktisk var utført, men til et tidligere tidspunkt enn angitt. Da en betydelig del av arbeidet var betalt kontant uten kvittering, måtte byggherrene vurdere risikoen ved å bringe saken inn for retten. I verste fall kunne de risikere ikke å få medhold i reklamasjonskravet samtidig som de ble dømt til å dekke fakturaen.
Etter min vurdering gjorde A seg skyldig i en kvalifisert rettsstridig opptreden ved å fremlegge den fiktive fakturaen. Beløpet var av betydelig størrelse. Selv om byggherrene fortsatt i prinsippet hadde full frihet til å bringe saken inn for herredsretten, må situasjonen ha fremstått som
Side:29
økonomisk truende. Det forelå dermed en klar mulighet for at de ville velge en handling som ikke var i samsvar med deres reelle vilje. Selv om man som nevnt må være tilbakeholden med å anvende straffebudet i kontraktsforhold, har jeg etter dette kommet til at lagmannsrettens lovanvendelse er riktig.
Ved straffutmålingen har overtredelsen av straffeloven §166 størst vekt. Overtredelse av denne bestemmelsen straffes som hovedregel med ubetinget fengsel. Det viktigste momentet som kunne begrunne betinget dom, er at det nå har gått lang tid siden overtredelsene. Domfellelsen etter straffeloven §166 gjelder medvirkning til at de to ansatte forklarte seg falsk for herredsretten. Denne handlingen er begått i november 1995, mens saken ble pådømt i herredsretten i april 1998 - med andre ord nærmere 2 1/2 år senere. Politiet kan belastes en del av dette tidsforløpet ved at anmeldelsen fra februar 1996 lå ubehandlet på det lokale lensmannskontoret til september 1996. Under det første avhøret bestred imidlertid alle tre mistenkte de faktiske forhold slik at politiet måtte etterforske saken nærmere. Først i april 1997 ble de straffbare forhold innrømmet. Noe av tidsforløpet kan dermed tilbakeføres til A selv.
Men selv om tidsforløpet delvis skyldes omstendigheter som ikke kan tilbakeføres til A, og det dessuten synes å være tale om en situasjonsbetinget engangsforeteelse, er det likevel ikke grunnlag for å anvende betinget fengsel. Når A trakk to av sine ansatte inn i saken og bevirket at de gjorde seg skyldig i falsk forklaring - til én av dem under løfte om at han skulle betale en eventuell bot - dreier det seg om en så alvorlig forbrytelse at det må reageres med ubetinget fengsel.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Coward: Likeså.
Dommer Bugge: Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge. Etter min mening rammes domfeltes bruk av den fiktive fakturaen datert 30 november 1993 ikke av straffebudet i straffelovens §222 første ledd jf §49.
Det er ubestridt at As utferdigelse og fremleggelse av fakturaen var en "rettsstridig adferd" i lovens forstand. Det er også klart at As handling innebar et forsøk på å påvirke byggherrene til å frafalle det reklamasjonskrav de mente å ha mot A, med andre ord: til å handle i strid med det som var deres vilje. Det synes imidlertid å være enighet om i norsk rett at ikke enhver rettsstridig adferd som har et slikt siktemål skal bedømmes som straffbar tvang eller som forsøk på dette; det ligger for så vidt et kvalifikasjonskrav i lovens uttrykk "tvinger noen" til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Dette uttrykkes også slik at straffebudet må tolkes innskrenkende, se Bratholm-Matningsdal: Straffeloven, Anden Del, side 514-515 og Andenæs: Spesiell strafferett (2 utg) side 81-82. Jeg viser også til avgjørelsen i Rt-1992-445.
Side:30
As rettsstridige bruk av fakturaen knyttet seg til et kontraktsforhold med byggherrene, under rettergang mot disse. Fakturaen ble utferdiget og presentert av A som grunnlag for et motkrav mot byggherrene etter at disse hadde reist reklamasjonskravet mot ham. Byggherrene hadde i den sivile saken mulighet for å verge seg mot motkravet ved å føre bevis for at fakturaen berodde på et falsum. Alt i alt finner jeg ikke tilstrekkelig grunn til å gi straffebudet i §222 anvendelse på forholdet.
Jeg vil således stemme for at A frifinnes for denne delen av tiltalen. Noen betydning for straffutmålingen i saken får dette etter min mening ikke. Som førstvoterende anser jeg overtredelsen av straffelovens §166 som såvidt graverende at den idømte straff ikke bør settes ned.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.