HR-1999-58 - Rt-1999-264
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-02 |
| Publisert: | HR-1999-00058 - Rt-1999-264 (57-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om oppreisning etter frifinnende dom i straffesak, etter tiltale for sedelighetsforbrytelse mot fosterdatter.
Kjæremålsutvalget kom etter en totalvudering til at totalvurdering, sett i relasjon til det mer generelle nivå for utmåling av oppreisningsbeløp i slike saker, at oppreisningen kunne settes til kr 100.000. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett 12.11.1998 - Høyesterett HR-1999-00058, jnr 718/1998 |
| Parter: | [A-mann] mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §195, §196, §209, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5 |
Saken gjelder krav om oppreisning etter frifinnende dom i straffesak, jf straffeprosessloven kapittel 31.
Ved tiltalebeslutning av 20 mars 1997 ble A tiltalt for sedelighetsforbrytelse mot sin fosterdatter, B, født xx.xx.1977. Tiltalen gjaldt overtredelse av straffeloven §195, §196 og §209 for utuktig omgang med fosterdatteren i tidsrommet 1988 til 1994. Fornærmede reiste krav om oppreisning etter bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 29 jf skadeserstatningsloven §3-5.
A ble 28 august 1997 frifunnet av Gauldal herredsrett, også i forhold til fornærmedes krav om oppreisning. Dommen ble avsagt under dissens idet rettsformannen stemte for domfellelse på alle punkter.
Påtalemyndigheten anket dommen. Ved Frostating lagmannsretts dom av 2 februar 1998 ble A frifunnet for sedelighetsforbrytelsene og for kravet om oppreisning.
Den 30 april 1998 reiste A krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445, §446 Oppreisningskravet var oppad begrenset til 500.000 kroner. Etter avholdelse av muntlige forhandlinger avsa Frostating lagmannsrett 12 november 1998 kjennelse med slik slutning:
"Staten v/Justisdepartementet betaler til A som erstatning 50.000 - femtitusen - kroner og som oppreisning 50.000 - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
Lagmannsretten la til grunn at A hadde sannsynliggjort at han ikke hadde foretatt de handlinger han var tiltalt for. Erstatning ble tilkjent i medhold av straffeprosessloven §444. I forhold til oppreisningsspørsmålet kom retten til at det forelå særlige grunner for å tilkjenne oppreisning, jf straffeprosessloven §446.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for lagmannsrett fremgår av kjennelsen.
A har rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse i oppreisningsspørsmålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er nærmere begrunnet i brev av 16 januar 1999. Ytterligere støtteskriv er ikke bebudet. Det gjøres i det alt vesentlige gjeldende:
Oppreisningsbeløpet er satt for lavt til å synliggjøre betydningen av en fosterfars innsats for samfunnet. Politiet valgte å basere seg på falske anmeldelser fra fosterdatteren og hennes biologiske mor i stedet for å foreta de nødvendige undersøkelser hos barnevernet og øvrig støtteapparat. Saken ble ekstra belastende for A idet han samtidig skulle være en god fosterfar for Bs bror. Politiets etterforskning var avgjørende for familiens beslutning om å flytte til Bærum. Mediaomtalen av saken gjør det umulig for A å flytte tilbake, og han ville heller ikke kunne påta seg rollen som omsorgsperson igjen. Tidsforløpet og politiets ensidige etterforskning av saken tilsier også at oppreisningsbeløpet settes høyere enn 50.000 kroner.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke inngitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i kjæremålssaken.
Kjæremålsutvalget finner, på bakgrunn av lagmannsrettens bemerkninger, grunn til å understreke at det ikke kan være tvilsomt at det er grunnlag også for tilkjennelse av oppreisning. Kjæremålet gjelder utmålingen av oppreisningsbeløpet. Utmålingen må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Lagmannsretten har i sin vurdering fremhevet tidsforløpet mellom anmeldelse/pågripelse og herredsrettens frifinnende dom, ca 1 år og 8 måneder, og at påtalemyndighetens anke medførte at det gikk ytterligere et halvt år før endelig frifinnende dom forelå. Videre ble det lagt vekt på at den omfattende dissensen fra rettsformannen i herredsretten ble utførlig referert i lokalpressen.
Kjæremålsutvalget er enig i at disse forhold har betydning ved utmålingen. Men utvalget finner også - og her i motsetning til lagmannsretten - at det er sannsynlig at strafforfølgningen var en vesentlig del av det årsaksbildet som førte til at familien følte seg tvunget, ikke minst av hensyn til adoptivsønnen, til å flytte fra hjembygda og til Bærum. At det var problemer for familien også ut over strafforfølgningen må legges til grunn, men det er vanskelig å legge til grunn annet enn at strafforfølgningen måtte være det mest belastende. At familien følte seg tvunget til å bryte opp fra sitt hjemmemiljø under slike omstendigheter, har utvilsomt vært en betydelig belastning.
Ut fra en totalvurdering av de nevnte forhold, og dette sett i relasjon til det mer generelle nivå for utmåling av oppreisningsbeløp i slike saker, finner kjæremålsutvalget at oppreisningen kan settes til kr 100.000.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
I lagmannsrettens kjennelse gjøres den endring at oppreisningsbeløpet settes til 100.000 - etthundretusen - kroner.