HR-1999-71 - Rt-1999-283
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-09 |
| Publisert: | HR-1999-00071 - Rt-1999-283 (66-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Nedre Romerike forhørsrett 1.02.1999 - Eidsivating lagmannsrett 03.02.1999 - Høyesterett HR-1999-00071, jnr 65/1999 |
| Parter: | [A-mann] mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Coward, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, §171, §184, Straffeloven (1902) §267, §268 |
A, født xx.xx.1967, som av Romerike politidistrikt den 1 februar 1999 er siktet for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 annet ledd ved den 26 oktober 1998 å ha ranet en pengetransport for til sammen ca 15 millioner kroner, ble ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse av 1 februar 1999 varetektsfengslet frem til 1 mars 1999 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2. Han påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 3 februar 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten på vesentlige områder har bygget sin avgjørelse på uriktig faktum, og det kan etter Rt-1995-373 i særlige tilfelle anses som en saksbehandlingsfeil. Det uriktige faktum skal dels gjelde hans kjennskap til braketten til mobiltelefonen i ransbilen, dels anføres det at han bevislig var i Tyskland da ranet fant sted, og at han ikke er arbeidsledig. I kjæremålet til lagmannsretten ble det påberopt at varetektstiden kunne reduseres til det ble verifisert fra tjenestemann Jonny Brenna at han ringte fra Tyskland på ranstidspunktet. Det dreier seg om uriktig faktum som er så viktig at det dreier seg om vesentlige saksbehandlingsfeil.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. A løslates fra varetektsfengsling.
Subsidiært:
1. Varetektstiden nedsettes.
Atter subsidiært:
1. Saken igjensendes lagmannsretten for fornyet vurdering."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalget da bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålet angir å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling, ved at avgjørelsen på vesentlige punkter bygger på uriktig faktum. I avgjørelsen i Rt-1995-373, som det er vist til i kjæremålet, heter det at "... det i særlige tilfelle vil kunne anses som en saksbehandlingsfeil i relasjon til straffeprosesslovens §388 nr. 2 at det er bygget på et uriktig faktum". I en nyere avgjørelse i Rt-1998-722 er det vist til 1995-avgjørelsen og uttalt at det var tvilsomt "... om det i det foreliggende tilfelle kan sies å foreligge noen "vitterlig feil"".
Når det gjelder det som i vår sak er anført om As kjennskap til braketten i bilen, og om hvorvidt han oppholdt seg i Tyskland, retter kjæremålet seg etter utvalgets syn reelt mot lagmannsrettens ordinære bedømmelse av bevisene for om det foreligger skjellig grunn til mistanke, og det er ikke grunnlag for å fastslå noen saksbehandlingsfeil. Også med hensyn til opplysningen om at A var arbeidsledig, er det tvilsomt om det foreligger noen "vitterlig feil", og opplysningen kan i lys av den alvorlige siktelsen heller ikke sees å ha vært avgjørende for vurderingen av om varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.