HR-1999-134-K - Rt-1999-493
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-09 |
| Publisert: | HR-1999-00134-K - Rt-1999-493 (111-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Dokumentfremleggelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om fremleggelse av dokumenter under saksforberedelsen av en sivil ankesak for lagmannsretten. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1997-404 - Høyesterett HR-1999-00134K, jnr 83/1999 |
| Parter: | Inge Listhaug (advokat Dag Saltnes) mot Bergensbanken ASA (advokat Svein Aage Valen) |
| Forfatter: | Gussgard, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §250, §253, §403 |
Saken gjelder krav om fremleggelse av dokumenter under saksforberedelsen av en sivil ankesak for Gulating lagmannsrett.
Ved Bergen byretts dom 29 november 1996 ble daværende Bergens Skillingsbank ASA frifunnet for Inge Listhaugs krav om erstatning og oppreisning. Grunnlag for kravet var blant annet at Listhaug skal ha lidt tap som følge av at banken ikke belastet kontoen til selskapet Portman AS i samsvar med en bankgiro som styreformann og daglig leder i selskapet hadde skrevet ut til Inge Listhaug, og som ble levert banken. Beløpet på giroen skulle gå til dekning av Listhaugs krav på bonus, lønn og ferie.
Inge Listhaug har anket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Under saksforberedelsen har han fremsatt krav om fremleggelse av en rekke dokumenter i tilknytning til valutatransaksjoner foretatt i Bergensbanken ASA over konti under betegnelsene "Lekvaud", "Grevjan" og "Lekis".
Ved forberende dommers kjennelse 29 januar 1999 ble krav om fremleggelse ikke tatt til følge. Forberedende dommer fant at dokumentene ikke var tilstrekkelig individualisert.
Inge Listhaug har i rett tid påkjært forberedende dommers kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at det ikke er mulig å spesifisere dokumentene ytterligere med den kjennskap han har om bankens dokumenter. Det må være tilstrekkelig at de aktuelle dokumenter kan befinne seg innenfor en saksmappe eller annen lignende dokumentsamling, eller er omhandlet i konkrete saker i bankens interne kontroll- og styringsorgan. Spørsmålet om dokumentfremleggelse har store likhetstrekk med det som ble avgjort i kjennelse inntatt i Rt-1998-583, der dokumentene ble ansett tilstrekkelig individualisert.
Inge Listhaug har bedt "retten beslutte at kjæremålet avgjøres ved muntlige forhandlinger, ...".
Inge Listhaug har lagt ned slik påstand:
"1. Bergensbanken pålegges å fremlegge intern revisjon og eksternrevisjons skriftlige dokumenter i form av notater, korrespondanse, saksanlegg, vurderinger mv, for valutatransaksjoner foretatt i Bergensbanken ASA under betegnelsene "Lekvaud", "Grevjan" og "Lekis".
2. Bergensbanken dømmes til å betale Inge Listhaug sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer."
Bergensbanken ASA har anført at forberedende dommer i lagmannsretten korrekt har lagt til grunn at begjæringen er altfor generell og uspesifisert til at den kan etterkommes. Begjæringen er i realiteten et fordekt krav om fremleggelse av samtlige dokumenter som muligens kan inneholde opplysninger av interesse for Listhaug. Kravet til spesifikasjon skal avskjære denne typen begjæringer, se blant annet Rt-1998-484. Utformingen av begjæringen vanskeliggjør rettens prøving av pretensjonene om bevisverdi. En eventuell fremleggelsesplikt vil videre bli særlig byrdefull, idet banken i så fall må gå gjennom alle sine arkiv for å forsikre seg om det foreligger dokumentasjon av den karakter som er etterspurt. Dernest må banken vurdere om dokumentene inneholder relevante opplysninger i forhold til utformingen av begjæringen.
Bergensbanken ASA har endelig anført at fremleggelseskravet ikke omfatter dokumentasjon som har eller kan ha betydning som bevis i forhold til de retts- og bevisspørsmål som skal behandles i ankesaken.
Bergensbanken ASA har lagt ned slik påstand:
"1 Kjæremålet forkastes.
2 Bergensbanken tilkjennes sakens omkostninger med kr 2500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder en kjennelse truffet av lagmannsretten - ved forberedende dommer - om ikke å ta til følge et krav om fremleggelse av dokumenter. Kjennelsen er truffet av lagmannsretten som første instans, og utvalget har full kompetanse.
Den kjærende part har bedt om at kjæremålet blir avgjort etter muntlige forhandlinger. Etter tvistemålsloven §403 fjerde ledd jf tredje ledd har Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke adgang til dette. Utvalget ser det ikke som aktuelt å henvise saken til Høyesterett, jf §403 fjerde ledd annet punktum.
Det den kjærende part har krevd fremlagt fra sin motpart, Bergensbanken, er "... intern revisjon og eksternrevisjons skriftlige dokumenter i form av notater, korrespondanse, saksanlegg, vurderinger mv, for valutatransaksjoner foretatt i Bergensbanken ASA under betegnelsene "Lekvaud", "Grevjan" og "Lekis"".
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens vurdering av denne angivelsen av dokumentene som for lite spesifisert. Kjæremotparten - Bergensbanken - har på sin side anført at dokumentene ikke bare er utilstrekkelig spesifisert, men at de heller ikke er egnet til å være bevis i saken. Utvalget finner det ikke nødvendig å ta stilling til denne siste anførselen. Som bakgrunn for vurderingen av om dokumentene er tilstrekkelig spesifisert, peker utvalget likevel på at det som er krevd fremlagt, ikke synes å gjelde selve kjernen i hovedsaken.
Tvistemålslovens regler om plikt til å fremlegge dokumenter finnes i §250 flg. Kravet til spesifikasjon fremgår særlig av §253 første ledd, der det heter at når en part forlanger at et skriftlig bevis skal fremlegges, "... skal han saavidt mulig opgi indholdet av det". Utgangspunktet er at et pålegg om fremleggelse skal gjelde et bestemt angitt dokument. Hvis et betydelig antall dokumenter må antas å utgjøre bevis, er det likevel ikke nødvendig å liste opp hvert enkelt. Eksempelvis har kjæremålsutvalget i en kjennelse i Rt-1998-583 lagt til grunn at alle dokumenter i en saksmappe om et eiendomssalg kunne kreves fremlagt.
I vår sak har det fremgått av Bergensbankens opplysninger at det ikke finnes noen enkelt saksmappe der man kan finne alle de dokumenter som er krevd fremlagt. Banken vil derfor måtte gå gjennom alle sine arkiver for å finne eventuelle relevante dokumenter. Den kjærende part synes ikke å vite hva som faktisk finnes av dokumenter, og hva de måtte inneholde. Begjæringen om fremleggelse har en meget generell form og gir inntrykk av en nokså ubestemt leting etter eventuelle dokumenter av interesse. Utvalget er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at kravet til spesifikasjon ikke kan anses oppfylt.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger med 2 500 kroner. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Inge Listhaug til Bergensbanken ASA 2 500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.