HR-1999-24-B - Rt-1999-637
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-28 |
| Publisert: | HR-1999-00024-B - Rt-1999-637 (145-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Helserett, Psykisk helsevern, Utskrivning, Domstolens kompetanse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om utskrivelse fra tvungen innleggelse ved psykiatrisk sykehus. Det var også spørsmål om byrettens avgjørelse falt utenfor rammene for domstolprøvelse etter Tvistemålsloven kap 33 som Psykisk helsevernloven (1961) § 9a setter. |
| Saksgang: | Bergen byrett - Høyesterett HR-1999-00024B, nr 2/1999 |
| Parter: | Staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig) mot A (advokat Svein Gjesdal - til prøve) |
| Forfatter: | Flock, Skoghøy, Rieber-Mohn, Stang Lund, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §482, §474, §485, Psykisk helsevernloven (1961) §13, §5, §6, §9, §9a |
Dommer Flock: Saken gjelder utskrivning fra tvungen innleggelse ved psykiatrisk sykehus, jf lov om psykisk helsevern §6 jf §5, og derunder spørsmålet om domstolenes kompetanse i saker etter tvistemålsloven kap 33.
A, født xx.xx.1954, ble 7 august 1997 innlagt ved X sykehus etter lov om psykisk helsevern §5. Kontrollkommisjonen for sykehuset besluttet 9 juli 1998 at As begjæring om utskrivning ikke skulle tas til følge. Kontrollkommisjonen fant at han hadde en alvorlig sinnslidelse, at lovens behandlingskriterium var oppfylt og at det også ville være til beste for pasienten at han ikke ble utskrevet.
A gikk deretter til søksmål mot staten v/Sosial- og helsedepartementet for Bergen byrett og krevde dom for utskrivning.
Bergen byrett avsa 22 oktober 1998 dom med slik domsslutning:
"Staten v/Sosial- og Helsedepartementet frifinnes, dog således at A overføres til tvungent psykiatrisk ettervern i medhold av §13. første ledd i Lov om psykisk helsevern."
Byretten fant at A hadde en alvorlig sinnslidelse, og at en utskrivning med stor sannsynlighet ville føre til en vesentlig forverring i hans helsetilstand i løpet av kort tid, idet utskrivningen ville medføre en betydelig risiko for at A ville slutte å ta medisiner.
Når det gjelder det nærmere saksforhold, viser jeg til byrettens dom og til bemerkningene i det følgende.
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har anket byrettens dom til Høyesterett, jf tvistemålsloven §485 første ledd. A har inngitt motanke for å få opphevet vedtaket om tvungent psykisk helsevern.
Den ankende part, Staten v/Sosial- og helsedepartementet, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Byretten har gått ut over sin kompetanse når den har overført pasienten til tvungent psykiatrisk ettervern, jf tvistemålsloven §474 og §482 sammenholdt med lov om psykisk helsevern §9a. Selv om retten ikke var bundet av de påstander som ble nedlagt, kunne den ikke gå utenfor den aktuelle sak eller tvistegjenstand. Etter lov om psykisk helsevern §9a er domstolenes kompetanse begrenset til å prøve kontrollkommisjonens
Side:638
vedtak etter §9 om innleggelse eller om å nekte utskrivning fra psykiatrisk sykeshus.
Innenfor rammen av et vedtak om innleggelse til tvungent psykisk helsevern vil det i forbindelse med behandlingen kunne treffes en rekke ulike vedtak som kan påklages til kontrollkommisjonen, men hvor det ikke er gitt adgang til domstolsprøving etter tvistemålsloven kap 33. Selv om kontrollkommisjonen hadde truffet vedtak om ettervern, kunne dette således ikke vært bragt inn for domstolene til overprøving etter kap 33. I vår sak forelå det ikke en gang et slikt vedtak fra kontrollkommisjonens side.
I tillegg til den kompetansemangel som foreligger, innebærer byrettens avgjørelse om ettervern et uhjemlet inngrep i sykehusets beslutninger om den behandling som pasientene skal gis.
I den utstrekning bestemmelsen om ettervern i byrettens dom oppfattes som et vilkår, anføres at det verken er behov eller rettslig adgang for domstolene til å fastsette vilkår i dommer om utskrivning fra tvungent psykisk helsevern. Dette må i alle fall gjelde i et tilfelle som det foreliggende, hvor begjæringen om utskrivning ikke fører frem.
Til As begjæring om utskrivning i motanken anføres at byretten korrekt har kommet til at vilkårene for tilbakeholdelse var oppfylt. Dette er i enda sterkere grad tilfelle i dag. Det foreligger nå et tilbud fra Rehabiliteringsavdelingen ved Y distriktspsykiatriske senter som A hittil ikke har villet ta imot.
Behandlingskriteret i lov om psykisk helsevern §5 er oppfylt. Med den behandling som A nå har fått tilbud om, vil han kunne bringes opp på et høyere funksjonsnivå. Ved utskrivning mister han muligheten for dette. Erfaring viser at han da vil trappe ned medisinbruken, og dette vil raskt forverre hans tilstand. Fortsatt tilbakeholdelse er således både rimelig og hensiktsmessig slik situasjonen nå er.
Den ankende part, Staten v/Sosial- og helsedepartementet, har nedlagt slik påstand:
"Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes."
Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:
Statens anke kan ikke føre frem. Domstolenes kompetanse i saker om utskrivning beror på en fortolkning av tvistemålsloven §482, jf lov om psykisk helsevern §9a første ledd. Forvaltningsskjønnet kan prøves fullt ut. Lovgiveren har ment å gi domstolene adgang til å prøve hvilket tiltak som er det mest hensiktsmessige, jf Ot.prp.nr.40 (1967-68) side 11-12. Byretten har i dette tilfellet ikke funnet grunnlag for utskrivning, men har samtidig funnet det eksisterende tvangstiltak uhensiktsmessig. Det tiltak byretten har besluttet, representerer en mellomløsning, og det ligger innenfor de rammer som loven om psykisk helsevern setter, jf tvistemålsloven §482 første ledd.
I tilknytning til motanken aksepteres at grunnvilkåret i lov om psykisk helsevern §5 første ledd om alvorlig sinnslidelse er oppfylt.
Ingen av lovens tilleggsvilkår er oppfylt. Således bestrides at det er utsikt til vesentlig bedring ved fortsatt tilbakeholdelse. Fortsatt opphold ved sykehusets akuttavdeling vil representere en åpenbar feilplassering. Han ønsker for tiden ikke å ta imot tilbudet om overføring
Side:639
til rehabilitering ved Y. Byretten har tatt feil når retten uttaler at en utskrivning med stor sannsynlighet vil føre til en vesentlig forverring i hans tilstand. Han har i en årrekke selv styrt medisineringen, og han har i den senere tid frivillig tatt imot de medisiner han har fått under institusjonsoppholdet.
Selv om vilkårene i §5 skulle være oppfylt, vil fortsatt tilbakeholdelse være et urimelig inngrep. Han har hatt tvungent opphold ved psykiatrisk sykehus i snart to år, og bør nå få prøve seg i frihet i velkjente omgivelser hos sine foreldre.
Ankemotparten, A, har nedlagt slik påstand:
"As begjæring om utskriving fra tvungen omsorg under psykisk helsevern tas til følge."
Jeg er kommet til at statens anke må gis medhold og at As motanke ikke kan føre frem. Jeg finner det hensiktsmessig først å behandle motanken.
A er en 44 år gammel mann som i hele sitt voksne liv har hatt diagnosen paranoid psykose/schizofreni med uttalte vrangforestillinger. Han har frem til sommeren 1997 bodd sammen med sine foreldre, dog avbrutt av tre opphold i 1974, 1979 og 1980 ved X sykehus på opptil noen få måneder. Etter siste utskrivning i oktober 1980 har han fått omfattende medisinsk oppfølging.
Forut for den siste innleggelsen hadde A sluttet å ta antipsykotiske medisiner. Han ble innlagt i medhold av lov om psykisk helsevern §5. Han har hele tiden vært plassert ved sykehusets akuttavdeling som er beregnet på korttidsopphold. Under oppholdet har det frem til den senere tid vært truffet vedtak om tvangsmedisinering. Mangel på plasser har hindret overføring til annen avdeling eller institusjon. Således ble en søknad om overføring til Y poliklinikk for psykisk rehabilitering avslått høsten 1998.
Under saksforberedelsen for Høyesterett er A blitt tilbudt et 4 ukers vurderingsopphold ved Y, med utsikt til fast plass dersom han er i stand til å oppfylle de krav som avdelingen stiller. Det er opplyst at A, i alle fall så lenge hans krav om utskrivning er under behandling ved domstolene, ikke har ønsket en slik overflytting.
For Høyesterett er det erkjent at A har en alvorlig sinnslidelse, og dette underbygges av de medisinske vurderingene i saken. Jeg er kommet til at behandlingskriteriet i lov om psykisk helsevern §5 første ledd også er oppfylt. A er nå i en situasjon hvor han - for å unngå fremtidig opphold i institusjon - må trenes opp i å bo for seg selv med nødvendig støtte og tilsyn. Hans foreldre begynner å bli gamle, og de vil etter hvert vanskelig kunne ha sønnen boende hos seg. En overføring til Y vil nettopp være et nødvendig skritt mot en fremtidig tilværelse med vernet bolig. Avdelingsoverlegen ved den avdeling som A til nå har vært innlagt ved, Oddur Bjarnason, har i skriftlig forklaring til bruk for Høyesterett uttalt at A "ved habilitering/rehabilitering kan trenes til å ta vare på seg selv i den grad at han kan bo i en vernet bolig, det vil si en bolig med tilsyn eller i et bofellesskap,
Side:640
forutsatt at han også får regelmessig oppfølging i en poliklinikk og uavbrutt behandling med antipsykotisk medisin."
Det er fra sykehusets side fremhevet at A mangler innsikt i sin sykdom og at han ikke innser nødvendigheten av å ta medisiner. Om hans situasjon dersom han nå blir utskrevet fra det psykiske helsevern, uttaler avdelingsoverlege Bjarnason at han med høy grad av sannsynlighet vil slutte å ta imot behandling og få økte psykotiske symptomer. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike denne vurdering.
Situasjonen må etter dette bedømmes slik at det ved fortsatt tilbakeholdelse er utsikt til en viss bedring, samtidig som tilbakeholdelse er av stor betydning for å unngå en vesentlig forverring av As nåværende tilstand. Behandlingskriteriet er således oppfylt, jf Rt-1998-937, særlig side 944.
Selv om lovens vilkår for tilbakeholdelse er oppfylt, beror det på et skjønn om A skal holdes tilbake. A har nå fått mulighet for å få gjennomført en rehabilitering som vil kunne sette ham i stand til å leve utenfor institusjon og uavhengig av sine aldrende foreldre. Selv om han nå har hatt et langvarig, tvungent opphold ved X sykehus, fremstår et fortsatt tvungent opphold i sykehus under det psykiske helsevern som nødvendig for å få gjennomført en tiltenkt rehabilitering. På denne bakgrunn representerer fortsatt tilbakeholdelse intet urimelig inngrep overfor ham.
Jeg går etter dette over til å behandle statens anke.
Saken for byretten gjaldt kontrollkommisjonens vedtak etter lov om psykisk helsevern §9 om å nekte utskrivning. Det følger av denne lovs §9a at et slikt tvangsvedtak - ved siden av vedtak om innleggelse - kan bringes inn for retten til behandling etter reglene i tvistemålsloven kap 33. De øvrige vedtak som kontrollkommisjonen treffer etter lov om psykisk helsevern, kan ikke bringes inn for domstolene til prøvelse etter dette kapittel i tvistemålsloven. Dette gjelder selv om vedtaket innebærer bruk av tvang, f eks vedtak etter lov om psykisk helsevern §13 fjerde ledd om overføring til tvungent ettervern.
I dette tilfellet var det ikke fattet noe vedtak om ettervern etter lov om psykisk helsevern §13 fjerde ledd. Byretten har gått ut over sin kompetanse ved selv å bestemme at A skulle overføres til tvungent psykiatrisk ettervern. Byrettens avgjørelse faller dermed utenfor de rammer for domstolprøvelse etter tvistemålsloven kap 33 som lov om psykisk helsevern §9a setter. Riktignok bestemmer tvistemålsloven §482 at retten ubundet av partenes påstander kan prøve alle sider av saken. Men dette gjelder bare "innafor rammen av vedkommende lov". Byretten har ved sin dom grepet direkte inn på et område som er underlagt sykehusets egen avgjørelse. Uansett om det hadde vært truffet vedtak av kontrollkommisjonen etter lov om psykisk helsevern §13 fjerde ledd, ville et slikt vedtak ikke kunne overprøves av domstolene. Paragraf 482 gir ingen adgang for domstolene til å prøve andre typer vedtak enn de som er nevnt i lov om psykisk helsevern §9a.
Staten har subsidiært gjort gjeldende at domstolene ved behandling av saker etter tvistemålsloven kap 33 ikke har adgang til å oppstille vilkår for sin avgjørelse. Da staten har vunnet frem med sin prinsipale
Side:641
anførsel, og byrettens avgjørelse om ettervern heller ikke er gitt form av noe vilkår, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.
Jeg stemmer etter dette for denne
dom:
Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.
Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.