Hopp til innhold

HR-1999-187 - Rt-1999-670

Fra Rettspraksis
(Omdirigert fra «Rt-1999-670»)
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1999-04-08
Publisert: HR-1999-00187 - Rt-1999-670 (151-99)
Stikkord: Straffeprosess, Vegtrafikkrett, Dommeres habilitet, Førerkortbeslag
Sammendrag: Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om midlertidig beslag av førerkort og kjøreseddel.
Saksgang: Agder lagmannsrett 15.03.1999 - Høyesterett HR-1999-00187, jnr 168/1999
Parter: A mot Påtalemyndigheten
Forfatter: Aasland, Lund, Gussgard
Lovhenvisninger: Veitrafikkloven (1965) §33, §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §350, §294, §384, §388


Saken gjelder beslag av førerkort og kjøreseddel, jf vegtrafikkloven §33 nr 5 og førerkortforskriften §7 nr 7 bokstav i.

A, født xx.xx.1963, er av Nord-Jarlsberg politidistrikt 5 februar 1999 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3, jf trafikkreglenes §12 nr 3. Dette fremgår av siktelsen post I.

I siktelsen er grunnlaget angitt slik:

"ved at han 1. februar 1999 på Nøtterø, som fører av Norgesbuss Vestfold as rutebuss LH-71376 kjørende på rv. 309 ved Årås båthavn ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom idet han under forbikjøring av personbil LH-..... som ble kjørt av hans forhenværende ektefelle B, styrte bussen inn mot LH-....., presset siden på bussen inn mot LH-..... alt slik at venstre ytterspeil på LH-..... støtte sammen med bussen og ble revet av og slik at det oppsto fare"

Siktedes førerkort ble beslaglagt av politiet 1 februar 1999. Siktede samtykket ikke i beslaget. Politiet begjærte 5 februar 1999 rettens kjennelse for fortsatt beslag.

Ved Tønsberg forhørsretts kjennelse 11 februar 1999 ble politiets begjæring ikke tatt til følge. Retten kom til at førerkort og kjøreseddel skulle utleveres siktede. Retten fant ikke at det forelå skjellig grunn til mistanke om slik overtredelse av vegtrafikkloven som beskrevet i siktelsen.

Forhørsrettens kjennelse ble påkjært til Agder lagmannsrett, som ved kjennelse 16 februar 1999 tok politiets begjæring til følge.

Etter videre kjæremål fra siktede ble lagmannsrettens kjennelse opphevet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 12 mars 1999. Kjæremålsutvalgets opphevelse var begrunnet med at det var uklart hvorvidt lagmannsretten hadde bygget på en riktig tolking av forholdsmessighetsvilkåret.

Agder lagmannsrett avsa 15 mars 1999 kjennelse med slik slutning:

"Førerkort og kjøreseddel utstedt til A, født xx.xx.1963, kan holdes beslaglagt av politiet inntil saken er endelig avgjort, dog ikke utover 3 - tre - måneder fra det tidspunkt førerkortet på ny innleveres."

Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.

Siktede har i hovedsak anført:

Det foreligger en saksbehandlingsfeil ved at to av dommerne i lagmannsretten var inhabile. Det vises til at disse dommerne også deltok ved den forrige behandlingen av saken.

Lagmannsretten skulle ha innhentet ytterligere opplysninger eller besluttet bevisopptak i anledning en påstått telefonoppringning fra et anonymt vitne. Det vises til straffeprosessloven §294 og §384. Lagmannsretten skulle ha drøftet behovet for, og muligheten for, å fremskaffe ytterligere bevis som kunne avkrefte mistanken, jf Rt-1997-1904.

Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle. Det vises til at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen 12 mars 1999 ga anvisning på at bevistvil vedrørende skyldspørsmålet var et relevant moment i vurderingen av beslaget. Ved den bevismessige vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på hva siktedes fraseparerte ektefelle har opplyst. Siktede har imidlertid anmeldt ektefellen for falsk anklage. Det er ikke fremlagt tekniske bevis eller gjort objektive funn som kan knyttes opp mot påkjørsel av buss. Kjennelsen innholder ingen drøftelse av bevisenes styrke, og det er derfor umulig å kontrollere om retten har lagt til grunn riktig lovforståelse knyttet til vilkåret om forholdsmessighet.

Lagmannsretten har lagt for streng lovtolking til grunn forsåvidt gjelder kravet om at beslaget ikke skal innebære et uforholdsmessig inngrep. Siktede er yrkessjåfør, og risiko for tap av stilling må veie tungt ut fra rettssikkerhetshensyn. Det er ikke tatt noen påtalemessig avgjørelse i saken. Det har en sterk formodning mot seg at han vil bli domfelt i relasjon til siktelsens post I. Dersom uforholdsmessighetskritereiet skal være en sikkerhetsventil i slike saker, må det komme til anvendelse i dette tilfellet.

Siktede har lagt ned slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Politiets begjæring om beslag av førerkort og kjøreseddel tas ikke til følge.

Subsidiært:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. A tilkjennes sakens omkostninger."

Politiet er kjent med kjæremålet.


Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.

Det kan ikke anses som en saksbehandlingsfeil at to av de dommere som deltok i den avgjørelse som ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, også deltok da saken ble behandlet på ny av lagmannsretten. Det er straffeprosesslovens ordning at en fagdommer ordinært ikke er avskåret fra å delta i den nye behandling av en sak etter opphevelse, sml forutsetningen i §350 første ledd første punktum, og utvalget kan ikke se at det forelå spesielle forhold som tilsa at de to dommere måtte anses inhabile.

Siktede har videre anført at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten har forsømt å sørge for sakens opplysning. Til dette skal utvalget bemerke:

Det er avgitt politirapporter av henholdsvis 1 februar 1999 fra politikonstabel Elin Thrane og av 15 februar 1999 fra politikonstabel Morten Steingrimsen, som begge deltok i beslaget av siktedes førerkort kort tid etter at politiet hadde mottatt anmeldelse fra siktedes tidligere ektefelle. I begge politirapporter heter det at siktede erkjente å ha kjørt på speilet på en motgående bil. På spørsmål om hvorfor han ikke hadde stoppet og tatt kontakt med føreren av denne bilen, svarte han at han ikke hadde merket forholdet. Et vitne skulle imidlertid ha iakttatt forholdet og ringt siktedes arbeidsgiver, Norges Buss i Tønsberg, som deretter hadde informert siktede. I forsvarerens støtteskriv til lagmannsretten bestrides det at det kan ha vært tatt noen slik telefon fra et ukjent vitne til Norges Buss, og det hevdes at politikonstablene må ha misforstått siktede.

Lagmannsrettens kjennelse bygger på at siktede må antas å ha forklart seg til de to polititjenestemennene slik det fremgår av deres rapporter. Utvalget kan ikke anse det som en saksbehandlingsfeil at retten ikke foretok ytterligere undersøkelser i denne anledning. Bevisbedømmelsen kan utvalget ikke prøve.

Når det gjelder det rettslige innhold i kravet til mistanke, kan utvalget ikke se at det er noe i lagmannsrettens kjennelsesgrunner som tyder på uriktig lovtolking, og kjennelsesgrunnene må anses tilstrekkelige. Det samme gjelder for lagmannsrettens begrunnelse med hensyn til forholdsmessighetsvurderingen.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig,


S L U T N I N G :


Kjæremålet forkastes.