HR-1999-211 - Rt-1999-685
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-15 |
| Publisert: | HR-1999-00211 - Rt-1999-685 (157-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse, som ikke tok til følge krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves på grunn av uriktig anvendelse av Straffeprosessloven (1981) § 444. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett 22.02.1999 - Høyesterett HR-1999-00211, jnr 132/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §447, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf straffeprosessloven §444, §445 og §446.
A har sittet i varetektsfengsel fra han ble pågrepet 14 mars 1996, til han ble frifunnet ved Borgarting lagmannsretts dom 20 mars 1998. Tiltalen gjaldt medvirkning til innførsel av ca 14,9 kg heroin, subsidiært forsøk på å erverve dette kvantum eller medvirkning til dette.
Etter at heroinen var bragt inn i landet skjult i en bil, ble kuréren møtt ved sitt hotell av A, B og C som kom kjørende til hotellet fra Oslo sentrum i en bil som A disponerte. Kuréren var allerede avslørt og hadde gått inn i et samarbeid med politiet. I strid med forutsetningene i avtalen med politiet satte han seg inn i bilen med de tre som møtte ham. De kjørte i retning Oslo og ble pågrepet.
Alle fire ble ved Asker og Bærum herredsretts dom 16 juni 1997 dømt for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd mv til fengselsstraffer varierende fra tretten til atten år. A ble dømt for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd 1. straffalternativ jf første ledd jf femte ledd til fengsel i femten år. Ved lagmannsrettens dom 20 mars 1998 ble straffen for to av dem noe redusert, mens A og B ble frifunnet.
Ved brev 16 april 1998 krevde A erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446. Lagmannsretten, med de samme dommere som i straffesaken, jf straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum, avsa 12 oktober 1998 kjennelse hvoretter kravet ikke ble tatt til følge.
A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse 23 november 1998 opphevet lagmannsrettens kjennelse. Utvalgets kjennelse er inntatt i Rt-1998-1898, hvor A er "B".
Disse to kjennelser ble avgjort på grunnlag av spørsmålet om A, for anvendelse av straffeprosessloven §444, hadde gjort det sannsynlig at han ikke hadde foretatt den handlingen som var grunnlaget for den prinsipale post i tiltalen, nemlig innførsel av heroinen eller medvirkning til dette. Kjæremålsutvalget opphevet lagmannsrettens kjennelse fordi det ble ansett tvilsomt om lagmannsretten hadde bygd på en riktig forståelse av medvirkningsbegrepet, idet retten ikke hadde vurdert om A før innførselen var fullbyrdet, hadde gitt noe tilsagn om etterfølgende bistand. Borgarting lagmannsrett avsa deretter 22 februar 1999, fortsatt med de samme dommere som under straffesaken, kjennelse med slik slutning:
"1. Krav om erstatning/oppreisning etter straffeprosesslovens kapittel 31 fremsatt av A tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
I denne kjennelsen tok ikke lagmannsretten noe bestemt standpunkt til om A hadde del i planleggingen av innførselen. Lagmannsretten fant at han utvilsomt, ut fra en slik objektiv vurdering som er ansett avgjørende etter straffeprosessloven §444, hadde foretatt den handlingen som var grunnlag for den subsidiære tiltaleposten, nemlig forsøk på erverv av stoffet eller medvirkning til dette. Retten viste til at A kjørte C, som skulle motta stoffet, til møtestedet med kuréren, hvor det ikke ble noen overleveringshandling fordi politiet grep inn.
Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning eller oppreisning etter straffeprosessloven §445 eller §446.
A har påkjært kjennelsen av 22 februar 1999 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at A og de andre tiltalte ble pågrepet på vei vekk fra hotellet hvor kurérens bil stod, uten at det var gjort noe forsøk på å ta stoffet med. Lagmannsretten tar da feil når den mener at det objektivt sett er en medvirkning til forsøk på overlevering av narkotika å sitte på i bilen til hotellet og bort derfra igjen.
Kuréren og C ble dømt for innførsel eller medvirkning til dette. I straffedommen er det ikke tatt standpunkt til om det mellom disse forelå noe forsøk på overlevering. Noen overlevering har heller ikke funnet sted og var ikke avtalt da A ble pågrepet. Han kan ikke sies å ha medvirket til en handling som ikke har funnet sted.
Subsidiært anføres at det ikke er tilstrekkelig til å avskjære erstatning og oppreisning at man rent faktisk har foretatt en handling dersom de subjektive betingelser knyttet til straffbarheten ikke er oppfylt. Etter frifinnelsen av A må det legges til grunn at han overhodet ikke hadde kjennskap til at det var personer med tilknytning til narkotika han fraktet i bilen. Når det i tillegg er tvilsomt om de objektive vilkår er oppfylt, har A sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handlingen tiltalen gjaldt.
I kjæremålet gis videre en del opplysninger og gjøres gjeldende anførsler knyttet til lagmannsrettens uttalelser i kjennelsen om det prinsipale tiltalepunkt.
Vilkårene for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 hevdes å være oppfylt. I tilknytning særlig til §445 gjøres gjeldende at varetektsoppholdet var langvarig og tyngende, med en langvarig periode med brev- og besøksforbud og dramatisk forverrede kår etter en flytting til et annet fengsel, og at han ble påført fysisk skade i forbindelse med pågripelsen.
A har nedlagt slik påstand:
"1) A tilkjennes erstatning og oppreisning begrenset oppad til kr 1.2 mill.
2) A tilkjennes saksomkostninger."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av uriktig anvendelse av straffeprosessloven §444.
Om den generelle forståelsen av denne bestemmelsen uttaler lagmannsretten:
"Lagmannsretten skal bemerke at det grunnleggende vilkår for erstatning etter straffeprosessloven §444 er at det er gjort sannsynlig at den siktede ikke har foretatt den handling som er grunnlag for siktelsen.
Det er således ikke tilstrekkelig at det er sannsynliggjort at siktede ikke er skyldig. Dersom de subjektive straffbarhetsbetingelser som mangler, kommer erstatningsregelen i §444 ikke til anvendelse, jf Andenæs, Norsk Straffeprosess II (1994) side 254."
Med dette utgangspunkt finner lagmannsretten at "det er utvilsomt at A objektivt sett har foretatt den handling som er grunnlag for den subsidiære tiltaleposten; nemlig forsøk på erverv av stoffet eller medvirkning til dette. Det vises til at A kjørte C, som skulle motta stoffet, til SAS Radisson hotellet ved Fornebu. Her møtte de kureren, men det ble ikke noe av overleveringshandlingen fordi politiet grep inn. A har således rent faktisk foretatt den medvirkningshandling som var grunnlag for siktelsen, slik at vilkåret for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446, jf §444 ikke er oppfylt."
Utvalget bemerker at det som må være sannsynliggjort for at siktede skal ha krav på erstatning etter straffeprosessloven §444, er "at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen". Det følger således av lovens ordlyd - og for øvrig også av forarbeidene, jf Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 364 - at den som objektivt sett har begått den handling siktelsen gjelder, ikke har krav på erstatning etter §444 selv om hans forhold ikke er straffbart fordi de subjektive straffbarhetsvilkår mangler. Slik utvalget ser det, kan imidlertid dette bare gjelde som utgangspunkt og hovedregel. Regelen må antas utformet med henblikk på handlinger som i det ytre bærer iallfall et visst preg av å være straffbare forhold. Imidlertid kan også en handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig, objektivt sett oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud direkte eller som en medvirkningshandling, dersom den på grunn av andre personers forbryterske forhold er kommet til å utgjøre ledd i et straffbart forhold. Dersom "gjerningsmannen" i et slikt tilfelle kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller - avhengig av skyldkravet - uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingen til et straffbart forhold, ville det være svært lite rimelig om erstatning etter §444 skulle være utelukket.
Den ytre handling som førte til at A ble pågrepet og senere undergitt varetektsfengsling i litt mer enn to år, besto i at han var sjåfør i den bil som hentet kureren på flyplassen. Ut fra den rettsoppfatning lagmannsretten har lagt til grunn, synes det å være uten betydning for erstatningsspørsmålet om det kan sannsynliggjøres at A verken visste eller burde ha forstått at bilturen var et ledd i narkotikarelatert virksomhet. Utvalget finner grunn til å bemerke at uansett om erstatning etter straffeprosessloven §444 skulle være utelukket i et slikt tilfelle, måtte hans subjektive forhold iallfall ha sentral betydning ved den mer omfattende bedømmelse etter §445. Imidlertid er utvalget kommet til at i et tilfelle som det foreliggende, hvor den ytre handling - kjøringen av bilen - i seg selv er av helt hverdagslig og uskyldig karakter, må A ha krav på erstatning etter straffeprosessloven §444 dersom det sannsynliggjøres at han verken har utvist forsett eller uaktsomhet, jf skyldkravet i straffeloven §162, med henblikk på det forhold at kjøringen objektivt sett utgjorde ledd i narkotikavirksomhet.
Da lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til As subjektive forhold i så henseende, og da bedømmelsen av dette spørsmål bør foretas av lagmannsrettens dommere, som deltok i avgjørelsen av straffesaken, finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den kjennelse som avslutter saken.
Utvalgets kjennelse er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til den kjennelse som avslutter saken.